Yrno - venter på første bittelille 🧡 ​

[Prøver2021]

Åå gratulerer så mye!! Endelig er hun her 💗💗 Håper alt står bra til med dere. Nyt den kommende tiden 

Endret 28. august 2022 av Prøver2021

[Fiora]

18 hours ago, Yrno said:

Etter både ballong og maksimum antall modningstabletter gikk det plutselig veldig fort (synes jeg) etter vannet ble tatt kvart på ti på fredagskveld. Etter en intens og lang pressedel kom endelig prinsessa vår ut på lørdagsmorgen 🥰 Hun er den fineste, søteste babyen noensinne (helt objektivt sett 🤭) og vi er så utrolig forelsket 🥰 Tenker å skrive fødselshistorien ordentlig etter hvert 💖

Ååå, nå ble jeg glad! Har vært så spent på å høre fra deg! Gratulerer så masse masse med lille frøkna  

Høres ut som det ble en lang vei fra start til slutt, godt alt har gått bra med dere! Gleder meg til å lese fødselshistorien ❤️

[Kakaoen]

Åååå gratulerer såå mye ❤️😍 Nå fikk jeg tårer i øynene altså🥹

Nyt lille jenta og håper det går bra med dere.

Gleder meg til å lese historien din❤️ Og modningstabletter er noe dritt. Du fikk tydeligvis samme «sukkerpiller» som jeg fikk 😂😂🤪

[Angeleye]

Åååh, gratulerer så mye!! 😍 Håper alt er bra med dere, og at du klarer å nyte den første tiden med det nye, lille familiemedlemmet deres 🥰 Gleder meg til å lese fødselshistorie!

[Love90]

Gratulerer så mye❤️ Nyt tiden og den lille jenta😊

[Ruskemor]

Gratulerer så mye 🥰

[Yrno]

Fødselshistorien

Tusen, tusen takk for alle lykkeønskninger og gratulasjoner! 🥰

I dag er lillemor tre uker allerede, så nå begynner det virkelig å bli på høy tid å få skrevet ned fødselshistorien før den glipper helt mellom fingrene mine kjenner jeg. Dagene går så fort, og allerede er det detaljer fra fødselen jeg har glemt. Det blir nok litt repetisjon i starten her, men jeg må liksom skrive hele i detalj for å ha det klart for meg 😅 Dette skriver jeg kun for min egen del, så kudos om noen gidder å lese hele alt skribleriet her altså 

Som sagt hadde jeg i nesten to uker gått og kjent på at det var mindre liv i magen. Ikke sjeldnere bevegelser, men mye roligere. Jeg visste jo at de beveger seg mindre når de får mindre plass, men dette skjedde liksom over natta, og jeg var så ekstremt nære med å ringe føden mange ganger. 

Tirsdag 25.august synes jeg det i tillegg til roligere bevegelser også var lite. Jeg prøvde alle triks, men følte ikke jeg fikk noen respons. Til slutt ringte jeg mannen og sa at jeg ville ringe føden. Han heiv seg i bilen fra jobb for å bli med på sykehuset, mens jeg ringte. Jeg hadde vært super påpasselig med å være en viss grad av fresh hver eneste dag i tilfelle det ble fødsel de siste to ukene, så typisk nok var det den ene dagen hvor jeg udusjet og klam heiv på meg en kjole og dro. I bilen på vei til sykehuset diskuterte vi ukesmenyen vi hadde satt opp, og justerte handlelista - vi var med andre ord 100% sikre på at vi skulle hjem igjen etter sjekken.

Da vi kom på sykehuset fikk jeg CTG-registrering, hvor lillemor til slutt bevegde seg litt helt mot slutten av CTG. Heldigvis var hjertelyden ellers veldig fin. Vi fikk beskjed om at de også ville ta en vekstkontroll med ultralyd før vi dro, bare for å være på den sikre siden. Det var ei superflink dame som tok ultralyden, og hun målte mange ganger for å være sikker. Vi ble derfor veldig overrasket da hun sa at lille var liten, da lillemor bare 8 uker tidligere hadde vært stor. På en måte var det litt godt å få bekreftet det magefølelsen min hadde sagt, for SF-målet jordmor hadde tatt hadde flatet ut, men siden jeg hadde vært til fastlegen på siste kontroll så det ut som det hadde steget igjen. Jeg sa faktisk til mannen at jeg ikke stolte på det SF-målet etter å ha vært der, så det viser at man virkelig ikke skal kimse av magefølelsen altså.

Ultralydjordmor begynte å prate om igangsettelse ila uka, men sa at det ikke var opp til henne, og at vi skulle inn til en lege. Han pratet også om igangsettelse senere i uka, og at ønsket å strippe meg bare først. Han skulle bare høre om kollegaene var enige i vurderingen, men da han kom tilbake sa han at siden veksten hadde flatet ut kombinert med at jeg kjente lite liv gjorde at de ville sette meg i gang allerede samme kveld. Vi fikk et skriv om igangsettelse, og han sa det var økt risiko for tang, vakuum og ks, før vi ble fulgt bort på fødeobservasjonen. 

Vi følte veldig at "shit! Nå skjer det plutselig!" der vi gikk bortover gangen. Vi ble plassert på et rom, og så begynte ventinga. Vi hadde dratt inn på sykehuset rundt halv to for sjekk, og bort på fødeobsen rundt halv fem. Tida gikk, og vi fikk beskjed om at de nok ikke ville sette meg i gang før på morgenen på grunn av kapasitet. Det var forsåvidt helt greit for min del, for etter så mange timer ville jeg bare ha en avklaring. Rommet vårt var komfortabelt og stort, og mannen hadde egen seng og fikk være hos meg hele tiden.

Vi la oss for å sove, men klokka halv tolv kom de plutselig inn og sa de ville sette inn ballong nå likevel. Den undersøkelsen før hun satt inn ballong er den eneste undersøkelsen jeg synes var vond under hele oppholdet. Selve det å sette inn ballong var helt fint, men den tøyinga og sånn først var ikke akkurat god. Allerede etter en times tid begynte jeg å få regelmessige sammentrekninger som varte ca. ett minutt med 3-4minutters pause. De tok seg mer og mer opp, og til slutt måtte jeg ringe på for å få noe smertelindring for og få sove. Da ble det først en ctg for å se at lille hadde det fint, før jeg fikk en paracet og oxynorm. Den neste halvtimen fortsatte det bare å bli vondere og vondere, og jeg måtte plutselig akutt på do. Den følelsen av å sitte på do med en slange hengende ut av tissen og tapet til låret var helt absurd  Jeg rakk så vidt å få gjort det jeg skulle før jeg bare måtte hive meg over do og spydde alt jeg hadde fått i meg i løpet av dagen. Kroppen skalv, og jeg fikk til slutt litt lindring av dusj og varmeflaske. Jeg var helt sikker på at "Nå skjer det!" meeen nei. Riene ga seg igjen og gikk over til murringer, og etter en times tid sovnet jeg,

Onsdag markerte starten på tre lange dager. De tok ut ballongen klokka 12, noe som var ekstremt digg, og jeg hadde da gått fra fullstendig umoden til 3cm åpning. Da begynte neste steg som var modningstabletter. Man kan max få 16 stykker, max 8 om dagen, og minst 2t mellom hver. Onsdagen fikk jeg 5 stykker, og det skjedde rett og slett ingen verdens ting. Mannen hadde med seg jobbutstyr, så han satt og jobba en del, mens jeg slo ihjel tiden med soving og trykking på telefonen. Vi gikk oss en liten tur og kjøpte is, og ellers var det ctg morgen, ettermiddag og kveld. Torsdagen fikk jeg 6 nye tabletter, med åpning på stedet hvil. På fredag dro til og med mannen en tur på kontoret da de var helt bestemt på at jeg måtte få hele "pillekuren" før noe neste steg, og vi begge skjønte at det ikke kom til å skje noen verdens ting så lenge jeg bare fikk modningstabletter. 

Klokka seks på fredags kveld fikk jeg endelig siste tablett, men det var fortsatt ikke antydning til at det skulle skje noe. Det ble besluttet at de skulle ta vannet, men at de var avhengig av ledig kapasitet. Vi tenkte derfor at det fort ikke kom til å skje før lørdags morgen, og tok en tidlig kveld. Halv ni kom de plutselig inn og sa at vi måtte pakke tinga våre, for nå skulle vi på føden og ta vannet! Igjen fikk vi følelsen av at "Shit! Nå skjer det!", og jeg tror ingen av oss sa et ord da vi gikk bortover gangen til føden. 

Vi ble plassert i et stort rom, med et bad som kunne vært på en spaavdeling med badekar og fake stearinlys. Jeg ble først undersøkt, og så ble vannet tatt med en slags "heklekrok". Det er altså den rareste følelsen jeg har opplevd  Masse varmt vann som bare fosset ut. Jeg fikk på meg en "bleietruse", og beskjed om å tisse, før det bare var å vente på at noe forhåpentligvis skulle starte av seg selv. Etter en tre kvarter kom det ei ny jordmor, siden det da hadde vært vaktskifte, og da hadde jeg allerede begynt å få ganske gode rier. Riene tok seg mer og mer opp, og jeg prøvde lenge å gå rundt i rommet, lene meg på mannen og alle andre triks i boka. Til slutt måtte jeg bare legge meg ned for riene fortsatte bare å komme tettere og tettere, og kraftigere og kraftigere. Rundt midnatt hadde jeg bare rundt et halvt minutt mellom riene, og det gjorde også så vondt mellom dem at jeg følte at jeg aldri fikk pause! Det kjentes ut som at kroppen skulle rives i filler, og disse timene her var de desidert verste av hele fødselen. 

Av ulike årsaker stod det i fødselsplanen min at jeg måtte ha mest mulig smertelindring, så på det punktet tilkalte jordmor anestesilegen så jeg skulle få epidural. Mens vi ventet prøvde de å sette veneflon på meg, men måtte gi opp etter fire forsøk. Riene var på det punktet en eneste lang ri, og jeg skalv som et aspeløv og spydde som en gris. Mannen prøvde å få i meg væske mellom slaga, og støttet så godt det lot seg gjøre, men det var nok ikke akkurat enkelt da jeg helst bare ville ligge å ha vondt i fred 

Da jeg endelig fikk epidural fikk jeg først pause mellom riene, noe som var helt fantastisk, og ganske kjapt kjente jeg ikke riene heller. Jeg hadde da 4cm åpning. En times tid senere var åpningen fortsatt ganske lik, og det ble da satt på drypp. Jeg hadde på det punktet en elektrode på hodet til lillemor, ctg på magen, veneflon med drypp i hånda og epidural - litt av et syn sikkert 😅 På det punktet hadde jeg det så bra, og var fortsatt så sliten etter de intense riene tidligere, at jeg sovnet litt. Mannen satt i en stol ved siden av meg og sov, så med andre ord skjedde det ikke stort på en stund. 

Halvannen time senere, da var klokka blitt halv seks, sjekket jordmor åpning igjen. Hun bare "Nå skal du være glad du har epidural, for her er det ikke så mye som en kant igjen, og 10cm åpning. Fra 4cm til 10cm på halvannen time uten smertelindring hadde vært vondt!". Jeg har aldri blitt så overrasket over noe i hele mitt liv! Jeg var fortsatt helt rolig, nesten litt for rolig kanskje, for jeg vekket mannen med "nå har jeg full åpning, så nå kommer hun snart" med helt rolig stemme. Han var helt i ørska, så han svarte bare "åja, så bra" og sov videre før han plutselig skjønte hva jeg hadde sagt og bråvåknet 

Så begynte noen lange timer. Jeg kjente jo fortsatt ikke riene, så å jobbe henne gjennom bekkenet var ikke enkelt. Jeg prøvde ørten stillinger, og jordmor økte dryppet mer og mer og skrudde av så jeg ikke fikk mer epidural. Etter to og en halv time var det fortsatt ikke skjedd noe, og det var kun fordi lillemor hadde det så bra at jeg ikke ble tvunget til å presse etter to timer. Da var det også jordmorbytte, så det kom en ny jordmor og en student inn siste delen. Heldigvis var alle super flinke og trivelige, så det gjorde ingenting. På det punktet kjente jeg derimot riene godt, men nå hadde jeg pause mellom og klarte å jobbe godt med dem. Det var noe heelt annet enn tidligere på natta hvert fall. Nå følte jeg meg bare konsentrert og sterk. 

Etter tre timer med å jobbe henne ned i bekkenet måtte jeg begynne å presse. Pressriene var ikke så sterke, og selv med maks drypp kom hun ikke lengre ned. Jeg presset og presset, og ble mer og mer sliten. Etter rundt en halvtime begynte de å prate om vakuum, og kom så langt som å ringe på folk for og forberede vakuumet. Dét skulle jeg ikke ha noe av, så da presset jeg på så hardt jeg kunne selv om jeg ikke kjente riene så godt - jeg kjente at de startet, men når jeg presset kjente jeg dem ikke lengre. Etter et kvarters tid begynte det å gjøre helt hinsides vondt, som at jeg ble delt i to, og jeg skjønte at hun endelig var i ferd med å komme. "Nå ser vi hodet, hun har masse hår!" sa jordmor, og det var all motivasjonen jeg trengte. På et tidspunkt sa jordmor at det var synd de ikke hadde speil så jeg kunne se hodet selv, men akkurat det synes jeg var like greit  Hun ble stående med hodet i åpningen en liten stund, men jeg følte meg altså så i kontroll over kroppen og pustet meg gjennom det, så det gikk helt fint. Guidet av jordmor presset jeg forsiktig ut hodet, og de spurte om jeg ville ta henne imot selv. Jeg følte meg så totalt utmattet, og sovnet nesten mellom riene, så det takket jeg faktisk nei til. Et press til så var kroppen også ute, og verdens fineste jente født, fire timer etter full åpning 

Lillemor laget masse lyd, men slet litt med å få til et ordentlig skrik først. De masserte henne litt, og så kom vrælet. For en følelse det var å få henne på brystet første gang  Hjertet mitt føltes som det skulle eksplodere, og både jeg og mannen gråt. "Jeg klarte det, se så fin hun er" sa jeg til mannen, om og om igjen. Hun lå på brystet mitt mens de ordnet meg nedentil, og på det punktet følte jeg de kunne gjøre akkurat hva de ville, jeg brydde meg ikke om noe annet enn den lille bylten min. Jeg presset ut morkaka, og så vasket de og sydde meg (jeg revnet bare grad 2 da). 49cm og 3,68kg med helt perfekt lite menneske 

Jeg ønsker å skrive litt om de første dagene på barsel også, men nå våknet lillemor igjen, så det får bli litt senere. 

[Kakaoen]

Åå for en herlig historie  Kjente meg igjen i mange av opplevelsene dine underveis 😍 En ting er sikkert, modningspiller er noe dritt. Mannen var sikker på at jeg hadde fått sukkerpiller istedenfor, så det fikk tydeligvis du også  

For en nydelig opplevelse når du får henne opp. Den kunne jeg erfart 100 ganger tror jeg! Tidenes lettelse. Og jeg er helt enig, når babyen ligger der kan de virkelig bare gjøre akkurat det de vil i underetasjen  

Gleder meg til å lese fortsettelsen

[Angeleye]

Så herlig fødselshistorie 😍 Så fint og levende du skriver, levde meg helt inn omtrent 🤣🙈 Gleder meg til det blir min tur nå kjenner jeg! Og gleder meg til å lese fortsettelsen ❤️

[Prøver2021]

Så fin fødselshistorie 🥰 Må ha vært en fantastisk følelse når hun kom - endelig!! 🥰