Warrior’s kamp💪🏻og hverdag

[Gjest Warrior]

Tenkte å teste ut en dagbok, om min hverdag, mine tanker/følelser og kamp for å bli bedre fra alt jeg sliter med, og da spesielt angst og aggresjon. 

Jeg Warrior er i starten av 30 åra. Sliter med angst og da spesielt angst for smittsomme sykdommer (korona er verst), depresjon, og aggresjon. Tenker også mye på fremtiden og fortiden. Tidligere hendelser. Angst for at ting skal skje igjen. Har ofte fått raserianfall på grunn av psyken og angsten som har endt med at jeg knuser og ødelegger i sinne, og sagt ting jeg ikke mener til folk. Ellers elsker jeg å trene💪🏻og trener hver dag. Dagen blir ikke den samme uten jeg får trent. Er også glad i sex😅musikk og elsker å være sosial, være med venner osv. 

Mitt mål i livet er først og fremst å bli mye bedre, få bort aggresjon, og håpet er å få bort angst også.

 

[Gjest Warrior]

Jeg må si jeg er litt stolt av meg selv i dag. Julen var noe jeg fryktet, på grunn av min angst for korona. Jeg var livredd jeg skulle bli sint på grunn av redsel. Har gått med en klump i halsen hele tiden, men hele familien har kost seg i jula. Jeg har ikke ikke blitt sint, jeg har ikke diskutert og blitt høyrøstet, jeg har ikke passet på alle andre at de er like opptatt av håndhygiene/hostehygiene som meg. Det har godt fint hele tiden. 

Det var noe som fikk angsten min til å stige, men jeg klarte å håndtere det på en voksen måte. Jeg sa i fra til noen i familien at dette liker jeg ikke, det fikk meg redd. Fikk til svar at det kommer til å gå bra, og jeg gjorde alt for å tro på det. Jeg var bestemt at jeg skulle ikke hisse meg opp for dette. Det var hardt å være så redd, og jeg var lenge på gråten, men jeg klarte å roe ned. Ingen såg meg sint.

Jeg er stolt for at alt gikk så bra. Alle har kost seg og vært glad selv om jeg er redd hele tiden. 

[CrystalGold]

Det er jo bra du greide å ha en fin jul, selv med angsten. Var selv veldig redd for julaften, siden pappa og onkler blir vanligvis fulle, men i år så greide jeg å kose meg, selv med fylla på de to. Skal sies at jeg dro kl 23:00bda, siden jeg holdt på å grine av utmattelse. Heier på deg.

Endret 29. desember 2021 av CrystalGold

[Gjest Warrior]

CrystalGold skrev (7 timer siden):

Det er jo bra du greide å ha en fin jul, selv med angsten. Var selv veldig redd for julaften, siden pappa og onkler blir vanligvis fulle, men i år så greide jeg å kose meg, selv med fylla på de to. Skal sies at jeg dro kl 23:00bda, siden jeg holdt på å grine av utmattelse. Heier på deg.

Takk🤗Dumt at folk skal drikke seg fulle på julaften. Man kan holde seg edru akkurat den dagen synes jeg. Det er bra du klarte å kose deg likevel  

[Gjest Warrior]

I dag har jeg en sånn dag med mer angst og alt for mange tanker om at alt kommer til å gå galt fremover. Dagen har vært mørk og grå. Inni hodet mitt også. Har bare lyst å gråte men jeg må ta meg i sammen. Sikker på at jeg blir syk. Sikker på at folk jeg er glad i blir syk. Det er så tøft å se på at folk ikke bryr seg om håndhygiene på samme måte som meg. Uten å si noe  men jeg skal klare det. Jeg bestemmer ikke over andre. 
Tenker også på dårlige minner. Vært mer stressende dag og da kommer denne angsten enda sterkere enn ellers. Føler meg så dum som er redd for noe så lite som mange tenker, men jeg kan dessverre ikke noe for angsten. 

[Gjest Warrior]

Fått vite i dag vi har vært nærkontakt til en som har testet positivt. Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg 2022 skulle starte. Jeg som har så angst for dette. For å miste noen jeg er glad i. I dag har tårene trillet og driter i at det er flaut, og har ikke følt meg helt i form. 

Likevel er jeg litt stolt også. Selv om tårene har trillet og angsten har vært sterkere så har jeg klart å ikke vise aggresjon foran noen. Jeg har ikke hevet stemmen. Ikke vært sint. Kun inni meg. Det er en liten fremgang fra tidligere. Men nå tenker jeg mest på korona korona korona😢

Håper dere har en fin start på året  

Endret 1. januar 2022 av Warrior

[Gjest Warrior]

Fikk et raserianfall så kan ikke skryte av meg selv i dag. Jeg har prøvd å unngått det men i dag kom det ett. Er kanskje på grunn av jeg ble skikkelig skremt når smittesporing ringte og har tenkt på dette hver dag og hatt mye sinne og redsel inni meg for dette er for meg som det kanskje er for noen med høydeskrekk å hoppe i fallskjerm, men ingen er blitt syk etter nærkontakten som testet positivt og hadde symptomer. Faren må da være over nå etter snart 2 uker. Så vet ikke hvorfor jeg ble så sint nå. Alt er liksom mørkt og grått i dag. Både humøret mitt og været.  Jeg vil jo ikke kjefte, rope, ødelegge osv. Tenker også mye på smitteøkning og nye rekorder er for meg skremmende selv om det ikke er det for andre og jeg er livredd hver dag 24/7 for at smitten skal bli sluppet løs. Uten noe som helst tiltak. Jeg håper ikke det skjer enda. Ikke nå når det øker så mye. 

Jeg tenker også mye på andre ting som har skjedd som jeg ikke klarer å glemme. Prøver å gi litt faen men det er ikke så enkelt. Fortid er fortid. Man må se fremover. Skulle ønske det var enkelt å glemme og se fremover.

Nå må jeg først og fremst prøve å få frykten til å synke og la det bli lenge til neste gang jeg blir sint, og passe på å ikke bli sint foran andre. Jeg skal klare det. Jeg skal  

Endret 12. januar 2022 av Warrior

[Gjest Warrior]

Må si jeg gruer meg veldig til flere og flere tiltak forsvinner. Gruer meg til folk ikke skal i karantene og er livredd for at folk som er smittet skal få slippe å være i isolasjon. Tenker på dette hele tiden. Fra jeg våkner om morgenen og til jeg sovner om natten. Jeg er glad for å se andre bli glad, selvfølgelig. For at normalen kommer tilbake. 

Jeg er bare så redd for hvordan det blir fremover. Jeg er så redd for å bli syk og få ettervirkninger etter korona. Jeg er så redd for å se andre jeg er glad i bli syk. Blir så lei meg når folk sammenligner det med en forkjølelse når noen blir alvorlig syke av dette viruset. En forkjølelse er mye mildere enn korona. Man trenger ikke vaksiner mot en forkjølelse. Får sjelden feber, muskelverk, tung pust osv med en vanlig forkjølelse. Så korona er jo kraftigere virus.

Jeg føler meg så alene med denne frykten. Joda venner, familie og kjente rundt meg vet om at jeg er redd og de er der for meg, men de forstår ikke hvordan det er. Jeg føler meg likevel alene uansett hvor mye trøst jeg får. Går med den klumpen i halsen hele tiden og vondt i magen. Redd for at mitt største mareritt skal skje. Føler jeg er tvunget til å oppleve det nå når smitten blir sluppet løs, og det er vondt å tenke på at kanskje jeg må oppleve mitt verste mareritt snart. Oppleve det jeg er mest redd for. Jeg ser jo andre rundt meg unngår for det meste det de er redd for, mens jeg kommer sikkert ikke til å ha noe valg. 

Søkte også til privat psykolog siden dps ikke kunne hjelpe mer nå, men fikk beskjed denne psykologen ikke kunne hjelpe meg. Jeg må visst hjelpe meg selv, men jeg aner ikke hvordan. Får bare prøve og prøve. For jeg gir ikke opp💪🏻Det positive er at jeg er blitt bedre når det gjelder aggresjon. Jeg har skjerpet meg mer. Det kommer ikke så ofte som tidligere. Jeg er ikke sint hele tiden, og det er jeg glad for. 

[Gjest Warrior]

Dagene og ukene går med det samme. Trening, sex, familie, venner, gråting for meg selv, litt sinne av og til, redsel, tvang, redsel, redsel og redsel.
Gjenåpningen var tøff men til nå i alle fall har jeg taklet det bedre enn jeg trodde kom til å gjøre, men hendene mine er vonde og såre etter håndvask og antibac. Det første jeg gjør hver gang jeg kommer hjem er å vaske hendene, dusje, vaske alt jeg tar i (og jeg hater jo husarbeid) dørhåndtak, vask, kran, dusj. Det er tvang jeg har. Når jeg kommer hjem sent og har overnatting så venter jeg til dagen etter eller gjør litt før jeg legger meg. Som oftest det det siste men prøver å vente. På besøk hos andre er det første jeg gjør å vaske hendene. 

Tenker også mye på krigen som herjer i Ukraina. Ikke for jeg er redd, men for den er så unødvendig og tenker sånn på det ukrainske folk, på hvordan de har det nå. I tillegg tenker jeg på fortiden. På fremtiden. Er mye trist for tiden eller blir lett trist. Samme som jeg blir lett sint.

Jeg kjemper i alle fall hver dag for å bli bedre fra angsten, føler det ikke går noen vei nå, men gir aldri opp. Kommer til å kjempe hele tiden, om jeg så må kjempe til jeg blir gammel. Jeg er en kriger så jeg gir aldri opp. Aldri.