Binke skal bli mor!

[Binke]

Cr@sh, La Traviata, miiip, Grooo og Teddy Toria:

Takk for koselige hilsener!

Jeg kommer på besøk til dagbøkene deres når ting roer seg litt mer...

[Cr@sh]

Så flott å lese at dere har det bra og koser dere.

Håper formen er stigende... det er jo litt av hvert man kan slite med etter en fødsel...

Det er gir en utrolig god lykkefølelse å se barnet sitt og pappa'n sammen i slik du skriver... Bare vent til de sitter og leker med duplo sammen å gulvet... Nyt tiden.... for det går fort!

Stor til deg!

[iss]

Så deilig å lese att alt står bra til da!

[Gjest miiip]

Nå sitter mannen i go´stolen i stua og har jenta vår liggende på magen/brystet. Hun liker veldig godt å sove med han som madrass! Når jeg prøver å legge henne på brystkassa mi, blir hun i stedet helt vill og veiver rundt med hodet. Hos meg lukter det tydeligvis MAT!!!

Så godt å se mannen min og dattenen vår sammen. Veldig glad for at vi har fått barn, at vi nå er en liten familie på tre, og ikke lenger bare to. Jeg gleder meg over hver dag!

Det høres koselig ut å ha et lite nurk! Kos deg videre! Ikke ha dårlig samvittighet for oss.

[Cr@sh]

Innom for å ønske deg en fin første 17. mai sammen med gutten din...

:blaaruss:

[-TeddyToria-]

Cr@sh: Det er nå ei JENTE da! *s*

---

Ønsker deg og dine en strålende god 17. mai!

[Cr@sh]

Cr@sh: Det er nå ei JENTE da! *s*

←

Ja, det vet jeg vel... Var vel litt vel opptatt av mine egne gutter her... Sorry, Binke!

[Binke]

Hei igjen alle sammen!

Åh! Nå sover hun endelig! Jeg har hørt at babyer sover i opptil 16 timer i døgnet - hvorfor får jeg da bare sove 4-5?? Litt trøtt og sliten i dag.

I går var vi hos mormor og morfar. Var i byen og så på 17. mai toget. Jeg var litt bekymret på forhånd for at hun skulle bli skremt av musikk-korpsene og andre høye lyder. Hun er nemlig litt vàr for høye lyder her hjemme. Men det viste seg å ikke være noe problem. Hun sov seg gjennom det hele. Sover man, så sover man!!

I dag har jeg bestilt en stor barnesangbok til henne på bokkilden. Forsøker å synge litt for henne hver dag, men merker at jeg ikke er helt god på teksten lenger. Blitt noen år siden jeg sang barnesanger sist. :kgblunk:

Har forsøkt å komme i kontakt med en fysioterapeut i dag, uten hell. På grunn av skadene jeg fikk under fødselen har jeg fått rekvisisjon til fysioterapeutbehandling. Må forsøke å få skikk på bekkenbunnsmuskelaturen igjen. Ikke noe særlig å bli så "ødelagt" under fødselen, men legen sier at det er godt håp om at jeg skal bli helt bra igjen. Legen og jordmor har også sagt at skal jeg ha flere barn, vil man vurdere keisersnitt. Høres ut som en god idé, spør du meg...

Binke-jenta har stor appetitt og legger på seg og vokser. Synes hun har blitt både lengre og tyngre på bare en uke, jeg! Ser ut til at morsmelk er skikkelig energimat!

Er det forresten noen som vet noe om det å levere overskudds-melk til sykehus eller helsestasjon??

Selv om binke-jenta spiser mye, synes jeg det virker som om tilbudet er større enn etterspørselen, for å si det sånn. Har hørt at man kan levere overskuddet til sykehuset (?) slik at det kan gis til f.eks for tidlig fødte.

[iss]

Vet at mange sykehus blir kjempeglad for ekstra melk!! Jeg ville ringt sykehuset i nærheten og spørre jeg. Bare si det som det er, at du har utrolig mye melk til overs, og om de kan ha nytte av den! bruker vel MM på prematuravdelingene....

[iss]

Vet ikke hvor i oslo du bor, men har forsket litt for deg

Her er link til Ullevål sykehus og morsmelkbank!

Lykke til!!

[Cr@sh]

Så fint å høre at alt er bra med dere og at dere hadde en trivelig 17.mai-feiring!

Koselig å lese en oppdatering. Håper du får god hjelp med bekkenmuskelaturen...

[Cr@sh]

[Cr@sh]

Håper det går bra med deg og den lille Binke-jenta!

[Cr@sh]

Hellu! Innom og holder boka di varm...

[Cr@sh]

[Binke]

Hei!

Joda, jeg eksisterer fremdeles. Det er bare det at det er noe annet som tar så mye av tiden min nå om dagen...

Lille Binke-jenta er snart 12 uker, det har jammen gått fort! Hun er - selvfølgelig - verdens vakreste lille skapning.

Jeg tror at vi må ha vært særdeles heldige med vårt eksemplar av utgaven "barn" . Hun gråter sjelden, smiler mye og sover godt om natten. Jeg må si at jeg er glad for at vi har fått et så enkelt barn. Jeg føler ikke at jeg hadde vært kompetent til å ta hånd om et barn med f.eks kolikk. Men må man så må man. Det er vel sånn at man vokser med oppgavene.

Binke-jenta er veldig glad i mat. Ser nesten ut til at hun ikke tenker på så mye annet. Noe som har resultert i ganske så solide bolle-kinn. :grine2:

Vel, det var dagens lille skryte-rapport fra den stolte mor.

Kanskje på tide at jeg får flyttet meg ut av "gravid"-kategorien??

[Binke]

Forresten, en ting til:

Tusen takk for alle besøkene, Cr@sh! Koselig at du er innom og holder dagboka mi "varm"!

[Cr@sh]

Koselig å lese oppdateringen din... og for at du er innom og "passer" litt på hos meg..

Tenk at Binke-jenta straks er 12 uker! Det går jammen meg fort... så nyt tiden. Høres jo ut som dere virkelig har det godt. Det fortjener du!

Stor og fortsatt GOOOOD SOMMER!

[Cr@sh]

Forresten, en ting til:

Tusen takk for alle besøkene, Cr@sh! Koselig at du er innom og holder dagboka mi "varm"!

←

Bare koselig, vennen!

[Binke]

På tide å avslutte graviditetsdagboken min. Her kommer (endelig) fødselshistorien...

Jeg hadde time for overtidskontroll på svangerskapspoliklinikken på Ullevål mandag 24. april kl 8. Hadde termin den 10. april, men jenta vår hadde det ikke travelt. Hadde forsøkt en del triks, f eks gå turer, vaske vinduer, gå i trapper etc, men ingenting så ut til å hjelpe.

Våknet i to-tiden natt til mandag 24. april. Kjente at nå var det endelig noe på gang. Dette var rier, var det ikke?? Forsøkte å sove igjen, men ble naturligvis altfor oppspilt til at det gikk an. Rundt klokka fire vekket jeg mannen. Vel, han var nok ikke særlig våken... Hans kommentar da jeg fortalte at nå var riene begynt var at jeg skulle legge meg til å sove igjen. Han husket nemlig det fra fødselsforberedende kurs at det var viktig å hvile og spare på kreftene.

I 5-tiden ringte vi til fødeavdelingen og spurte hva vi skulle gjøre. Riene kom med 10 minutters mellomrom, og det virket som om dette kom til å ta litt tid. Jordmoren svarte at jeg godt kunne møte til overtidskontrollen. Dersom det ”tok seg opp” så kunne vi komme til fødeavdelingen i stedet.

Spiste frokost og pakket oss ut i bilen. Kjørte hjemmefra i 7-tiden. Var kjempespent selvfølgelig. Endelig skulle barnet vårt komme!

Kom til kontrollen på svangerskapspoliklinikken. Riene hadde på det tidspunktet roet seg veldig, typisk nok. Fikk CTG-målebånd rundt magen. Riene kom ikke ofte, men et par av de kom likevel med på målingen. Jordmoren spurte om jeg hadde høy smerteterskel, ettersom jeg ikke reagerte særlig på de riene jeg hadde da vi var der. Måleapparatet målte riene til maks, men jeg synes ikke de var særlig vonde. Vi fikk deretter komme inn til en lege som tok ultralyd og undersøkte om det var noe åpning. Han målte åpningen til ca 2 cm, og mente at dette kom til å ta tid. Ut fra ultralyden anslo han størrelsen på barnet til å være 3,7 til 4,2 kg. Han ville at jeg skulle dra hjem igjen og komme tilbake om to dager, for å sette igang fødselen da, om det ikke hadde skjedd noe i mellomtiden. For meg var det en lite fristende løsning... Legen foretok derfor en ”stripping” (Au!), for om mulig å speede opp forløpet noe. Så ble vi sendt ut på en spasertur rundt på sykehusområdet for å se om også det kunne hjelpe fødselen mer i gang. Vi fikk beskjed om å møte opp på fødeavdelingen kl 12, så skulle de gjøre en ny vurdering der. Gikk en runde rundt sykehuset, så inn i kantinen hvor vi spiste litt mat. Strippingen så ut til å ha hatt effekt; nå var det skikkelig tak i riene. Klokka 11 gjorde det skikkelig vondt! Vi gikk opp på fødeavdelingen og da jeg knelte over en stol i gangen skjønnte de nok at noe var på gang. Ble tatt med til et undersøkelsesrom og tildelt jordmor. Skulle fortsette å gå i gangen, slik at riene kom oftere. Etter å ha travet fram og tilbake en stund kom riene ca hvert 5 minutt. Jeg synes det var kjempevondt! Kastet opp to ganger og følte meg skikkelig shabby. Kl 14 ble jeg flyttet over på en fødestue i stedet. Ja! Her var det tilgang til bedøvelse! Hadde forventninger til lystgassen, håpet at den skulle hjelpe meg. Men nei. Følte meg bare forferdelig svimmel og utenfor. Følte at jeg mistet kontakt med omverden og at jeg skulle besvime. Jeg mistet grepet på maska for tidlig under hver rie, og resultatet ble at jeg følte meg svimmel og utenfor, samtidig som lystgassen ikke fikk hjulpet noe særlig på smertene.

Hadde i 15-tiden kommet til 6 cm åpning. Jordmor sa at jeg kunne få epidural dersom jeg ønsket det og jeg svarte at ”Det synes jeg høres ut som en god idé!”. Anestesilegen ble tilkalt og han kom etter et kvarters tid. Hadde trodd at det å sette epiruralen skulle gjøre vondt, men det var det ikke. Ikke i det hele tatt. Fikk først lokalbedøvelse og så ble epiduralen satt. O lykke! Den var effektiv! Fikk også satt drypp for å holde riene i gang. Slik gikk timene... Hadde ikke særlig smerter, men kjente at riene kom og gikk. Stadige undersøkelser for å sjekke åpningen. Klokka 21 var det endelig full åpning. Men trykketrangen lot vente på seg...

Husker ikke helt, men tror klokka var ca 23 da jeg endelig følte at Nå! Nå kjenner jeg behov for å trykke! Satt i senga og trykket, trykket, presset... Vannvittig slitsomt! Men ingenting skjedde, dessverre. Bortsett fra at jeg kasta opp enda en gang da. Klokka 24 hentet jordmor en lege. Barnet skulle ut – de ville forsøke med vakuum. Hva som skjedde fra dette tidspunktet og videre er litt uklart for meg. Tror at jeg mer eller mindre kobla litt ut. Gjorde ihvertfall innmari vondt å få satt sugekoppen. Ble klippet (fikk jeg vite senere) for å gjøre det lettere å få barnet ut.

00:31 ble jenta vår dratt ut. Barnepleier, lege og jordmor... jeg er ikke helt sikker på hvem... tok henne og løp ut av rommet. Jeg fikk såvidt se ryggen på henne, før de forsvant. En annen lege begynte å massere magen min for å få morkaken til å løsne.

Fikk vite at jeg hadde revnet en del og at jeg skulle til en operasjonsstue for å bli sydd.

Jeg følte meg fryktelig omtåket og svimmel. Sa at ”jeg tror jeg besvimer” da jeg ikke lenger kunne se klart og følte at stemmene til legen og de andre ble mer og mer fjerne. Jordmor reagerte kjapt. Tror hun trykket på en alarm eller noe. Ihvertfall kom det en masse folk stormende inn på fødestua igjen. Jeg fikk en maske å puste i (oksygen), og ett eller annet (saltvann?) inn i blodårene. Ble så kjørt av gårde til opereasjonsavdelingen. Lå å skalv noe voldsomt, synes at det var kjempekaldt selv med dyne over meg. Ble visstnok sydd i to timer. Jeg sov mesteparten av tiden. Tror nok at jeg hadde fått noe fin bedøvelse da. Fikk senere vite at jeg hadde mistet ca to liter blod under fødselen. Fikk blodoverføring både da jeg ble sydd og et par dager senere, på barselavdelingen.

Klokka fire på natten våknet jeg på postoperativ. Mannen min og barnet ble tilkalt og jeg fikk møte barnet vårt for første gang. Rar følelse. Var ikke noe ”Åh! Endelig! Lille barnet mitt!”- følelser egentlig. Litt mer ”Jaha. Der er du, ja.” Men det kom nok av at jeg var ganske dopa.

Så ble det noen timer med søvn før jeg i 10 tiden ble flyttet til barselavdelingen.

Ble på sykehuset i 5 dager.

Sånn i ettertid så vil jeg si at det ble en fødsel adskillig tøffene enn jeg var forberedt på. Revnet mye, grad 3 b i følge fødejournalen, og det har gitt meg en problemer i ettertid. Brukte lang tid på å gro sammen, og måtte også syes på nytt. Mange sier at fødselen er det mest smertefulle de har opplevd. Med epidural synes jeg det var vondt, men likevel greit nok. Jeg kunne klart det samme igjen. Smertene i barseltiden derimot... De vil jeg ikke oppleve på nytt. Nå er det tre og en halv måned siden fødselen, og jeg føler at jeg har blitt ganske bra igjen. Ikke 100%, men jeg er tilbake på et akseptabelt nivå. Tiden leger som kjent alle sår, og jeg håper etter hvert blir helt bra.

En tøff fødsel, absolutt. Men om det var verdt det? DIFINITIVT!

Jenta vår er verdens skjønneste (sånn helt objektivt sett) og jeg trives virkelig som mamma. Hun har god appetitt og ammingen går greit. Rart å tenke på at bare det jeg gir henne er nok til at hun kan overleve, vokse og utvikle seg slik hun gjør. Dagene går fort. Men det gjør de vel, når man har det godt.

Helt til slutt vil jeg få legge til at mannen min, som var med under hele fødselen (og hos barnet vårt da jeg ble operert) var en helt utrolig god støtte. Vet virkelig ikke hvordan jeg skulle klart meg uten ham.