Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet

Vil ikke si bitter, men utrolig lei meg. Er 35 år og lever på sosialen og har aldri fått til livet. Jeg skulle så ønske at jeg ble født på nytt og fikk prøve et liv hvor jeg var psykisk frisk og oppegående. 

Anonymkode: 04452...127

  • Liker 5
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Ble misbrukt seksuelt da jeg var barn, men klarte å legge dette bak meg. Nå elsker jeg livet som bestmor og farmor. Jeg har en fantastisk ektemann og barn og livet smiler til meg.

Endelig

  • Liker 6
Skrevet

Nei. Livet er veldig lett og oversiktlig å leve pga de valgene man har tatt.

Alle i familien i livet og i god form. Alt ok og man har det veldig greit.

Anonymkode: dfe36...05c

  • Liker 1
Gjest Alterego666
Skrevet

Jeg vil nesten si det motsatt.

Jeg måtte bli voksen før jeg opplevde virkelig motstand og tilbakeslag i livet. Nettopp disse tilbakeslagene var det som lærte meg å virkelig sette pris på de gode tingene i livet mitt og livet generelt. Jeg trengte å oppleve noe vanskelig og utfordrende før jeg klarte å virkelig se hvor mye jeg har å være takknemlig for og å kunne hegne om. 

Som 40-åring var jeg langt mer lykkelig, harmonisk og takknemlig enn jeg var som 30-åring, og jeg takker livets utfordringer for at jeg ble kjent med styrken og kjernen i meg selv og at jeg klarte å åpne øynene for det gode i livet mitt.

Skrevet

Ja. Veldig. Det spiser meg opp.

Anonymkode: 7b45f...d90

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja. Veldig. Det spiser meg opp.

Anonymkode: 7b45f...d90

Hvilken følelse er egentlig bitterhet? Er det sinne blandet med sorg osv. Spør fordi jeg selv ikke kjenner på bitterhet overhodet selvom jeg har hatt svært tøffe opplevelser.Du skriver at bitterheten spiser deg opp. Hva er det med følelsen bitterhet som  gir så kraftige utslag? 

Anonymkode: 03906...5cf

  • Liker 1
Skrevet

Ja, jeg er bitter over én ting her i livet. Jeg og eksen ble enige om å få barn, men nå er det jeg som sitter med alt ansvaret mens han lever livets glade dager. Jeg er så sykt bitter på grunn av det. Jeg elsker barnet mitt, men jeg er helt låst i situasjonen og det irriterer meg grønn at han ikke skal ta noe som helst ansvar. I perioder er det ekstremt.

Anonymkode: bb8d6...93b

  • Liker 6
Skrevet
AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Ja, jeg er bitter over at søsteren min bare ble 32 år og fikk leve så kort, hun døde under veldig tragiske omstendigheter, og hver gang jeg er sur eller lei meg tenker jeg på hvor mye hun elsket livet og hadde fortjent det. Så jeg er bitter på hvor urettferdig verden er og at ikke det går an å endre døden. 

Jeg prøver å fremstå som normal, prater sjelden med noen om det.

Anonymkode: 68507...1dc

Samme her, min søster var 17. Er så sint og bitter over alt hun går glipp av.

Anonymkode: 3e1a8...ca2

Skrevet

Nei, jeg er ikke det. Selv om jeg ikke fikk mange år med min mor, og heller ikke da jeg ble enke som 25 åring. Det tok selvfølgelig lang tid med sorgen, men var heller ikke bitter den gangen. Kunne ha blitt bitter, men dette var to hendelser som ingen kunne få gjort annerledes. Jeg velger å ikke dvele ved fortiden. 
 

Anonymkode: 7c7c8...e28

Skrevet

Ja, jeg er bitter, men forsøker å skjule det for andre. Livet har vært en utfordring siden jeg var barn. Er dessverre arvelig belastet med psykisk sykdom.

Anonymkode: 1076d...932

Skrevet

Ja så absolutt er jeg bitter. Jeg er kjempe bitter, jeg skulle helst ikke vært det. Bodde i 15 år under dårlige omstendigheter, grov omsorgssvikt. Dette har gitt meg skader senere i livet, så jeg sliter med å kunne gjøre normale ting. Barnevernet visste godt hva som foregikk, det kommer godt fram i rapportene. Familien min visste hva som foregikk. Saken gikk til fylkesnemnda, og om moren min skulle beholde meg var det visse vilkår som skulle bli fulgt. Moren min klarte å bli venn med barnevernsdama som skulle følge oss etter fylkesnemnda, så endte det med at vilkårene ikke ble fulgt, men at ingen sa ifra heller. 
 

Jeg var nylig i en middag hos noen i familie, og jeg fortalte hvor kjedelig det var. For fysisk er jeg jo såpass frisk at jeg ville kunnet jobbet 100% men psykisk gjør meg til varig nedsatt 100% og uføre. Da nevnte de en gang jeg hadde vært med dem, og de skulle slippe meg av igjen. Når de skulle slippe meg av var det fullt av hundebæsj og tiss. De hadde virkelig ikke lyst til å slippe meg av sa de, men at de måtte jo det.. Sånt gjør meg bitter, fordi hadde de ikke slippet meg av, kjørt til barnevernet og fått bevist hvordan ting var, ja da hadde jeg kanskje vært bedre den dag i dag. Mormoren min også så fremgår det i rapportene at hun hele tiden mener jeg hadde det bra hos moren min, og var ting for ille hadde hun meg da. Dette var den mest sentrale personen for om jeg hadde det bra eller ikke. Hadde hun sagt hvor ille ting var derimot hadde det skjedd noe. Nå i ettertid forteller hun derimot hvor vondt hun syntes det var å sette meg der, hvor mye hun tokk vare på meg, hvor synd hun syntes på meg osvosv. Men det er ikke i nærheten av hva hun sa til barnevernet. 
 

Så jeg er kjempe bitter over livet å hva det har gitt meg. Jeg skulle ønske jeg var funksjonsfrisk. Skulle ønsker jeg hadde det fint med en serie de kveldene jeg er livredd for gudene vet hva. Jeg har barn selv, så må bite tennene sammen hver dag, og vise alt det bra livet har å by på, og vis hun hvor heldige og velsignet vi er for å ha en familie rundt oss. Gi hun alt jeg ikke hadde. Men det er bittert. 
 

Liten utblåsning 🤯

Anonymkode: d0f54...5dc

  • Liker 2
Skrevet

Ikke bitter. Men lei av livet. Får det ikke til. Skifter fra jobb til jobb og sliter med angst. Skulle ønske jeg kunne slippe og få et nytt liv, men kan ikke for da vil jeg såre mine nærmeste. Tror de ville takle det dårlig. Så jeg bare holder ut og tar imot det livet gir meg. Det får bli hva det blir. Hvem vet, kanskje smerte i livet er en test. 

Anonymkode: f3632...b6f

Skrevet

Jeg er ikke bitter, men jeg er fortsatt litt i sorg over å ha 0% arbeidsevne. Mest av alt er jeg takknemlig for at jeg bor i Norge da. 

Anonymkode: 7871c...711

Skrevet

Nei, det siste jeg vil bli er bitter, det går jo bare utover meg. Hvorfor gjøre min hverdag enda verre gjennom å være bitter i tillegg?

Anonymkode: 6c489...d0c

Skrevet
AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er ikke bitter, men jeg er fortsatt litt i sorg over å ha 0% arbeidsevne. Mest av alt er jeg takknemlig for at jeg bor i Norge da. 

Anonymkode: 7871c...711

Enig i dette, bitter og takknemlig. Er jo godt å bo i Norge å kunne motta ufør når man er arbeidsufør. Glad for at jeg ikke sitter på gata. 

Anonymkode: d0f54...5dc

Skrevet
AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Kjenner meg igjen i mye her dessverre. Har nesten ingen nære og gode relasjoner igjen etter mange år med angst og fysisk hemmende sykdom. Føler ikke tilhørighet noe sted lenger. Nærmer meg 50 år og det frister å få fred. Samtidig som det skremmer…

Anonymkode: 5cd42...826

Pusher 50 selv. Jeg holder kun ut fordi jeg ikke vil såre dem rundt meg.

Anonymkode: 1076d...932

Skrevet
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Enig i dette, bitter og takknemlig. Er jo godt å bo i Norge å kunne motta ufør når man er arbeidsufør. Glad for at jeg ikke sitter på gata. 

Anonymkode: d0f54...5dc

Vi er vel ikke helt enige da. Jeg er absolutt ikke bitter. Var det i tenårene, men er langt unna bitter nå. Det eneste jeg mangler er jobb og det er jo litt trist, men har mye annet å være takknemlig for og jeg har et ellers lykkelig liv. 

Anonymkode: 7871c...711

Skrevet

Nei, jeg er overhodet ikke bitter faktisk, selv om noen sikkert ville mene at det hadde vært "normalt" å føle bitterhet i min situasjon. Jeg ble syk da jeg var i tredveårene, og uføretrygdet da jeg var 39. Det hadde jeg ikke ventet meg. Jeg trodde aldri det skulle skje MEG, liksom. Jeg sørget veldig over å bli skvist ut av arbeidslivet pga det.

Men bitter? Nei, det har jeg egentlig aldri følt. Det som skjedde, det skjedde. Jeg lever og har det greit i dag likevel. Kunne vært verre. Jeg kunne vært lenket til sengen med store smerter hver dag. Det er jeg ikke. Så alt i alt - det kunne vært verre. Er ikke bitter.

 

Anonymkode: b2f89...b4b

Skrevet

Ja, jeg er ei skikkelig bitterf***e. Lever kun med trøstepremier, har blitt forbigått i alt, og håpet om familieliv henger i en syltynn tråd, og ingen bryr seg. Er åpen om elendigheta, men bruker ikke ordet bitter, fordi folk henger seg opp i akkurat det. Å være bitter betyr ikke nødvendigvis at man har gitt opp alt, og ikke har noen som helst gleder i livet. 

Kunne noen fortalt meg hvordan følelsen bitterhet egentlig oppleves? Kjenner ikke på den følelsen selv, så aner ikke hvordan det er å være bitter. Er det sorg blandet med sinne etc? 

Anonymkode: 03906...5cf

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kunne noen fortalt meg hvordan følelsen bitterhet egentlig oppleves? Kjenner ikke på den følelsen selv, så aner ikke hvordan det er å være bitter. Er det sorg blandet med sinne etc? 

Anonymkode: 03906...5cf

Jeg lurer også på det. Jeg har riktignok tilbragt store deler av livet med å ønske jeg aldri hadde blitt født, men bitter kan jeg ikke si jeg er. Tror jeg. Jeg kan liksom ikke skylde på foreldrene mine for at de ikke tok abort da jeg ble født for de ønsket seg sannsynligvis barn og kunne ikke akkurat forutse at jeg kom til å bli meg. 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...