Er dere bitre over livet?

[AnonymBruker]

Finnes det noen av dere som bare er bitter over livet, eller bitter generelt og erkjenner dette? Eller later dere som at dere ikke er bitter og prøver å fremstå som normal? Hva er det som gjør at dere er bitter etc?

Her kan vi alle være ærlige, og bruk gjerne anonymknappen!

Anonymkode: 768c3...308

[AnonymBruker]

Ja, jeg er bitter over at søsteren min bare ble 32 år og fikk leve så kort, hun døde under veldig tragiske omstendigheter, og hver gang jeg er sur eller lei meg tenker jeg på hvor mye hun elsket livet og hadde fortjent det. Så jeg er bitter på hvor urettferdig verden er og at ikke det går an å endre døden. 

Jeg prøver å fremstå som normal, prater sjelden med noen om det.

Anonymkode: 68507...1dc

[AnonymBruker]

Ja, er ekstremt bitter over alt som skjedde og alt som har gått feil. 

Anonymkode: fb10e...1fc

[AnonymBruker]

Neh. Jeg har sikkert en del jeg kunne vært bitter over, men det gjør jo ikke at jeg føler meg bedre eller driver meg videre. Jeg vil heller nyte livet mens jeg enda er ung og frisk 😊

Anonymkode: fa22b...e9b

[AnonymBruker]

Jeg kunne vært det. Jeg ligger her med alvorlig kronisk sykdom, i sengen hver dag, hele dagen.

Men det gjør meg ikke noe bedre. Jeg prøver å tenke positivt, og tenke at en dag blir jeg bedre, eller en dag kommer en behandling som fungerer. Takknemlig for mann, venner og familie som stiller opp. At vi har et trygt hjem. Det hender jeg våkner og føler meg trist og bitter en dag, men jeg prøver å holde det til en dag iblant. Livet ble ikke slik jeg hadde håpet og jobbet for.

Anonymkode: dfaa6...98c

[AnonymBruker]

Ja, er bitter over at livet ble som det ble. Holder meg kun i live for ikke å såre noen få personer. Prøver å framstå «normal». Klager ikke til noen. 

Anonymkode: 17a05...63c

[AnonymBruker]

Ja, bitter og utrolig redd og lei meg for hvordan livet tegner seg opp. 

Anonymkode: daa20...94e

[AnonymBruker]

Nei, for å være bitter gjør jo ikke livet bedre.

Jeg har hatt en grusom barndom, utsatt for grusomme ting av begge mine foreldre, endte opp helt alene med 2 barn, så flere kroniske sykdommer, som til slutt gjorde meg ufør. Og jeg lever et redusert liv. Men jeg ser glede i alle de små ting, og har jo håp for framtiden, håp om å bli bedre.

Anonymkode: b1f5d...c0a

[AnonymBruker]

Delvis er jeg bitter, ja. Har spesielle evner som jeg som barn ikke fikk stimulering til å videreutvikle, i voksen alder så jeg ikke hva jeg kunne ha oppnådd før det var for sent. Dvs. jeg har tatt tak i det, men merker at ting ikke går like lett som før. Og så er det dette med at livets vendinger gjør at man mister noe av optimismen og pågangsmotet man har som ung.

Men jeg snakker sjelden om det.

Anonymkode: fbca5...610

[AnonymBruker]

Nei. Jeg har opplevd mye vondt, men har alltid tenkt at dersom jeg blir bitter har jeg tapt. Da blir livet bare vondt, og jeg får ingen mulighet til å gå videre. 

Heldigvis for det, for livet gikk videre, og jeg har det bra nå. ❤

Anonymkode: cde6e...4e2

[AnonymBruker]

Jeg kjenner blaff av det, siden jeg har fått idrettsskader som reduserer meg kraftig, men ting blir ikke bedre eller annerledes av bitterhet, så jeg må være glad for det jeg fortsatt kan gjøre.

Anonymkode: ae251...b67

[AnonymBruker]

Ja, det er jeg. Før levde jeg herrens glade dager som singel mann, men så gjorde jeg en megabrøler ved å gifte meg. Nå er jeg låst i et ekteskap med ei som truer med å "knuse meg økonomisk", og sette barna opp mot meg, hver gang jeg forsøker å ta opp temaet skilsmisse. Det eneste håpet jeg har er at hun en dag dauer før jeg gjør det, sånn at jeg i det minste kan få oppleve noen år i frihet igjen på slutten av livet.

Anonymkode: 8b87b...2c7

[AnonymBruker]

Nei. Bitterhet har jeg aldri kjent på. 

Jeg kan kjenne på en sorg. Over at mamma plutselig døde da jeg var 30. Av å ha mistet katten som var min beste venn i korte 10 år. Over 4 spontanaborter, og så beskjeden om at jeg aldri kunne få barn.

Men mest av alt kjenner jeg glede og takknemlighet. Over at jeg har en fantastisk mann i livet mitt, at adopsjon er en mulighet i Norge, at jeg er født med kapasiteten til å ta en tung utdannelse og ha en jobb jeg virkelig trives med. 

Som en skriver over her. Blir man bitter, har man tapt. Bitterhet spiser deg opp. Det ødelegger det som faktisk er godt i livet ditt i det de tankene overtar. 

Ser en over her skriver at de er bitter, og ikke snakker med noen. Jeg snakker mye, med mange, og praktiserer åpenhet. Jeg føler det å være transparent og få ting ut fører til at jeg ikke må bære alt innvendig. 

Anonymkode: 6e6cb...5e4

[AnonymBruker]

Kanskje av og til. Er kronisk syk med en dårlig livskvalitet. Men kjenner at andre mennesker som er ekstremt bitre er ren gift for meg, så prøver å ikke være for ilke🥴

Anonymkode: 5cd42...826

[AnonymBruker]

Bitter og bitter... Er fortvilet og lei meg over at jeg angrer på at jeg fikk et i utgangspunktet ønsket barn.... nå sitter jeg her med en livssituasjon jeg ikke trives i, og føler meg låst. Lei meg på barnets vegne også, det er jo helt fantastisk og fortjener ikke dette. 

Bitter over at jeg valgte å tro på alle "man angrer ikke på barna man får 💕💕💕"-folka, kanskje? 

(Jeg har ikke depresjon eller fødselsdepresjon forresten, for dere som foretrekker å dra diagnosekortet istedenfor å kjenne på vanskelige følelser og empati...)

Anonymkode: 86ac9...eec

[AnonymBruker]

Både og. 

Bitter og skuffet over meg selv og de valg jeg har tatt i livet. Ringvirkningene er enorme og vil gå ut over barna til slutt. 

Eneste som holder meg i livet er mine fantastiske barn ❤

Anonymkode: 3d7ac...10c

[Mari Y]

Nei, men jeg var. Jeg tror folk skal få lov til og å kjenne litt på de følelsene og kunne jobbe seg igjennom dem. Ikke overse dem, men bearbeide dem. 

 

Endret 1. desember 2021 av Mari Y

[AnonymBruker]

Ja, jeg er bitter over hvordan livet mitt er... Det er absolutt ikke slik jeg hadde håpet eller sett for meg, og jeg blir bitter av å tenke på hvordan "mange andre" har det i forhold til oss. Selv er jeg kronisk syk, men i 100% jobb, så konstant utslitt. Mannen er kreftoverlevende, men fungerer bra i dag heldigvis. Alle barna våre (har flere enn det gjennomsnittlige 1,53) har hver sine til dels store utfordringer som har dukket opp etter hvert som de har blitt eldre. Jeg har ingen venner, en kjedelig jobb og null sosialt liv. 

Jeg skjuler heller ikke min bitterhet, noe jeg sikkert ikke tjener på... I lunsjen på jobb kan jeg fint slenge ut av meg hvor lite jeg selv er ute på og at jeg gjerne skulle hatt det litt mer travelt når andre sitter og klager over at tida går så fort, og de har så mye å gjøre på fritiden med barn, venner, arrangementer osv som de er med på. Blir også litt irritert over at folk har så lite gangsyn at de kan sitte å klage på at de har så mange venner å finne på ting med at de blir slitne.. De aner ikke hvor heldige de er, de kunne prøvd ei uke av mitt liv, så hadde de nok lengtet etter alle vennene sine rimelig kjapt.

Anonymkode: 09e7e...331

[Gjest Warrior]

Ja, bitter, sint og redd. Prøver å late som jeg ikke er det, men spesielt de nærmeste familie og venner skjønner at jeg er bitter. Det er ikke så enkelt å skjule hele tiden. 

[AnonymBruker]

Kjenner av og til på bitterhet for at familien min valgte å slutte seg til et religiøst samfunn som bare kan kalles en kult, og at jeg har gått glipp av så mye i oppveksten min. Så mange milepæler.
Bitterhet på meg selv for at jeg ikke greide å bryte ut tidligere.
Bitterhet på at jeg ikke fikk den hjelpen jeg trengte i tenårene da jeg begynte å bli syk, og heller havnet under et massivt press fra familien, menigheten, NAV, osv osv. - livet mitt ville vært helt annerledes hvis jeg hadde fått riktig behandling for 20 år siden.
Bitterhet for at jeg lot meg selv sitte fast på stedet hvil i årevis.

Men jeg lar den ikke ta over, jeg har mye å være takknemlig for, og jeg er i gang med å forbedre min egen situasjon.

Anonymkode: 39688...ff2