Hvis en person til sier jeg må "ta bedre vare på meg selv", så klikker det for meg

[AnonymBruker]

Jeg er et høyt utdannet og ambisiøst kvinnemenneske, som elsker å jobbe og har mye driv i jobben min. Siden vi fikk to barn har jeg nedprioritert mine egne ambisjoner, for å sikre at barna har det godt og trygt hjemme med foreldre som har tid til dem. Mannen er av samme ulla, og for tiden prioriterer vi hans jobb og verdiskapning. Innimellom misunner jeg han for den muligheten han har til å spre vingene, satse høyt og jobbe for målene sine (mens jeg baker brød og googler hvordan jeg kan lage pappmasje). Vi har ingen fritid, noen av oss. Vi har ingen nær familie rundt, og de fleste vi kjenner er enten uaktuelle som ansvarspersoner for barn, eller de har egne småbarn og er i sin egne  kaotiske hverdagsliv. Vi har med andre ord aldri hatt barnevakt (og vi har som sagt to barn, det er noen år mellom dem også). Vi vet ikke lengre hvordan vi skulle brukt barnevakt, for om vi hadde hatt fri så hadde vi enten sovet eller jobbet, og det gjør vi uansett på skift.

Som familie har vi tatt valg som vi som familie synes er best. Både meg og mannen har åpen dialog om valgene vi tar, og målene vi som familie ønsker å nå. (Å betale ned huset og pensjonere oss og leve på avkastning om 10 år er involvert i den planen. Det er realistisk for oss å bli økonomisk uavhengige når vi er 50). 

Men så kommer "velmenende venner". De som bare "du går i samboerfella når du går ned i stilling fordi han jobber så mye" (hva med verdien av å være sammen med barna så mye som jeg kan?) "Husk å krev tid til deg selv" (skal jeg kreve flere timer i døgnet også?). "Huff, du ofrer deg altså sååå mye, er du sikker på at du ønsker dette?" (på hvilket tidspunkt i livet har jeg blitt oppfattet som en dørmatte?) "DU MÅ HUSKE Å TA VARE PÅ DEG SELV" (DET ER DET JEG GJØR!).

I perioder begynner jeg å tvile på meg selv. Jeg trives jo ikke med å gå hjemme, og jeg får runder med frustrasjoner og gråteanfall (pussig nok skjer det alltid like før mensen...) - og jeg er åpen om at vi har en slitsom hverdag. Skal vi få til den formuen kan vi ikke bare ta oss en dag på spa for å komme til hektene.

Men jeg setter skikkelig pris på å ikke trenge å stresse, og å haste meg avgårde for å rekke å hente, å levere, handle, puste. Jeg prioriterer det jeg synes er viktigst, og det er at barna har det bra, og at mannen klarer å stå i sitt og han kan bruke meg som støtte.

Så ja, jeg ofrer. Men bare fordi jeg er mye alene med barna, at det alltid er meg som står opp om nettene, tar alle sykedager, at jeg har kuttet ut prosjekter som var viktige for meg, at jeg skulle ønske jeg hadde mer frihet til å bruke hjernen skikkelig, og at jeg er redd for å bli akterutseilt og ikke synlig nok i businessverden, så betyr det ikke at jeg må "ta bedre vare på meg selv". 

Det betyr heller ikke at jeg har et problematisk samliv, som noen venner også ymter frempå med. Jeg har faktisk ikke blitt tvunget inn i denne rollen.

Det er et bevisst strategisk valg jeg har gjort for vår familie-enhet, for å sikre at alle får det best mulig på sikt. Det er situasjonsbetinget, det er kalkulert, og det er gjort med vilje.

Når disse "du må ta bedre vare på deg selv" kommer, så smiler jeg høflig og minner meg selv på at de tror de er snille og skal passe på meg. Lite ved de at jeg oppfatter de som nedlatende og plagsomme. 

Bill mrk: Tidenes problem for de priveligerte

Anonymkode: f2f6e...e1d

[AnonymBruker]

Du må ta bedre vare på deg selv.

Anonymkode: b0fd9...da6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du må ta bedre vare på deg selv.

Anonymkode: b0fd9...da6

KLIKK 

(men også morsomt, jeg fniste)

Bill mrk: Tidenes problem for de priveligerte

Anonymkode: f2f6e...e1d

[AnonymBruker]

Men..hvorfor? Du misliker tydeligvis å være hjemme, så..hvorfor? Hvorfor ofre deg selv? Hvorfor ikke jobbe slik de fleste foreldre gjør? Hvorfor kan ikke mannen gjøre sin del, hvorfor faller det på deg å ofre det du liker?

Anonymkode: 4ee7e...d23

[AnonymBruker]

Dette lukter kvinnefella lang veg.

Anonymkode: 23d49...f72

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg er et høyt utdannet og ambisiøst kvinnemenneske, som elsker å jobbe og har mye driv i jobben min. Siden vi fikk to barn har jeg nedprioritert mine egne ambisjoner, for å sikre at barna har det godt og trygt hjemme med foreldre som har tid til dem. Mannen er av samme ulla, og for tiden prioriterer vi hans jobb og verdiskapning. Innimellom misunner jeg han for den muligheten han har til å spre vingene, satse høyt og jobbe for målene sine (mens jeg baker brød og googler hvordan jeg kan lage pappmasje). Vi har ingen fritid, noen av oss. Vi har ingen nær familie rundt, og de fleste vi kjenner er enten uaktuelle som ansvarspersoner for barn, eller de har egne småbarn og er i sin egne  kaotiske hverdagsliv. Vi har med andre ord aldri hatt barnevakt (og vi har som sagt to barn, det er noen år mellom dem også). Vi vet ikke lengre hvordan vi skulle brukt barnevakt, for om vi hadde hatt fri så hadde vi enten sovet eller jobbet, og det gjør vi uansett på skift.

Som familie har vi tatt valg som vi som familie synes er best. Både meg og mannen har åpen dialog om valgene vi tar, og målene vi som familie ønsker å nå. (Å betale ned huset og pensjonere oss og leve på avkastning om 10 år er involvert i den planen. Det er realistisk for oss å bli økonomisk uavhengige når vi er 50). 

Men så kommer "velmenende venner". De som bare "du går i samboerfella når du går ned i stilling fordi han jobber så mye" (hva med verdien av å være sammen med barna så mye som jeg kan?) "Husk å krev tid til deg selv" (skal jeg kreve flere timer i døgnet også?). "Huff, du ofrer deg altså sååå mye, er du sikker på at du ønsker dette?" (på hvilket tidspunkt i livet har jeg blitt oppfattet som en dørmatte?) "DU MÅ HUSKE Å TA VARE PÅ DEG SELV" (DET ER DET JEG GJØR!).

I perioder begynner jeg å tvile på meg selv. Jeg trives jo ikke med å gå hjemme, og jeg får runder med frustrasjoner og gråteanfall (pussig nok skjer det alltid like før mensen...) - og jeg er åpen om at vi har en slitsom hverdag. Skal vi få til den formuen kan vi ikke bare ta oss en dag på spa for å komme til hektene.

Men jeg setter skikkelig pris på å ikke trenge å stresse, og å haste meg avgårde for å rekke å hente, å levere, handle, puste. Jeg prioriterer det jeg synes er viktigst, og det er at barna har det bra, og at mannen klarer å stå i sitt og han kan bruke meg som støtte.

Så ja, jeg ofrer. Men bare fordi jeg er mye alene med barna, at det alltid er meg som står opp om nettene, tar alle sykedager, at jeg har kuttet ut prosjekter som var viktige for meg, at jeg skulle ønske jeg hadde mer frihet til å bruke hjernen skikkelig, og at jeg er redd for å bli akterutseilt og ikke synlig nok i businessverden, så betyr det ikke at jeg må "ta bedre vare på meg selv". 

Det betyr heller ikke at jeg har et problematisk samliv, som noen venner også ymter frempå med. Jeg har faktisk ikke blitt tvunget inn i denne rollen.

Det er et bevisst strategisk valg jeg har gjort for vår familie-enhet, for å sikre at alle får det best mulig på sikt. Det er situasjonsbetinget, det er kalkulert, og det er gjort med vilje.

Når disse "du må ta bedre vare på deg selv" kommer, så smiler jeg høflig og minner meg selv på at de tror de er snille og skal passe på meg. Lite ved de at jeg oppfatter de som nedlatende og plagsomme. 

Bill mrk: Tidenes problem for de priveligerte

Anonymkode: f2f6e...e1d

hvorfor er det kun du som skal ofre da? hvprfor er det alltid mor som skal ofre karriæren sin? kan dere ikke bytte litt på? du ofrer litt noen år og så blir det hans tur?

[AnonymBruker]

Du trives ikke med å gå hjemme, skriver du. Og du beskriver at du ofrer deg selv. Jeg kan forstå at vennene dine er bekymret for deg. Det høres jo ikke ut som at du har det bra. Du savner tydeligvis å være i arbeid, for det beskriver du at du elsker. Så hvorfor ikke gå for det du elsker? Det du trives med å gjøre? Istedenfor å gjøre noe som du opplever at du må ofre deg selv for å gjøre?

Anonymkode: d33ea...1b2

[Tone83]

Jeg skjønner at du gjør det frivillig, det betyr ikke at det er bra for deg. De fleste går i kvinnefella helt frivillig. De tror den bare smekker igjen for andre kvinner..

 

[AnonymBruker]

Gøy med akkurat de samme holdningene her!

Det var dette med at 

1. jeg ofrer ikke (i mine øyne). Hadde jeg jobbet fullt hadde jeg hatt det verre. Jeg fikk ikke barn for å skryte av dem på instagram, jeg vil at de skal ha det bra. De kom ikke tilfeldig, vi valgte å få dem. De skal ha det bra, det er vårt ansvar. Bruken av ordet "ofre" er fordi det er det andre sier til meg, om meg.

2. mannen er den som per i dag drar det økonomiske lasset. Jeg er ikke i nærheten av å tjene det som han kan dra inn, selv om jeg kan ha en god lønn. Som familie gjør vi dette prosjektet "livet" sammen. 

3. Ja, det er både tidsbegrenset og situasjonsbegrenset. Nå er det noen år med hans jobb i fokus, og jeg har fått prioritere meg tidligere, og jeg skal prioritere meg igjen senere. Når ungene er mer selvstendig og når det uansett nærmer seg at vi ikke trenger å jobbe så mye.

4. Kvinnefella. Vi snakker om det ofte. Vi har til og med tatt grep i tilfelle det skulle skjære seg. Jeg har færre utgifter og sparer mye. Sparekontoene er mine. Skulle vi gått fra hverandre i morgen, så ville det uansett blitt bedre for meg enn om jeg skulle jobbet fullt og delt fullt på utgifter, pluss at jeg har ivaretatt barna på en god og stabil måte. Han har forsprang i sparing og høyere lønn, så han gir rom for at jeg skal ta igjen gapet. 

og PS: jeg jobber. Jeg jobber bare ikke fullt og jeg tar ikke store prosjekter fordi vi er midt i en pandemi og stadig vekk må jeg være hjemme med syke barn.

Bill mrk: Tidenes problem for de priveligerte

Anonymkode: f2f6e...e1d

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg er et høyt utdannet og ambisiøst kvinnemenneske, som elsker å jobbe og har mye driv i jobben min. Siden vi fikk to barn har jeg nedprioritert mine egne ambisjoner, for å sikre at barna har det godt og trygt hjemme med foreldre som har tid til dem. Mannen er av samme ulla, og for tiden prioriterer vi hans jobb og verdiskapning. Innimellom misunner jeg han for den muligheten han har til å spre vingene, satse høyt og jobbe for målene sine (mens jeg baker brød og googler hvordan jeg kan lage pappmasje). Vi har ingen fritid, noen av oss. Vi har ingen nær familie rundt, og de fleste vi kjenner er enten uaktuelle som ansvarspersoner for barn, eller de har egne småbarn og er i sin egne  kaotiske hverdagsliv. Vi har med andre ord aldri hatt barnevakt (og vi har som sagt to barn, det er noen år mellom dem også). Vi vet ikke lengre hvordan vi skulle brukt barnevakt, for om vi hadde hatt fri så hadde vi enten sovet eller jobbet, og det gjør vi uansett på skift.

Som familie har vi tatt valg som vi som familie synes er best. Både meg og mannen har åpen dialog om valgene vi tar, og målene vi som familie ønsker å nå. (Å betale ned huset og pensjonere oss og leve på avkastning om 10 år er involvert i den planen. Det er realistisk for oss å bli økonomisk uavhengige når vi er 50). 

Men så kommer "velmenende venner". De som bare "du går i samboerfella når du går ned i stilling fordi han jobber så mye" (hva med verdien av å være sammen med barna så mye som jeg kan?) "Husk å krev tid til deg selv" (skal jeg kreve flere timer i døgnet også?). "Huff, du ofrer deg altså sååå mye, er du sikker på at du ønsker dette?" (på hvilket tidspunkt i livet har jeg blitt oppfattet som en dørmatte?) "DU MÅ HUSKE Å TA VARE PÅ DEG SELV" (DET ER DET JEG GJØR!).

I perioder begynner jeg å tvile på meg selv. Jeg trives jo ikke med å gå hjemme, og jeg får runder med frustrasjoner og gråteanfall (pussig nok skjer det alltid like før mensen...) - og jeg er åpen om at vi har en slitsom hverdag. Skal vi få til den formuen kan vi ikke bare ta oss en dag på spa for å komme til hektene.

Men jeg setter skikkelig pris på å ikke trenge å stresse, og å haste meg avgårde for å rekke å hente, å levere, handle, puste. Jeg prioriterer det jeg synes er viktigst, og det er at barna har det bra, og at mannen klarer å stå i sitt og han kan bruke meg som støtte.

Så ja, jeg ofrer. Men bare fordi jeg er mye alene med barna, at det alltid er meg som står opp om nettene, tar alle sykedager, at jeg har kuttet ut prosjekter som var viktige for meg, at jeg skulle ønske jeg hadde mer frihet til å bruke hjernen skikkelig, og at jeg er redd for å bli akterutseilt og ikke synlig nok i businessverden, så betyr det ikke at jeg må "ta bedre vare på meg selv". 

Det betyr heller ikke at jeg har et problematisk samliv, som noen venner også ymter frempå med. Jeg har faktisk ikke blitt tvunget inn i denne rollen.

Det er et bevisst strategisk valg jeg har gjort for vår familie-enhet, for å sikre at alle får det best mulig på sikt. Det er situasjonsbetinget, det er kalkulert, og det er gjort med vilje.

Når disse "du må ta bedre vare på deg selv" kommer, så smiler jeg høflig og minner meg selv på at de tror de er snille og skal passe på meg. Lite ved de at jeg oppfatter de som nedlatende og plagsomme. 

Bill mrk: Tidenes problem for de priveligerte

Anonymkode: f2f6e...e1d

Du høres jo ikke veldig lykkelig ut . Hvorfor sånn «hast « med å pensjonere seg , isteden for å heller leve fullverdige liv begge to ( med jobb & trivsel ) . Det høres ut som du lider av flink pike syndrom , pass deg så du ikke går på en smell 😘

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (1 minutt siden):

Du høres jo ikke veldig lykkelig ut . Hvorfor sånn «hast « med å pensjonere seg , isteden for å heller leve fullverdige liv begge to ( med jobb & trivsel ) . Det høres ut som du lider av flink pike syndrom , pass deg så du ikke går på en smell 😘

Jeg tror du misforstår "pensjonere seg".

Jeg tenker ikke å sitte i Cancun å drikke pina colada. Jeg tenker å gjøre akkurat hva jeg vil uten å måtte tenke at jeg skal tjene penger på det. Jeg kan jobbe frivillig, jeg kan jobbe selvstendig, jeg kan gjøre hva jeg vil - det er både sunt og interessant å ha en tilknytning til arbeidslivet, så det vil jeg ikke unngå. 

Hva får deg til å tro vi ikke lever fullverdige liv? Fordi jeg har en rant på kvinneguiden om venner som er nedlatende fordi vi velger anderledes?

 

Bill mrk: Tidenes problem for de priveligerte

Anonymkode: f2f6e...e1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Gøy med akkurat de samme holdningene her!

Det var dette med at 

1. jeg ofrer ikke (i mine øyne). Hadde jeg jobbet fullt hadde jeg hatt det verre. Jeg fikk ikke barn for å skryte av dem på instagram, jeg vil at de skal ha det bra. De kom ikke tilfeldig, vi valgte å få dem. De skal ha det bra, det er vårt ansvar. Bruken av ordet "ofre" er fordi det er det andre sier til meg, om meg.

2. mannen er den som per i dag drar det økonomiske lasset. Jeg er ikke i nærheten av å tjene det som han kan dra inn, selv om jeg kan ha en god lønn. Som familie gjør vi dette prosjektet "livet" sammen. 

3. Ja, det er både tidsbegrenset og situasjonsbegrenset. Nå er det noen år med hans jobb i fokus, og jeg har fått prioritere meg tidligere, og jeg skal prioritere meg igjen senere. Når ungene er mer selvstendig og når det uansett nærmer seg at vi ikke trenger å jobbe så mye.

4. Kvinnefella. Vi snakker om det ofte. Vi har til og med tatt grep i tilfelle det skulle skjære seg. Jeg har færre utgifter og sparer mye. Sparekontoene er mine. Skulle vi gått fra hverandre i morgen, så ville det uansett blitt bedre for meg enn om jeg skulle jobbet fullt og delt fullt på utgifter, pluss at jeg har ivaretatt barna på en god og stabil måte. Han har forsprang i sparing og høyere lønn, så han gir rom for at jeg skal ta igjen gapet. 

og PS: jeg jobber. Jeg jobber bare ikke fullt og jeg tar ikke store prosjekter fordi vi er midt i en pandemi og stadig vekk må jeg være hjemme med syke barn.

Bill mrk: Tidenes problem for de priveligerte

Anonymkode: f2f6e...e1d

Ok, men da beskriver du situasjonen din feil i HI, for der skriver du at du ofrer deg selv. I tillegg at du elsker jobben, og ikke trives med å gå hjemme. 
 

Så lenge du trives med situasjonen din, så får du jo bare kjøre på. 

Anonymkode: d33ea...1b2

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tror du misforstår "pensjonere seg".

Jeg tenker ikke å sitte i Cancun å drikke pina colada. Jeg tenker å gjøre akkurat hva jeg vil uten å måtte tenke at jeg skal tjene penger på det. Jeg kan jobbe frivillig, jeg kan jobbe selvstendig, jeg kan gjøre hva jeg vil - det er både sunt og interessant å ha en tilknytning til arbeidslivet, så det vil jeg ikke unngå. 

Hva får deg til å tro vi ikke lever fullverdige liv? Fordi jeg har en rant på kvinneguiden om venner som er nedlatende fordi vi velger anderledes?

 

Bill mrk: Tidenes problem for de priveligerte

Anonymkode: f2f6e...e1d

Tenkte fullverdig liv for deg selv m jobb å egentid å d hele . Men som du sier du har valgt d selv , å det er jo en bra gulrot i sikte , så jeg ville ikke brydd meg om hva andre måtte mene om det. Så lenge du selv er fornøyd 😘

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ok, men da beskriver du situasjonen din feil i HI, for der skriver du at du ofrer deg selv. I tillegg at du elsker jobben, og ikke trives med å gå hjemme. 
 

Så lenge du trives med situasjonen din, så får du jo bare kjøre på. 

Anonymkode: d33ea...1b2

Må det være en motsetning?

Er du blind for at det er mulig å gjøre begge deler? Både elske jobben og mislike å gå hjemme OG være fornøyd med situasjonen sin (fordi det er et bevisst, situasjonsbestemt og strategisk valg)?

Er du lykkelig hele tiden, og er du ikke på vei noen sted?

 

Bill mrk: Tidenes problem for de priveligerte

Anonymkode: f2f6e...e1d

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (1 minutt siden):

Tenkte fullverdig liv for deg selv m jobb å egentid å d hele . Men som du sier du har valgt d selv , å det er jo en bra gulrot i sikte , så jeg ville ikke brydd meg om hva andre måtte mene om det. Så lenge du selv er fornøyd 😘

Jeg har vel på en måte egentid nå, her jeg sitter og formulerer kverulerende poster på KG.... Burde kanskje blitt brukt mer fornuftig.

Bill mrk: Tidenes problem for de priveligerte

Anonymkode: f2f6e...e1d

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har vel på en måte egentid nå, her jeg sitter og formulerer kverulerende poster på KG.... Burde kanskje blitt brukt mer fornuftig.

Bill mrk: Tidenes problem for de priveligerte

Anonymkode: f2f6e...e1d

😂😂 kan ikke være fornuftig 24/7 😂😘

[AnonymBruker]

Eg ser ikkje problemet. Må alle gjera ting likt? 

Eg stresser vanvittig med 100 % jobb, små barn, trim, middag, tidsklemma, utslitt konstant, orker ikkje nok.

Vurderer å gå ned til 80%

Arbeida heime heile dagen frister. 

Men det skjer ikkje.

 

Anonymkode: 83b2a...275

[AnonymBruker]

Hvis det er akkurat dette du ønsker å gjøre, så er det jo ikke et problem. Høres ut som at du allerede tar vare på deg selv, og at du og mannen din har god kommunikasjon. Syntes det er unødvendig av folk å drive og blande seg sånn, når du allerede har sagt at du har lyst til dette..

Anonymkode: f5cae...8c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvis det er akkurat dette du ønsker å gjøre, så er det jo ikke et problem. Høres ut som at du allerede tar vare på deg selv, og at du og mannen din har god kommunikasjon. Syntes det er unødvendig av folk å drive og blande seg sånn, når du allerede har sagt at du har lyst til dette..

Anonymkode: f5cae...8c7

Hadde alle vært som deg.... ❤️ 

Bill mrk: Tidenes problem for de priveligerte

Anonymkode: f2f6e...e1d

[Gjest supernova_87]

Jeg bare synes det er fryktelig merkelig kalkulering. Hvorfor jobbe så hardt og slite deg ut i stedet for å ta en hvil en gang i blant, barnevakt en gang i mnd liksom. Bruke de pengene på spa bare en gang. 

Høres ut som alt handler om å få det perfekte livet der fremme...