Introvert men blir så glad når det endelig er noe action i livet mitt

[AnonymBruker]

Jeg er nok litt introvert og livet mitt de siste 20 årene har bestått av en veldig rolig hverdag med lite innhold. Dels fordi jeg blir stresset av å ha avtaler og andre ting hengende over meg og dela fordi jeg har en liten omgangskrets hvor det er lite som skjer. Ofte gjør jeg ingenting enn å sitte i go'stolen i løpet av en dag. Jeg blir jo deprimert av tiltaksløsheten og går til psykolog nå for å finne ut av ting. Men jeg er i en alder hvor jeg burde være oppe å hoppe, reise rundt i verden og leve. Det gjør jeg ikke.

Likevel kommer jeg inn i perioder hvor jeg kanskje treffer en ny mann jeg liker eller får noen venner. Og jeg liker veldig godt når jeg på en måte er litt i søkelyset for folk. Jeg får en god følelse av at telefonen lyser opp og jeg får en koselig mld fra en mann eller noen vil ha meg med på noe gøy. Jeg elsker den følelsen av at noen på en måte trenger meg. Hvor jeg får brukt meg selv og komme med råd. Jeg ser en fremtid igjen og et lys i enden av tunnelen. Kanskje kan jeg bli noens kjæreste eller kanskje har jeg fått meg noen flotte venner som blir værende? Sånn begynner jeg å tenke. Og jeg blir bedt med på ting og har plutselig noe å glede meg til. Men det kan også bli omvendt, at det at jeg plutselig har bundet meg til en avtale gjør meg stresset og usikker på om jeg klarer å fullføre.

Og da...... skjer det som er veldig typisk meg, nemlig at jeg blir unnvikende og isolerer meg. Og de som er blitt kjent med meg blir borte som følge av det forståelig nok.

Så livet mitt er som regel dørgende kjedelig og stille. Det er det 95% av tida. Og så er det 5% når jeg blir kjent med noen og jeg kjenner på glede og håp.

Jeg lurer på om noen kjenner seg igjen i denne problemstillingen, eller kanskje har kommet seg ut av det? Jeg hadde elsket å kjenne på følelsen av bittelitt glede hele tiden og greie å holde på de flotte menneskene jeg noen ganger er heldig å møte på. Jeg burde vel sikkert informere folk om at jeg fort kan bli unnvikende og introvert, men hvor tidlig i relasjoner kan man gjøre det uten å fremstå som fullstendig tilbakestående?

 

Jeg blir jo redd for at jeg en dag skal bli helt alene og at ingen gidder bli kjent med meg mer. At det blir umulig for meg å oppnå kontakt med noen. Og at livet mitt blir helt stille. 

Anonymkode: a28b3...524

[Hero1]

Har du jobb?

[AnonymBruker]

Greien er vel å finne en balanse mellom rolige hjemmedager og det å møte folk. Kanskje ikke gå for hardt ut når du har en sosial opptur. Jeg blir hvertfall veldig gira av og til, og så kommer det til et punkt der jeg bare blir helt stressa og trenger en pause fra alt og blir meget introvert. Hvis jeg klarer å balansere så blir jeg ikke stresset eller sliten av sosiale ting. 

Anonymkode: 47372...861