Venninne som sliter

[AnonymBruker]

Har en relativt ny venninne som sliter. Da mener jeg ikke typ har en dårlig kjæreste men hun sliter på de fleste områder. Jeg mistenker at hun er deprimert og lider av en utmattelse. Problemet er at jeg begynner å bli lei, lei av å høre de samme problemene som ikke har endret seg på et par år. Jeg syns virkelig synd på henne og forstår at hun er i en skikkelig krise i livet. Samtidig søker hun per nå ikke hjelp, noe jeg reagerer på. Venner,familie og partner har en begrenset kapasitet til å lytte,støtte og gi råd. Merker at jeg nærmer meg min grense. Jeg skal flytte lengre vekk så kontakten blir nok mindre pga det. Men spørsmålet mitt er om jeg bør si det til henne,at jeg ikke klarer å høre så mye mer på problemene hennes. Vil ikke sparke noen som allerede er langt nede,samtidig kjenner jeg at det ikke frister å finne på ting med henne fordi jeg har startet å kvie meg for det. Føler at jeg møter hun fordi hun trenger det men ikke fordi jeg får så mye utav det lengre..

Anonymkode: f9359...b0e

[AnonymBruker]

Sånn er det med gravide folk i blant.

Anonymkode: 3d3ee...3e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sånn er det med gravide folk i blant.

Anonymkode: 3d3ee...3e0

Gravid? Har du svart på feil tråd?

Anonymkode: f9359...b0e

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Gravid? Har du svart på feil tråd?

Anonymkode: f9359...b0e

Nei, jeg bare vet at venninnen din er gravid.

Anonymkode: 3d3ee...3e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Nei, jeg bare vet at venninnen din er gravid.

Anonymkode: 3d3ee...3e0

Okei? Skjønner ingenting😂

Anonymkode: f9359...b0e

[AnonymBruker]

Men har du foreslått terapi eller annen form for profesjonell hjelp? Jeg skjønner litt hva du mener, for jeg har også en relativt ny venninne som veldig ofte klager ekstremt mye. Og hun snakker generelt ekstremt mye. Det er ikke måte på hvor mye galt det er med jobb, sjef og kolleger, andre venninner (lurer litt på hva hun sier om meg), utleier, naboer, egen helse osv. 

Av og til blir det til at jeg ikke spør om ting som ville vært normalt å spørre om ellers, fordi da kommer det en timelang tirade om hvor grufullt det er. Og forslag til forbedring av situasjonen blir avfeid, uansett hva det er.

Jeg føler at "min"  kanskje ikke er ekstrem nok til å foreslå terapi, men din venninne hadde kanskje hatt nytte av det? Eller prøve å snu samtalen med "har det ikke skjedd noe positivt i livet ditt, da?" Det hjelper av og til for meg, da virker det som at min venninne innser hvor negativ hun framstår.

Anonymkode: 5441e...e27

[lillevill]

Er dere "venner" ? Hvordan vil hun at du skal ha det bra? Hvordan bryr hun segbom deg? Eller er du bare noen hun kan lene seg på? Neste gang når hun klager. Si jaha og hva kan du gjøre  med det? Hvordan kan du snu det om til noe mer positivt?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Men har du foreslått terapi eller annen form for profesjonell hjelp? Jeg skjønner litt hva du mener, for jeg har også en relativt ny venninne som veldig ofte klager ekstremt mye. Og hun snakker generelt ekstremt mye. Det er ikke måte på hvor mye galt det er med jobb, sjef og kolleger, andre venninner (lurer litt på hva hun sier om meg), utleier, naboer, egen helse osv. 

Av og til blir det til at jeg ikke spør om ting som ville vært normalt å spørre om ellers, fordi da kommer det en timelang tirade om hvor grufullt det er. Og forslag til forbedring av situasjonen blir avfeid, uansett hva det er.

Jeg føler at "min"  kanskje ikke er ekstrem nok til å foreslå terapi, men din venninne hadde kanskje hatt nytte av det? Eller prøve å snu samtalen med "har det ikke skjedd noe positivt i livet ditt, da?" Det hjelper av og til for meg, da virker det som at min venninne innser hvor negativ hun framstår.

Anonymkode: 5441e...e27

Ja absolutt jeg har nevnt terapi flere ganger., Dette er en person som er i en alvorlig krise, dvs.flere ting som har gått i negativ retning,lite nettverk osv i motsetning til din venninne. Jeg hadde ikke takla de tingene hun går igjennom selv uten hjelp. Vanskelig å snu samtalen til noe positivt da jeg nesten ikke kommer til orde og det føles unaturlig ut når hun gråter og det er tydelig at hun må få masse ut.

Anonymkode: f9359...b0e

[AnonymBruker]

lillevill skrev (14 timer siden):

Er dere "venner" ? Hvordan vil hun at du skal ha det bra? Hvordan bryr hun segbom deg? Eller er du bare noen hun kan lene seg på? Neste gang når hun klager. Si jaha og hva kan du gjøre  med det? Hvordan kan du snu det om til noe mer positivt?

Hun spør jo hvordan jeg har det men jeg blir litt klein da det ikke føles naturlig ut å prate om at jobb var kjipt i dag når hum har hatt 1 times samtale om hvor vanskelig ting er...blir en veldig ubalanse hvis du skjønner.

Anonymkode: f9359...b0e

[AnonymBruker]

Hva med å si noe generelt når hun klager om at «du har jo hatt det tungt ganske lenge nå, kanskje det er lurt å snakke med noen profesjonelle om dette? Jeg vet ikke om det jeg sier er til så veldig hjelp» osv. Og neste gang hun klager over det samme si at det har hun sagt mange ganger før, hva har hun tenkt til å gjøre med det? Og hvis hun ikke responderer konstruktivt så er det jo mulig å fade ut gradvis, kanskje hun tar tegninga og skjerper seg - eller søker hjelp.

Anonymkode: 1e0e4...971

[AnonymBruker]

Ts, jeg er en av de som sliter og har slitt lenge. I mange år. Med kroniske smerter og sykdom, som igjen gir depresjoner og angst, og en stor sorg over livet mitt som ikke ble som det skulle, som jeg drømte om. Jeg har gått gjennom ulike faser, fra å dele mye med gode venner og familie, til å late som det går bedre enn det egentlig gjør (og dette gjorde jeg fordi jeg ville unngå at venner skulle tenke som du gjør akkurat nå, men det gjorde bare situasjonen verre), deretter ble det å snakke litt om fortvilelsen min igjen, til jeg nå har gått fullstendig inn i meg selv. Jeg skjønner at folk kan bli lei, derfor unngår jeg de fleste. Jeg orker nemlig ikke late som lenger heller. Jeg har mistet meg selv, jeg er ikke lenger den jeg en gang var, jeg føler ikke jeg har noe positivt å bidra med. Sånn er det å har det vanskelig år etter år. Man blir helt tom til slutt.
 

Du får bestemme deg hvilken type venn du vil være, en som stikker av og skyver denne venninnen din unna, og tro meg, gjør du det så legges det merke til. Man ønsker ikke venner som stikker av når ting er vanskelig, så da kan det godt hende du mister henne helt. Eller så kan du finne en måte å støtte og hjelpe på, prøve å bringe litt glede inn i livet hennes, gjør små ting som viser at du bryr deg, bak en kake til henne, skriv et kort, kjøp en vinflaske, eller et eller annet. Ikke si at du er lei av pratet hennes hvis du vil være en god venn! Finn andre måter å hjelpe på, samtidig som du beskytter deg selv. 
 

Her er det altså du som bestemme deg for hvilken type venn du vil være.

Anonymkode: 32873...7dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Ts, jeg er en av de som sliter og har slitt lenge. I mange år. Med kroniske smerter og sykdom, som igjen gir depresjoner og angst, og en stor sorg over livet mitt som ikke ble som det skulle, som jeg drømte om. Jeg har gått gjennom ulike faser, fra å dele mye med gode venner og familie, til å late som det går bedre enn det egentlig gjør (og dette gjorde jeg fordi jeg ville unngå at venner skulle tenke som du gjør akkurat nå, men det gjorde bare situasjonen verre), deretter ble det å snakke litt om fortvilelsen min igjen, til jeg nå har gått fullstendig inn i meg selv. Jeg skjønner at folk kan bli lei, derfor unngår jeg de fleste. Jeg orker nemlig ikke late som lenger heller. Jeg har mistet meg selv, jeg er ikke lenger den jeg en gang var, jeg føler ikke jeg har noe positivt å bidra med. Sånn er det å har det vanskelig år etter år. Man blir helt tom til slutt.
 

Du får bestemme deg hvilken type venn du vil være, en som stikker av og skyver denne venninnen din unna, og tro meg, gjør du det så legges det merke til. Man ønsker ikke venner som stikker av når ting er vanskelig, så da kan det godt hende du mister henne helt. Eller så kan du finne en måte å støtte og hjelpe på, prøve å bringe litt glede inn i livet hennes, gjør små ting som viser at du bryr deg, bak en kake til henne, skriv et kort, kjøp en vinflaske, eller et eller annet. Ikke si at du er lei av pratet hennes hvis du vil være en god venn! Finn andre måter å hjelpe på, samtidig som du beskytter deg selv. 
 

Her er det altså du som bestemme deg for hvilken type venn du vil være.

Anonymkode: 32873...7dd

Forstår hva du mener. Men jeg har hatt en i nær relasjon i oppveksten min som har slitt med depresjon og det kommer en grense til hvor mye hobbypsykolog man orker å være,jeg har brukt mye av barndom og ungdomstiden min på det. Jeg ønsker å være en god venn men ikke til enhver pris. Veldig forstyrrende å være rundt noen som ikke prater rasjonelt lengre og som man ser tydelig trenger mer enn bare venneprat men profesjonell hjelp. Og det at personen ikke vil søke hjelp bekymrer meg for dette går bare en vei og den veien er mørk,tror ikke jeg er sterk nok til å være med der. Vet ikke om jeg orker å stå på sidelinjen å se på mens det skjer.

Og jeg stikker ikke av, kommer ikke til å ghoste denne personen for det fortjener ingen men jeg kan ikke akkurat si at det blir første person jeg ringer etter en lang dag på jobb.

Anonymkode: f9359...b0e