.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg kuttet meg mye i tenårene, og opp til rundt 20 år, og hadde også flere (mange) selvmordforsøk i den perioden.

Nå er jeg over 40 år, og har ikke selvskadet meg på 20 år. Men fortsatt, hvis jeg har mye angst, ting er vanskelig etc, så er første tanken min selvskading. Jeg kjenner i meg selv hvor godt det ville vært å gjøre det, men jeg gjør det ikke. (Jeg tok et valg da jeg fikk barn, de skal slippe å ha en mor som selvskader seg. Eller tar livet av seg). Så jeg har helt stengt den muligheten for meg selv, men det er uansett helt automatiske tanker som kommer. 

Anonymkode: 68f0f...fc7

Tankene om selvskading tror jeg nesten er innom hodet mitt daglig. Så automatisk er det.

Om "jeg vil bare dø" "jeg kan bare kjøre inn i den fjellveggen" etc, det er ukentlig. 

Men jeg er ikke lenger redd for at jeg skal gjøre det, for jeg vet nå at jeg har kontroll. 

Anonymkode: 68f0f...fc7

[AnonymBruker]

Nei. Ikke så mye som bittelitt en gang. Heller ikke i tider der det har vært mye negativt som skjer eller vært mye stress i livet mitt. 

Anonymkode: c5982...674

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp fått mitt andre barn etter å ha vært frisk fra depresjon i en del år nå. Er vel 7-8 år siden sist jeg selvskadet. Men trangen kommer fremdeles av og til tilbake hvis ting blir alt for overveldende, spesielt med søvnløse netter og syke barn. Men nå har jeg heldigvis så god selvkontroll at jeg ikke tyr til det. Jeg elsker barna mine for mye til å skulle gå ned den stien igjen..

Anonymkode: 91178...3be

[Sheik]

Ja. Kjenner enda det ligger i meg. Tankene kommer ofte tilbake når jeg er utsatt for stress, angst eller blir trigget av noe. Det hender at jeg faller tilbake, men som oftest hjelper det med tanken "gjør noe annet først, så ser du etterpå om du enda vil". Som oftest legger jeg meg nedpå, og så er trangen over etterpå. 

[Gjest Chroma]

Gjenferdet skrev (16 timer siden):

Takk for svar dere. ❤️

Jeg tror mest av alt at jeg er helt utslitt.
 

Leit å høre at du har det sånn. ❤️ Har du noen nære å snakke med? ❤️

Jeg har ikke selvskadet siden 2013, men kan enda føle trang hvis jeg er veldig lei meg eller veldig sint. Selvskadet meg i mange år, så det sitter vel veldig dypt. 
Jeg tror det er ganske normalt, dessverre. 

[AnonymBruker]

Ja. Men ikke lenger å kutte meg selv, men å slå meg selv.

Anonymkode: 515a2...796

[AnonymBruker]

Jeg selvskadet fra jeg var 7-17 år, med noen få glipp årene etter og ingenting etter jeg ble 19 år. Jeg har av og til kjent på en vibrerende følelse i armen jeg pleide å kutte når ting har vært dritt.

I fjor på denne tiden var jeg helt i kjelleren siden samboeren min hadde vært utro. Jeg kjøpte meg barberkniver (som var favoritten å kutte seg med) til et annet formål, men inni meg hadde jeg en følelse av at de kom til å bli brukt til selvskading. Jeg prøvde å slå opp med samboeren min, og da truet han med å ta livet sitt. Han gikk på badet og prøvde å kutte seg selv, men han klarte det ikke. Han gikk bort til meg å spurte hvordan jeg har klart å kutte meg selv. Jeg ble irritert og provosert og spurte om jeg skulle vise han, han sa ja. Jeg gikk inn på badet, fant barberkniven og lagde et kutt. Kuttet ble så dypt at den nesten nådde ned til beinet og måtte sys. Det er det dummeste og flaueste jeg har gjort i voksen alder. Helt forferdelig å dra til legevakten og be om å sys igjen fordi jeg hadde selvskadet. 

Jeg hadde det forferdelig i ukene etter på fordi jeg hadde vært så dum og skadet meg selv. Arrene som ble mindre og mindre synlige for hver dag, ble plutselig veldig synlige igjen pga det brede nye lilla arret. Etter denne hendelsen lærte jeg at jeg er ferdig med selvskading, det var en fin metode for meg å takle depresjonen på som barn- men som voksen har jeg lært å leve med den og trenger ikke å ødelegge kroppen min. 

Lykke til! 

Anonymkode: 0df64...3e5

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (17 timer siden):

Takk for svar dere. ❤️

Jeg tror mest av alt at jeg er helt utslitt.
 

Bare innom for å ønske deg alt godt og lykke til med å finne rom for hvile og balanse ❤️( « tørrlagt» selvskader her)

Håper du finner ut av hva du trenger. For meg ble trangen etterhvert ett signal til meg selv om at nå er de det alvor her. Jeg må forandre noe eller søke hjelp.

Anonymkode: 7e13c...3ca

[AnonymBruker]

Jeg sluttet å selvskade for tjue år siden, men kjenner fortsatt på trangen i veldig triggende/traumatiske situasjoner. Jeg kan slå meg selv eller klype meg selv, og jeg vet at det heller ikke er spesielt bra, men jeg går ikke lenger og jeg synes der kan hjelpe mot den overdøvende nummenheten når alt gjør vondt. 

Håper du klarer å stå i det. Det hjelper jo egentlig ikke, det bare føles sånn akkurat da. Etterpå kommer jo skammen osv - og sårene man må bære med seg. En dag om gangen. Noen ganger ett minutt om gangen. 

Anonymkode: 992e2...7cb

[AnonymBruker]

Bør ikke drikke alkohol når jeg føler meg på visse måter - det er forskjellige måter, men kjenner det til dels igjen. Har hatt 3-4 perioder med selvskading i livet. Føler meg ofte trigget til noen av selvskadingsformene, men f.eks. å kutte frister ikke. Synes de få men veldig tydelige arrene jeg har er flaue. 

Kjenner at jeg får mange tanker/filmer i hodet om selvskading når jeg er i en slitsom periode, men at det ikke slår ut heldigvis. Ser gjerne at jeg krasjer rett i en trailer eller andre hindere på veien, som en ufrivillig tv-reklame, men har ingen tanke om å gjøre det. Det er kun plagsomme tanker. Ser også for meg å innta giftige ting når jeg ser helt dagligdagse ting, men gjør det jo ikke. Fantasien er irrasjonell mens jeg selv er klar - heldigvis. 

Anonymkode: e1ff1...80f

[AnonymBruker]

Nei. Er vel 17 år siden jeg stoppet med selvskading, og har overhodet ingen tanker, ønsker eller behov for det lenger. Tror faktisk ikke at jeg hadde klart å gjennomføre det hvis jeg prøvde.

Anonymkode: 79929...854

[Jolene]

Trangen er der fortsatt, men har lært meg å håndtere den til en viss grad. Nesten 2 år siden sist nå Aldri selvskadet slik at jeg måtte sy.

Føler med dere alle ❤️

[AnonymBruker]

hos meg byttet jeg nok ut selvskading i ungdomstiden med overspising inn i tyveårene. nå har jeg det generelt bra på alle områder utenom ett (familie/foreldre).

jeg klarer ikke å vise følelser utad grunnet barndom, blir ikke synlig glad/lei meg og gråter ikke så får de ikke ut andre måter. 

nå i det siste har jeg blitt mer trigget på dette ene området (som også var trigger i ungdomsårene) og da kjenner jeg denne følelsen av å ville få ut følelsene med å kutte meg. samtidig slår raskt tanken inn på hvilke reaksjoner min samboer hadde hatt og det er egentlig det som holder meg fra det. 

kan i større grad merke at av behovet for overspising er der og ulmer når jeg får sterke følelser 

Anonymkode: 89e59...2c8

[Silva Pluvialis]

Takk for svar alle. ❤️

Endret 3. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (1 time siden):

Takk for svar alle. ❤️ Sterkt å lese alles erfaring med selvskading. Jeg setter pris på alle som deler. Dere er sterke som har stått og står i stormen, enten dere har selvskadet eller enda gjør det. Fantastisk å høre om alle dere som har klart å komme dere helt ut også, og ikke har disse tankene lenger. Jeg ser dere skrive at tankene kommer tilbake når dere er ekstra overveldet og trigget. Det stemmer her også. 

Hele livet har gått til emosjonelt kaos, og livet har ballet på seg med det ene traumet etter det andre. Jeg får aldri pause. I helga måtte jeg sette meg ned med hele journalen fra BUP. Sovnet ikke før halv 7 på morgenen dagen derpå. Mandag lå jeg med svimmelhet, kvalme og oppkast. Og mandag kveld blir jeg kontaktet av arbeidsgiver. Den personen som har traumatisert meg mest har ringt en annen arbeidsplass for å spørre etter meg. Og alt raste igjen. En grusom uke med masse påkjenninger. Skulle slappe av og pang så får jeg den beskjeden. Den personen er ute etter meg - igjen! Og jeg orker ikke flere runder med å skulle bli oppsøkt av dette mennesket. Jeg skal snakke med politiet i løpet av uka og prøve å få ut et besøksforbud. 

Sender deg en varm klem❤️ Skjønner at det er overveldende nå. Håper du kommer deg ovenpå snart❤️

Anonymkode: 4cff2...a8e

[Gjest Elder Millennial]

Jeg tror det er 4 år siden jeg selvskader sist, tenker fortsatt tankene innimellom når jeg er sliten og overveldet på samme tid. Når håpløsheten river i meg. 

Det går litt i bølger, sånn som livet ellers, men nå har jeg vert igjennom det så mange ganger at jeg vet at de stormene som kommer også går forbi. 

Er så lei for at du går igjennom så mye dritt, helt ufortjent❤️ Det er forbanna urettferdig. 

[AnonymBruker]

Egentlig ikke. men tenker at om det kommer en veldig psykisk stressende situasjon så kan det trigge at det vender tilbake. Men sånn det ser ut nå er det borte. 

Anonymkode: 36a9c...854

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 10.11.2021 den 22.25):

Sender deg en varm klem❤️ Skjønner at det er overveldende nå. Håper du kommer deg ovenpå snart❤️

Anonymkode: 4cff2...a8e

Endret 3. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Silva Pluvialis]

Takk for alle støttende kommentarer. Vit at jeg setter pris på dem, selv om jeg ikke får svart alle. Kg er virkelig gull noen ganger. ❤️

[AnonymBruker]

Tuppeluri skrev (21 timer siden):

Jeg føler trangen til det innemellom enda. Det er ikke lenge siden jeg gjorde det sist, kanskje 2 år siden. Trangen kommer når alle tankene presser hodet mitt sammen til jeg ikke klarer å føle noe annet enn tomhet. Etter jeg fikk barn så har ikke trangen vært der på samme måte. Selv om noen ganger så er livet ekstremt hardt, og det er utrolig fristende.

Men nå har jeg aldri vært en stor selvskader. Det er ikke altfor alvorlig, men har holdt på med det siden tenårene i rykk og napp. Har også mye hyppige psykologtimer nå enn tidligere, så kan være derfor trangen ikke er like stor.

😳🙄

Anonymkode: 39263...c04