.

[Silva Pluvialis]

.

Endret 3. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Tar denne som anonym.

Jeg er vel det som kan kalles "lettere selvskading", nok til å være alvorlig, ikke nok til å få hjelp. Jeg kan ikke være trist mens jeg drikker og jeg må være veldig var på alt som skjer rundt meg (noe sier meg du allerede er det).

Har du noen å snakke med? Hvis ikke, kan du trigge lysten på en annen måte? Ta en iskald dusj, løp eller gå raskt ute eller hjelpetelefon?

Anonymkode: 09677...535

[AnonymBruker]

Over ti år siden jeg sist selvskadet. Kjenner behovet innimellom. Kommer når jeg er i ubalanse, har det vondt og trenger hvile. For meg fungerer det gjerne å slippe alle forventninger, går tilbake til bare helt nødvendige oppgaver, spising og dobesøk, utover det må jeg ingenting. Fungerer ikke dette går jeg og legger meg. 

Anonymkode: a4b5e...a9e

[AnonymBruker]

Ja jeg kan kjenne behovet melde seg, men klarer å kontrollere det rasjonelt og feie vekk lysten med en gang. Mye av grunnen er fordi jeg skjemmes forferdelig over arrene mine og vil ikke ha flere. Da jeg var yngre og drev med selvskading bar jeg arrene som en del av meg og tenkte ikke noe over at de var der, men når jeg ble 30+ begynte jeg å skjønne hvor dumt det var å skade seg sånn. 

Jeg bruker å gå tur, og bruke pusteteknikker nå når jeg har det ille istedet for å ty til spontane og destruktive handlinger. 

Lykke til på veien din ❤️

Anonymkode: 04258...fa6

[AnonymBruker]

Tja, vet ikke hva jeg skal si.

Jeg sluttet å selvskade meg selv på armene i 2014, og jeg har ikke kjent på trangen siden da. Men jeg kjenner av og til på en trang til å kvele meg selv. Det å kvele seg selv er jo en form for selvskading, selv om målet er å dø.

Anonymkode: 2b51d...bce

[Tuppeluri]

Jeg føler trangen til det innemellom enda. Det er ikke lenge siden jeg gjorde det sist, kanskje 2 år siden. Trangen kommer når alle tankene presser hodet mitt sammen til jeg ikke klarer å føle noe annet enn tomhet. Etter jeg fikk barn så har ikke trangen vært der på samme måte. Selv om noen ganger så er livet ekstremt hardt, og det er utrolig fristende.

Men nå har jeg aldri vært en stor selvskader. Det er ikke altfor alvorlig, men har holdt på med det siden tenårene i rykk og napp. Har også mye hyppige psykologtimer nå enn tidligere, så kan være derfor trangen ikke er like stor.

[Silva Pluvialis]

Takk for svar dere. ❤️

Jeg tror mest av alt at jeg er helt utslitt.
 

Endret 10. november 2021 av Gjenferdet

[Silva Pluvialis]

Må si at det er leit å høre om deres erfaringer med selvskading, og at flere av dere enda kjenner på det så mange år etter. Håper det går bedre med dere etter hvert. ❤️ 

[AnonymBruker]

Har selvskadet av og på i 17 år, tror aldri jeg kommer til å bli kvitt behovet når det melder seg. 

Anonymkode: 0663a...fd9

[flusa]

Det er nok noe som alltid kommer til å være der som en del av meg desverre..

Per nå er det veldig mye som skal trigge det slik at jrg faktisk tenker på det i d hele tatt..

Har det så utrolig bra om dagen❤

Har endelig klart å snu tankegangen min til det positive,etter mange års trening..

[Purple_Pixiedust]

Jeg ser for meg at trangen kommer til å være der for alltid for min del. Bortsett fra et alvorlig selvmordsforsøk i juni hvor jeg jo ble liggende på sykehus i en måned og flere operasjoner, så var sist selvskading i april tror jeg. Det er jo ikke så veldig lenge da, og jeg går med en følelse av at nå blir det kanskje å skje snart, men jeg forsøker å gjøre andre ting. Spesielt fordi det er alvorlig selvskading jeg sliter med. Har måttet operere flere ganger... 

Ser liksom ikke for meg at det behovet noen gang vil gi seg helt, men jeg tror det kan bli lettere å kontrollere med tiden. Det jeg har merket er jo at det er lettere å kontrollere når det har gått en stund. Typisk meg er at det kan gå et år imellom, men gjør jeg det en gang så har jeg lettere for å gjøre det på nytt. 

[Firtina]

Jeg var langt ute å kjøre i 2006 , det holdt på et par år. Selvmordsforsøk, alvorlig selvskading,inn og ut på icu og hjerteposten og selvfølgelig full pakke med psyk.avd.

nå i dag har jeg absolutt ingen mentale problemer, ikke angst eller depresjoner, og absolutt ikke selvskading. 

Det føles som det var en annen person , et annet liv.

Nå er dette mange mange år siden, jeg kan ikke si nøyaktig når alt ble bra, men muligens i 2012 da jeg flyttet til utlandet og "fant megselv" ? 

Det er håp for alle, uansett hvor vondt ting er i øyeblikket. 

Håper alle dere som sliter finner styrken dere har og kommer igjennom dette ❤️

 

[17.11]

Mja, det er ikke noe jeg tenker på til daglig, men om jeg står i stormende angst og ikke klarer å roe meg ned, så er det dit tankene mine går. Jeg sluttet med selvskading i 2008.

Skal sies at det ikke er plagsomt egentlig. Når jeg er såpass langt nede så er tanker om selvskading på en måte det minste problemet jeg har, og jeg synes ikke det har vært vanskelig å la være.

[AnonymBruker]

Nja.. Jeg klarte å slutte i 2018 etter en skikkelig runde med flere turer for å sy og infeksjoner og antibiotika. Da hadde jeg holdt på med det av og på i 12 år. 
Kjenner på det om jeg ser «redskapen» jeg brukte oftest og litt innimellom, men ikke veldig påtrengende. Hender jeg klyper meg selv litt hardt, men det er det.. Håper virkelig jeg ikke starter med det igjen.

Anonymkode: 4cff2...a8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Har selvskadet av og på i 17 år, tror aldri jeg kommer til å bli kvitt behovet når det melder seg. 

Anonymkode: 0663a...fd9

Det finnes håp. Jeg holdt selv på i 17 år. Begynte når jeg var 5 og klarte til slutt å slutte når jeg var 22

Anonymkode: 52b35...016

[AnonymBruker]

Når man har hatt en mestringsstrategi som har fungert, så er det ikke så rart om man lengter etter den når man har det tøft. Jeg har det bra psykisk nå, men i de periodene jeg har hatt tilbakefall av depresjon har jeg også begynt å tenke på gamle mestringsstrategier. Ofte er det maten som blir brukt (har hatt anoreksi), så har ikke hatt tilbakefall på selvskading på lenge.

Anonymkode: faee5...520

[AnonymBruker]

Ja. Jeg er nå i en situasjon der jeg balanserer på grensen av hva jeg tåler. Før i går hadde jeg ikke selvskadet på 6 år. Selvskadingen i går var et forsøk på å greie å ha kontrollen slik at ikke ting gikk enda verre. Det funket, men heldigvis er følelsen av skam og mislykkethet større. 
Jeg får heldigvis hjelp og blir fulgt tett opp av poliklinikken. 

Anonymkode: a56c1...5f2

[AnonymBruker]

Ja, men det suget jeg kan oppleve nå føles annerledes enn det suget jeg opplevde mens jeg holdt på. Nå klarer jeg å overbevise meg selv om at det er dumt av meg å skade meg, mens før føltes det som om jeg kom til å dø om jeg ikke gjorde det. Litt som å være ekstremt tørst og desperat etter drikke, og endelig finne vann.

Anonymkode: e13b2...5a7

[AnonymBruker]

Ja. Men siste kutt var så dypt og skremmende at jeg ikke kommer til å gjøre dét igjen. 
- 🥜

Anonymkode: 7dcf1...ee8

[AnonymBruker]

Jeg kuttet meg mye i tenårene, og opp til rundt 20 år, og hadde også flere (mange) selvmordforsøk i den perioden.

Nå er jeg over 40 år, og har ikke selvskadet meg på 20 år. Men fortsatt, hvis jeg har mye angst, ting er vanskelig etc, så er første tanken min selvskading. Jeg kjenner i meg selv hvor godt det ville vært å gjøre det, men jeg gjør det ikke. (Jeg tok et valg da jeg fikk barn, de skal slippe å ha en mor som selvskader seg. Eller tar livet av seg). Så jeg har helt stengt den muligheten for meg selv, men det er uansett helt automatiske tanker som kommer. 

Anonymkode: 68f0f...fc7