Skilles med baby

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Veldig godt å lese at dette er mer eller mindre normalt å føle på. Det er dog veldig fortvilende og underlig da vi jo hele tiden har vært et kjernepar som aldri har kranglet noe særlig eller hatt mye uenigheter. Det er derfor det hele føles så merkelig, og så «endelig» liksom. 
 

Vi blir nok å fortsette å holde sammen. Så må jeg bite meg selv litt i tunga så jeg blir mer positiv, og prøve løse dette med interesser på en måte som gjør at det blir vår egentid hver for oss heller. 
 

Tusen takk for svar ❤️ 

Anonymkode: 38bd7...564

Jeg har selv vært i et forhold i 19 år. Og vi har hatt våre livskriser. Ting som rister opp fundamentet i den ene eller begges liv, og så finner man ikke hverandre i prosessen, og glemmer hvem man var som par. 

Det er ingenting som føles så ensomt som at den som skal bry seg mest om deg, er fjern. Og som dere nå opplever var forholdet da flatt. Ikke krangling og kriser, men helt flatt. Og det føltes endelig. 

Men plutselig søker man tilbake. Og får tilbake den samme kjærligheten, og gode periodene. For vi er jo tross alt de samme, innerst inne.

Mitt tips er egentlig å akseptere at slike perioder kan komme og gå i et forhold, og at man nødvendigvis ikke må kjempe så hardt så lenge stemningen ellers er ok. Falske smil, påtvungne middager, og sex, gjør ofte vond verre da man føler man lever på feil premisser. 

Anonymkode: 02fba...565

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg har selv vært i et forhold i 19 år. Og vi har hatt våre livskriser. Ting som rister opp fundamentet i den ene eller begges liv, og så finner man ikke hverandre i prosessen, og glemmer hvem man var som par. 

Det er ingenting som føles så ensomt som at den som skal bry seg mest om deg, er fjern. Og som dere nå opplever var forholdet da flatt. Ikke krangling og kriser, men helt flatt. Og det føltes endelig. 

Men plutselig søker man tilbake. Og får tilbake den samme kjærligheten, og gode periodene. For vi er jo tross alt de samme, innerst inne.

Mitt tips er egentlig å akseptere at slike perioder kan komme og gå i et forhold, og at man nødvendigvis ikke må kjempe så hardt så lenge stemningen ellers er ok. Falske smil, påtvungne middager, og sex, gjør ofte vond verre da man føler man lever på feil premisser. 

Anonymkode: 02fba...565

Det siste du skriver treffer veldig bra. Og jeg håper det er en periode, vil gi det tid til å være det det er. Vi krangler jo ikke, kun litt stille og lite å gi. Føles litt ensomt ut, men vi har alltid hatt det bra så det er kanskje derfor dette føles så annerledes fra tidligere utfordringer hvor det har vært spesifikke ting vi har kunnet gjøre noe med. 
 

Vi elsker hverandre og er bestevenner, og har fått troen på at det vil gå seg til ❤️

Anonymkode: 38bd7...564

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Hei! 
Så kom tiden hvor jeg skulle melde meg inn i KG og skrive et eget innlegg fremfor å Google de frem. 
 

Vi, mannen min og jeg, har valgt å skille lag. Det er ingen utrivelig tone mellom oss, alt fungerer egentlig ganske bra forutenom samlivet. Vi har ikke følelser for hverandre, og begge ønsker å være alene. 
 

Vi har snakket om at det er tidlig for minsten, han er kun 9 måneder gammel. Ingen av oss ønsker at han skal se oss kun annenhver uke - men helst daglig. Derfor har vi snakket om å bo sammen iallfall frem til han starter i barnehage. Jeg tror likevel dette kan bli utfordrende. 
 

Søker til kvinneguiden for å høre andres erfaringer med å skilles med baby som er så ung? Hvordan løste dere det? Vi ønsker jo primært 50/50-fordeling, eller noe i den duren. Men han er så liten og vi er engstelig for at det skal føles utrygt. Likevel har vi behovet for avstand fra hverandre. 
Kanskje noen har noen gode forslag? 
 

Vi har kjempet for forholdet og det er ingen lett avgjørelse. Ingen av oss gikk inn for at vi skulle skilles, tvert om. Vi er gode venner og har kun kjærlighet for hverandre, så det er heller ingen ufin tone eller dårlig stemning annet enn mindre tålmodighet for hverandre. Ingen har det travelt med å ut på markedet heller.

Anonymkode: 38bd7...564

Men hvorfor fikk dere det siste barnet som i dag bare er 9 måneder om forholdet har vært over lenge? Dere må jo ha visst allerede når du ble gravid for halvannet år siden at forholdet ikke lenger var liv laga?

Anonymkode: 112d9...20e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Vi er ikke slitne, vi har ikke noen unntakstilstand. Hverdagen er kjempe fin og fungerer veldig bra. Baby er en drøm, godt humør dagen lang, gode søvnrutiner. Vi er enig om alt hva gjelder baby, vi deler oppgaver og ansvar. Vi sover 7-8 timer om natten, gjort det med få unntak helt siden fødsel. Livet er ikke komplisert i det hele tatt, og det føles ikke så komplisert å gå fra hverandre heller annet enn at vi på et tidspunkt må ha en løsning. 
 

Vi har derimot ingenting felles lenger, vi snakker nesten ikke sammen fordi det er ikke flere samtaleemner, ingenting han gjør interesserer meg - og ingenting jeg gjør interesserer han. Vi har hatt et sosialt liv årene uten barn, og det har vært limet vårt egentlig. Vår visjon om familielivet var identisk helt til det inntraff og vi ser at vi ikke ønsker de samme tingene, og hvor stor plass våre verdier ønsker å ta av hverdagen. En terapeut kan bare gjøre så mangt, og vi har vært flinke «pasienter». Terapi har vi gått i siden lille var 5 mnd, 2 ganger i måneden. 
 

Det er ingenting som haster, vi ønsker å gjøre det ryddigst mulig for sønnen vår. 

Anonymkode: 38bd7...564

Jeg er vokst opp som skilsmissebarn, og vet hvor kjipt det er å måtte forholde seg til to bosteder. Jeg er helt sikker på at jeg hadde hatt en finere oppvekst om mine foreldre holdt sammen

Anonymkode: 112d9...20e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg er vokst opp som skilsmissebarn, og vet hvor kjipt det er å måtte forholde seg til to bosteder. Jeg er helt sikker på at jeg hadde hatt en finere oppvekst om mine foreldre holdt sammen

Anonymkode: 112d9...20e

Det er jeg også, og veldig takknemlig for at mine foreldre skilte seg. Det er vel individuelt som mye annet. Likevel etter innlegget og videre refleksjoner er jeg ikke klar for å gå hvert til vårt nå.

Anonymkode: 38bd7...564

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Men hvorfor fikk dere det siste barnet som i dag bare er 9 måneder om forholdet har vært over lenge? Dere må jo ha visst allerede når du ble gravid for halvannet år siden at forholdet ikke lenger var liv laga?

Anonymkode: 112d9...20e

Forholdet har vært veldig bra frem til lille ble 4 måneder. Siden har det vært flatt og en innvendig kamp for min del. Da jeg ble gravid var vi på vårt lykkeligste, det var vi også gjennom svangerskapet, og årene før det. Vi har alltid vært hånd i hanske, derfor dette føles veldig endelig og merkelig.

Anonymkode: 38bd7...564

[DaddyDom]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Alt dette i løpet av de siste 9 månedene? Jøss! 

Mener ikke at man skal holde sammen for enhver pris, men her virker det som at dere gir opp for lett. Det første året med barn (årene kanskje?) er unntakstilstand hvor man må forvente lite romantikk og at man er sliten. Hadde jeg vært dere hadde jeg gitt det minst 1 år til. Det minste dere kan gjøre er å vente til etter permisjon. Hva er det som haster sånn hvis det ikke er noen store problemer annet enn lite følelser + mulighet for separate soverom? Hvorfor gjøre livet ekstra komplisert med flytting akkurat nå? 

Anonymkode: feaae...e7a

Jeg må si at jeg synes 9 måneder høres altfor lite ut for å "gi opp". Mange som har vært sammen lenge kan komme med opplevelser med lengre perioder der man "mister" følelsene for hverandre, men likevel "glad i hverandre". 

Jeg tror at hvis dere utfordrer dere selv så står dere igjen med at dere er fremdeles glad i hverandre. Tenk hvis motparten skulle gå bort, hvor langt vil man da gå? Mtp tiden dere har vært sammen så tror jeg dere vil begge gå lang ned i kjelleren hvis noe slik skjedde, kanskje til ett nivå at dere vil bli sykemeldt en periode før dere kommer dere opp igjen. 

Jeg har selv opplevd trøbbel i parforhold og på det lengste gikk det 2 år før man kom seg opp igjen. 

Jeg vil oppfordre hvis man virkelig vil barnets beste så prøver man i noen år før man kaster inn håndkle. Imellomtiden har barnet blitt nesten 3 år og mer istand til å bli "delt på". 

[DaddyDom]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Forholdet har vært veldig bra frem til lille ble 4 måneder. Siden har det vært flatt og en innvendig kamp for min del. Da jeg ble gravid var vi på vårt lykkeligste, det var vi også gjennom svangerskapet, og årene før det. Vi har alltid vært hånd i hanske, derfor dette føles veldig endelig og merkelig.

Anonymkode: 38bd7...564

Husk at hormonbalansen til dere begge er helt ute å kjører etter en graviditet og nyfødt barn! 

Faktisk far sine hormoner endrer seg også noen måneder etter fødselen! 

 

Det er heller ikke uvanlig å bli rammet av depresjon den første tiden pga søvnmangel og endring av hormenell balanse. Da kan man føle på følelser som gjør at følelser til paret eller motpart blir påvirket. 
Har dere f.eks dykket lang ned i disse faktorene? 

[DaddyDom]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Det siste du skriver treffer veldig bra. Og jeg håper det er en periode, vil gi det tid til å være det det er. Vi krangler jo ikke, kun litt stille og lite å gi. Føles litt ensomt ut, men vi har alltid hatt det bra så det er kanskje derfor dette føles så annerledes fra tidligere utfordringer hvor det har vært spesifikke ting vi har kunnet gjøre noe med. 
 

Vi elsker hverandre og er bestevenner, og har fått troen på at det vil gå seg til ❤️

Anonymkode: 38bd7...564

Flott å lese  Ett evig parforhold vil alltid ha opp og nedturer ❤️ Ha fokus på det positive og vær ærlig når man trenger pause og tid for seg selv