Skilles med baby

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Alt dette i løpet av de siste 9 månedene? Jøss! 

Mener ikke at man skal holde sammen for enhver pris, men her virker det som at dere gir opp for lett. Det første året med barn (årene kanskje?) er unntakstilstand hvor man må forvente lite romantikk og at man er sliten. Hadde jeg vært dere hadde jeg gitt det minst 1 år til. Det minste dere kan gjøre er å vente til etter permisjon. Hva er det som haster sånn hvis det ikke er noen store problemer annet enn lite følelser + mulighet for separate soverom? Hvorfor gjøre livet ekstra komplisert med flytting akkurat nå? 

Anonymkode: feaae...e7a

Vi er ikke slitne, vi har ikke noen unntakstilstand. Hverdagen er kjempe fin og fungerer veldig bra. Baby er en drøm, godt humør dagen lang, gode søvnrutiner. Vi er enig om alt hva gjelder baby, vi deler oppgaver og ansvar. Vi sover 7-8 timer om natten, gjort det med få unntak helt siden fødsel. Livet er ikke komplisert i det hele tatt, og det føles ikke så komplisert å gå fra hverandre heller annet enn at vi på et tidspunkt må ha en løsning. 
 

Vi har derimot ingenting felles lenger, vi snakker nesten ikke sammen fordi det er ikke flere samtaleemner, ingenting han gjør interesserer meg - og ingenting jeg gjør interesserer han. Vi har hatt et sosialt liv årene uten barn, og det har vært limet vårt egentlig. Vår visjon om familielivet var identisk helt til det inntraff og vi ser at vi ikke ønsker de samme tingene, og hvor stor plass våre verdier ønsker å ta av hverdagen. En terapeut kan bare gjøre så mangt, og vi har vært flinke «pasienter». Terapi har vi gått i siden lille var 5 mnd, 2 ganger i måneden. 
 

Det er ingenting som haster, vi ønsker å gjøre det ryddigst mulig for sønnen vår. 

Anonymkode: 38bd7...564

[AnonymBruker]

MammaMums skrev (14 minutter siden):

Hva om boligen deres bå er baby sin- og dere har en leilighet ved siden av som dere leier? 
Så for baby så bor dere alle der, når du er på kveldsjobb- er jo pappa der, og når pappa er på dagjobb er jo du der.

Ha fellesmiddager i starten, i det omfanget dere er vennlig og komfortable med.

Så etterhvert så noe den ene i leiligheten en dag eller to, så den andre.. Og så økt etterhvert...

Baby skal sikkert i bhg også, dele på å hente og spiser middag og legge der dere bor nå?

Det er ingen dårlig idé! Takk for innspill 🙂

Anonymkode: 38bd7...564

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Vi er ikke slitne, vi har ikke noen unntakstilstand. Hverdagen er kjempe fin og fungerer veldig bra. Baby er en drøm, godt humør dagen lang, gode søvnrutiner. Vi er enig om alt hva gjelder baby, vi deler oppgaver og ansvar. Vi sover 7-8 timer om natten, gjort det med få unntak helt siden fødsel. Livet er ikke komplisert i det hele tatt, og det føles ikke så komplisert å gå fra hverandre heller annet enn at vi på et tidspunkt må ha en løsning. 
 

Vi har derimot ingenting felles lenger, vi snakker nesten ikke sammen fordi det er ikke flere samtaleemner, ingenting han gjør interesserer meg - og ingenting jeg gjør interesserer han. Vi har hatt et sosialt liv årene uten barn, og det har vært limet vårt egentlig. Vår visjon om familielivet var identisk helt til det inntraff og vi ser at vi ikke ønsker de samme tingene, og hvor stor plass våre verdier ønsker å ta av hverdagen. En terapeut kan bare gjøre så mangt, og vi har vært flinke «pasienter». Terapi har vi gått i siden lille var 5 mnd, 2 ganger i måneden. 
 

Det er ingenting som haster, vi ønsker å gjøre det ryddigst mulig for sønnen vår. 

Anonymkode: 38bd7...564

Skjønner at dere har kommet frem til at dere vil gå fra hverandre, men for meg virker det ut ifra det du skriver som feil valg.
At du tenker det ikke er unntakstilstand fordi dere sover om natten - vel, det er likevel unntakstilstand. Både kroppen, hormoner, daglige gjøremål og arbeidsoppgaver og fokus er helt annerledes. At intimitet ikke er på topp eller aktuelt 9 mnd etter fødsel er også helt fullstendig normalt. Her i hus tok det 1,5 år, uten at vi stresset med det av den grunn. Nå noen pr etter er det tilbake til før - om ikke bedre.  
Jeg ville sett det an i hvert fall et år til, om ikke mer. Hva har dere å tape på det egentlig? Ønsker begge å slenge seg ut på kjøttmarkedet asap? 

Anonymkode: fba6d...df2

[Gjest supernova_87]

Siden baby var veldig ønsket antar jeg at dere hadde kjærestefølelser for hverandre når dere fikk ham, eller unnfanget ham i alle fall? Har dere vurdert at dette kan være en reaksjon på det å få barn, hormonelt men og praktisk og at det er en overgang? Forhold blir jo annerledes av å få barn. Og kvinner han få ettervirkninger. 

Synes det hørtes ut som dere har lagt litt opp til å ødelegge for å gjenvinne kjærestefølelsene med å tvinge dere selv til intimitet og kjærestegreier. Det avler ofte mer misnøye og et større behov for å være alene. Å få en baby inn i forholdet er jo også noe som gjør at man får mindre alenetid, og dermed kan ha mer behov for alenetid enn man tidligere har hatt. Og dermed ikke har kapasitet til noe mer kjæresteri. Det er ganske normalt, og jeg ville i alle fall vurdert om 9 mnd er lang nok tid til å bestemme at romantiske følelser ikke kommer tilbake. Hva tenker du? 

Edit: leste svaret ditt over her. Hva er det som gjør at dere plutselig ikke har noe felles lenger, og plutselig ikke interesserer dere for den andre?

Endret 9. november 2021 av Rainstorm

[TLR]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei! 
Så kom tiden hvor jeg skulle melde meg inn i KG og skrive et eget innlegg fremfor å Google de frem. 
 

Vi, mannen min og jeg, har valgt å skille lag. Det er ingen utrivelig tone mellom oss, alt fungerer egentlig ganske bra forutenom samlivet. Vi har ikke følelser for hverandre, og begge ønsker å være alene. 
 

Vi har snakket om at det er tidlig for minsten, han er kun 9 måneder gammel. Ingen av oss ønsker at han skal se oss kun annenhver uke - men helst daglig. Derfor har vi snakket om å bo sammen iallfall frem til han starter i barnehage. Jeg tror likevel dette kan bli utfordrende. 
 

Søker til kvinneguiden for å høre andres erfaringer med å skilles med baby som er så ung? Hvordan løste dere det? Vi ønsker jo primært 50/50-fordeling, eller noe i den duren. Men han er så liten og vi er engstelig for at det skal føles utrygt. Likevel har vi behovet for avstand fra hverandre. 
Kanskje noen har noen gode forslag? 
 

Vi har kjempet for forholdet og det er ingen lett avgjørelse. Ingen av oss gikk inn for at vi skulle skilles, tvert om. Vi er gode venner og har kun kjærlighet for hverandre, så det er heller ingen ufin tone eller dårlig stemning annet enn mindre tålmodighet for hverandre. Ingen har det travelt med å ut på markedet heller.

Anonymkode: 38bd7...564

Så trist at dere skal skilles men det er selvfølgelig deres valg spesielt når dere har en baby. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Skjønner at dere har kommet frem til at dere vil gå fra hverandre, men for meg virker det ut ifra det du skriver som feil valg.
At du tenker det ikke er unntakstilstand fordi dere sover om natten - vel, det er likevel unntakstilstand. Både kroppen, hormoner, daglige gjøremål og arbeidsoppgaver og fokus er helt annerledes. At intimitet ikke er på topp eller aktuelt 9 mnd etter fødsel er også helt fullstendig normalt. Her i hus tok det 1,5 år, uten at vi stresset med det av den grunn. Nå noen pr etter er det tilbake til før - om ikke bedre.  
Jeg ville sett det an i hvert fall et år til, om ikke mer. Hva har dere å tape på det egentlig? Ønsker begge å slenge seg ut på kjøttmarkedet asap? 

Anonymkode: fba6d...df2

Jeg kan ikke relatere til hormoner, kroppslige ting - jeg har hatt sexlyst oppe lenge, samme har han. Problemet er at sexen er klønete, klarer ikke gjøre hverandre til lags, det avler ikke akkurat til mer. Daglige oppgaver og gjøremål er heller ikke så mange fler enn tidligere. En ekstra pose med søppel(bleier) og koking av flasker. Ellers er det lite som har endret seg, selvom det virker som du gjerne vil ha det til at masse er endret uten at vi har lagt merke til det 😛 

 

Ingen av oss som søker etter noen andre, men er det likevel riktig å sitte med noen man ikke har noe mer med? Vi har ikke interesse for hverandre, det finnes ingen forklaring og jeg skjønner at det for mange virker veldig spesielt.. Vi har selvsagt vår historie med demoner vi har bekjempet opp igjennom også, det er ikke sånn at vi på 10 år har danset oss gjennom livet. Det er vel det som gjør at dette føles annerledes ut og gjør det vanskeligere å leve med. 
 

Si vi bor sammen i x antall år til og likevel er enig om å gå fra hverandre - da blir det ikke mindre sårt, eller mindre vondt?  
 

Anonymkode: 38bd7...564

[AnonymBruker]

Rainstorm skrev (1 time siden):

Siden baby var veldig ønsket antar jeg at dere hadde kjærestefølelser for hverandre når dere fikk ham, eller unnfanget ham i alle fall? Har dere vurdert at dette kan være en reaksjon på det å få barn, hormonelt men og praktisk og at det er en overgang? Forhold blir jo annerledes av å få barn. Og kvinner han få ettervirkninger. 

Synes det hørtes ut som dere har lagt litt opp til å ødelegge for å gjenvinne kjærestefølelsene med å tvinge dere selv til intimitet og kjærestegreier. Det avler ofte mer misnøye og et større behov for å være alene. Å få en baby inn i forholdet er jo også noe som gjør at man får mindre alenetid, og dermed kan ha mer behov for alenetid enn man tidligere har hatt. Og dermed ikke har kapasitet til noe mer kjæresteri. Det er ganske normalt, og jeg ville i alle fall vurdert om 9 mnd er lang nok tid til å bestemme at romantiske følelser ikke kommer tilbake. Hva tenker du? 

Edit: leste svaret ditt over her. Hva er det som gjør at dere plutselig ikke har noe felles lenger, og plutselig ikke interesserer dere for den andre?

Vi har selvsagt hatt følelser for hverandre både før og etter fødsel, men med fødsel ble verdiene endret hos oss begge. Resultatet er at vi blir sittende i sofaen fremfor å gjøre de tingene vi vil fordi den andre ikke er engasjert. Begges interesser er omfattende, tidkrevende og vanskelig å gå til kompromiss på - men det har vært enklere uten barn… Det var ikke noe vi tenkte over før barn, fordi man kan ikke planlegge alt. 
 

Det kan godt hende det er en overgang, men de tingene som er problematiske er det ingen god løsning på. Vi har perioder på en ukestid hvor vi begge prøver, men det dabber bare ut. 
 

Det er helt sant. Jeg har behov for mer alenetid, han derimot har ikke det. Det gjør at han føler seg avvist og jeg føler meg som ei førkje. Det er hans måte å vise kjærlighet på, å være nær og tilstede. Og jeg respekterer det, men det gjør at jeg også søker mer vekk. Dette er noe vi har prøvd å jobbe med, men som stadig blir et nytt problem. Det er flere ting som dette, som gjør at vi sklir vekk fra hverandre. Vi klarer ikke møtes på ønskene til hverandre fordi de er så motsatt av hverandre. 
 

Setter veldig pris på spørsmål så jeg kan reflektere. Vi har det ikke travelt så. 

Anonymkode: 38bd7...564

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg kan ikke relatere til hormoner, kroppslige ting - jeg har hatt sexlyst oppe lenge, samme har han. Problemet er at sexen er klønete, klarer ikke gjøre hverandre til lags, det avler ikke akkurat til mer. Daglige oppgaver og gjøremål er heller ikke så mange fler enn tidligere. En ekstra pose med søppel(bleier) og koking av flasker. Ellers er det lite som har endret seg, selvom det virker som du gjerne vil ha det til at masse er endret uten at vi har lagt merke til det 😛 

 

Ingen av oss som søker etter noen andre, men er det likevel riktig å sitte med noen man ikke har noe mer med? Vi har ikke interesse for hverandre, det finnes ingen forklaring og jeg skjønner at det for mange virker veldig spesielt.. Vi har selvsagt vår historie med demoner vi har bekjempet opp igjennom også, det er ikke sånn at vi på 10 år har danset oss gjennom livet. Det er vel det som gjør at dette føles annerledes ut og gjør det vanskeligere å leve med. 
 

Si vi bor sammen i x antall år til og likevel er enig om å gå fra hverandre - da blir det ikke mindre sårt, eller mindre vondt?  
 

Anonymkode: 38bd7...564

Sexen har vært dårlig i 10+ år men først nå så vil dere ikke mer? Det er jo noe av det letteste å gjøre noe med. Å gå fra hverandre kun fordi sexen er klønete er å gi opp. 

Anonymkode: a9c66...0c6

[AnonymBruker]

Min var 18 mnd da, men  pappaen var mye hos oss , i tillegg til fast en dag i uken og 1 overnatting hver helg

Anonymkode: 3cc67...c89

[AnonymBruker]

Minstemann kommer ikke til å huske noe av disse årene eller om far og mor bor sammen eller ikke. Fra ca 3-års alder kan hen huske noen enkelte glimt som eldre, men minimalt. Da er det for eksempel ting som en leke på julaften eller at hen pleide å bli vasket i badekar, og ikke at far og mor ikke var sammen hver dag. 

Ikke tenk noe på dette, flytt fra hverandre og organiser ukentlig samvær. Enten ved en uke hos deg og en uke hos han, eller om far er med barna 3 ganger i uken på dagtid og aktiviteter men de bor hos deg. Minstemann kan du uansett ikke sende vekk annenhver uke så beste løsning er at de blir boende hos mor til de blir store nok til å bestemme seg hvor de vil være 

Anonymkode: f0dc5...567

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis baby var planlagt og veldig ønsket så regner jeg med dere ønsket å fremdeles være sammen? Hvor kort tid etterpå skar det seg?

Anonymkode: 8c30d...30b

Sånne spørsmål er ikke relevant. Ts skylder ingen en forklaring eller forsvar, hun er her for svar på spørsmålet sitt og ikke for å bli dømt 

Anonymkode: f0dc5...567

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Sexen har vært dårlig i 10+ år men først nå så vil dere ikke mer? Det er jo noe av det letteste å gjøre noe med. Å gå fra hverandre kun fordi sexen er klønete er å gi opp. 

Anonymkode: a9c66...0c6

Slutt å bland deg! Det er deres forhold og de har gjort det slutt, du kan bare drite i hvorfor eller drite i med betterwisser greier om hva du liksom ville gjort for å bevare forholdet. Det er slutt, respekter det! 

Anonymkode: f0dc5...567

[AnonymBruker]

Dere holder ut i 18 år til. Dette er bare tullete av dere, tenk på den stakkars babyen. 

Anonymkode: d2689...8d3

[AnonymBruker]

Synes det høres litt knapt ut å gå 8 ganger til parterapi og så gi opp. Dette sier jeg faktisk for din og pappaen sin del, det er tøft å oppdra barn alene i hverdagen uten noen å dele de mange gledene og utfordringene med. Feks alt barnet lærer seg/gjør framover, det er lim i parforholdet å dele de gledene. 

Høres ut som easy way out som vil koste på sikt.

Anonymkode: 5f3d8...4a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Sexen har vært dårlig i 10+ år men først nå så vil dere ikke mer? Det er jo noe av det letteste å gjøre noe med. Å gå fra hverandre kun fordi sexen er klønete er å gi opp. 

Anonymkode: a9c66...0c6

Sexen har ikke vært dårlig i 10 år. Den har blitt dårlig nå i senere tid, hvor mye ikke er bra. Går selvsagt ikke fra hverandre fordi sexen er dårlig :’)

Anonymkode: 38bd7...564

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Jeg kan ikke relatere til hormoner, kroppslige ting - jeg har hatt sexlyst oppe lenge, samme har han. Problemet er at sexen er klønete, klarer ikke gjøre hverandre til lags, det avler ikke akkurat til mer. Daglige oppgaver og gjøremål er heller ikke så mange fler enn tidligere. En ekstra pose med søppel(bleier) og koking av flasker. Ellers er det lite som har endret seg, selvom det virker som du gjerne vil ha det til at masse er endret uten at vi har lagt merke til det 😛 

 

Ingen av oss som søker etter noen andre, men er det likevel riktig å sitte med noen man ikke har noe mer med? Vi har ikke interesse for hverandre, det finnes ingen forklaring og jeg skjønner at det for mange virker veldig spesielt.. Vi har selvsagt vår historie med demoner vi har bekjempet opp igjennom også, det er ikke sånn at vi på 10 år har danset oss gjennom livet. Det er vel det som gjør at dette føles annerledes ut og gjør det vanskeligere å leve med. 
 

Si vi bor sammen i x antall år til og likevel er enig om å gå fra hverandre - da blir det ikke mindre sårt, eller mindre vondt?  
 

Anonymkode: 38bd7...564

Du skriver at gjøremål ikke er annerledes, men samtidig at dere ikke lenger har tid til hobbier, og at dette var annerledes før barn. Vil jo so det er en stor endring. Dessuten er det jo å faktisk ta seg av babyen som er den største endringen, og om du med hånden på hjertet kan si at deres hverdag knapt er endret lurer jeg litt. Å ta seg av et lite menneske er i hvert fall ut ifra egen erfaring en dramatisk omveltning i hverdagen.

Ville virkelig gitt sexlivet mer tid på å komme seg, særlig når dere som du sier ikke har det travelt. Og jo mer en stresser med det jo verre blir det fort. Ville heller tatt en prøvepause og tatt det for det det er. Dårlig eller bra, lite eller mye. Det er fremdeles endringer i både kropp, hormoner og ikke minst psykisk.

Det blir ikke mindre vondt å gå fra hverandre senere, men ville ikke risikert å gå fra hverandre ved en feil midt i babytåken (selv om du føler dere ikke er i den). Og når dere egentlig har det helt fint, og er avhengig av svært nært samarbeid fremover ville jeg prøvd lengre.

 

Anonymkode: fba6d...df2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Dere holder ut i 18 år til. Dette er bare tullete av dere, tenk på den stakkars babyen. 

Anonymkode: d2689...8d3

Jeg er selv barn av foreldre som skilte seg og kan med hånden på hjertet si at jeg er veldig glad for at jeg slapp å bo med to stykker som ikke klarte å fungere med hverandre. Det er det jeg er redd for at vår sønn skal måtte bo med, en irritert mamma som stadig finner nye ting å kommentere på pappa - og en pappa som alltid tier fordi han er mester i å brenne inne med ting. 
 

Livet er ikke enkelt, men jeg er dedikert til at alle skal leve livet slik at de har det best i sin tilværelse. Selvsagt som forelder må man beskytte barna sine også, og legge til rette for at de skal få den beste tilværelsen - innimellom innebærer det at mamma og pappa ikke bor sammen.

Anonymkode: 38bd7...564

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Vi har selvsagt hatt følelser for hverandre både før og etter fødsel, men med fødsel ble verdiene endret hos oss begge. Resultatet er at vi blir sittende i sofaen fremfor å gjøre de tingene vi vil fordi den andre ikke er engasjert. Begges interesser er omfattende, tidkrevende og vanskelig å gå til kompromiss på - men det har vært enklere uten barn… Det var ikke noe vi tenkte over før barn, fordi man kan ikke planlegge alt. 

Anonymkode: 38bd7...564

Hva slags omfattende og tidkrevende interesser er det du snakker om? Er det felles interesser eller interesser hver for dere? 

Anonymkode: feaae...e7a

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er vel heller et definisjonsspørsmål, enn et spørsmål med en fasit. Vi har gjort mye for å få det til å funke - alt fra å tvinge oss til intimitet, kjærestegreier, parterapi ++. Vi har ikke romantiske følelser for hverandre og de vil nok heller ikke dukke opp. Jeg er en sann tilhenger av å gjøre sitt ytterste for barna, men jeg mener også at man skal ha det godt med seg selv. 
 

Vi har vært sammen i 10 år, gift i 2 år. Baby var planlagt og veldig ønsket. 

Anonymkode: 38bd7...564

Dere valgte å sette barn til verden først når forholdet begynte å gå nedover? Dere håpet på at et barn skulle redde forholdet altså.. Syntes det høres veldig rart ut at dere først finner ut nå, at dette ikke er liv laga. Du sier selv at "dere ikke tenkte" hvordan ting egentlig var, med barn. Jeg tenker at det er selve situasjonen som er så annerledes at dere ikke vet å tilpasse dere. Jeg tror dere kommer til å angre senere, men at dere begge er i babytåke uten å forstå det selv.

Dere kan jo ha forskjellig soverom du og mannen, og bo sammen litt til hvis dere klarer. Altså frem til han er ferdig med sin permisjon, og deretter går vel ungen o bhg hvis du ikke vil være hjemme alene med han. 

Tenker det å skulle tvinges til å bo sammen pga baby ikke er helt bra. Dere får heller stå i konsekvensen av det å skilles med baby, nemlig at far ikke får det samværet dere ønsker før etter 3 år.

 

Endret 9. november 2021 av Rosatoast

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker said:

Slutt å bland deg! Det er deres forhold og de har gjort det slutt, du kan bare drite i hvorfor eller drite i med betterwisser greier om hva du liksom ville gjort for å bevare forholdet. Det er slutt, respekter det! 

Anonymkode: f0dc5...567

Hvis det er slutt og man ikke skal blande seg — hvorfor skriver hun her da? 
 

Personlig skjønner jeg ikke hvorfor folk som er stikk motsatt av hverandre, og ikke har noe mer å snakke om, får barn…

Anonymkode: 8c30d...30b