Skilles med baby

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har selvsagt hatt følelser for hverandre både før og etter fødsel, men med fødsel ble verdiene endret hos oss begge. Resultatet er at vi blir sittende i sofaen fremfor å gjøre de tingene vi vil fordi den andre ikke er engasjert. Begges interesser er omfattende, tidkrevende og vanskelig å gå til kompromiss på - men det har vært enklere uten barn… Det var ikke noe vi tenkte over før barn, fordi man kan ikke planlegge alt. 
 

Det kan godt hende det er en overgang, men de tingene som er problematiske er det ingen god løsning på. Vi har perioder på en ukestid hvor vi begge prøver, men det dabber bare ut. 
 

Det er helt sant. Jeg har behov for mer alenetid, han derimot har ikke det. Det gjør at han føler seg avvist og jeg føler meg som ei førkje. Det er hans måte å vise kjærlighet på, å være nær og tilstede. Og jeg respekterer det, men det gjør at jeg også søker mer vekk. Dette er noe vi har prøvd å jobbe med, men som stadig blir et nytt problem. Det er flere ting som dette, som gjør at vi sklir vekk fra hverandre. Vi klarer ikke møtes på ønskene til hverandre fordi de er så motsatt av hverandre. 
 

Setter veldig pris på spørsmål så jeg kan reflektere. Vi har det ikke travelt så. 

Anonymkode: 38bd7...564

Hva er det slags omfattende interesser dere har? Er det gaming? Hadde dere ikke dette de ti første årene også?

Anonymkode: 6717d...c3d

[got2go]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hvis det er slutt og man ikke skal blande seg — hvorfor skriver hun her da?

 
For det er ikke det som er tema her. Ts spør om råd videre etter samlivsbruddet. 

Personlig skjønner jeg ikke hvorfor folk som er stikk motsatt av hverandre, og ikke har noe mer å snakke om, får barn…

Men heldigvis så trenger du ikke å skjønne deg så mye på det heller, siden det ikke angår deg.

Anonymkode: 8c30d...30b

 

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Synes det høres litt knapt ut å gå 8 ganger til parterapi og så gi opp. Dette sier jeg faktisk for din og pappaen sin del, det er tøft å oppdra barn alene i hverdagen uten noen å dele de mange gledene og utfordringene med. Feks alt barnet lærer seg/gjør framover, det er lim i parforholdet å dele de gledene. 

Høres ut som easy way out som vil koste på sikt.

Anonymkode: 5f3d8...4a8

Gir opp fordi man ikke takler å kjenne på følelser, og når man først gjør det kjenner man det ikke igjen. 

Syntes også dette høres veldig merkelig ut.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Sånne spørsmål er ikke relevant. Ts skylder ingen en forklaring eller forsvar, hun er her for svar på spørsmålet sitt og ikke for å bli dømt 

Anonymkode: f0dc5...567

Vel, nå skrev også ts at hun ønsker spørsmål slik at hun får reflektert 👍

Anonymkode: feaae...e7a

[AnonymBruker]

Takk for spørsmål og litt kvasse svar som gjør at man tenker ekstra godt etter.

Det eneste som er synd er at så mange antar at det er sånn eller sånn, fremfor å spørre. Det oppleves selvsagt sårende, og gjør at jeg ikke ønsker å svare videre på hva forholdet gjelder. 
 

Har likevel fått de svarene jeg trengte. Så får vi se hvordan det ender.  
 

TS

Anonymkode: 38bd7...564

[AnonymBruker]

Dere som likevel sitter og mener vi ikke har gjort riktig - kanskje kan komme med spesifikke ting vi kan gjøre? Annet enn å «tenke på barnets beste» osv.?🤷🏻‍♀️ Det er mye dømming men lite forslag til hva man kunne gjort. 

Anonymkode: 38bd7...564

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dere prøver å bo sammen til han er ferdig med sin perm. Deretter kan dere leie/kjøoe en leilighet el. som far bor i og du blir boende med babyen. Da kan dere fint spise middag sammen når det er tid til det og far kan være der du og babyen bor når han må ha kvelden/natten.

Anonymkode: 50448...059

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Dere som likevel sitter og mener vi ikke har gjort riktig - kanskje kan komme med spesifikke ting vi kan gjøre? Annet enn å «tenke på barnets beste» osv.?🤷🏻‍♀️ Det er mye dømming men lite forslag til hva man kunne gjort. 

Anonymkode: 38bd7...564

Se det an? Å gå fra hverandre i babytida virker veldig forhastet når det ikke er vold, alkoholisme osv i bildet.

Vi vet jo ikke alle detaljer, men sånn objektivt sett høres det rart ut å ha vært sammen i ti år og først når babyen kommer, oppdage man at man ikke har noe å snakke om og har hobbyer som gjør at man ikke kan være sammen. Skjønner at det ikke er akkurat sånn, men er litt sånn det virker utenfra.

Anonymkode: a390d...777

[AnonymBruker]

Enig i svar ovenfor. Kanskje dere prøver for hardt rett og slett? Overanalyserer og fokuserer overdrevent mye på hvordan det "bør" være? 🤷🏻‍♀️ Hva med å forsøke å godta at forholdet er som det er en (god!) stund til. Gi hverandre tid til å gjøre ting på hver sin kant, samtidig som dere setter pris på gode øyeblikk sammen når det skjer. Plutselig løsner det. 

Anonymkode: feaae...e7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Dere som likevel sitter og mener vi ikke har gjort riktig - kanskje kan komme med spesifikke ting vi kan gjøre? Annet enn å «tenke på barnets beste» osv.?🤷🏻‍♀️ Det er mye dømming men lite forslag til hva man kunne gjort. 

Anonymkode: 38bd7...564

Dere må gi hverandre space til de omfattende interessene du nevner. Samtidig må dere sette av tid til noe felles. Et eller annet (!) må det da finnes som dere kan like begge to? Lage mat, se film sammen, hjemmetrening, spille brett eller dataspill.. Listen er lang. Dere må snakke om sexen slik at den blir mindre klønete, sette av tid til å prøve å nyte hverandre på litt nye måter. Og dere må innfinne dere med at dere ikke trenger å være "på" hverandre og så sykt interessert i det den andre gjør, hele tiden. Jeg sitter gjerne og leser bok om kvelden, ved siden av mannen som ser på et gørrkjedelig lage våpen-program. Trenger ikke å snakke sammen en gang, men vi er sammen likevel.

Hormonene dine kan lett gi deg avsmak fra denne mannen akkurat nå, jeg har vært der selv. Men for 2 år siden giftet du deg med ham. Tenk litt på det. 

Da mannen og jeg fikk minstemann sa han så fint "nå må vi bare holde ut de neste tre årene. Klarer vi det, så klarer vi oss." Litt overforenklet selvfølgelig, men det er mye sannhet i det også.

Anonymkode: 6a03c...067

[AnonymBruker]

Svarer i plenum. 
 

De omfattende interessene som skal gies plass til har alltid hatt sin plass. Hvertfall hans. Velger å ikke gå spesifikt inn på det da det fort kan gjøre meg mindre anonym, men alt i alt tidkrevende og kostbare interesser/livsstiler. Jeg har blitt med fordi det har vært sosialt og jeg har fått utbytte av det i form av at jeg har følt meg som en flink kjæreste som støtter opp og hjelper han opp og frem. 
Mine interesser har aldri tatt særlig stor plass. Hadde en periode hest hvor jeg selvfølgelig tok den tiden jeg trengte, men med stadige meldinger mens jeg var i stallen om «når kommer du hjem» ble det ingen ny hest da den jeg hadde dessverre ble syk og måtte avlives. Det føltes ikke ut som det var rom for det, og med en baby i tankene så er det heller ikke praktisk. Hans interesse derimot har fått bli, og tar tidvis større plass enn tidligere også.

Vår felles interesse har vært sosiale eventer, som jo sier seg selv at er vanskelig å få til med et barn. Men vi henger med på litt diverse nå og da, og det gjør forholdet godt - da har vi gode dager. 

Nå er min interesse igjen noe jeg ønsker skal ta tid og plass. Det er dog ikke noe jeg MÅ. Men det er hva jeg kan gi vår sønn av verdier og grunnlag for livet videre, og hva jeg ønsker å gi meg selv også.
 

Jeg føler meg kanskje litt identitetsløs? At jeg ikke vet hvor jeg hører hjemme, men at det ikke føles helt riktig å være her, hvor jeg føler at jeg må holde tilbake på ønskene mine, bli værende i sofaen foran TV-en. Fremfor å få et dytt i rumpa om å opp og frem med det jeg egentlig har lyst til å gjøre.

Vi er flinke til å se på TV, filmer, serier - kose oss med snacks. Spiser middag uten TV, uten barn. Vi er flinke til å nyte stillhet. Sexen er klønete og det har den vært siden vi hoppet i høyet første gang etter fødsel, jeg har sagt ifra også. Men det går ikke inn, og det er grenser på hvor mange ganger jeg skal fortelle en mann som i 10 år har tilfredsstilt meg at nei - det der funker ikke og har heller aldri funket.
 

Hans kjærlighetsspråk er nærhet, mens mitt er handling, og nærhet har jeg nok av fra baby. Jeg er typen som kan stryke på eller gi en klem når jeg først føler en gnist, men ellers setter jeg pris på om han rydder inn oppvasken uten at jeg har sagt noe, komme hjem til at han har satt på klesvasken eller sier «gå og ta deg en lang dusj så kan jeg rydde inn etter middagen og legge minsten». Det skjer dog veldig sjelden, og kanskje det er der det har bristet litt for mitt vedkommende. Jeg vet ikke. Føler det er summen av så mye som gjør at jeg føler meg tom, og føler er behov for å få han litt på avstand. Og ja, nå etter dette innlegget har jeg kalde føtter og tenker vi må prøve mer, og kanskje det innebærer å ikke overanalysere det. Slappe av litt mer. Selvom jeg føler jeg har gjort mye av det også, fordi det er ingen hast og jeg vil gjerne få det til for babyen vår sin skyld. 
 

Jeg forstår dere oppfatter det som diffust og veldig merkelig. Jeg gjør det selv, og det er vanskelig å sette ord på det. Det er en følelse og en stemning som er veldig utmattende. Og det er kanskje derfor jeg overanalyserer det også, kanskje det er denne overgangen dere skriver om. Håper isåfall den ikke varer så altfor lenge, for jeg har det ikke særlig bra.
 

Anonymkode: 38bd7...564

[AnonymBruker]

Jeg var i helt lik situasjon som deg..  Følte jeg mistet meg selv og forholdet da baby kom. Alt var annerledes!

Vi valgte å bli boende sammen for baby, men hadde hvert vårt soverom. Var helt avklart med at dette ikke var liv laga, men da baby var rundt året begynte vi å søke oss tilbake til hverandre. Vi var alltid gode til å sove, dele oppgaver og baby var veldig enkel men noe gikk galt allikevel. Men så ble det til at han flyttet tilbake til soverommet igjen da 😅 Trengte nok den "pausen" på en eller annen måte, men kan aldri forklare hva som gikk galt. Det føltes bare så galt.. Nå er vi veldig lykkelige igjen da bare så det er sagt. Baby er 5 nå og fått søsken 

Anonymkode: ee81e...934

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Svarer i plenum. 
 

De omfattende interessene som skal gies plass til har alltid hatt sin plass. Hvertfall hans. Velger å ikke gå spesifikt inn på det da det fort kan gjøre meg mindre anonym, men alt i alt tidkrevende og kostbare interesser/livsstiler. Jeg har blitt med fordi det har vært sosialt og jeg har fått utbytte av det i form av at jeg har følt meg som en flink kjæreste som støtter opp og hjelper han opp og frem. 
Mine interesser har aldri tatt særlig stor plass. Hadde en periode hest hvor jeg selvfølgelig tok den tiden jeg trengte, men med stadige meldinger mens jeg var i stallen om «når kommer du hjem» ble det ingen ny hest da den jeg hadde dessverre ble syk og måtte avlives. Det føltes ikke ut som det var rom for det, og med en baby i tankene så er det heller ikke praktisk. Hans interesse derimot har fått bli, og tar tidvis større plass enn tidligere også.

Vår felles interesse har vært sosiale eventer, som jo sier seg selv at er vanskelig å få til med et barn. Men vi henger med på litt diverse nå og da, og det gjør forholdet godt - da har vi gode dager. 

Nå er min interesse igjen noe jeg ønsker skal ta tid og plass. Det er dog ikke noe jeg MÅ. Men det er hva jeg kan gi vår sønn av verdier og grunnlag for livet videre, og hva jeg ønsker å gi meg selv også.
 

Jeg føler meg kanskje litt identitetsløs? At jeg ikke vet hvor jeg hører hjemme, men at det ikke føles helt riktig å være her, hvor jeg føler at jeg må holde tilbake på ønskene mine, bli værende i sofaen foran TV-en. Fremfor å få et dytt i rumpa om å opp og frem med det jeg egentlig har lyst til å gjøre.

Vi er flinke til å se på TV, filmer, serier - kose oss med snacks. Spiser middag uten TV, uten barn. Vi er flinke til å nyte stillhet. Sexen er klønete og det har den vært siden vi hoppet i høyet første gang etter fødsel, jeg har sagt ifra også. Men det går ikke inn, og det er grenser på hvor mange ganger jeg skal fortelle en mann som i 10 år har tilfredsstilt meg at nei - det der funker ikke og har heller aldri funket.
 

Hans kjærlighetsspråk er nærhet, mens mitt er handling, og nærhet har jeg nok av fra baby. Jeg er typen som kan stryke på eller gi en klem når jeg først føler en gnist, men ellers setter jeg pris på om han rydder inn oppvasken uten at jeg har sagt noe, komme hjem til at han har satt på klesvasken eller sier «gå og ta deg en lang dusj så kan jeg rydde inn etter middagen og legge minsten». Det skjer dog veldig sjelden, og kanskje det er der det har bristet litt for mitt vedkommende. Jeg vet ikke. Føler det er summen av så mye som gjør at jeg føler meg tom, og føler er behov for å få han litt på avstand. Og ja, nå etter dette innlegget har jeg kalde føtter og tenker vi må prøve mer, og kanskje det innebærer å ikke overanalysere det. Slappe av litt mer. Selvom jeg føler jeg har gjort mye av det også, fordi det er ingen hast og jeg vil gjerne få det til for babyen vår sin skyld. 
 

Jeg forstår dere oppfatter det som diffust og veldig merkelig. Jeg gjør det selv, og det er vanskelig å sette ord på det. Det er en følelse og en stemning som er veldig utmattende. Og det er kanskje derfor jeg overanalyserer det også, kanskje det er denne overgangen dere skriver om. Håper isåfall den ikke varer så altfor lenge, for jeg har det ikke særlig bra.
 

Anonymkode: 38bd7...564

Jeg får inntrykk av at du egentlig føler deg lite sett, at han kjører sitt eget løp og at du er litt sint på han innerst inne. 

Hvis dette er riktig, så underbygger det utsagnet om at 8 parterapitimer ikke er nok. Gå et år - tør å være ærlig med han. Fortell han hva du trenger. Finn ut av hvor skoen trykker.

Det er ikke sikkert at du blir automatisk lykkelig og finner ut av deg selv ved å skilles. Du har blitt mor og det er livsendrende.

Det er så mye glede i å være en hel familie i årene som kommer, hvis dere finner ut av det kan du bli mye lykkeligere enn hvis du skal prøve å finne en ny partner som skal akseptere alt det å ha barn fra før fører med seg. I tillegg til alle de vanlige problemene man kan ha i et forhold. Det er beintøft!

Anonymkode: 5f3d8...4a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Svarer i plenum. 
 

De omfattende interessene som skal gies plass til har alltid hatt sin plass. Hvertfall hans. Velger å ikke gå spesifikt inn på det da det fort kan gjøre meg mindre anonym, men alt i alt tidkrevende og kostbare interesser/livsstiler. Jeg har blitt med fordi det har vært sosialt og jeg har fått utbytte av det i form av at jeg har følt meg som en flink kjæreste som støtter opp og hjelper han opp og frem. 
Mine interesser har aldri tatt særlig stor plass. Hadde en periode hest hvor jeg selvfølgelig tok den tiden jeg trengte, men med stadige meldinger mens jeg var i stallen om «når kommer du hjem» ble det ingen ny hest da den jeg hadde dessverre ble syk og måtte avlives. Det føltes ikke ut som det var rom for det, og med en baby i tankene så er det heller ikke praktisk. Hans interesse derimot har fått bli, og tar tidvis større plass enn tidligere også.

Vår felles interesse har vært sosiale eventer, som jo sier seg selv at er vanskelig å få til med et barn. Men vi henger med på litt diverse nå og da, og det gjør forholdet godt - da har vi gode dager. 

Nå er min interesse igjen noe jeg ønsker skal ta tid og plass. Det er dog ikke noe jeg MÅ. Men det er hva jeg kan gi vår sønn av verdier og grunnlag for livet videre, og hva jeg ønsker å gi meg selv også.
 

Jeg føler meg kanskje litt identitetsløs? At jeg ikke vet hvor jeg hører hjemme, men at det ikke føles helt riktig å være her, hvor jeg føler at jeg må holde tilbake på ønskene mine, bli værende i sofaen foran TV-en. Fremfor å få et dytt i rumpa om å opp og frem med det jeg egentlig har lyst til å gjøre.

Vi er flinke til å se på TV, filmer, serier - kose oss med snacks. Spiser middag uten TV, uten barn. Vi er flinke til å nyte stillhet. Sexen er klønete og det har den vært siden vi hoppet i høyet første gang etter fødsel, jeg har sagt ifra også. Men det går ikke inn, og det er grenser på hvor mange ganger jeg skal fortelle en mann som i 10 år har tilfredsstilt meg at nei - det der funker ikke og har heller aldri funket.
 

Hans kjærlighetsspråk er nærhet, mens mitt er handling, og nærhet har jeg nok av fra baby. Jeg er typen som kan stryke på eller gi en klem når jeg først føler en gnist, men ellers setter jeg pris på om han rydder inn oppvasken uten at jeg har sagt noe, komme hjem til at han har satt på klesvasken eller sier «gå og ta deg en lang dusj så kan jeg rydde inn etter middagen og legge minsten». Det skjer dog veldig sjelden, og kanskje det er der det har bristet litt for mitt vedkommende. Jeg vet ikke. Føler det er summen av så mye som gjør at jeg føler meg tom, og føler er behov for å få han litt på avstand. Og ja, nå etter dette innlegget har jeg kalde føtter og tenker vi må prøve mer, og kanskje det innebærer å ikke overanalysere det. Slappe av litt mer. Selvom jeg føler jeg har gjort mye av det også, fordi det er ingen hast og jeg vil gjerne få det til for babyen vår sin skyld. 
 

Jeg forstår dere oppfatter det som diffust og veldig merkelig. Jeg gjør det selv, og det er vanskelig å sette ord på det. Det er en følelse og en stemning som er veldig utmattende. Og det er kanskje derfor jeg overanalyserer det også, kanskje det er denne overgangen dere skriver om. Håper isåfall den ikke varer så altfor lenge, for jeg har det ikke særlig bra.
 

Anonymkode: 38bd7...564

Tror det er veldig vanlig å føle at en har mistet seg selv litt etter å ha fått barn. For meg hjalp det veldig da barnet begynte i barnehage, for da kunne vi begge være selvstendige voksne igjen, gå på jobb, gå på butikken alene, etc. 

Mitt råd er i hvert fall, legg listen lavere i en god periode fremover. Ikke overanalyser og ikke tro st slik dere har det nå vil det fortsette. Tiden for dine hobbier kommer igjen, men tror de færreste som har blitt mor føler at det første året (om ikke to) etter en får barn er en tid for selvrealisering utenfor hjemmet. Men muligheten kommer så absolutt snart tilbake!

Masse lykke til, hva enn du velger. Men for all del prøv å dømme forholdet etter slik det var før dere fikk barn, og ikke slik det er nå. Dere var tross alt sammen lenge og var etter det du skriver lykkelige. Unntakstilstand etter baby varer (dessverre) lengre enn 9 mnd.

Anonymkode: fba6d...df2

[AnonymBruker]

Er enig med den over som sier at det virker som om du føler deg lite sett, og kanskje har følt at dine interesser og ting har måttet vike - i forholdet generelt, og også før barn Dette er imidlertid et problem, og er ikke sikkert kommer til å endre seg med tiden. Kanskje du ikke har hatt det så bra som du ga uttrykk for i hovedinnlegget? Små problemer har en tendens til å bli større når det kommer barn.

Men om du føler du virkelig har vært lykkelig før babyen kom, så tror jeg dere forhaster dere litt. Det er imidlertid dere som må velge, selv om jeg tror dere hadde hatt godt av litt tid. Dette med nærhet kommer til å endre seg, jeg hadde det også sånn det første året. Følte meg helt kvalt av en klistremerkebaby som lå oppå meg både i sovende og våken tilstand, i tillegg til en mann som også har nærhet som kjærlighetsspråk. Men det gikk seg til (helt til vi gikk fra hverandre da, men da var det alkoholisme og diverse inn i bildet).

Anonymkode: a390d...777

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å kaste inn håndkle og gå fra samboeren min etter barnet vårt ble født, ts, det er søren meg mange ganger!

Jeg har følt meg tom, ensom, tilsidesatt, alene og rett og slett dritt.

Men heldigvis har jeg valgt å stå i det, for alle snakker om dette unntaksåret. Nå er vår baby blitt 10 mnd, og først nå har jeg begynt å kjenne på disse forelskelse følelsene for samboeren min igjen.

I likhet med dere, så har vår baby sovet, vært blid osv. Samboer har en tidskrevende hobby, et enormt behov for å være sosial og jobber ræva tider som gjør at jeg er mye låst til hjemmet. Sexen vår har også vært klønete, såpass at jeg en periode mistet totalt lysten på han, og vi gikk to måneder uten, som for oss er hinsides lenge. 

Men nå begynner ting å løsne litt for vårt forhold. Jeg har måtte jobbe noe voldsomt med meg selv for å ikke bli værende i det negative tankesettet. Istedenfor for å bli sint/skuffet, se hva jeg faktisk har. Se at samboeren min prøver å gjøre meg glad, bruke tid på han og faktisk se han.

 

Ja, okei, dette innlegget ble voldsomt rotete. Poenget mitt er, vent litt til før dere tar det endelige steget. Det er topp at dere snakker åpent om det, men ikke ta ut separasjon helt enda, vent til det berømte unntaksåret er omme. Unn hverandre egentid, og snakk godt sammen. Lykke til, de beste tanker til dere begge!

Anonymkode: df655...d89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å kaste inn håndkle og gå fra samboeren min etter barnet vårt ble født, ts, det er søren meg mange ganger!

Jeg har følt meg tom, ensom, tilsidesatt, alene og rett og slett dritt.

Men heldigvis har jeg valgt å stå i det, for alle snakker om dette unntaksåret. Nå er vår baby blitt 10 mnd, og først nå har jeg begynt å kjenne på disse forelskelse følelsene for samboeren min igjen.

I likhet med dere, så har vår baby sovet, vært blid osv. Samboer har en tidskrevende hobby, et enormt behov for å være sosial og jobber ræva tider som gjør at jeg er mye låst til hjemmet. Sexen vår har også vært klønete, såpass at jeg en periode mistet totalt lysten på han, og vi gikk to måneder uten, som for oss er hinsides lenge. 

Men nå begynner ting å løsne litt for vårt forhold. Jeg har måtte jobbe noe voldsomt med meg selv for å ikke bli værende i det negative tankesettet. Istedenfor for å bli sint/skuffet, se hva jeg faktisk har. Se at samboeren min prøver å gjøre meg glad, bruke tid på han og faktisk se han.

 

Ja, okei, dette innlegget ble voldsomt rotete. Poenget mitt er, vent litt til før dere tar det endelige steget. Det er topp at dere snakker åpent om det, men ikke ta ut separasjon helt enda, vent til det berømte unntaksåret er omme. Unn hverandre egentid, og snakk godt sammen. Lykke til, de beste tanker til dere begge!

Anonymkode: df655...d89

Veldig godt å lese at dette er mer eller mindre normalt å føle på. Det er dog veldig fortvilende og underlig da vi jo hele tiden har vært et kjernepar som aldri har kranglet noe særlig eller hatt mye uenigheter. Det er derfor det hele føles så merkelig, og så «endelig» liksom. 
 

Vi blir nok å fortsette å holde sammen. Så må jeg bite meg selv litt i tunga så jeg blir mer positiv, og prøve løse dette med interesser på en måte som gjør at det blir vår egentid hver for oss heller. 
 

Tusen takk for svar ❤️ 

Anonymkode: 38bd7...564

[AnonymBruker]

Dere skriver så masse bra! 
 

Våknet og leste alt her inne og håpet om at det faktisk er forbigående ble veldig stort! Ingenting å tape på å vente, vi har det ikke travelt med noe. Innfinne oss i at vi ikke har det helt på topp, og ta det som det kommer.

Anonymkode: 38bd7...564

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Dere skriver så masse bra! 
 

Våknet og leste alt her inne og håpet om at det faktisk er forbigående ble veldig stort! Ingenting å tape på å vente, vi har det ikke travelt med noe. Innfinne oss i at vi ikke har det helt på topp, og ta det som det kommer.

Anonymkode: 38bd7...564

Det kommer garantert til å gå bra uansett hvordan dere løser det, dere har et kjempegodt utgangspunkt om dere skulle bestemme dere for å gå fra hverandre. Det viktigste for et barn er at foreldre samarbeider godt, og det høres det ut som om dere kommer til å gjøre uansett hvordan det ender

Anonymkode: a390d...777

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Dere som likevel sitter og mener vi ikke har gjort riktig - kanskje kan komme med spesifikke ting vi kan gjøre? Annet enn å «tenke på barnets beste» osv.?🤷🏻‍♀️ Det er mye dømming men lite forslag til hva man kunne gjort. 

Anonymkode: 38bd7...564

Det beste er å la forholdet få ro nå. Prøv å vente det ut. Å ta drastiske valg, som å gå fra hverandre, før yngste barnet er 2 år, er ingen god ide. Har vært i lignende situasjon selv, og er glad for at vi valgte å ha is i magen og se det an. Etter barnet fylte 2 år "lettet tåken" og vi fant tilbake til hverandre. Jeg hadde aldri trodd det skulle skje, men mirakelet skjedde! Det er håp!

Anonymkode: 5b706...86f