Mamma velger oss bort

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kanskje din mot ser noe i din samboer som du ikke gjør?

Anonymkode: d3c41...a20

Det er egentlig fullstendig uvesentlig hva hun ser eller ikke, man behandler mennesker med et minimum av respekt uansett. 

Anonymkode: 2e9db...247

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

En muligens riktigere sammenligning blir at noen påstår at de har blitt voldtatt og så var saken at noen tappet dem på skulderen og spurte om de kunne flytte seg så de kom forbi. Bare fordi noen sier at de er utsatt for voldtekt betyr ikke at de er utsatt for voldtekt. Og det betyr heller ikke at de har evne til å se utover sin egen nesetipp.

At noen sier "mannen min blir urettferdig behandlet" er ikke bevis for at de blir urettferdig behandlet. For all del, det kan være riktig, men jeg ser ingenting i hovedinnlegget som gjør meg overbevist om det.

Anonymkode: fa320...fb6

Det er søtt at du tror dette er et svar på spørsmålet mitt. Det er også søtt at du tror det er et poeng for noen å overbevise deg om noe, som om din mening er spesielt viktig. Du er flink til å ro, dét skal du ha! 😅

Anonymkode: e7603...566

[AnonymBruker]

Forholdet mellom din mor og hennes barnebarn er ikke din relasjon. Du kan mene og føle det du føler, men vær boksen nok til å skille mellom deg og ungene. Det ee mulig å være en god bestemor og ikke en god mor for deg. Det krever at du er klok om ikke hun er det. 

Anonymkode: 13c37...8c6

[AnonymBruker]

Hva med å prøve å komme inn i kjærnen? Istedenfor å kreve en unnskyldning. Så hva har hun egentlig problemer med iht din samboer? 

Har selv hatt et håp om at svigersønn skal ta seg samnen litt. Tok en liten prat med han, når det ble umulig å snakke med datter, da han ringte i ett sett. Og avbrøt alle samtaler. Ofte var det ikke så hyggelige samtaler heller. Et jævlig mas egentlig. Og sterkt kontrollerende. Har heldigvis roet seg endel over årene. Men han ble jo selvfølgelig fornermet fremfor å forstå hvilke problemer han skapte. Uten om dette er han forsåvidt en grei fyr. 

Hvis du forventer respekt fra din mor, tror jeg også du må vise litt respekt ov forståelse for henne også. Hvis du skal løse noe som helst. Og når det er avdekket. Har du mer myndighet til å sette grenser, pga ditt liv og dine barn. Evnt da snakke med din samboer så han mulig kan korrigere seg litt rundt svigermor. På det som trigger hennes misnøye. For å løse et problem, må alle strekke seg bittelitt iallefall. 

Syntes du skal ta en ny runde, og prøve en litt annen vinkel. Og husk, du får ikke endret og oppdratt voksne folk. Og lykkes du ikke, så kutt ut kontakten til hun tar kontakt. Spesielt siden hun påvirker livet i stor grad. 

Har også et familiemedlem, som prøver å bestemme alt over meg, også iht hva jeg skal syntes og mene. Hvem jeg skal like og ikke like osv. Tok noen runder med denne personen. Men det løste seg ikke. Men nå har jeg prøvd alt, og kommet frem til at livet er best uten. Så angrer ikke på kontakt brudd. Stoler også såpass lite på denne personen, så for meg er det blitt for alltid. Håp om noe annet er forbigått for lenge siden, og har strekt meg alt for langt. Kan legge til at alt også overdrives og blandes med løgn ut til andre også

Anonymkode: 90821...d62

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Kommer ingen vei. 
Jeg krever adferdsendring og hun nekter å unnskylde seg. 
Hjelpes meg. 

Anonymkode: 89ed2...aff

Du ba henne velge, og hun har valgt. Ikke mer du kan gjøre. 

Kanskje du trenger å snakke med en psykolog for å lære å håndtere tanker og følelser rundt det?

Anonymkode: 2f24f...8b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Skal prøve å være kort.
Min mor liker ikke min samboer. Og behandler han deretter som søppel. Har holdt på i årevis nå. 
Jeg har endelig satt ned foten og krevd en beklagelse og adferdsendring om jeg skal orke å ha henne i livet mitt. Det nekter hun. Nekter å se at hun har gjort feil og står på sitt og mener hun har gjort alt riktig. 

Jeg krever at hun behandler han og resten av min familie med respekt, og slutte å behandle min samboer som restavfall, noe hun virkelig ikke greier. Selv om hun ikke er veldig fan av ham. Det er et minstekrav fra meg. Skulle også tro fornuften slo inn hos henne som er en godt voksen dame, men jeg har tatt grundig feil. Hun ofrer dermed bevisst kontakten med meg og sine barnebarn for å ha rett og for å ikke skade sin egen stolthet. Enten det eller så bare greier hun rett og slett ikke å se andre sider enn sin egen. 

Nå har jeg forøvrig aldri hele mitt liv hørt eller sett henne beklage seg overfor noen, aldri.  

Nå er det et år siden jeg satte dette kravet, men hun er fortsatt ikke villig til å endre adferd eller gi oss en beklagelse. Ikke et eneste lite forsøk har blitt gjort. Jeg har tatt kontakt og forsøkt å ordne opp men det ser ut som at hun ikke bryr seg katten om at vi forsvinner fra livet hennes. Hun sitter også å forventer at ting skal ordne seg av seg selv, eller at jeg skal gjøre det, med at jeg skal godta hennes adferd og la henne holde på som hun gjør. Det virker som at hun tror det er hennes rett og at hun iherdig prøver å få alle andre til å forstå at hun aldri tar feil. 

Dette sliter jeg med. Virkelig.
Jeg kunne svelget kameler, men føler jeg er drittlei av å svelge kameler for henne. Det må da være innafor å sette grenser uten at man skal bli valgt bort med en gang? Eller hva tror dere?

Hun velger jo ikke bare bort meg, men også sine barnebarn. Jeg synes egentlig det er spesielt rart fordi hun har vært nærmest sykelig opptatt at min førstefødte, samtidig som at mine to minste får null oppmerksomhet. Og når jeg konfronterer henne med det reagerer hun med sinne og avsky. Nekter på at det er sant at hun forskjellsbehandler, og nekter også dermed å si unnskyld for det. 

Er det flere som har blitt valgt bort av en forelder? 
Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Kommer ingen vei. 
Jeg krever adferdsendring og hun nekter å unnskylde seg. 
Hjelpes meg. 

Anonymkode: 89ed2...aff

Har problemer med to slike, både min mor og svigermor er to veldig like damer. Man kan ikke endre godt voksne damer som nekter å endre seg. Det eneste man kan gjøre er å begrense slike og om de ikke forstår så er det bare sånn. 

Anonymkode: 0d9d9...1b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Forholdet mellom din mor og hennes barnebarn er ikke din relasjon. Du kan mene og føle det du føler, men vær boksen nok til å skille mellom deg og ungene. Det ee mulig å være en god bestemor og ikke en god mor for deg. Det krever at du er klok om ikke hun er det. 

Anonymkode: 13c37...8c6

Hun forskjellsbehandler barna tydelig, da er hun ingen god bestemor. Hun klarer ikke behandle barnebarna sin pappa med respekt så er hun ingen god bestemor. Hun er ikke en gang en god person. 

Anonymkode: 0d9d9...1b8

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt at du krever at hun behandler deg og dine med respekt. Men det virker som om du er mest opptatt av en unnskyldning. Men det er helt bortkastet. Å si unnskyld er lett, men å forandre oppførsel er en helt annen sak. 

Jeg tror jeg hadde besøkt henne og tatt med ungene i stedet, hvis jeg i det hele tatt skulle hatt noen kontakt. Men det er so andre sier for ungene sine skyld. Men forstår hvis du kutter ut.

Det jeg sitter igjen med etter å ha lest innlegget og svarene dine er at du vil true frem en unnskyldning og at det er fordi hun ikke sier unnskyld at dere nå ikke har kontakt. Det forstår jeg ikke, som sagt krev at hun oppfører seg når hun er hos dere. Blås i en unnskyldning som betyr nada.

Anonymkode: cf72f...fdf

[Veggdyret]

Jeg har begge deler i familien, ett svigermor-svigersønn-forhold der problemet er svigersønnen, og et svigermor-svigerdatter-forhold der problemet er svigermoren, så jeg ser absolutt at begge sider kan være skyldige her.

Men hvor står DU i dette? Snakker du ærlig, men pent, om mannen din? Snakker du ærlig, men pent, om mora di? Holder du småkrangler og private anliggende som den andre ikke har noe med, for deg selv? Sørger du for at mannen din vet om og kan følge de uskrevne "etikettereglene" som din familie har?

For det jeg ser i iallefall én slik relasjon i min nære familie, er en datter som går til sin mor og sladrer/klager sin nød hver gang samboeren gjør noe galt - og da er det jo ikke rart om mora misliker ham, og håper at datteren skal se lyset og finne seg noe bedre...

 

[AnonymBruker]

Jeg forstår TS godt, da vi har liknende problematikk i vår familie. I vårt tilfelle er det ingen tvil om at det er mor/bestemor som forårsaker konflikt, lite/ingen kontakt, og som heller ikke evner å se egen rolle i det hele. Jeg mistenker en diagnose av noe slag, og unngår vedkommende så godt det går. Noen mennesker er bare så forstyrret at de ikke ser egen atferd overhodet. Da har man det bedre uten dem.

Anonymkode: a3266...b86

[AnonymBruker]

Som flere andre i tråden, har også jeg erfaring med vanskelige mor-datter-relasjoner, i mitt tilfelle min mor og min søster. Sånn jeg ser situasjonen, så er begge to skyld i at ting ikke fungerer. Min mor som er utrolig vanskelig på sin måte, men det er min søster også. Ironisk nok er problemet at de er helt like, ingen av de er spesielt gode på å sette seg inn i den andres situasjon, og begge er rimelig selvopptatte, negative og kranglete (mot hverandre). Begge evner å identifisere dette problemet hos den andre, men ingen av dem ser det hos seg selv. De har rett og slett en ræva relasjon, uten at det gjør dem til forferdelige mennesker. De burde bare ta en pause i kontakten, for seg selv, og for meg, som blir en klagemur for begge to. 

Det høres ut som en pause kanskje kan være lurt for deg og din mor også. 

Anonymkode: 74468...b2b