U.B.J

[Lucky?]

Søskenbarnet til mannen venter barn nå hvert øyeblikk..termin den 14 mars.

Blir ganske så misunnelig ja..Både han&hun er noen år yngre enn meg, har ikke utdanning eller gode jobber, ikke hus eller egen leilighet..Ikke at det er sååå viktig, men da irriterer det liksom litt at jeg og mannen må være så forbanna fornuftige!  Vi har jo både hus og bil og jobb, men vi venter fortsatt på at det skal passe enda litt bedre...

←

Nesten det samme som har skjedd her, bortsett fra at det er lillebroren til samboeren min. Hadde kun vært sammen et par mnd når hun ble gravid. Han er lærling og hun har verken jobb eller utdannelse. Leier et sted de bor nå da. Men vi...jada vært sammen i snart 7år har jobb begge to (jeg har ikke fast da, men går på årsvikariat), bil, bor bra her vi bor nå, men skal snart bygge hus. Føler også noen ganger det at hvorfor skal vi være så fornuftige??

Først utdanning, så jobb, så hus osv...hva mer kan man skylde på mår huset er ferdig??

Angrer selvfølgelig ikke på at jeg har tatt utdannelse og jobber og tjener penger...men når er det riktige tidpunktet??

Er veldig babysyk, men alltid er det noe som skal skje før vi kan få barn

[iss]

Det passer lissom aldri å få barn! og for oss som er så veldig fornuftige blir det da ekstra vanskelig..

Jeg og sambo har vært sammen i 8 år og det har lissom aldri passa skole, jobb og sånn.. Men litt før jul bestemte jeg meg for at nok er nok, og at det aldri vil passe!! Nå er sambo en del eldre en meg, så da jeg tok opp diskusjonen hadde jeg motargument mot alle argumentene som vi pleide å være enige om. Og tror du ikke jaggu jeg klarte å overtale han!! Så nå er vi prøvere!

Stå på jenter, det er mulig å overtale de mest vanskelige og!!

[Calla]

Nesten det samme som har skjedd her, bortsett fra at det er lillebroren til samboeren min. Hadde kun vært sammen et  par mnd når hun ble gravid. Han er lærling og hun har verken jobb eller utdannelse. Leier et sted de bor nå da. Men vi...jada vært sammen i snart 7år har jobb begge to (jeg har ikke fast da, men går på årsvikariat), bil, bor bra her vi bor nå, men skal snart bygge hus. Føler også noen ganger det at hvorfor skal vi være så fornuftige??

Først utdanning, så jobb, så hus osv...hva mer kan man skylde på mår huset er ferdig??

Angrer selvfølgelig ikke på at jeg har tatt utdannelse og jobber og tjener penger...men når er det riktige tidpunktet??

Er veldig babysyk, men alltid er det noe som skal skje før vi kan få barn

←

Slik var det her også..de hadde kun vært sammen noen mnd..Men likevel var barnet planlagt!! jaja.. vi får vel igjen for fonuften vår senere tenker jeg!

[Lucky?]

Slik var det her også..de hadde kun vært sammen noen mnd..Men likevel var barnet planlagt!!  jaja.. vi får vel igjen for fonuften vår senere tenker jeg! 

←

Har min sterke tro på at dette barnet også var planlagt! Ikke fra brorens side da, men fra hennes Det er bad gjort mot en 19år gammel gutt..men han tror jo bare det var et uhell da...

[Calla]

Ja, vi er forskjellige må jeg si.. Selv om jeg alltid har vært ganske voksen for alderen, kan jeg nok ikke se for meg at jeg var moden nok til å få barn da jeg var 18. Men slikt ser man jo gjerne best i ettertid. Men noen har jo andre mål i livet også. Ikke alle bryr seg så mye om utdanning og jobb..Så lenge man takler å være mamma, og har nok av kjærlighet å gi barnet så skal jeg vel egentlig ikke bry meg..

[Lucky?]

Sant det cons

Krysser jo selvfølgelig fingerne for at de skal klare seg bra og at tanteungen får vokse opp best mulig

[Freyja]

Hadde ikke fornuften stoppet meg, ville jeg blitt gravid som 16-åring... Var sammen med en kar som opprinnelig kommer fra Uganda, og forestilte meg en skokk med "blandingsbarn"... Heh...

Nåvel, krysser fingre for unge foreldre og håper det går bra med barna.

Hun 18-åringen hørtes jo ikke så ille ut - greit nok, ung og umoden og sannsynligvis naiv - fare for at hun har romantisert hele morsrollen - men hun vil i alle fall ha barnet og gleder seg over det. Tenk på alle de uønskede barna der ute...

God kveld til dere alle!

[Frida Frosk]

Det passer lissom aldri å få barn! og for oss som er så veldig fornuftige blir det da ekstra vanskelig..

Jeg og sambo har vært sammen i 8 år og det har lissom aldri passa skole, jobb og sånn.. Men litt før jul bestemte jeg meg for at nok er nok, og at det aldri vil passe!! Nå er sambo en del eldre en meg, så da jeg tok opp diskusjonen hadde jeg motargument mot alle argumentene som vi pleide å være enige om. Og tror du ikke jaggu jeg klarte å overtale han!! Så nå er vi prøvere!

Stå på jenter, det er mulig å overtale de mest vanskelige og!!

←

Vi har vært sammen i ni år, han er en del eldre enn meg, og jeg har vel prøvd å overtale de siste 3 hvertfall, men han er fortsatt ikke med. Så har du noen gode tips, kom med dem!

(Nå hørtes det ut som jeg er den sutrete dama som maser og maser da, men gjør ikke det. Han vet at jeg har hatt lyst på barn leeenge, og jeg spør han kanskje et par-tre ganger i året om det snart skjer noe. Begynner å bli utålmodig )

[Freyja]

Min kjære ga meg en lang, god klem (sånn ultra-klem som bare kjærester kan gi) og sa han bare blir mer og mer glad i meg, og at han ikke visste at det gikk an å bli så glad i noen. Er det rart det kribler i kroppen når jeg tenker på ham? Jeg slutter liksom aldri å være forelsket i ham... Skjønne mannen min...

Jeg spurte om ikke vi skulle lage et barn, og da sa han ja. Og etterpå sa han at han vil vente litt til, men ikke så lenge. Det er jo bra.

Jeg sa til ham at jeg håper han vil bli babysyk når han blir onkel, fordi før han vil ha barn er det ikke så mye jeg kan gjøre. Og da svarte han bare "nå, det er vel opp til deg, er det ikke?" Hva betyr det?

Nåvel, vi har ikke vært sammen i så mange år som noen av dere skriver her. Håper på et barn i løpet av 2007, jeg... Tenk om jeg skulle ventet til vi har vært sammen i ni år - det er lenge til det...

Lykke til alle sammen!

Hilsen en forelsket meg...

[Litle Lady]

Hva gjør dere når "alt liksom er på plass" Da mener jeg begge i jobb, bra økonomi, egen eid bolig osv... Og fremdeles er d ingen lyst hos ham... Før hadde han jo disse argumentene sant... men ingen nå lenger... Likevel er d nei.... senere en gang... vet ikke når... en gang... osv osv.... bllir så flyforbanna! Vet d er helt feilt av meg... men har liksom hørt at når sånn er i orden og sånn er i orden så.. Men neida... ingenting bedrer seg på dette området jo! Hjelper jo ik at vi har alt i orden, at vi har vært gift i 3 år.. og sammen lenger... Noen som kjenner sg igjen her el?

[83`]

Kan jeg også få være med i denne vente-på-å-prøve boken?

Jeg skal starte prøvingen i juni-juli eller august.. Er august som er den opprinnelige starte-prøvingen mnd, men ender det som forrige gang kommer vi nok til å tjuvstarte litt før..

Iallefall er jeg utålmodig og babysyk, og håper på en liten tass i løpet av første halvdel av 2007..

Har ca 3 menser igjen før prøvingen, og det høres jo ikke så mye ut! Bedre å telle mensperioder enn dager! :kgblunk:

Bare å føre meg på førstesiden!

[iss]

Vi har vært sammen i ni år, han er en del eldre enn meg, og jeg har vel prøvd å overtale de siste 3 hvertfall, men han er fortsatt ikke med. Så har du noen gode tips, kom med dem! 

(Nå hørtes det ut som jeg er den sutrete dama som maser og maser da, men gjør ikke det. Han vet at jeg har hatt lyst på barn leeenge, og jeg spør han kanskje et par-tre ganger i året om det snart skjer noe. Begynner å bli utålmodig  )

←

Tja, min sambo har hatt lyst på barn i mange år, men det har vært min situasjon som har gjort at vi ikke har prøvd. Skole og sånn. Vi er altfor fornuftige

Men så startet jeg å regne litt på det. Og tenkte høyt for sambo, presset han ikke til noe som helst. Jeg spurte han ikke om han var klar, eller sånn. Jeg startet som hvissomatte dersomatte sånn og sånn. Regnet høyt som at dersom vi bestemmer oss idag for å prøve må vi jo vente en mnd, så kan det gå alt fra tre mnd til flere år før vi får det til! Det kan være mange skjær i sjøen osv. Så tok jeg det at vi kan jo miste, og da vil tiden bli enda lenger. Så dersom vi starter idag, vil det kanskje komme en baby om to år!!! Jeg har regna med gode store tall....

Og jeg staret selvfølgelig å regne på alderen hans da, siden han er eldre en meg.. Nå rekker han forhåpentligvis å bli pappa før han fyller 40.

Vet ikke helt hva du får ut av dette sen-kveld-pjattet, men jeg tror du må skaffe deg en slags strategi, der du ikke maser.. Vet ikke helt...

Forøvrig hører det med til historien at vi bestemte oss i september for å starte, og nå i mars hadde jeg en SA. Sambo ble veldig glad da vi testet positivt, men gleder seg enda mer til å starte opp igjen prøving i mai!

[Solen]

Var så godt å lese denne tråden her, og se at det er flere som venter og venter og venter... For så å finne ut at det aldri er rett tidspunkt Regner ikke med å bli prøver selv før om 1,5 år, muligens noe lenger. Men samboeren er heldigvis enig, da, så slipper å overtale når den tid kommer.

[Calla]

Velkommen til Solen og 83 også!! Så gøy at vi begynner å bli en nokså stor gjeng!

Har ført opp Solen og 83 på førstesiden.. De som gjerne vil bli ført opp, får gi meg et lite vink! Ikke meninga å være så treg altså..er bare litt surrete om dagen..

Ha en fin lørdag!!

[Frida Frosk]

Hva gjør dere når "alt liksom er på plass" Da mener jeg begge i jobb, bra økonomi, egen eid bolig osv... Og fremdeles er d ingen lyst hos ham... Før hadde han jo disse argumentene sant... men ingen nå lenger... Likevel er d nei.... senere en gang... vet ikke når... en gang... osv osv.... bllir så flyforbanna! Vet d er helt feilt av meg... men har liksom hørt at når sånn er i orden og sånn er i orden så.. Men neida... ingenting bedrer seg på dette området jo!   Hjelper jo ik at vi har alt i orden, at vi har  vært gift i 3 år.. og sammen lenger... Noen som kjenner sg igjen her el?

←

Er du sikker på at han har lyst på barn senere en gang da? Samboeren min var også sånn: vet ikke, ikke enda, har ikke lyst etc.

Jeg spurte om han hadde noen som helst anelse, om det var to eller ti år til, men han kunne ikke svare på det heller. Jeg ble redd for at han aldri ville ha barn, og om det var tilfelle ville jeg måtte revurdere forholdet vårt og finne ut om jeg kunne leve et liv uten barn, om forholdet vårt hadde taklet det. Heldigvis så vil han ha barn, så da kan vi ta det derfra. Hadde det vært opp til han ville han nok ventet noen år til, men vi vil ha flere enn ett, og siden jeg vil være en forholdsvis ung mor (tar det litt tid og bli gravid blir jeg jo likevel fort tredve før vi får vårt første) så skal vi begynne prøvingen til høsten.

Jeg vet ikke hva jeg skal råde deg til. Det er vanskelig når en vil og ikke den andre, og det å få barn er jo noe man absolutt bør være enige om.

Hvor gamle er dere? Begynner det å "haste" på den måten? Vi vet jo at det er større risiko og oftere komplikasjoner å få barn dess eldre man er, men vet ikke om dette gjelder deg.

Lykke til hvertfall. Håper det ordner seg for dere

[Freyja]

For meg og min kjære haster det ikke ennå. Jeg er jo født i 84, så er ikke store jenta... Han er eldre enn meg da. Vi har vært sammen i snaut to år.

Huff, min svigerinne har begynt å få mage, hun er i 20. uke, og jeg er så misunnelig! Det sitter et lite svart dyr i magen min og knurrer, og jeg har bare lyst til å gråte... Hulk...

Jeg vet at jeg er ung og har god tid. Men det er ikke det det står på, jeg vet jeg har 20 fruktbare år foran meg, men det er ikke det jeg er redd for - at det skal bli for sent. Men jeg føler meg som en mor uten barn! Det er ingenting som skremmer meg. Ikke kolikk, ikke ADHD (har venner/familie med såkalte prolembarn) og ikke fæle fødselshistorier. Og de har jeg hørt nok av.

Jeg maser ikke på min kjære, men jeg har sagt at jeg gjerne vil ha barn nå. Og han sier til meg "herregud, om vi venter i fem år får vi jo allikevel barn før du er tredve!" Men det er som sagt ikke det at jeg er redd for å starte for sent! Men jeg har ventet i så mange år allerede. Jeg var babysyk før jeg kom i puberteten.

Herlig land, hvis reinkarnasjon finnes, døde jeg fra barna mine i mitt forrige liv. I den første drømmen jeg kan huske, lå jeg ved siden av babyen min i sengen min. Da jeg våknet gråt jeg etter barnet mitt, og mamma kom inn. Da var jeg ikke mer enn fem år. Skjønner? De fleste drømmer jeg husker handler om at jeg er, blir eller er i ferd med å bli mamma (har hatt mange drømmer der jeg føder, med stor, rund mage og masse gørr og en liten skjønn baby som kommer opp på brystet mitt...).

Alt jeg vil ha er et stort kjøkken, med et stort kjøkkenbord der alle barna mine kan ha med venner hjem og sitte og tegne og bake boller og slikt...

Så hvis noen har gode argumenter eller en god strategi for å gjøre min kjære litt mer babysyk, så kom med dem!!! Jeg venter i spenning...

[Gjest Markblomsten]

Har nok dessverre ingen strategi Freya. Hos min kjæreste har dette kommet med alderen.

Er ganske så babyklare begge to om dagen, men siden vi ahr bestemt oss for å kjøpe tomt og hus så satser vi på å vente med prøvinga til vi har flyttet inn og begynt å bo oss til. Så prøvinga starter nok ikke etter bryllupet men ved neste årsskifte vil jeg tro

[Calla]

Jeg kan også med glede si at både jeg og mannen er klare nå.. (han nevnte det selv i helgen.. ) Men kroppen min er jo ikke klar enda..

Tror nok tid er det eneste som hjelper om man ikke er klar..

[Lille-mor]

Vi skal snart begynne å bygge hus, venter bare på at snøen skal bli borte. Planlegger en graviditet midt opp det også. Skal begynne å prøve om tre uker. Så kanskje blir det innflytting og fødsel samtidig. Håper jeg kan være med å gjøre en del ting i huset selv om jeg blir gravid. Noen som vet om det er noe man ikke bør gjøre?

Er veldig klar nå, men får holde ut tre uker til! Det er jo egentlig ikke lenge.

[Calla]

Så morro Lille-mor!! Høres ut som du har en spennende tid foran deg ja!

Man bør vel unngå tunge løft tenker jeg..Og sterk malinglukt (men du kan sikkert være med å male o.l hvis du lufter godt..tror jeg)