Forventer jeg for mye av dama?

[AnonymBruker]

På druen skrev (5 timer siden):

Jo, har lest den. Ja, det tror jeg. 50/50 fordeling av husarbeid, særlig. 

Man må holde beinet i ro. Og det er vanskelig når det er uvant med krykker. Bare å hoppe over en dørstokk er vanskelig. Når man ikke klarer å stå eller gå på beinet, får man gjort svært lite. Hvorfor skal hun kave seg mot kjøkkenet for å lage mat når hun ikke klarer å tråkke på beinet engang? 

Så du går bare ut fra at TS lyver om fordeling? Siden han er mann, da eller? Wow. 

Og du ignorerer glatt alle eksemplene folk har gitt på ting de klarte/vet andre klarer med brukket ben. 

Anonymkode: 3fb1a...f5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ja, det er jeg. Etter at tvillingene kom så har jeg fått meg ny jobb der jeg jobber på hjemmekontor. Det er derfor mest jeg som gjør huslige ting, ettersom jeg er mest hjemme er det jeg som vasker klær, tar inn og ut av oppvaskmaskinen, går ut med søppel, setter på robotstøvsuger, lager middag i hverdagen etc. vi deler på henting, levering og kjøring, hun tar seg av planlegging og organisering. Før tvillingene var det nok hun som gjorde mest, men nå føler jeg meg veldig trygg på at jeg i hvert fall ikke gjør mindre enn henne. 
 

skaden var en arbeidsulykke, så jeg skjønner jo hun er lei seg for det, men med 3 små kan man ikke bare melde seg helt ut. 

ts

Anonymkode: 21b3a...d0f

Hun har nok gjort sitt etter att tvillingene kom også, hun har jo hatt sin permisjon vel? 

Anonymkode: be779...418

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg. Man kan kanskje brette noe klær osv, men middag blir vanskelig å lage. Spesielt til flere. Men bretting av klær osv bør være mulig  

Anonymkode: 84f61...c0b

[Mooza]

Hva om dama di hadde dødd TS? Hva skulle du gjort da? Selvsagt greier du dette i noen uker. 

Det er jo faktisk noen av oss som har greid alt det du nå gjør på heltid, med halve økonomien du har nå, og ingen mulighet til vaskehjelp... 

Så hvis dama har så alvorlig brudd, så ser jeg ikke helt problemet med at du skal greie deg selv. Gjerne greit å gjøre ting mest mulig enkelt, og heller bruke litt penger på ferdigmat osv. Det er jo bare en periode. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg er enig med deg. Man kan kanskje brette noe klær osv, men middag blir vanskelig å lage. Spesielt til flere. Men bretting av klær osv bør være mulig  

Anonymkode: 84f61...c0b

Bretting av klær kan også droppes, hver kan ha sin kurv. 

Anonymkode: e4dd6...038

[AnonymBruker]

Hun burde sikkert kunne bidra med enkle ting. 

MEN: Jeg håper mange, MANGE menn leser dette innlegget. Fedre og kommende fedre. Og jeg håper inderlig de da kan innse og begynne å reflektere over hvor jævlig mye jobb mødre står med døgnet rundt, mer eller mindre alene. 

For sånn som du beskriver hverdagen din nå, TS - sånn har ekstremt mange kvinner det hver.jævla.dag.24.7. Det er så ufattelig mange ubrukelige fedre der ute som surfer gjennom livet. Som lar det som burde være det kjæreste de har, i stikken. Kjenner jeg får spy i munnen. 

Anonymkode: afc45...68e

[AnonymBruker]

Du virker veldig lite løsningsorientert. Du har låst deg fast i at dere har ingen, og at eneste alternativ er at mor tar større del. Flere nevner homestart, det finnes helt sikkert trillepiker, og noen av vennene deres kan helt sikkert stille opp selv om de er småbarnsforeldre. Du kan virkelig ikke forvente noe som helst av mor her, men se det som en bonus skulle hun kvikne til å være mer tilstede. Jeg kan se for meg hvor vanskelig dette må være for henne mentalt, for som du sier tok hun mesteparten av ansvaret før tvillingene og 50% etter dette. I tilegg til smerter, medisiner og tung gips, kan du virkelig ikke mene at hun skal bidra. Det har gått 3 uker, hadde du skrevet 5 mnd skulle jeg stilt meg anderledes. Her tror jeg du må trø varsomt. Du virker å skylde det at du er sliten på henne, at hun er skadet er ikke hennes feil. Kjenner jeg blir provosert av holdningene i svaret ditt. Få på deg voksenbuksene, brett opp armene å slutt å syns synd på deg selv. Det er lov å være sliten, og er det sånn at du kjenner det er uoverkommelig får du snakke me fastlege å sykemelde deg. Alt bør være prøvd før du setter deg ned å ber henne om hjelp. Makan!

Anonymkode: 6ba5e...831

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg tenker jo at hun er ikke syk i hodet. Hun kunne handlet klær til barna, dagligvarer, NOE kunne hun bidra med, hun ligger ikke i koma liksom. Kunne ikke eldstemann sittet ved siden av henne på sofaen, så de kunne lest litt? 
 

ts

Anonymkode: 21b3a...d0f

Kanskje er hun det? Nå er det mye her vi ikke vet. Så det blir vanskelig og overfladisk egentlig å svare utifra et så kort innlegg. Mye usagt kan utgjøre store forskjeller. 

Jeg skjønner godt det er mye for deg. Men jeg tror nøkkelen her, er å kommunisere godt med partneren. Du sier du har snakket med henne, men på hvilken måte? 

Har dere snakket sammen på tomannshånd og delt alt dere har på hjertet på en ydmyk måte og prøvd å forstå hverandre? 

Du sier hun ikke er syk i hodet. Men noe er det hvertfall som gjør at en mor som vanligvis bidrar, plutselig er helt nede for telling. Det kan være mer smerte enn hun viser deg, kanskje er det psykisk også. Er det bra mellom dere nå? Du virker misfornøyd. Kanskje har hun fått seg en knekk. 

Jeg tror det er mye mellom linjene her, og det gjelder å finne ut av det. 

Anonymkode: e26d6...b7c

[AnonymBruker]

Jeg skjønner frustrasjonen din. Men det kan jo hende at hun synes det er vanskelig å sitte over lenger tid? Eller at smertene øker om hun må sitte fremfor å ligge. Kanskje la tvilen komme henne til gode? Du kan jo gjerne finne frem håndklær og be henne brette dem hvis hun orker, så kan du legge dem på plass når du kommer hjem fra jobb? Be henne kutte agurken og paprika så skal du gjøre resten når du kommer hjem fra jobb? Bare sånne småting hjelper jo lett, og kjennes ikke uoverkommelig ut kanskje. Veit itj. 

Be henne iallefall lese for ungene, det må hun da kunne klare. Kudos til deg som orker dette, det er jammen meg godt jobba. 

 

 

Anonymkode: 10b71...335

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Beklager jeg klarer ikke å syntes synd på deg. Dama du er inmobil og sannsynligvis full av smerter og har det nok best noen dager å holde seg mest i ro. Var det ikke så at dette er ganske nytt? Og du syntes mest synd på deg selv. Du går stille deg spm. Hadde du begynt med middag og husarbeid i samme situasjon? Neppe. Så brett opp ermene og stilk opp for dama du og familien din. Måtte ta absolutt alt alene i over 6mnd da min mann ble syk, og det kunne ikke i min villeste fantasi tenke meg at det skulle være noe å sutre over. 

Planlegger du dprlig blir det også mer jobb. Sånn er det bare. 

Anonymkode: c3686...b1f

Altså, jeg hadde mye heller tatt et brukket bein enn å måtte ta alt husarbeid, all jobben med tre barn under tre år OG måttet være tjener og sykepleier for et lat drog av en partner 😵

 

Hilsen kvinne, som hadde sendt mannen på besøk til sine foreldre om han hadde brukket beinet og oppført seg sånn ts beskriver kona si. 

Det er søren meg nok jobb med tre bleiebarn og hus og jobb om man ikke skal ha ekstrabelastningen og irritasjonsmomentet med et voksent menneske som ligger og drar seg og sutrer i ukesvis i tillegg. 

Anonymkode: f2ea8...adc

[AnonymBruker]

Jeg hadde helt ærlig kastet henne på hodet og ræva ut, og bedd henne om å reise hjem til sine foreldre eller på et hotell. Men jeg forstår det ikke er aktuelt for deg TS. 

Og ja, jeg er kvinne selv. Å være gipset fra hofta og ned er INGEN grunn til å frata seg alt ansvar. Hun bor ikke på hotell, og hun har det ikke så jævlig at hun ikke kan ta i et tak.

Anonymkode: 0b372...241

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hun har nok gjort sitt etter att tvillingene kom også, hun har jo hatt sin permisjon vel? 

Anonymkode: be779...418

Ja, jeg sier ikke at hun ikke har gjort sitt.

 

ts

Anonymkode: 21b3a...d0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du virker veldig lite løsningsorientert. Du har låst deg fast i at dere har ingen, og at eneste alternativ er at mor tar større del. Flere nevner homestart, det finnes helt sikkert trillepiker, og noen av vennene deres kan helt sikkert stille opp selv om de er småbarnsforeldre. Du kan virkelig ikke forvente noe som helst av mor her, men se det som en bonus skulle hun kvikne til å være mer tilstede. Jeg kan se for meg hvor vanskelig dette må være for henne mentalt, for som du sier tok hun mesteparten av ansvaret før tvillingene og 50% etter dette. I tilegg til smerter, medisiner og tung gips, kan du virkelig ikke mene at hun skal bidra. Det har gått 3 uker, hadde du skrevet 5 mnd skulle jeg stilt meg anderledes. Her tror jeg du må trø varsomt. Du virker å skylde det at du er sliten på henne, at hun er skadet er ikke hennes feil. Kjenner jeg blir provosert av holdningene i svaret ditt. Få på deg voksenbuksene, brett opp armene å slutt å syns synd på deg selv. Det er lov å være sliten, og er det sånn at du kjenner det er uoverkommelig får du snakke me fastlege å sykemelde deg. Alt bør være prøvd før du setter deg ned å ber henne om hjelp. Makan!

Anonymkode: 6ba5e...831

Du får da ikke homestart på dagen fordi du har en forelder som er ute av spill. Bare å søknadsprosessen  tar sikkert uker. Trillepiker har vel ikke eksistert etter 80 tallet? og vi har ingen babyer som kan trilles rundt på, men aktive toddlere. Nei vi har ingen venner som ikke er fullt opptatt med å sjonglere tidsklemma så best de kan. Du kan ikke gå rundt å spørre folk med 100% jobb og små barn om de ikke kan stille opp for deg i hverdagen. De har MER enn nok! Jeg kjenner ingen som får hjelp av venner til slikt, det er familie eller ingenting.

 

ts

Anonymkode: 21b3a...d0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Du får da ikke homestart på dagen fordi du har en forelder som er ute av spill. Bare å søknadsprosessen  tar sikkert uker. Trillepiker har vel ikke eksistert etter 80 tallet? og vi har ingen babyer som kan trilles rundt på, men aktive toddlere. Nei vi har ingen venner som ikke er fullt opptatt med å sjonglere tidsklemma så best de kan. Du kan ikke gå rundt å spørre folk med 100% jobb og små barn om de ikke kan stille opp for deg i hverdagen. De har MER enn nok! Jeg kjenner ingen som får hjelp av venner til slikt, det er familie eller ingenting.

 

ts

Anonymkode: 21b3a...d0f

Da kan jeg informere om at jeg har blitt spurt 2 ganger av unge jenter (13 års alderen) om jeg vil ha trillepike. Har selv 3 små barn. Jeg kan også informere om at jeg, og de aller fleste jeg kjenner hadde uten å nøle hjulpet til i en slik situasjon. Vi er alle småbarnsforeldre, men jeg hadde selvfølgelig hjulpet til med andre sine barn, hadde de gått igjennom det dere nå gjør. Jeg vet også at jeg hadde fått samme hjelpen tilbake. Om det hadde vært barnepass, laget ekstra middag å levert på døra osv. Du har en veldig steil holdning til dette, viser lite forståelse og ydmykhet. Uten å spekulere mistenker jeg at du har fått en reality check uten like. Vi er mange som klarer dette på daglig basis, hver dag, hele året. Det er slitsomt, men med å innfinne seg med situasjonen å gjøre det beste utav det kommer du en lang vei. Irritasjon, bitterhet og følelse av at dette er skrekkelig urettferdig, tapper deg for krefter du desverre ikke har for øyeblikket. Hold hodet over vannet, ta kjappe løsninger, be om hjelp og hold ut. Dette er ikke for alltid og du har et lys i enden av tunellen.

Anonymkode: 6ba5e...831

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Da kan jeg informere om at jeg har blitt spurt 2 ganger av unge jenter (13 års alderen) om jeg vil ha trillepike. Har selv 3 små barn. Jeg kan også informere om at jeg, og de aller fleste jeg kjenner hadde uten å nøle hjulpet til i en slik situasjon. Vi er alle småbarnsforeldre, men jeg hadde selvfølgelig hjulpet til med andre sine barn, hadde de gått igjennom det dere nå gjør. Jeg vet også at jeg hadde fått samme hjelpen tilbake. Om det hadde vært barnepass, laget ekstra middag å levert på døra osv. Du har en veldig steil holdning til dette, viser lite forståelse og ydmykhet. Uten å spekulere mistenker jeg at du har fått en reality check uten like. Vi er mange som klarer dette på daglig basis, hver dag, hele året. Det er slitsomt, men med å innfinne seg med situasjonen å gjøre det beste utav det kommer du en lang vei. Irritasjon, bitterhet og følelse av at dette er skrekkelig urettferdig, tapper deg for krefter du desverre ikke har for øyeblikket. Hold hodet over vannet, ta kjappe løsninger, be om hjelp og hold ut. Dette er ikke for alltid og du har et lys i enden av tunellen.

Anonymkode: 6ba5e...831

Jeg har ikke behov for at noen triller tvillingene når de har den ene luren sin på en time, og når de er våkne aksepterer de jo ikke å bli spent fast i en vogn, ei heller kjenner jog tenåringer. 
 

Da har du en spesiell vennegjeng, om du kjenner småbarnsforeldre med så mye fritid. Jeg kjenner bare folk som akkurat får hjulene til å gå rundt i egen familie. Småbarnsforeldre er sjeldent de du kan ringe og spørre om de vil påta seg ekstra oppgaver. 
 

Jeg har ikke hodet over vannet, har ikke sjans. 
 

ts

Anonymkode: 21b3a...d0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har ikke behov for at noen triller tvillingene når de har den ene luren sin på en time, og når de er våkne aksepterer de jo ikke å bli spent fast i en vogn, ei heller kjenner jog tenåringer. 
 

Da har du en spesiell vennegjeng, om du kjenner småbarnsforeldre med så mye fritid. Jeg kjenner bare folk som akkurat får hjulene til å gå rundt i egen familie. Småbarnsforeldre er sjeldent de du kan ringe og spørre om de vil påta seg ekstra oppgaver. 
 

Jeg har ikke hodet over vannet, har ikke sjans. 
 

ts

Anonymkode: 21b3a...d0f

Nei men da så. Da får du stramme opp din midlertidig invalide partner. Hun har mer overskudd og evne til å hjelpe enn andre småbarnsforeldre. Så får du håpe å be at du aldri havner i hennes sko eller gips i dette tilfellet. Du har bestemt deg for at dette ikke går, da går det ikke. 

Anonymkode: 6ba5e...831

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei men da så. Da får du stramme opp din midlertidig invalide partner. Hun har mer overskudd og evne til å hjelpe enn andre småbarnsforeldre. Så får du håpe å be at du aldri havner i hennes sko eller gips i dette tilfellet. Du har bestemt deg for at dette ikke går, da går det ikke. 

Anonymkode: 6ba5e...831

Og jeg vet tydeligvis ikke hva jeg snakker om. Det eksisterer ikke småbarnsforeldre som kan trø til en gang iblant. Til tross for at jeg senest sist uke hadde 1 ekstra barn i tilegg til mine 3 egne, for å hjelpe ei venninne borti gata...

Anonymkode: 6ba5e...831

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du får da ikke homestart på dagen fordi du har en forelder som er ute av spill. Bare å søknadsprosessen  tar sikkert uker. Trillepiker har vel ikke eksistert etter 80 tallet? og vi har ingen babyer som kan trilles rundt på, men aktive toddlere. Nei vi har ingen venner som ikke er fullt opptatt med å sjonglere tidsklemma så best de kan. Du kan ikke gå rundt å spørre folk med 100% jobb og små barn om de ikke kan stille opp for deg i hverdagen. De har MER enn nok! Jeg kjenner ingen som får hjelp av venner til slikt, det er familie eller ingenting.

 

ts

Anonymkode: 21b3a...d0f

Sånn er det. Du har tre småbarn. Det er enormt slitsomt. Akkurat nå har du ansvaret alene, 100%. Virkelig ekstremt. Men det er ikke «dama» din sin skyld. 
Jeg har vært i (nesten) samme situasjon. Mannen var satt ut av spill og sengeliggende i månedsvis (4) etter en ulykke. «Kun» 2 barn, og de var litt eldre. Det var utrolig frustrende at han var der (døgnet rundt!), ved siden av oss, men til null hjelp. Tvert i mot, han trengte sympati og hjelp og støtte, men det hadde jeg virkelig ikke tid eller ork til! For jeg jobbet og leverte og henta og handla og fulgte og laget mat og rydda og la og vekket og vasket og planla og fikk hverdagen til å gå sin gang, med oss tre. Med han i senga/på sofaen/ sittende blek på en stol. I ettertid skammer jeg meg over at jeg ikke var en bedre kone/partner/hjelp/støtte/«dame» for ham. Jeg har fått forklart hvor hektisk det var for meg, med uplanlagt aleneansvar. Han hadde nok led seg selv i ukeavis/månedsvis.
Dette høres ut som handler om at du ikke føler deg sett og forstått. Hun anerkjenner ikke hvor utrolig slitsomt du har det. 
Men hun er syk, virkelig satt ut av spill. Hun trenger egentlig også deg til trøst, hjelp og støtte. Der har du ingen sjans til å bidra akkurat nå, men å direkte mistro og klandre henne? Selvfølgelig kunne det vært litt trøst for deg hvis hun anerkjente din innsats og innså at hennes sykdom  også har rammet deg hardt. Det kan dere snakke ut om senere. Men om hun hadde brettet tøy, hadde det ikke hjulpet deg vesentlig i det hele tatt. Du trenger en frisk partner. En som gjør sitt. Det har du vanligvis. Dette er unntakstilstand. For deg. For henne. 
Ja, du forventer for mye av dama di akkurat nå.
 

Anonymkode: 120e2...5b5

[AnonymBruker]

Jeg tenker at etter 3 uker og mindre smerter bør hun begynne å bevege seg litt rundt og jobbe på plass litt muskler igjen. Tenker å brette klær burde la seg gjøre, skrive handleliste, litt smårydding mens hun beveger seg. Men det er nok litt vanskelig med krykker. 🤔

 

Hilsen mor til 3, som også er vant med å dele ansvaret med mannen

Anonymkode: 87253...f90

[AnonymBruker]

Kjenner at jeg blir provosert av deg TS. Hun har smerter og brukket bein fra hofta og ned. Hun trenger medlidenhet og trøst- ikke kjeft og nedlatenhet. Hun har det garantert vondt i «mammahjertet» over at hun ikke kan være der for barna på samme måte og er sikkert redd for å bli skadet mer av barn som ikke tenker over at gipsen er der…Du er mer opptatt av å søke medlidenhet på et forum enn å faktisk bruke energien på den midlertidige situasjonen du har. Du får faktisk IKKE hjelp før du faktisk ber om det!  Du vet faktisk ikke om du kan få hjelp av andre FØR du har spurt. Sett opp lapp på butikken om å få barnepass og/eller «trillepike» på kort varsel grunnet sykdom i hjemmet. Det er nok av ungdommer som kunne tenke seg denne erfaringen og ikke minst pengene. Homestart har vært nevnt her MANGE ganger, men du har bare ignorert det og sagt at søknaden vil ta ukeavis. Du kan også ringe helsestasjonen for å be om hjelp, du kan be barnevernet om hjelp om det blir kritisk, du kan be legen om sykmelding pga psyken, du kan be om ulønnet permisjon, eller så kan du faktisk ta det til deg og gjøre det beste ut av situasjonen. 
Jeg har vært i mye verre situasjoner enn det du midlertidig er i og allikevel kommet meg helskinnet ut av det. Slutt å synes så forbaska synd på deg selv!

Anonymkode: 8ce6e...111