9. oktober er det 2 år siden

[ellapille]

I morgen er det 2 år siden jeg mista broren min i overdose.

Hver dag tenker jeg på ham. Han er med meg. Jeg vil ha ham tilbake, her hos meg, jeg vil se ham smile og komme med den trillende syke latteren sin. Jeg vil høre de sprø kommentarene hans.

Men det går ikke, døden er endelig og et uomtvistelig faktum.

Jeg vil også si det at jeg ønsker ikke at min bror skal komme tilbake for å gjøre meg lykkelig, jeg ønsker ikke at han skal leve et miserabelt liv for min skyld.

Men sorgen og savnet vil ingen ende ta. Han var jo lillebror.

Jeg ønsker ham hvile, fred og alt det som er godt, men sorgen og savnet er noen ganger helt uholbart.

Å dø på denne måten er så trist og tragisk, jeg så broren min uansett hvor jeg gikk, pratet med ham inni meg, og når jeg tenker på der han bodde så klarer jeg ikke å forstå at han ikke vil være der hvis jeg kommer dit. At jeg skal leve i mange tiår til uten at han er endel av livet mitt, får oppleve ungen sin, ungene mine og se at livet er litt godt alikevel er veldig vondt. Men jeg får ta ham med på min reise gjennom livet .

Kommer aldri til å glemme ham, aldri.

[yes]

Det er viktig og sørge, og tilatte seg og gråte og savne. Være sint og fortvilet.

Døden er evig, noe vi ikke kan endre...og vi skal savne. Husk de gode minnene, la dem aldri dø!!

Tenker på deg.

Klemmer fra meg.

[Gjest mango]

off..dette var trist å lese.. :cry:

Livet føles så utrolig urettferdig...

Ikke lett og vite hva man skal skrive, men jeg sender deg en kjempe varm kveld og ønsker deg alt godt!