Offer rollen

[Gjest Elder Millennial]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det var nok derfor tårene kom i går kveld etter jeg hadde lagt meg. Ingenting går utover han, vi er kun støttende og omsorgsfulle og jobber på spreng med å få hjelp til han. Hjemme gjør vi mange hyggelige ting, for hjemme skal det være godt 

Anonymkode: 3328c...4b9

Da høres det jo ut som du gjør det meste riktig allerede❤️ Men det tar tid og det er tungt❤️ 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Kanskje jeg ikke setter meg i offer rollen, men har et eks.
Barnet mitt er blitt mobbet på skolen, og det har resultert i at han kvier seg til skolen, og vil være hjemme. Skolen har ordnet opp i dette, men han føler seg likevel usikker og er ikke trygg enda. 
Har stått på og hatt møter på møter på skolen, snakket med helsesykepleier, og pushet på hele veien. Helsesykepleier skal følge opp gutten, men er mye sykmeldt, så har kontaktet en annen person som egentlig ikke jobber med skolebarn, og hun ønsket å følge han opp nå framover. Alt handler om barnet mitt og ikke om meg akkurat nå. 
Jeg er sliten og fortvilt, «sint» /frustrert - ikke fordi helsesykepleier er sykmeldt men fordi det går ut over mitt barn. Ingen automatikk att noen andre stepper inn. Da må jeg finne andre løsninger. I går kveld når jeg la meg kom tårene og fortvilelsen, jeg synes synd i meg selv og synes dette er tungt å stå i. 
Så skammer jeg meg og tenker det er ikke meg det er synd på, det er gutten. 
Samtidig er det tøft å være mamma i en slik situasjon, hans smerte blir jo min smerte. 
 

Anonymkode: 3328c...4b9

Dette er IKKE hva jeg kaller offerolle, dette er hva jeg kaller sorg og fortvilelse og jeg forstår deg godt. Hjertet mitt hadde brukket i denne situasjonen. 

Hadde du bare vært et offer så hadde du ikke gjort noe for å bedre denne situasjonen, men brukt den for hva den var for å gjøre deg selv til et offer. Skjønner du?

Du trenger ikke hjelp med å komme ut av noe offerrolle, du trenger bare støtte og hjelp i en utrolig tøff situasjon. Klem ❤

Anonymkode: 76d6d...288

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Dette er IKKE hva jeg kaller offerolle, dette er hva jeg kaller sorg og fortvilelse og jeg forstår deg godt. Hjertet mitt hadde brukket i denne situasjonen. 

Hadde du bare vært et offer så hadde du ikke gjort noe for å bedre denne situasjonen, men brukt den for hva den var for å gjøre deg selv til et offer. Skjønner du?

Du trenger ikke hjelp med å komme ut av noe offerrolle, du trenger bare støtte og hjelp i en utrolig tøff situasjon. Klem ❤

Anonymkode: 76d6d...288

Takk ❤️ Ja det e slik det føles. 
Tenker at jeg ikke kan kjenne på noe, da det blir egoistisk. For jeg skal være 200% supermamma for sønnen vår. Når jeg gråt i går kveld tenkte jeg: stakkars meg, uff så vanskelig, fortvilt osv. så sko det meg.. det er jo ikke meg det er synd på, det er jo sønnen vår. Samtidig er det fryktelig vondt for mamma hjertet også. 
 

Anonymkode: 3328c...4b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Takk ❤️ Ja det e slik det føles. 
Tenker at jeg ikke kan kjenne på noe, da det blir egoistisk. For jeg skal være 200% supermamma for sønnen vår. Når jeg gråt i går kveld tenkte jeg: stakkars meg, uff så vanskelig, fortvilt osv. så sko det meg.. det er jo ikke meg det er synd på, det er jo sønnen vår. Samtidig er det fryktelig vondt for mamma hjertet også. 
 

Anonymkode: 3328c...4b9

Og dette er da ikke bare helt greit, men også helt naturlig.

Dette er ikke å sette seg i offerrollen, dette er en del av å bearbeide vonde ting, og noe helt annet enn du skrev om i første innlegg, der du skrev at du ble sinna og bitter når livet buttet i mot/ikke gikk din vei.

 

Anonymkode: 94042...0d6

[AnonymBruker]

Jeg kom ut av offerrollen etter årevis når jeg klarte å se hva offerrollen skapte. Lidelse og ingen bedring. Har også hjulpet veldig å se ut i verden og se hvordan folk har det for å få ting i perpektiv. Det endrer ikke på situasjonen, men kan endre litt på følelsene rundt det. Jeg tillater også meg selv å synes synd på barnet i meg i blant. Anerkjenner det barnet måtte gå igjennom. 

Anonymkode: 414f7...04e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Som en som har vært gjennom mye (spesielt i barndommen) kan jeg si at det at jeg aldri har gått inn i offerrollen er grunnen til at jeg lever i dag. Det er noe man velger selv. Tror det er smart av deg å ta tak i dette

Anonymkode: 45935...97d

Hvis man er fullstendig fastlåst i offerrollen vil man etterhvert merke at venner trekker seg unna.Det er selvsagt greit at man får klage og synes synd på seg selv hvis noe akutt har skjedd, men hvis man står med begge beina i en offerrolle og har gjort det i mange år, så er det på tide å endre seg. Man risikerer rett og slett å bli veldig ensom siden venner etc vil trekke seg unna tilslutt. 

Anonymkode: 29af7...b72

[AnonymBruker]

Vet ikke om det kan være til hjelp, da dette er litt annen setting men litt innenfor samme kategori. 

Jeg er kronisk syk, og fikk livet snudd fullstendig på hodet. Gikk fra å aldri ha fravær på jobb og veldig til stede. Skikkelig god på å multitaske. Til å slite med å stå opp, pga smerter, blir syk og økte symptomer av aktivitet, som jeg må presse meg litt til. Har blitt glemsk (sliter kognitivt) 

På et tidspunkt måtte jeg bare bestemme meg for at dette er min situasjon og mitt liv, og leve ut fra det, for best mulig livskvalitet. Måtte lære å leve på en ny måte. Ta tak i en og en ting som dukket opp som et fysisk problem eller påvirket det psykiske. Da jeg pga situasjonen begynte å bli deprimert av alt jeg ikke lenger klarer å gjøre. 

Det gikk jo fint, men undertrykket også da alt for mye de dårlige følsene rundt det. Og ble veldig sinna inni meg og ble en boble som sprakk og jeg gikk rett i kjelleren. Så nå har jeg en regel på at jeg skal være sinna, frustrert og ha selvnedlidrnhet i max 2 dager etter behov. Etter to dager tenker jeg, at nå er det nok. Og da føler jeg meg bedre etterpå. For da har jeg fått ut alt gruffet. Og er lettere å stenge av det kjipe. Krever litt øvelse. 

Men da gjelder det å finne og se det positive i alt. Gjorde en øvelse ikke pga depresjon men pga det jøvla maset om at man skal bli bedre av kroniske sykdommer med å være enda mer positiv. Noe jeg stort sett er. Bortsett fra den tøffe perioden jeg holdt på å bli kronisk deprimert og de to dagene mine. Der alt som jeg selv tenkte noe negativt om eller andre sa noe negativt om, så påpekte jeg hva som var positivt med det også. 

Holdt på sånn en uke. Der jeg nektet å la noe negativt stå uten noe positivt i seg. Det var litt morsomt, fordi de rundt meg som maste om dette positivitet tyraniet, klikka jo på meg til slutt fordi det var sjukt irriterende for dem. Men de lo jo litt da, når jeg forklarte hvorfor jeg gjorde det og hvor absurd det var. At de nesten følte det hadde rablet for meg 😂 så de slutta å mase om at jeg ikke positiv nok etterpå.... 

Uansett den uka var jo ikke dum for min del heller da. For etterpå så ble det lettere å ikke se negativitet i det hele tatt. Og de to dagerne mine er nesten ikke eksisterende lengre. 

Anonymkode: 4052f...41b

[AnonymBruker]

Jeg er usikker på hva jeg er, men for å si det sånn så har det minket på relasjonene🥺er syk og har mye smerter; natt og dag. Per i dag er det kun symptomlindring. Innimellom på akutten.

Har et amputert liv, og må holde meg mest hjemme. Prøver å ikke snakke for mye om sykdom, siden jeg selv synes det er litt gørr. Men når jeg ser familie og venner som lever vanlige liv, kjenner jeg det stikker. Ikke noe ekstraordinært, bare sånne dagligdagse ting som å gå på kafe, til frisør, kino, fjelltur over 1 time.

Jobbe, finne seg kjæreste etc. Jeg setter meg sikkert i offerrollen, men hvordan unngå det; med så lav livskvalitet at man håper på en dødelig sykdom for å få en naturlig avslutning🙈🙈🙈

Anonymkode: 5d34e...df2

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Som en som har vært gjennom mye (spesielt i barndommen) kan jeg si at det at jeg aldri har gått inn i offerrollen er grunnen til at jeg lever i dag. Det er noe man velger selv. Tror det er smart av deg å ta tak i dette

Anonymkode: 45935...97d

Det er ikke noe man velger selv, det er ett trekk ved personligheten som kan dominere en veldig dersom man også har hatt voksne rundt seg som gjør det samme. Det tar mange år å jobbe seg bort fra det og selv da er det noe man  må være obs på resten av livet. Veldig krevende å alltid korrigere tanker som vekker slike følelser. 

Anonymkode: 3a683...237

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk ❤️ Ja det e slik det føles. 
Tenker at jeg ikke kan kjenne på noe, da det blir egoistisk. For jeg skal være 200% supermamma for sønnen vår. Når jeg gråt i går kveld tenkte jeg: stakkars meg, uff så vanskelig, fortvilt osv. så sko det meg.. det er jo ikke meg det er synd på, det er jo sønnen vår. Samtidig er det fryktelig vondt for mamma hjertet også. 
 

Anonymkode: 3328c...4b9

❤️

Anonymkode: 985a4...b2a

[AnonymBruker]

Du er allerede et godt stykke på vei ved å innrømme og innse at du inntar denne rollen. Min erfaring er at det tar litt tid og at psykologhjelp er en ekstra ressurs.

Selvhjelpsbøker og aktiv jobbing med tankegang (er det egentlig så synd på meg? Hva gagner det meg å være stakkarslig? Får jeg gjort noe med situasjonen eller er det best å gå videre?) er et fint sted å starte på egenhånd. 

Anonymkode: 25ec6...4fd

[Spretterten]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg er usikker på hva jeg er, men for å si det sånn så har det minket på relasjonene🥺er syk og har mye smerter; natt og dag. Per i dag er det kun symptomlindring. Innimellom på akutten.

Har et amputert liv, og må holde meg mest hjemme. Prøver å ikke snakke for mye om sykdom, siden jeg selv synes det er litt gørr. Men når jeg ser familie og venner som lever vanlige liv, kjenner jeg det stikker. Ikke noe ekstraordinært, bare sånne dagligdagse ting som å gå på kafe, til frisør, kino, fjelltur over 1 time.

Jobbe, finne seg kjæreste etc. Jeg setter meg sikkert i offerrollen, men hvordan unngå det; med så lav livskvalitet at man håper på en dødelig sykdom for å få en naturlig avslutning🙈🙈🙈

Anonymkode: 5d34e...df2

Synes ikke du skal ta på deg at du frivillig har satt deg i en offerrolle❤ Håper det blir bedre for deg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk ❤️ Ja det e slik det føles. 
Tenker at jeg ikke kan kjenne på noe, da det blir egoistisk. For jeg skal være 200% supermamma for sønnen vår. Når jeg gråt i går kveld tenkte jeg: stakkars meg, uff så vanskelig, fortvilt osv. så sko det meg.. det er jo ikke meg det er synd på, det er jo sønnen vår. Samtidig er det fryktelig vondt for mamma hjertet også. 
 

Anonymkode: 3328c...4b9

Jeg bare lurer på om du også lar tankene hå lenger? Om du begynner å tenke slik at «hvorfor skal alt være så vanskelig for akkurat meg?». Hvis tankene kun handler om denne situasjonen er det jo ikke merkelig at du blir lei deg og at det kommer noen tårer.

Jeg var nemlig i offerrollen tidligere. Har hatt en tøff barndom med foreldre som ikke var de beste. Når livet buttet imot gikk jeg alltid tilbake til det. Ting hadde ikke vært slik det er hvis jeg hadde hatt gode foreldre. Mye av dette er jo sant, men hvordan skulle det hjelpe meg nå? Jeg måtte ut av offerrollen.

Først måtte jeg bli ferdig med en barndom jeg ikke fikk. Jeg måtte slutte å være bitter, for så å akseptere det som er. Deretter ble det viktig for meg å ikke være så følelsesmessig involvert i mine foreldre (hadde hatt en slags terapeut oppgave for dem). Alt dette tok meg flere år, men likevel med bedring hele veien.

Nå er jeg relativt fri fra alle disse vonde følelsene og kan leve resten av livet mitt med det som skjer nå, og ikke alt annet i bagasjen.

Stå opp for sønnen din, vær trist og lei og sint iblandt, men ikke la deg overkjøre av disse følelsene. Vi kan ikke spare ungene våre for alt i denne verden, men vi kan gå med dem 💛

Ellers vil jeg anbefale den boka du har fått anbefalt. Kognitiv terapi (hjelper deg hvordan du skal sortere tanker). Det finnes også YouTube filmer og podcaster som er gode.

Jeg ønsker deg lykke til!

Anonymkode: 0d886...e6b

[AnonymBruker]

Har hatt venninner som har klaget over dårlig barndom, dårlig sjef etc i 15 pluss år. Har gitt beskjed før om at jeg ikke er interessert,men da holder de opp med klagingen i ca 1 uke, og så er det på den igjen. Hva gjør man egentlig i en slik situasjon? Merker at jeg blir sint men også veldig tappet for energi.

Anonymkode: 29af7...b72

[AnonymBruker]

Alle som sliter psykisk bør lese: https://bokelskere.no/bok/det-er-ikke-mer-synd-paa-deg-enn-andre-en-bok-om-ansvar-og-frigjoering/495330/

Det er ikke mer synd på deg enn andre!

"Gjennomgangsfiguren i boken er en 30 år gammel kvinne som etter en vanskelig oppvekst fikk store psykiske problemer og gikk inn i en offerrolle i livet sitt. Et offer forklarer sine problemer med ting som har skjedd i fortiden; man føler seg låst, og det er ingenting man kan gjøre med det. Andre må ta ansvaret. Da forfatteren i samtale med pasienten sa til henne: "Det er ikke er mer synd på deg enn andre", følte hun seg utrolig krenket. Til tross for dette tok hun etter en tid et gjennomgripende oppgjør med sine egne holdninger og sin atferd, blant annet offerrollen."

Anonymkode: b339b...fd7