Offer rollen

[AnonymBruker]

Når det er mye som butter meg i mot går jeg lett inn i offerrollen og synes grusomt synd på meg selv. 
Blir sint og fortvilt og bitter.. 

hvordan komme seg ut av det? 
 

Anonymkode: 3328c...4b9

[AnonymBruker]

Psykiatri eller psykolog.

Anonymkode: e7116...3d5

[AnonymBruker]

Er ikke lett. Her er det snakk om å snu en hel tankeprosess. Ville også tatt en tur til psykolog for å få noen verktøy.

Anonymkode: 9e351...a51

[Gjest Elder Millennial]

Terapi ja.... 

Jeg las boken "Det er ikke mer synd på deg enn andre" og syntes den var en liten øye åpner for meg. 

Men det er en hel prosess du må gjennom, finnes ingen enkle løsninger på det. 

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Når det er mye som butter meg i mot går jeg lett inn i offerrollen og synes grusomt synd på meg selv. 
Blir sint og fortvilt og bitter.. 

hvordan komme seg ut av det? 
 

Anonymkode: 3328c...4b9

Det er jo ikke noe fasit her, vi vet jo ikke hva du mener med «butter deg i mot».. det kan være legitime grunner til at du føler det som du gjør ?

De fleste følelser har en funksjon, men enkelte er mer skambelagt enn andre. Eksempelvis er det jo ikke noe «fint» eller sosialt korrekt å være sint, men sinne i seg selv har faktisk en hensikt og er ikke en «dårligere» følelse enn andre følelser. 
 

Med det sagt så er det jo ikke noe godt for den det gjelder å gå rundt å føle mye på negative følelser, kanskje er det andre handlingsmønstre som er mer konstruktive? 
 

Jeg leste nylig begrepet selvmedfølelse. Det var nytt for meg, men ganske tankevekkende. 

Endret 8. oktober 2021 av Raven.Writingdesk

[AnonymBruker]

Jeg var også sånn. Men jeg ville ikke mer så jeg følte heller på sorg og skuffelse og OM jeg hadde rett til det. Var jeg virkelig et offer nå eller skjedde det ting utenfor noens kontroll osv. Og om jeg hadde rett til å være lei meg så var jeg det, bearbeidet og løste problemet og gikk videre. 

Vi bestemmer ikke hva som skal skje oss, men vi bestemmer hvordan vi handterer det. Løsninger, kompromiss, gå videre, utvikle, ikke sitte og velte seg i sorg. 

Anonymkode: 76d6d...288

[AnonymBruker]

Ominous skrev (1 minutt siden):

Terapi ja.... 

Jeg las boken "Det er ikke mer synd på deg enn andre" og syntes den var en liten øye åpner for meg. 

Men det er en hel prosess du må gjennom, finnes ingen enkle løsninger på det. 

Den boken skal jeg lese, takk for tips. Er ikke interessert i å betale 1400 kr for en time hos psykolog.. tror vi alle synes synd på oss selv når ting butter i mot. Da mener jeg ikke små ting, men når en føler at en står i kamp etter kamp og Føler bare motstand er det lett å falle litt sammen og synes synd på seg selv. 

Anonymkode: 3328c...4b9

[Gjest Smeltemann]

Hva med å ta seg selv i nakken å forandre seg tenke nytt?? 

Det fungerte på meg. 

[Gjest Elder Millennial]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Den boken skal jeg lese, takk for tips. Er ikke interessert i å betale 1400 kr for en time hos psykolog.. tror vi alle synes synd på oss selv når ting butter i mot. Da mener jeg ikke små ting, men når en føler at en står i kamp etter kamp og Føler bare motstand er det lett å falle litt sammen og synes synd på seg selv. 

Anonymkode: 3328c...4b9

Snakk med fastlegen om du sliter, få henvisning der i fra. Da er det kun snakk om egenandel. En del som jobber i det private har også behandlings forsikring gjennom jobben og kan få raskere hjelp med det. 

Offerrollen er mer komplisert enn at du synes synd på deg selv. Er du i offerrollen så kommer du deg ikke videre i livet fordi du ikke evner å ta tak i ditt eget liv, man sitter å venter på at noen andre skal fikse det samtidig som hele livet står å faller på hva andre gjør. 

For å komme ut av offerrollen må du begynne å ta ansvar, tørre å se på deg selv med ett kritisk blikk. 

Forøvrig så er det ikke noe i veien med å synes synd på seg selv når ting er vanskelig. Faktisk er det kjempe viktig at vi kan være ekstra rause og gode med oss selv. Du må gi deg selv lov til å kjenne på alle følelser og akseptere at livet er ikke lett hele tiden og det er faktisk helt greit. 

Akkurat nå kjemper du imot og da blir alt en kamp. 

[AnonymBruker]

Smeltemann skrev (5 minutter siden):

Hva med å ta seg selv i nakken å forandre seg tenke nytt?? 

Det fungerte på meg. 

Kanskje du burde ta deg selv i nakken og tenke nytt igjen. Og så finner du empati på veien?

Anonymkode: 6b7d5...8c7

[Gjest Smeltemann]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Kanskje du burde ta deg selv i nakken og tenke nytt igjen. Og så finner du empati på veien?

Anonymkode: 6b7d5...8c7

?????

Det var et råd,om TS ikke vil følge det er det ok......

Om du ikke likte svaret er det helt ok det også.

Endret 8. oktober 2021 av Smeltemann

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg var også sånn. Men jeg ville ikke mer så jeg følte heller på sorg og skuffelse og OM jeg hadde rett til det. Var jeg virkelig et offer nå eller skjedde det ting utenfor noens kontroll osv. Og om jeg hadde rett til å være lei meg så var jeg det, bearbeidet og løste problemet og gikk videre. 

Vi bestemmer ikke hva som skal skje oss, men vi bestemmer hvordan vi handterer det. Løsninger, kompromiss, gå videre, utvikle, ikke sitte og velte seg i sorg. 

Anonymkode: 76d6d...288

Kanskje jeg ikke setter meg i offer rollen, men har et eks.
Barnet mitt er blitt mobbet på skolen, og det har resultert i at han kvier seg til skolen, og vil være hjemme. Skolen har ordnet opp i dette, men han føler seg likevel usikker og er ikke trygg enda. 
Har stått på og hatt møter på møter på skolen, snakket med helsesykepleier, og pushet på hele veien. Helsesykepleier skal følge opp gutten, men er mye sykmeldt, så har kontaktet en annen person som egentlig ikke jobber med skolebarn, og hun ønsket å følge han opp nå framover. Alt handler om barnet mitt og ikke om meg akkurat nå. 
Jeg er sliten og fortvilt, «sint» /frustrert - ikke fordi helsesykepleier er sykmeldt men fordi det går ut over mitt barn. Ingen automatikk att noen andre stepper inn. Da må jeg finne andre løsninger. I går kveld når jeg la meg kom tårene og fortvilelsen, jeg synes synd i meg selv og synes dette er tungt å stå i. 
Så skammer jeg meg og tenker det er ikke meg det er synd på, det er gutten. 
Samtidig er det tøft å være mamma i en slik situasjon, hans smerte blir jo min smerte. 
 

Anonymkode: 3328c...4b9

[AnonymBruker]

Der er ikke s å dyrt med psyk,få time på dps

Anonymkode: 7cbc5...91d

[AnonymBruker]

Kognitiv Terapi kan være verdt et forsøk. Du kan fint prøve i det små på egenhånd. 

Anonymkode: 6b7d5...8c7

[Hr. Aktiv]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Når det er mye som butter meg i mot går jeg lett inn i offerrollen og synes grusomt synd på meg selv. 
Blir sint og fortvilt og bitter.. 

hvordan komme seg ut av det? 
 

Anonymkode: 3328c...4b9

Du må bryte det mønstret du er inne i. Du må presse deg selv utav dette ved å ta andre valg og tenke motsatt. 

En vis gammel mann sa i sin tid at "Man kan ikke løse problemer med de samme tankene vi brukte når vi skapte dem". 

[AnonymBruker]

Det at du er bevisst på at du inntar offerrollen er faktisk positivt, for da kan du lettere gjøre noe med det. 

Start med de små tingene, for eksempel at noen sier noe du reagerer på, kanskje blir støtt over.

Tillat deg selv å være "offer" en liten stund, vær trist, vær lei deg, bli sinna, men så sier du til deg selv at "nok er nok, dette skjedde, jeg ble lei meg, og nå skal jeg gå videre!  Hvordan kan jeg på best mulig måte løse denne utfordringen?", og ta fatt på det konkrete, det eneste som du kan gjøre noe med. 

At du blir lei deg når barnet ditt har det vondt er naturlig, det blir alle mødre.

Men du hjelper ikke barnet ditt ved å bli oppslukt av barnets smerte.  Det fører heller til at du enten blir handlingslammet, eller at du gjør ting som ikke er til barnets beste.
Du skal være den sterke, den som trøster, den som hjelper, og den som ordner opp.  Det klarer du ikke hvis du blir overveldet av egne følelser.

Men selvfølgelig skal du reagere, selvfølgelig skal du synes at dette er vondt, det er derfor jeg sier at du skal tillate deg selv å være "offer" en liten stund før du tar deg selv i nakken og gjør det du må gjøre. 

Anonymkode: 94042...0d6

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Den boken skal jeg lese, takk for tips. Er ikke interessert i å betale 1400 kr for en time hos psykolog.. tror vi alle synes synd på oss selv når ting butter i mot. Da mener jeg ikke små ting, men når en føler at en står i kamp etter kamp og Føler bare motstand er det lett å falle litt sammen og synes synd på seg selv. 

Anonymkode: 3328c...4b9

Som en som har vært gjennom mye (spesielt i barndommen) kan jeg si at det at jeg aldri har gått inn i offerrollen er grunnen til at jeg lever i dag. Det er noe man velger selv. Tror det er smart av deg å ta tak i dette

Anonymkode: 45935...97d

[Gjest Elder Millennial]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Kanskje jeg ikke setter meg i offer rollen, men har et eks.
Barnet mitt er blitt mobbet på skolen, og det har resultert i at han kvier seg til skolen, og vil være hjemme. Skolen har ordnet opp i dette, men han føler seg likevel usikker og er ikke trygg enda. 
Har stått på og hatt møter på møter på skolen, snakket med helsesykepleier, og pushet på hele veien. Helsesykepleier skal følge opp gutten, men er mye sykmeldt, så har kontaktet en annen person som egentlig ikke jobber med skolebarn, og hun ønsket å følge han opp nå framover. Alt handler om barnet mitt og ikke om meg akkurat nå. 
Jeg er sliten og fortvilt, «sint» /frustrert - ikke fordi helsesykepleier er sykmeldt men fordi det går ut over mitt barn. Ingen automatikk att noen andre stepper inn. Da må jeg finne andre løsninger. I går kveld når jeg la meg kom tårene og fortvilelsen, jeg synes synd i meg selv og synes dette er tungt å stå i. 
Så skammer jeg meg og tenker det er ikke meg det er synd på, det er gutten. 
Samtidig er det tøft å være mamma i en slik situasjon, hans smerte blir jo min smerte. 
 

Anonymkode: 3328c...4b9

Det er jo tungt for mammahjertet å se barna sine har det vanskelig. Alle følelsene dine er jo helt legetime, synes du er for alt for streng med deg selv. Gråt så mye du trenger, det er mye bedre enn å bite tenna sammen, lover!

Vær der for barnet ditt, men ikke la sinnet og frustrasjonen gå ut over barnet, tenk at dere skal stå sammen om dette og spille på lag. Gutten din trenger deg nå, mer enn noen sinne sikkert, prøv å fokuser på det, at når han er hjemme er han trygg uansett hvor mye det måtte storme utenfor. 

Så finner du noen voksne du kan slippe ut all frustrasjonen til, så den ikke går ut over han❤️ 

Jeg har også mye nytte av å legge en plan og skrive ned hvordan jeg skal håndtere ting, hva som må gjøres og hvordan. Det er ikke sånn at planen er satt i stein, men handler mer om å få ut alle de kaotiske tankene ned på ett papir og få orden på de. 

Du er i en vanskelig periode nå, det kommer til å gå over. Pust med magen nå og fokuser på hva som er viktig. Hvis du ikke vet hva som er viktig må du fokusere på å finne ut hva som er viktigst før du gjør noe annet. 

Endret 8. oktober 2021 av Elder Millennial

[AnonymBruker]

Vanskelig eller umulig, dette er jo fundamentet i livet til kvinnen. 

Anonymkode: b339b...fd7

[AnonymBruker]

Ominous skrev (12 minutter siden):

Det er jo tungt for mammahjertet å se barna sine har det vanskelig. Alle følelsene dine er jo helt legetime, synes du er for alt for streng med deg selv. Gråt så mye du trenger, det er mye bedre enn å bite tenna sammen, lover!

Vær der for barnet ditt, men ikke la sinnet og frustrasjonen gå ut over barnet, tenk at dere skal stå sammen om dette og spille på lag. Gutten din trenger deg nå, mer enn noen sinne sikkert, prøv å fokuser på det, at når han er hjemme er han trygg uansett hvor mye det måtte storme utenfor. 

Så finner du noen voksne du kan slippe ut all frustrasjonen til, så den ikke går ut over han❤️ 

Jeg har også mye nytte av å legge en plan og skrive ned hvordan jeg skal håndtere ting, hva som må gjøres og hvordan. Det er ikke sånn at planen er satt i stein, men handler mer om å få ut alle de kaotiske tankene ned på ett papir og få orden på de. 

Du er i en vanskelig periode nå, det kommer til å gå over. Pust med magen nå og fokuser på hva som er viktig. Hvis du ikke vet hva som er viktig må du fokusere på å finne ut hva som er viktigst før du gjør noe annet. 

Det var nok derfor tårene kom i går kveld etter jeg hadde lagt meg. Ingenting går utover han, vi er kun støttende og omsorgsfulle og jobber på spreng med å få hjelp til han. Hjemme gjør vi mange hyggelige ting, for hjemme skal det være godt 

Anonymkode: 3328c...4b9