29 år og ingenting sosialt liv - hvordan få til forandring?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt mange tunge år på rad, men nå er ting bedre. Lang historie kort, jeg flyttet under korona og er nå i en storby i Norge og tilbringer mesteparten av tiden utenom jobb alene. 29 år, enslig og uten noe tilknytning til familien. Jeg merker jeg blir nedfor av å være så mye alene, og har egentlig veldig lyst ut på livet i helgene, og finne på moro ting i hverdagene. Føler jeg er for ung til å sitte inne hele tiden, slik som nå, en lørdagskveld alene mens alle er ute og feirer gjenåpningen Jeg har noen venner, men alle er stort sett opptatt med egne liv eller har ikke særlig behov for sosialisering utenom samboer og familie.

Jeg trenger forandring. Hvordan får man til det? Noen som har gode tips til å bli kjent med andre i slutten av tyveårene? Jeg tror jeg er godt likt og sliter stort sett ikke på jobb eller med fremmede, men det er så innmari vanskelig å finne seg venner fremfor å kun stifte bekjentskaper. Jeg trenger noen som inkluderer meg og som tar initiativ slik jeg selv gjør.

Det jeg kommer på er:

- å melde seg inn i en forening. Det har jeg prøvd, men foreningen var kanskje ikkje riktig for meg. - invitere kollegaer med på ting etter jobb (f.eks. middag hos meg, eller spillkveld). Det har jeg gjort et par ganger, men ingen andre insjer på å finne på noe senere, og ingen andre inviterer til noe nytt senere - dra på en fysisk aktivitet regelmessig/ukentlig. Det gjorde jeg og noen folk en periode, men folk skadeet seg, hadde ikke lenger tid etc etc og plutselig så var den ukentlige begivenheten dødd ut.

Andre tips? Skal jeg bare begynne å spørre folk om de skal noe i helgen og invitere meg selv med? Føler jeg blir irriterende og påtrengende da. Eller skal jeg si fra til noen at jeg egentlig føler meg veldig alene? Skammer meg egentlig veldig over at jeg ikke er mer sosialt vellykket, da jeg føler det ikke er noe særlig gale med meg.

Anonymkode: 20b47...97e

[Nøgd]

Er i en lignende situasjon selv. Har isolert meg siden før koronaen av lignende grunner og har kjent på mye av det samme. Har nå endret omgivelser og fått nye bekjentskaper. Tror egentlig det er mange som føler på det samme, men få som tør ta initiativ. Det blir litt som å be på date, bare med lavere innsats. Man gjør seg bittelitt sårbar og risikerer jo å bli avvist. Og om man finner på noe, men kjemien ikke er der, må man nesten gå videre.

Jeg sa til noen denne uka som jeg ikke kjenner særlig godt "jeg hørte dere drev med <fritidsaktivitet>", da jeg hadde overhørt det, men rakk så vidt å fullføre setningen før de lurte på om jeg ville bli med. Det trodde jeg ikke jeg skulle tørre.

Ellers har jeg hørt at kurs er sosialiseringstriks. Vil tro det er større sjanse for å møte likesinnede gjennom å dyrke en interesse, heller enn å lete blant kolleger.

Men har all forståelse for at det er vanskelig å komme i gang alene i ny by. Håper det ordner seg for deg. ☺️