Droppe venninnegjeng fra ungdomsskolen?

[muve]

Da jeg skulle begynne i 9.kl på ungdomsskolen flyttet vi til et nytt sted, som førte til at jeg byttet skole. Her ble jeg kjent med en venninnegjeng på fem og ble ganske raskt inkludert i deres gjeng. Nå er vi første halvdel av 30årene, og jeg er usikker på om de "gjør meg godt". 
Jeg traff "mannen i mitt liv" som 22åring, og etter bare et  år fikk vi barn og giftet oss. De andre studerte og var opptatt av studentlivet, og jeg aksepterte at vi levde litt ulike liv og de ikke viste så mye interesse for barnet mitt og mitt liv. 
Nå mer enn 10år senere, er alle etablerte med barn. Deres barn er ganske tette i alder.  Men også nå viser de svært mye interesse for hverandre og deres liv, og svært lite til meg og mitt. Jeg er jo ferdig med spedbarn, nattevåk og leggestyr men har forståelse for at dette ofte blir et tema på vinkvelder eller gåturer. Det jeg kan stusser over, og blir litt lei meg for er at de inviterer hverandre i bursdagsfeiringen, men ikke oss "fordi mine er så store", eller at det aldri kommer spørsmål om hvordan for eks kveldene er hos oss nå som barna er større ( for å inkludere meg i samtalen nå de snakker i lang tid om leggetid hos dem). I stedet ender det ofte med at jeg er stille, og hører på samtaler om nattevåk, brystpumpe og leggetid.  En gang tok jeg mot til meg og fortalte en av dem at jeg kan føle meg litt utenfor, og at det er vanskelig å ta plass når det vises lite interesse mot meg og mitt, men da ble hun irritert og sa at jeg blir så stille og det derfor er jeg som er problemet. Stillhet fra meg= usikkerhet og uvisshet om hvordan jeg skal ta plass, og litt overtenking på hva jeg skal si/gjøre. Flere ganger sitter jeg nok også avventende for å se om de inkluderer meg etterhvert.  
Det er mye annet også.  Så er spørsmålet, skal man bare ta avstand fra disse venninne?! Vi har jo vært venner i så mange år, og det er jo noe trygt ved det . men jeg føler at jeg bruker så mye energi på å vurdere om jeg overdriver følelsesmessing, og jeg overtolker og ikke har vært så utenfor osv.  Jeg ar ikke mange andre venner, men noen, og føler ikke dette når jeg er sammen med dem.   Så spørsmålet mitt er, skal jeg jobbe med for å beholde gamle venner fra barndommen ( der man også har mange gode minner) eller skal man gå videre? si noe, eller bare trekke seg unna? 
 

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke.. du har savnet interesse for deg og barnet ditt fra du var 23, men viste du dem på denne tiden stor interesse ovenfor deres studentliv og selvrealisering? Det må jo gå begge veier :)

Anonymkode: cd9c1...121

[AnonymBruker]

muve skrev (3 minutter siden):

Da jeg skulle begynne i 9.kl på ungdomsskolen flyttet vi til et nytt sted, som førte til at jeg byttet skole. Her ble jeg kjent med en venninnegjeng på fem og ble ganske raskt inkludert i deres gjeng. Nå er vi første halvdel av 30årene, og jeg er usikker på om de "gjør meg godt". 
Jeg traff "mannen i mitt liv" som 22åring, og etter bare et  år fikk vi barn og giftet oss. De andre studerte og var opptatt av studentlivet, og jeg aksepterte at vi levde litt ulike liv og de ikke viste så mye interesse for barnet mitt og mitt liv. 
Nå mer enn 10år senere, er alle etablerte med barn. Deres barn er ganske tette i alder.  Men også nå viser de svært mye interesse for hverandre og deres liv, og svært lite til meg og mitt. Jeg er jo ferdig med spedbarn, nattevåk og leggestyr men har forståelse for at dette ofte blir et tema på vinkvelder eller gåturer. Det jeg kan stusser over, og blir litt lei meg for er at de inviterer hverandre i bursdagsfeiringen, men ikke oss "fordi mine er så store", eller at det aldri kommer spørsmål om hvordan for eks kveldene er hos oss nå som barna er større ( for å inkludere meg i samtalen nå de snakker i lang tid om leggetid hos dem). I stedet ender det ofte med at jeg er stille, og hører på samtaler om nattevåk, brystpumpe og leggetid.  En gang tok jeg mot til meg og fortalte en av dem at jeg kan føle meg litt utenfor, og at det er vanskelig å ta plass når det vises lite interesse mot meg og mitt, men da ble hun irritert og sa at jeg blir så stille og det derfor er jeg som er problemet. Stillhet fra meg= usikkerhet og uvisshet om hvordan jeg skal ta plass, og litt overtenking på hva jeg skal si/gjøre. Flere ganger sitter jeg nok også avventende for å se om de inkluderer meg etterhvert.  
Det er mye annet også.  Så er spørsmålet, skal man bare ta avstand fra disse venninne?! Vi har jo vært venner i så mange år, og det er jo noe trygt ved det . men jeg føler at jeg bruker så mye energi på å vurdere om jeg overdriver følelsesmessing, og jeg overtolker og ikke har vært så utenfor osv.  Jeg ar ikke mange andre venner, men noen, og føler ikke dette når jeg er sammen med dem.   Så spørsmålet mitt er, skal jeg jobbe med for å beholde gamle venner fra barndommen ( der man også har mange gode minner) eller skal man gå videre? si noe, eller bare trekke seg unna? 
 

I min venninnegjeng har alle utenom meg blitt lærere… kjekke kvelder det ja. 
 

Selv om kun en av dem er utdannet lærer.

 

De er veldig høye på seg selv, selv om jeg tjener 200 000 mer enn dem. (Ikke at de vet dette). DE har jo mye mer utdanning… 

Anonymkode: e431e...c72

[muve]

ja, jeg føler jeg gjorde det i den grad det lot seg gjøre som nybakt mor. Kom og besøkte dem i kollektivet, ble med ut når barnet ikke lenger måtte ammes om natten, ringte dem osv. 

[Misanthropis]

Tror ikke du tjener på å si noe dessverre, de fleste går i forsvar og ser ting så sterkt rra eget perspektiv. Det kjenner du nok på magefølelsen også siden du ikke har tatt det opp ennå. 
 

så jeg hadde ikke «gjort» noe…

bare lev livet ditt, gjør det du har lyst til, snakk om det som interesserer deg og vær med de du er interessert i og gjør ting du syns er gøy.
om det er med kollegaer eller nye venner eller gamle spiller liksom ikke så stor rolle.

vær autentisk, og ikke fake for noen, så har du det bedre med deg selv.

[muve]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg vet ikke.. du har savnet interesse for deg og barnet ditt fra du var 23, men viste du dem på denne tiden stor interesse ovenfor deres studentliv og selvrealisering? Det må jo gå begge veier

Anonymkode: cd9c1...121

se svar under, glemte å svare under kommentaren din

[Kristin70]

Da du var i småbarnsbobla var de opptatt av noe helt annet og nå når de er i småbarnsbobla er du opptatt av noe helt annet. I perioder og spesielt når noen er i småbarnsbobla er kan vennskap være litt vanskelig for de som er utenfor. Jeg tror ikke du skal ta dette personlig for det er helt vanlig. 

Hvordan er de på tomannshånd? 

[muve]

Misanthropis skrev (3 minutter siden):

Tror ikke du tjener på å si noe dessverre, de fleste går i forsvar og ser ting så sterkt rra eget perspektiv. Det kjenner du nok på magefølelsen også siden du ikke har tatt det opp ennå. 
 

så jeg hadde ikke «gjort» noe…

bare lev livet ditt, gjør det du har lyst til, snakk om det som interesserer deg og vær med de du er interessert i og gjør ting du syns er gøy.
om det er med kollegaer eller nye venner eller gamle spiller liksom ikke så stor rolle.

vær autentisk, og ikke fake for noen, så har du det bedre med deg selv.

ja, jeg tenker jo at jeg ikke kommer noen vei med å ta det opp.  Får bare forsøke å trekke meg litt unna kanskje... føler hvertfall jeg bruker for mye energi etter å truffet dem, på å få det bedre med meg selv. Det er jo ganske så ofte jeg blir lei meg av å være sammen med dem (men det "glemmer" jeg på en måte til neste gang, så når jeg skriver det ned så vet jeg jo egentlig svaret på hva som er best for meg   

[AnonymBruker]

Mulig det kommer til å gå seg til om noen år, når barna deres er større også. 

Tror muligens også du overtenker litt. Hva med å faktisk "melde deg på i samtalen"? Ved å si noe om at du kjenner igjen fasen, men at ting er mye bedre nå når ditt barn har blitt større og .......  Trekke paralleller mellom deres liv og ditt. 
Få dem til å tenke at du har råd og noe å bidra med? 

Jeg har venninner fra barneskole, og jevnt over er det egentlig det som er det eneste vi har til felles. Altså at vi har kjent hverandre gjennom barndom, ungdomstid og voksenliv. 
Vi har ikke alle hatt samme faser, eller interesser, eller arbeidserfaringer. 
Men jevnt over, har vi gjerne hatt NOE til felles. Kanskje ikke alle på en gang, men at man har mye felles med 1 eller 2 av de andre, og så varierer det hvem i gjengen det er. 
Ved å fokusere på der vi er like, og der vi har mest å snakke om, har vi klart å beholde vennskapet på tvers i 30 år. 

Joda, jeg har i perioder sittet og tenkt på helt andre ting mens enkelte sitter og skryter av hvor bra jobb de har, og hvor mye de tjener. (Gidder ikke ta fra dem gleden ved å fortelle at jeg tjener mer enn de kan drømme om.) 
Eller slumret meg gjennom fortellinger om datingliv og småbarnsfaser når jeg ikke var der selv. 
Men vi kom ut på andre siden, og det viste seg plutselig at vi hadde andre ting til felles likevel. 

Anonymkode: 69216...05e

[AnonymBruker]

Man har ulike interessefelt, det er helt naturlig. Er det alltid alle sammen sammen samtidig? Ellers kan det jo være en ide å møtes mer på tomannshånd? Men hvis du er taus som en østers og venter på at de skal inkludere deg i en samtale som ellers flyter greit, så tror jeg du har valgt feil strategi. Du må jo snakke, bidra og være på tilbudssiden du også. For øvrig kan jeg som barnsløs si at det å ikke bli invitert i bursdag er helt normalt når man ikke har like gamle barn, ingen grunn til å bli snurt over det. 

Anonymkode: f2e03...c2e

[muve]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Man har ulike interessefelt, det er helt naturlig. Er det alltid alle sammen sammen samtidig? Ellers kan det jo være en ide å møtes mer på tomannshånd? Men hvis du er taus som en østers og venter på at de skal inkludere deg i en samtale som ellers flyter greit, så tror jeg du har valgt feil strategi. Du må jo snakke, bidra og være på tilbudssiden du også. For øvrig kan jeg som barnsløs si at det å ikke bli invitert i bursdag er helt normalt når man ikke har like gamle barn, ingen grunn til å bli snurt over det. 

Anonymkode: f2e03...c2e

Da har jeg nok ikke formulert meg helt tydelig. 
1. Jeg er ikke SNURT fordi jeg/vi ikke blir invitert i bursdag, men synes det er rart når det alltid er vi som blir utelatt. De andre inviterer jo nesten hverandre, selv om barna ikke kjenner hverandre spesielt godt.  men uansett, er ikke på akkurat der jeg bruker mest energi. Det er summen av flere ting som gjør at jeg strever med å finne min plass, og dette er én av tingene som er med på det. 

2. jeg er ikke stum som en østers som person. Og starter sjeldent kvelden med å være det, men på et tidspunkt så gir man liksom litt opp ( og det er ganske ulikt meg). Jeg føler jeg spør og interesserer meg, forsøker og vise interesse for det stedet de er i livet og utfordringer de har fortalt om tidligere, men når man aldri får noe tilbake så blir det faktisk vanskelig.  

[AnonymBruker]

Tenker det er ganske naturlig. Minus den delen at du/dere ikke blir invitert i selskaper. Inviterer du dem?
Jeg fikk barn mye før mine venner. Det var ikke naturlig å snakke om amming og nattevåk med dem. De var unge og single, og levde deretter. Nå er det deres tur, mens jeg har store barn og er godt etablert. Det har vært helt naturlig at de prater om amming og nattevåk. Jeg lar de få prate, komme med frustrasjon og være slitne. Jeg husker tiden selv, og i motsetning til dem er ikke jeg ung og singel nå når det er deres tur. De var ikke veldig interessert i milepæler for mine barn, men jeg er eldre nå og vet hva det betyr. Det er ikke naturlig i en samtale at de spør om du kan trekke paralleller til ditt liv, du må gjøre det selv. Fortell litt morsomme historier fra dine var små, fortell at du forstår, at du husker. De går jo gjennom det samme som du har gjort. Det går helt fint å prate om, og hvis du vil prate om noe annet så må du jo bare ta litt plass. 

Anonymkode: eec7d...1a4