Foreldre som plutselig slutter å ta kontakt(obs, langt innlegg)

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne i 30 årene og for snart 2 mnd siden sluttet foreldrene mine å ta kontakt med meg. Dette kommer til å bli et langt innlegg og du som leser må lese nøye gjennom før du svarer. Skriver ikke dette innlegget for å få noen form for sympati eller noe slikt, men ønsker bare å gi et bilde av situasjonen slik at det er lettere å forstå hvordan jeg føler ting. 

Vi pleier vanligvis ikke å ha veldig mye kontakt og snakker lite om følelser(noe som er viktig for meg å snakke om). Har alltid følt at jeg må skjule følelsene mine og det jeg sliter med. Har aldri helt følt at foreldrene mine forstår meg gjennom oppveksten og har heller ikke følt meg så nær dem som jeg skulle ønske. Er selv adoptert og tror dette er mye av grunnen. Jeg  har hele tiden følt meg som en usikker person i livet på alle områder, sammen med relasjoner, venner, familie, kollegaer, jobb og skole, samt forhold til menn. Dette plager meg mye og jeg kjenner det er på tide å gjøre noe med det, men synes det er veldig vanskelig fordi jeg føler meg veldig alene om å ta steget ut. Har gått til psykolog flere ganger, men ikke helt klart å finne ut av hva som plager meg. Sosialt er jeg ofte sjenert og prater lite, i familien til foreldrene mine blir jeg ofte veldig stille og veldig nervøs og føler ofte at jeg må manne meg opp og planlegge hva jeg skal si eller hvordan jeg skal svare på spørsmål. Har vel aldri hatt helt følelsen av å passe inn i familiene til noen av foreldrene mine fordi jeg føler meg annerledes og utenfor. Jeg er helt sikker på at om foreldrene mine hadde hatt biologiske barn hadde forholdet vært mye sterkere, men mellom meg og dem(jeg er enebarn) blir det overfladisk og rart.

I dag har jeg samboer som har fått meg til å se foreldrene mine i et annet perspektiv enn før og jeg ser det veldig tydelig at de ikke er helt som jeg skulle ønske. Jeg føler jeg har helt andre verdier og syn på ting enn foreldrene mine har. For meg fremstår de som veldig norske, kalde og overfladiske og ikke veldig interesser i meg og mitt liv, hvordan jeg egentlig har det. De har hele veien gitt meg gaver eller penger fordi de tror at det er det jeg trenger for å opprettholde en god relasjon, men for meg er det veldig falskt. Jeg bryr meg veldig lite om materialisme. Føler også veldig på at de ser ned på meg fordi jeg ikke er etablert og har orden på  livet slik de fleste har i min alder, med både jobb og økonomi. 

Jeg har sjelden vært noe flink til å si ifra om ting, stå opp for meg selv og det vet jeg at jeg skulle ha gjort for lenge siden. Mye av grunnen til dette er fordi min mor har en veldig dominerende personlighet som tar mye plass, det går ikke bare utover meg, men også min far. Slik har det vært gjennom hele oppveksten siden jeg kom til norge. Jeg har skjønt at moren min må være veldig usikker på meg selv og ikke har det  så bra, men nekter snakke om det og tar heller ikke imot kritikk hvis vi er uenige i noe hun sier. Da er det oss det er noe galt med eller at hun går rett i forsvarsposisjon og reagerer som en 4 åring. Hun får alt til å handle om henne.

Kjenner nå i voksen alder at jeg er lei av at hun skal oppføre seg på denne måten og føler jeg bør konfrontere henne, men synes også det er veldig vanskelig når hun reagerer så voldsomt. Istedet ender det da opp med å unngå å snakke. Det har aldri gått så lenge før uten at vi har snakket på tlf, før snakket vi kanskje annenhver uke og ofte har det vært jeg som har tatt kontakt. Ofte har hun vært opptatt og vi har måttet avtale tidspunkt når det passer å snakke. Dette har jeg også fortalt henne at jeg synes er synd og føler at de ikke prioriterer meg og bryr seg om meg. Vi pratet ut om dette tidligere i sommer, men etter siste gangen jeg sa ifra har det vært helt stille. Jeg har flyttet med min samboer til et nytt sted og ikke hørt noen ting i fra dem. De spør ikke om hvordan det går eller om noe som helst. Før vi flyttet snakket jeg med min mor om hvordan jeg følte ting og at jeg følte de snakket til meg som jeg var et barn. Jeg tror ikke min mor forsto dette helt og bare prøvde å bortforklare situasjonen med å si at det ikke var slik og at det var meg det var noe feil med.

Det som gjør meg betenkt med hele situasjonen er hennes måte å reagere på. Å slutte å ta kontakt når jeg konfronterer henne med ting virker for meg veldig umodent av en så voksen dame som hun er. Hun reagerer akkurat på samme måte som min tante(moren min sin søster) har gjort hvis noe plager henne. Bare unngår å ta kontakt. Er egentlig usikker på hva som er problemet hennes og hvorfor hun bare slutter å ta kontakt etter 2 måneder. Heller ikke min far har tatt kontakt og spurt hvordan det går. Foreldrene mine er gift og har vært det i mange år. Jeg tror heller ikke at min far tar kontakt fordi han er vant til å gjøre som moren min vil og er på  mange måter en tøffel og lar seg overkjøre av henne. Kanskje hun har bedt ham om å ikke ta kontakt med meg eller han ikke tørr fordi han er for lojal mot henne. Jeg vet ikke. Synes bare hele greia her er rar og trist på samme tid. Jeg vurderer å ikke feire julen med dem i år fordi jeg føler mer for å være med familien til samboeren min. De har tatt meg varmt i mot og er oppriktig interessert i meg og hva jeg gjør i livet. De er helt motsatt fra mine foreldre. De bryr seg på helt andre måter og er ikke redd for å fortelle det. Føler  meg på mange måter mer knyttet til dem fordi de tørr å være seg selv og trenger ikke late som , slik mine foreldre gjør. Det gjør jo også at jeg slapper mer av med dem enn når jeg er med mine.  Jeg vet også at min mor blir fort sjalu og har store problemer med dette derfor unngår jeg å fortelle at jeg har vært mye med familien hans og at vi har hatt en del kontakt. besøkt dem mye og spist middager med de. 

 

Men tilbake til det innlegget skulle handle om, er hvorfor foreldrene mine plutselig slutter å ta kontakt? Mistenker at det er fordi de er sure og reagerer veldig umodent til at jeg sier ifra om noe og at de ikke takler dette på noen sunn måte og bare kutter meg helt ut for at jeg skal krype tilbake til dem og ta kontakt. Jeg kjenner at tiden er inne for å ta mer hensyn til meg selv og egne behov fremfor å hele tiden bekymre meg, være redd for hvordan de skal reagere og måtte inrette meg til dem hele tiden. Noe jeg har gjort hele livet. Jeg har ikke  noe godt av å være så mye sammen med dem og det skal jeg heller ikke være når de er som de er. Men likevel så er de foreldrene mine og kjenner det hadde vært hyggelig med litt kontakt og at de viste at de brydde seg. Synes det er bare veldig synd at det skal være slik..

Anonymkode: 19163...9cf

[AnonymBruker]

På hvilken måte konfronterer du dine familiemedlemmer med ting? 

Anonymkode: 0f728...d8b

[AnonymBruker]

Jeg vet jo ikke hvorfor dine ikke tar kontakt, men jeg kjenner meg godt igjen i det. Min mor driver med silent treatment når hun er sur for noe, og grunnene hennes er ofte urimelig og rare. Slik har det vært hele livet og jeg klarer ikke å snakke om det med henne. Men hun gjør det for å straffe meg for et eller annet, det er ikke bare meg da, min far får oppleve det og ene søsteren min, men hun takler det på en annen måte enn meg. Jeg får bare angst av det. Jeg skal ikke legge ut i det vide, men jeg skulle bare si at du ikke er alene om å ha det slik med foreldrene. Når min mor holder på slik, tar jeg ikke kontakt med henne - hun får komme og si ifra når det er blåst over. Men her er det snakk om uker ikke måneder. Vi snakker aldri om det i etterkant heller, alle er bare glad for at hun er ferdig med byen sin..

Anonymkode: 08137...c2b

[AnonymBruker]

Her er det mye «tror» du vet ikke. 
mest sannsynlig har foreldrene dine ting de sliter med, eller at de rett og slett er oppvokst i en generasjon det ikke er vanlig å snakke om følelser, og det må du akseptere. De klarer ikke å svitsje om. Deres måte å vise kjærlighet er å gi deg penger. 
Du kan ikke forandre foreldrene dine. 
mer du anklagende når du tar opp ting med de? Da er det lett å gå i forsvar, det gjør alle.

når du forteller dine foreldre at du kan slappe mer av hos svigers enn hos de, blir de såret. 
du skylder på de fordi du føler slik og slik, og det blir feil. Du har ansvar for deg selv og ditt liv, dine følelser og reaksjoner. Du skylder på din mor for alle dine feil og mangler, og det kan være vondt for ei mor som har gjort så godt hun har kunnet. 
Jeg leser at du er opptatt av at folk bryr seg om deg. Bryr du deg om andre? Spør du de hvordan de har det? Om det er noe de trenger hjelp til etc? 

Anonymkode: 8735c...14f

[AnonymBruker]

Det er mange som sliter med forholdet til foreldrene sine, jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver og det er til mine biologiske foreldre. Så du er ikke alene om det ♥️

Jeg skjønner at min mor har sine ting, blitt behandlet dårlig av egen mor. Jeg har bestemt at jeg ikke vil føre dette videre til egne barn.

Periodevis har jeg hatt mindre kontakt, det har vært bra for meg. 

Frigjør deg, og finn ut hvirdan du har det best. Fordelen med at hun ikke tar kontakt nå er at jeg tenker at det du sa til henne på en eller annen måte treffer henne, du kan ikke forvente store endringer, men kanskje hun vil tilpasse seg litt. Kanskje å gi gaver var en måte hun klarte å vise omsorg på? 

Anonymkode: e3426...445

[AnonymBruker]

Har du tatt kontakt med dem? I andre enden her sitter det for alt vi vet et foreldrepar som har blitt "konfrontert" på en måte som gjør at de tror du har brutt med dem. 

Jeg tror du gjør rett i å holde kontakten med psykolog. 

Anonymkode: ffdb8...636

[AnonymBruker]

Føler med deg, da jeg selv har hatt mine ting med min mor. Jeg var den som kuttet henne ut. Ikke for evig, men for en stund , fordi man blir tappet av slike energi-vampyrer.. det er ikke likt som deg, og jeg vet ikke hvordan det er å være adoptert, men ville bare si.. Man velger jo ikke sine foreldre. Man velger sin kjæreste og venner. Så at du tar avstand syns jeg er helt ok. Nå har jo de stoppet kontakten, men du får bare leve ditt liv og heller vente på at de tar kontakt selv da.. er ikke så mye annet å gjøre vil jeg tro, så lenge dere ikke ønsker å snakke mer ut enn dere har gjort.. Kos deg med svigers i stedet. ❤️

Anonymkode: 28f11...258

[AnonymBruker]

Jeg tror du legger litt vel mye vekt på at du er så annerledes enn dem fordi du er adoptert. Det er ikke slik at at alle biologiske barn blir like foreldrene sine. 
 

Å snakke om følelser er nok en kombinasjon av deres personlighet og tiden de har vokst opp i, og jeg synes du ikke skal kritisere dette for mye. Jeg har også foreldre som aldri har snakket om følelser, og det er enormt vanskelig for meg å gjenkjenne visse følelser i voksen alder fordi de ble undertrykt/ignorert hos mine foreldre i min oppvekst. Men jeg er voksen nok til å se at dette ikke ligger lett tilgjengelig for dem, og jeg forstår at de er en annen generasjon som håndterer dette annerledes enn meg. 
 

De har nok gjort sitt beste, du kan ikke forvente at de er ufeilbarlige selv om de er voksne. Nå er du voksen selv og kan ta et steg tilbake og heller prøve å forstå dem enn å bryte kontakten med dem. 

Anonymkode: 9d1c4...974

[AnonymBruker]

Vi er kjent med dette i vår familie og, visse personer i «foreldre-generasjonen» som kutter ut barn når dem er fornærmet. Tror det hører til en del folk født på 50/60-tallet.

Kan du ikke bare ha kontakt med din far?  Ring han hvis det er noe, hvis du lurer på noe, hvis dere skal på besøk etc.

Anonymkode: 3742c...d80

[AnonymBruker]

Skjønner selvfølgelig at de er oppvokst i en annen genereasjon og at følelser ikke er så vanlig å snakke om. Det kan jeg akseptere, jeg har aldri sagt at skal forandre dem, til de som påstår dette. Forstår bare at vi er fra veldig forskjellige verdener og at det beste for meg er å ikke ha mye kontakt med dem. Selvom jeg synes det er litt kjipt. Uansett så synes jeg måten å reagere på av min mor er veldig umodent og rar. Jeg tenker om det var meg som var i andre enden, så ville jeg selv tatt kontakt og prøvd å snakke om istedenfor å "straffe" meg med å unngå kontakt. Det er veldig lite konstruktivt og lite voksent måte å reagere på. At man gir gaver eller penger for å vise omsorg og kjærlighet er bare helt fjernt for meg og ikke noe som gjør meg mer knyttet til dem på noen måte. Jeg vet hvertfall når jeg selv en dag blir mor har jeg helt annen måte å tilnærme meg mine barn på enn det min mor har. Så det er nok bare jeg som trenger å frigjøre meg og fokusere mer på meg selv og mitt eget liv som er det sunneste for meg. 

Anonymkode: 19163...9cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.9.2021 den 2.05):

Her er det mye «tror» du vet ikke. 
mest sannsynlig har foreldrene dine ting de sliter med, eller at de rett og slett er oppvokst i en generasjon det ikke er vanlig å snakke om følelser, og det må du akseptere. De klarer ikke å svitsje om. Deres måte å vise kjærlighet er å gi deg penger. 
Du kan ikke forandre foreldrene dine. 
mer du anklagende når du tar opp ting med de? Da er det lett å gå i forsvar, det gjør alle.

når du forteller dine foreldre at du kan slappe mer av hos svigers enn hos de, blir de såret. 
du skylder på de fordi du føler slik og slik, og det blir feil. Du har ansvar for deg selv og ditt liv, dine følelser og reaksjoner. Du skylder på din mor for alle dine feil og mangler, og det kan være vondt for ei mor som har gjort så godt hun har kunnet. 
Jeg leser at du er opptatt av at folk bryr seg om deg. Bryr du deg om andre? Spør du de hvordan de har det? Om det er noe de trenger hjelp til etc? 

Anonymkode: 8735c...14f

For en som ikke kjenner meg så er det rart at du sier dette. Ja jeg bryr meg om folk rundt meg, men nå handler ikke dette innlegget om meg, men om hvordan mine foreldre møter meg som jeg reagerer på. Ville tenkt meg mere om før man slenger ut sånne "bryr du deg om andre" kommentarer. 

Anonymkode: 19163...9cf

[AnonymBruker]

Foreldre er ikke venner, det er fint å ha foreldre man kan snakke med men om man ikke har det er det ikke barnas jobb å endre foreldrene sine, tvert imot tenker jeg at man da skal ta med seg lærdommen videre og unngå gjøre samme "feil" selv. Jeg har aldri kunnet ha en så lett dialog med mine foreldre som jeg har med andre voksne, mye fordi jeg som deg opplever at jeg er svært ulik min mor som i min familie også er veldig plasskrevende og hårsår, og ja, hun har mye bagasje fra egen oppvekst og har nok selv slitt med dialog med sin forelder osv osv.. Det blir et mønster man ikke kan endre men som man kan bryte ved å være bevisst. Du trenger kanskje ikke snakke med dem på et dypt og givende plan men holde det lett og ledig, du trenger ikke ha kontakt daglig fordi det er unaturlig for dem - respekter at de er ulik deg og legg bak deg sorgen du går å kjenner på ved å aksemptere at slik er det nå en gang bare, dette kan jeg ikke endre - og gå videre med ditt liv og finn dette behovet dekket andre steder. Legg bak deg bagasjen fra barndommen og fortsett videre uten og du vil sansynligvis få et lettere forhold til foreldrene og familien og et bedre liv for egen del. 

Anonymkode: f7d46...ff7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Skjønner selvfølgelig at de er oppvokst i en annen genereasjon og at følelser ikke er så vanlig å snakke om. Det kan jeg akseptere, jeg har aldri sagt at skal forandre dem, til de som påstår dette. Forstår bare at vi er fra veldig forskjellige verdener og at det beste for meg er å ikke ha mye kontakt med dem. Selvom jeg synes det er litt kjipt. Uansett så synes jeg måten å reagere på av min mor er veldig umodent og rar. Jeg tenker om det var meg som var i andre enden, så ville jeg selv tatt kontakt og prøvd å snakke om istedenfor å "straffe" meg med å unngå kontakt. Det er veldig lite konstruktivt og lite voksent måte å reagere på. At man gir gaver eller penger for å vise omsorg og kjærlighet er bare helt fjernt for meg og ikke noe som gjør meg mer knyttet til dem på noen måte. Jeg vet hvertfall når jeg selv en dag blir mor har jeg helt annen måte å tilnærme meg mine barn på enn det min mor har. Så det er nok bare jeg som trenger å frigjøre meg og fokusere mer på meg selv og mitt eget liv som er det sunneste for meg. 

Anonymkode: 19163...9cf

Selv om noe virker fjernt for deg så kan du ikke bare avskrive det fullstendig. 
Folk har forskjellige måter å vise omsorg på, og dine foreldre gjør det gjennom gaver og tjenester. Dette er det svært mange mennesker som gjør. Det at du gjør ting på en annen måte må du rett og slett lære deg å leve med. Du kan ikke forandre andre mennesker uansett hvor hardt du prøver, du kan bare forandre din egen måte å agere på. 

Jeg tror du har rett i at du trenger å frigjøre deg/løsrive deg - det er jo noe alle barn skal gjøre fra sine foreldre i løpet av livet, og en av måtene man gjør dette på er nettopp at man oppdager at foreldrene ikke er perfekte og ta avstand fra enkelte ting ved dem. 
 

Kan det være at dine foreldre faktisk nå ikke tar kontakt med deg fordi de ikke tror du ønsker det? At de har oppfattet det slik at du trenger tid, og at det er det de nå gir deg? Det vil vel kanskje ikke være så unaturlig etter en krangel, at du tar kontakt når du er klar for det? 
 

Anonymkode: 91798...087

[AnonymBruker]

Det var veldig mye meg meg, du fremstår veldig selvopptatt. Det er ikke alle foreldre som er vandt med å snakke om følelser, det skulle ikke være nødvendig heller i voksen relasjon mellom foreldre og barn. Handling som teller. Jeg har en mor som ikke snakker om følelser, men hun viser jo at hun bryr seg veldig og er veldig glad i oss barna og barnebarna, alt trenges ikke formidles med ord, og det er alltid minst to sider av en sak. Og det med at det er de yngre som må ringe kjenner jeg igjen, har en mor som selv ikke pleier ringe, hun er redd for å forstyrre, men vi vet alle hvordan hun er så vi ringer henne. Koster oss ikke noe at det er sånn og ikke noe vi overtenker. Jeg snakker med min mor flere ganger pr.uke, men det er stort sett alltid jeg som ringer.

Du forventer veldig mye og fremstår krevende, selvom om dem er foreldrene dine så betyr det ikke at kjemien og forholdet er på topp. Sånn er det nok i mange familier

Men å konfrontere dem og forvente ting som passer deg blir bare så feil på alle måter, i forhold til vår foreldres generasjon så tenler jeg at en må svelge noen kameler om en vil ha et bra forhold

Anonymkode: cbdad...53c

[AnonymBruker]

Det er nok veldig vanlig. Før i tiden skulle det gjerne ikke snakkes så mye om følelser og sånt. Man skulle bare ta seg sammen. 
 

Jeg lurer på hvordan du konfronterer foreldrene dine rundt dette? Og må de nødvendigvis endre seg til å bli akkurat slik du ønsker de skal være, eller klarer du å godta dem som de er? For jeg kan jo skjønne at de unngår å ta kontakt om de føler du hakket på dem hele tiden, og at du aldri vil godta dem for de dem er.

Min mamma snakker også lite om følelser, og hun er ikke en som slenger rundt seg med klemmer eller sier at hun er glad i meg. Men sånn er hun, og det har jeg godtatt. Hun har jo mange andre gode kvaliteter, og viser på sin måte at hun er glad i meg. Hun gjør så godt hun kan på sin måte. Men hadde jeg drevet og kommentert hennes væremåte ofte på en negativ måte, tror jeg at hun ville blitt så såret til slutt at hun også hadde unngått å ta kontakt med meg. Om ikke annet for å skåne seg selv.

Anonymkode: e3725...7b8

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (På 25.9.2021 den 16.22):

Kjenner nå i voksen alder at jeg er lei av at hun skal oppføre seg på denne måten og føler jeg bør konfrontere henne,

Det er helt menneskelig av deg å tenke at dette er løsninga. Dessverre er det helt feil, du får ikke et bedre forhold til foreldrene dine av dette.

Å bli konfrontert på et personlig plan er tøft for de aller fleste; man kan tenke og til og med påstå at man selv hadde tatt det konstruktivt, all erfaring for min del har lært meg at det er de færreste som takler sånt i virkeligheten. Og når gjennomsnittsmennesket håndterer sånt dårlig så er det overoptimistisk å tro at folk du i hele ditt liv har opplevd som uinteresserte, kalde og umodne kommer til å ta det kjempebra. Hvis formålet med konfrontasjon er å stå opp for deg selv uavhengig av resultatet, så for all del kjør på. Men det høres ikke ut som om det var formålet, du høres skuffet ut over utfallet.

Jeg tror du får bestemme deg for om foreldrene dine er mennesker du ønsker å ha kontakt med. Det høres egentlig ikke ut som om du liker dem så godt, ettersom du kaller dem kalde og overfladiske. Men hvis du likevel vil ha kontakt så må du nesten legge fra deg ideen om at du skal kontrollere dem, det kommer ikke til å skje.