Foreldre og søsken som synes jeg er stygg

[AnonymBruker]

Kjære deg, så vondt å lese! For det første er jeg sikker på at du ikke er stygg, for det andre er det ingen grunn til å ikke bli elsket samme hvor stygg man er. En kamerat av meg har stygge brannskader  og er rett og slett helt smeltet i ansiktet, men han er gift og har barn med en han møtte lenge etter at han fikk det utseende. 

Familien din høres rett og slett ond ut. 

 

Anonymkode: ee040...084

[AnonymBruker]

Du trenger å bli elsket og godtatt. Når man har blitt skadet slik. Men begynn med å like deg selv. Søk hjelp så du kan jobbe med å snu tankemønstrene dine. Stor klem til deg, du fikser dette og!👏

Anonymkode: fb1d5...3b5

[AnonymBruker]

❤ Sender deg en stor virtuell klem

Anonymkode: 3f8fd...b13

[Smascha]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Du trenger å bli elsket og godtatt. Når man har blitt skadet slik. Men begynn med å like deg selv. Søk hjelp så du kan jobbe med å snu tankemønstrene dine. Stor klem til deg, du fikser dette og!👏

Anonymkode: fb1d5...3b5

Enig med denne! 
Du treng støtte og nokon som kan guida deg til å lika, elska og godta deg sjølv. Derfor er det nydeleg å lesa at du er i ferd med å begynna i terapi igjen. Du er verdt det! ❤️ 

[Sunnys]

Du skriver selv du har vokst opp i en dysfunksjonell familie. Og det har du helt rett i. Det er din mor som er helt på bærtur og som virkelig har hatt store indre problemer, disse problemene har hun overført på deg. Ei uskyldig fin jente. 
det du har blitt utsatt for er helt forferdelig. At en mor sier slikt om barnet sitt er hårreisende. Du virker voksen, klok, sosialt smart og empatisk. Du tok hensyn til din mor på dødsleiet, da er du klok. Siden hun sa det hun sa, har hun nok hatt dårlig samvittighet og kjent på dette. 
Alle har vel trekk en ikke er fornøyd med. Alt fra tenner, hud, hår og kropp. Ingen er perfekte, og det er det indre som teller. 
Er sikker på at du er ei flott dame med et helt normalt utseende. 
ikke la hennes indre stemme ødelegge for deg, tankene dine er irrasjonelle, og nå må du ta styringen. 
dette sier bare alt om henne, og ingenting om deg. 
den vakreste svanen kan føle seg stygg, om en får høre av de nærmeste hver dag at en er stygg 
 

[AnonymBruker]

Lett for meg å si, men når man er kommet til 40 så slutter mange å tenke så mye på utseende enten det er over eller under snittet. Du kan iallfall skrive godt. Det er da noe. Tenk heller på å utvikle det talentet?

Anonymkode: 0b2ab...89c

[AnonymBruker]

Tar denne anonymt. Nå har ikke jeg akkurat samme historie som deg TS, men jeg ble også kalt stygg i ungdomstiden. Men dette var av jevnaldringer. Jeg har et nokså normalt utseende den dag i dag. Men slikt setter spor og jeg blir veldig lei meg av å høre om den psykiske mishandlingen du opplevde fra din egen mor.  Jeg er enig med den/de i tråden som skriver at du høres ut som et veldig fint menneske.  Jeg heier på deg og alle andre som har opplevd lignende.  Ta makten din tilbake og aldri gi de menneskene som har trykket deg ned rett.  ❤️

Anonymkode: 35856...531

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Høres ut som min barndom, fikk høre at jeg var mindre pen hele tiden. Jeg var heldig som hadde tak over hodet og. I blant sa mamma at hun ikke elsket meg, ikke forsto seg på meg og at hun ikke hadde noe respekt for en som meg. Det gjør noe med en, må hele tiden øve på selvrespekt i voksen alder. 

Jeg var heldig som i det hele tatt fikk mat, var ofte en beskjed. At ingen orker å høre på det jeg har å si, for det finnes ikke spennende. Jeg var stille i mange år før jeg turte å snakke noe særlig med folk.

Jeg hadde vist potetnese og hesteansikt. Hun klippet alltid håret mitt kort og mobbet meg for å se ut som en gutt. Så var jeg altfor tykk etter jeg ble 12 år og måtte slankes, ja jeg var stor, jeg kjedespiste ofte. Så trente jeg varldig mye da jeg var 15 og gikk ned til strl 34 i bukser, der jeg tidligere hadde hatt 42. Da jeg sto på prøverommet trodde hun ikke på at bukser i 38 og 36 var for store. 34 hang løst på, men hun nektet meg mindre bukser. 

Jeg kunne bare drite i å øve til prøver for jeg kom aldri til å få til noe uansett. Ikke vits i å øve til eksamen for mamma mente at jeg kom til å stryke. Jeg øvde i all hemmelighet og besto med 4. Jeg kom aldri til å bli noe, jeg kom til å bli ufør pga mine store psykiske problemer, mente hun. Ingen kom til å ville ha meg og jeg var ikke verdt noe. 

Da jeg fikk første kjæreste så husker jeg at han sa at jeg hadde et forvridd syn på meg selv. Jeg antar at du har det samme og ikke er så ille som du tror.

Jeg har kuttet moren min ut av livet mitt, noe som også kostet meg resten av familien. Jeg har full jobb, fint hus, mann og to barn. Så jeg vil si at jeg fikk til litt i livet mitt. Jeg valgte bare å ikke tro på henne, jobbet med sosial angst, selvbildet, selvrespekt, tillit til mennesker, osv. 

Det er alltid muligheter tenker jeg. 

Anonymkode: 6ba59...678

Noe så forferdelig  Brutal oppvekst du har hatt, med en mor som, etter hva jeg har lest meg til av personlighetskarakteristikker og atferdsmønstre, må ha hatt sterke narsissistiske trekk (personlighetsforstyrrelse, sannsynligvis). Jeg kjenner igjen mye av det du har blitt utsatt for, fra min egen oppvekst. Det er akkurat som de ikke tillater barna sine å blomstre opp, men skal kue de og holde de nede slik at de kan føle seg overlegne på bekostning av noen. Og barna har jo ingen steder å dra. En amerikansk psykolog ved navn Judy Rosenberg, beskriver det slik: "Childhood is a hostage situation". Og at resten av familien din (sannsynligvis) ikke har evne til å romme dine erfaringer, men behov for å fortsette å se moren din på en foretrukken måte.. Det er vondt og kan forsterke opplevelsen av at man alltid vil stå alene og ingen vil "ha ryggen din".

Men du skapte deg din egen familie. Du hadde kontakt med overlevelsesinstinktet ditt, kom deg vekk fra det usunne, og tok ansvar for deg selv i voksen alder. Jeg tror jeg har mye av den samme resiliensen som deg, selv om jeg i for stor grad kun har stolt på meg selv, og ikke klart åpne meg for andre (enda). Takk for at du delte, det var oppmuntrende å høre at det har gått så bra med deg, du fortjener det så inderlig  

Anonymkode: d00ab...34f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Har hatt det på samme måte som deg.

Men jeg ble hatet for mye mer enn utseendet. Alt jeg gjorde var galt.

Og ja, man har faktisk bare lyst til å dø. Har fortsatt det. Ser ikke at jeg har en verdi for andre på noe vis.

Jeg beundrer deg for at du er i full jobb, jeg klarer bare deltid.

Jeg får ofte høre at jeg er pen, men jeg klarer ikke se det selv. Jeg var stygg som barn og ungdom og har operert meg som voksen og blitt bedre. Men er fortsatt stygg. 😅

Jeg er også litt bitter fordi at jeg tror jeg kunne hatt et bedre liv med en bedre barndom.

Kan bare si at jeg føler med deg og jeg skjønner disse tankene du har om at livet bare skal holdes ut. Man klarer ikke helt leve når man ikke klarer å legge det verste man har blitt utsatt for bak seg. Det er så altfor lett å si "du må se fremover, skape ditt eget liv" når man har opplevd så mange traumer av de nærmeste omsorgspersonene sine over i de viktigste årene av utviklingen av personligheten og psyken sin.

Har ikke noe særlig oppløftende å si, men vi er flere som har foreldre som har fokusert på utseendet og vekt og alt og som har blitt skadet av å ikke bare bli oversett men dirkete mobbet hjemme.

For man blir jo mobbet i skolen også og det ødelegger deg å bli mobbet både i skole og i hjemmet.

Anonymkode: d4b7f...342

Takk for at du delte  Høres ut som du har hatt rollen som hakkekyllingen/det sorte fåret i familien din, du også. Det er vanskelig å leve med den uretten, for alle barn har jo en "livsrett" til å bli elsket og ivaretatt. Jeg var ofte misunnelig på medelever da jeg vokste opp, fordi de hadde familier med samhold. Barna fikk åpenbart de psykologiske byggeklossene de trengte for å bevege seg ut i verden, ta sjanser og utfolde seg. Tror man må jobbe mye og ofte lenge med det internaliserte budskapet om at man ikke er bra nok, og det blir ekstra tøft dersom andre i familien tar parti med foreldre som mobber en, og ikke minst om man blir mobbet og ekskludert også utenfor familien, som i skolesammenheng. 

Jeg tenker gå igang med det som beskrives som "radical self care", for å prøve få et bedre syn på meg selv og egen verdi. Og konseptet "self-parenting". Kanskje du også kan hente inspirasjon fra dette. Jeg sliter selv med ekstrem forakt for eget utseende, men har aldri sett andre mennesker jeg tenker at er stygge. Jo forresten, kanskje moren min. Dessverre. Men det tror jeg er en kombinasjon av at hun ble stygg for meg fordi hun var så skremmende og fæl mot meg. Jeg har prøvd å se for meg hvordan jeg kunne ha oppfattet henne dersom hun var en omsorgsfull mamma. Og da tviler jeg på at jeg hadde oppfattet henne som "mindre pen", men en helt normalt pen dame. Har du fått høre at du er pen, så er du pen. Men som du sier, det spiller mindre rolle så lenge man ikke klarer se seg selv som bra nok. Min erfaring er at folk ikke kommenterer utseendet mitt annet enn klærne mine. Andre får kommentarer på selve utseendet sitt hår, øyne osv, men jeg får i høyden høre "fin genser!" Så jeg kjøper meg stadig gensere 

Kanskje du også kan la deg inspirere av The holistic psychologist, blant annet på youtube. Jeg ønsker deg alt godt i hele verden, du fortjener det!

 

Anonymkode: d00ab...34f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg kjenner meg litt igjen. Ble aldri utsattfor så grov og systematisk psykisk vold som deg. Har aldri opplevd det sagt rett ut. Men har foreldre som helt klart foretrekker mine søsken, også deres utseender. Jeg har aldri fått et kompliment på utseendet fra foreldrene mine. Ikke når jeg pyntet meg heller. Noe som jo var litt rart. Det fikk meg til å tenke «hvor ille er det ikke da, om ikke de som egentlig skal se forbi det overfladiske ikke kommer på å si noe». De kunne jo ha sagt at fargen på kjolen eller fasongen på skoene var fine i det minste. Har innfunnet meg med det i voksen alder. Jeg har fokusert på utdanning, interesser og å gjøre meg uavhengig. Nå, som voksen, hvor alle rundt meg begynner å se gamle ut også, spiller ikke det pussige utseendet mitt så stor rolle lenger. 

Anonymkode: 48eab...426

Skjønner godt at slike opplevelser fikk deg til å tenke hvorfor ikke du fikk høre noe fint om utseendet ditt. Håper andre så at du var og er mer enn fin nok. En del av meg føler meg veldig rebelsk mot utseendepress og det å gi fokus på utseende til barn og ungdom. Men vi vokser jo opp i en verden hvor vi er vitne til hvordan jenter (og gutter, for all del) blir vurdert basert på det ytre. Vi trenger jo å bli likt og akseptert for utseende vårt også. Jeg føler jeg ikke trengte så mye, hadde vært nok for meg at moren min et par ganger i oppveksten f.eks. hadde sagt "du er så søt, så". Og ikke kommet med direkte utsagn om at jeg var stygg/så fæl ut. Men dette evnet hun ikke. Og det er skummelt å tenke hvor lett det da blir for barn å utvikle katastrofale tanker om seg selv. Også det å aldri få høre noe fint om seg selv, mens søsknene blir tildelt rollene som søte/pene/kjekke, er så skadelig. Din resiliens har heldigvis bært deg gjennom alt dette og du har stått på for deg selv. Du er fin, du  

Anonymkode: d00ab...34f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Herregud for en trist historie du har. Det står stor respekt av at du har reist deg tross mobbing fra egen familie. 

Du gjør det godt i livet tross din fæle barndom, men den som har opplevd slikt, blir nok alltid å ha en slags seinskade ❤

Hilsen same - same, but different.

Anonymkode: 945ef...7e4

❤❤❤

Anonymkode: d00ab...34f

[AnonymBruker]

Nooni skrev (16 timer siden):

Kjære vene for et liv du har lest. Jeg føler virkelig med deg. 

Du har vært utsatt for vold, like greit du aksepterer det først som sist. Psykolog Per Isdal sier at det finnes ingenting som er blind vold: all vold har en mening - kanskje ikke for den som utsettes for dem, men da oftest for voldsutøveren. Jeg bare nevner det, for det gjør jo ting dobbelt så ille for deg. Du har blitt utsatt for psykisk vold over svært mange år og voldutøverne var de som sto deg nærmest og som skulle gi deg omsorg, en følelse av tilhørighet og elske deg ubetinget. Man kan si at her er det mange relasjoner rundt deg som har sviktet gjennom mange, mange år, også tanter og onkler og andre som burde stanset og/eller korrigert slike uttalelser, men det gjorde de ikke i en slik grad at det hadde noen nytte for deg. Det sies jo at "for en mor er alltid ens egne barn vakrest", men dette opplevde ikke du, og da er det lett å forstå at når selv ikke din mor kan elske deg eller syns du er vakker, hvem vil gjøre det da? 

Det høres ikke ut som du sliter så mye med selvtilliten i og med at du er høyere utdannet så har du opplevd mestring knyttet til oppgaver og du vet du kan få ting til, men du sliter forståelig nok med selvfølelsen, kanskje også identitet. Ta kontakt med fastlegen din, vær åpen og hør om du kan få en henvisning til DPS eller en annen praktiserende psykolog. 

Du fortjener virkelig å kunne leve resten av livet i harmoni med deg selv, troen på at du har en verdi og med gode og nære relasjoner med de rundt deg. Jeg tror nok du får komplimenter nå som du er voksen, men det gjenstår kanskje å tro på dem? Det håper jeg også du lærer deg.  

Jeg har ikke møtt deg, men ut fra det jeg har lest så høres du ut som en vakker person. Og tro meg, det er viktigst, for hva som er vakkert på utsiden endrer seg fra år til år, fra årtier til årtier. 

Ha en riktig fin helg. 

Tusen takk for et innsiktsfullt innlegg! Ja, du har rett, det jeg vokste opp med var voldshandlinger. Jeg ser jo fra andre som deler historiene sine i denne tråden at det ikke er noe tvil om at de er utsatt for vold i form av psykisk mishandling. Så da gjelder det jo meg også. Årene med tåkelegging og bagatellisering som moren min kom med, har nok medført at jeg ikke helt har klart å stole på egen dømmekraft alltid. At jeg føler meg som et "slemt barn" når jeg tenker at det var mamma som var slem. For som hun sa, hun dro jo på jobb hver dag og sørget for at jeg hadde tak over hodet, klær og mat. Så da var det ikke synd på meg. Og jeg overdrev og fantaserte de gangene jeg spurte henne hvorfor hun behandlet meg dårlig. Dette har bidratt til at jeg ikke helt har klart å "ta opp kampen" med det internaliserte budskapet om at jeg er stygg og uelskbar, fordi jeg føler at jeg da står i opposisjon til min "selvutslettende mor" som ofret seg for familien, jobbet og sto på for at vi skulle ha tak over hodet. Rart hvor hjernevasket man kan bli av slike foreldre.

Viktig moment det du sier om at det er flere som svikter i slike familier. Utvidet familie, eller det kan være naboer som oppfatter ett og annet men som ikke griper inn på noe vis. 

Jeg fikk gode tilbakemeldinger på skolen fra lærere mht. skoleprestasjonene mine, så jeg hadde en visst selvtillit på det området, og det berga meg nok. Som flere i denne tråden, som har hatt andre bein å stå på eller klart å distansere seg fra en dysfunksjonell familie og åpne for andre relasjoner eller livsområder hvor man opplever mestring. 

Harmoni, ja  Det er et ord som vekker en lengsel i meg. Mon tro om jeg kan få kjenne litt av det, en gang. Hadde vært magisk. Tusen takk for at du skrev det du skrev, det var så godt å lese, og jeg skal virkelig ta ditt råd og bestille time hos legen min og se om jeg ikke kan få henvisning til DPS. Tror jeg er klar for å ta tak nå, i dette med forakt for eget utseende. Å lage denne tråden og lese svarene har hjulpet skikkelig mye. Du er en vakker person, du også. Ingen tvil om det.

Ha en fin helg, du også! ❤

 

Anonymkode: d00ab...34f

[AnonymBruker]

Medic.9009 skrev (10 timer siden):

Så trist å lese ! Jeg har alltid hatt veldig omsorgsfulle foreldre og gode søsken og et veldig godt barndom... Jeg kan dessverre ikke relatere til dette.. Men ønsker deg alt godt ❤️

Tusen takk ❤ Det er godt å høre at du har blitt ivaretatt  

Anonymkode: d00ab...34f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Kjære deg, så vondt å lese! For det første er jeg sikker på at du ikke er stygg, for det andre er det ingen grunn til å ikke bli elsket samme hvor stygg man er. En kamerat av meg har stygge brannskader  og er rett og slett helt smeltet i ansiktet, men han er gift og har barn med en han møtte lenge etter at han fikk det utseende. 

Familien din høres rett og slett ond ut. 

 

Anonymkode: ee040...084

Tusen takk ❤ Enig, alle barn (og voksne) fortjener og trenger å bli elsket uansett hvordan det ytre er. Godt å høre om kameraten din! Ja, jeg lurer litt på dette med ondskap. Finnes det, eller finnes det ikke. Jeg har ofte tenkt at jeg har kjent ondskap veldig nært innpå meg i oppveksten, av mine egne. Men så har jeg brukt mye tid og krefter på å forsøke forstå hvordan moren min (og søsknene mine) ble formet av egne barndomserfaringer, hvor alle er traumatiserte på ulikt vis og dette går fra generasjon til generasjon inntil noen bryter ut og sier at nok er nok. Men jeg tror at det også handler om en form for sadisme/ondskap. Man ser at man skader og plager andre, man hører barnets/søsterens gråt, men man velger likevel å fortsette. 

Anonymkode: d00ab...34f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Du trenger å bli elsket og godtatt. Når man har blitt skadet slik. Men begynn med å like deg selv. Søk hjelp så du kan jobbe med å snu tankemønstrene dine. Stor klem til deg, du fikser dette og!👏

Anonymkode: fb1d5...3b5

Tusen takk for oppmuntringen  Jeg skal ta tak i dette nå og se om jeg får hjelp til å nøste opp i vanskene. Stor klem tilbake, håper du har det bra!  

Anonymkode: d00ab...34f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

❤ Sender deg en stor virtuell klem

Anonymkode: 3f8fd...b13

❤ Tusen takk, den satt jeg pris på!

Anonymkode: d00ab...34f

[Kenwooden]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Takk for svar! Jeg har ingen kontakt med søsknene mine. Min mor døde for noen år tilbake. Vi hadde litt kontakt før hun døde. Hun begynte da å snakke om utseende mitt, og beskrev meg som "den skjønne" blant barna sine. Jeg følte veldig ubehag ved dette, og ble sint inni meg. Følte at hun, selv ikke da hun nærmest lå på dødsleiet, klarte gi slipp på utseendefokuset. Følte at hun ville smiske med meg og få meg til å tilgi henne for alt hun tidligere har sagt og gjort. Men jeg forholdt meg nøytral, gikk ikke inn i det vonde jeg hadde opplevd med henne. Lot henne dø med forestillingen om at jeg ikke bar nag til henne. 

Jeg har jevnlig kontakt med min far. Han var den eneste som aldri sa noe stygt om utseendet mitt og jeg følte at han var den eneste som oppriktig var glad i meg, selv om han kunne være fysisk voldelig når han ble sint. Kanskje det var denne følelsen av at jeg iallefall hadde en i familien som ikke foraktet meg fullstendig, som reddet meg. I mange år slet jeg med alvorlige selvmordstanker, og det er for meg fremdeles nesten uforståelig at jeg har kommet meg gjennom en lang utdanning, klarer stå i jobb, og ikke har bukket helt under.

Jeg tror jeg har skjøvet mye av tankene om utseendet mitt litt til side i hverdagen, for å prøve overleve og iallefall mestre arbeidslivet. Men i møte med nye kolleger og kunder så føler jeg meg alltid usikker. Setter på meg en maske med makeup (ikke mye, men har lært meg å sminke meg sånn at jeg ser grei ut), hår og klær som sitter pent. Har ingen komplekser for kroppen min. Men det er noen trekk i ansiktet som jeg ikke får gjort noe med. Jeg innbiller meg at folk får det vanskelig når de ser på meg, og jeg synes synd på de som må forholde seg til noe så fælt som meg. Ellers vet jeg at jeg er et snilt nok menneske. Prøver å være en inkluderende og raus kollega. Alltid hyggelig mot folk, smiler til fremmede på gata og får smil tilbake. Men forholdet til meg selv er ikke så bra. Jeg tåler f.eks ikke å få tatt bilder av meg selv, eller se på bilder av meg selv, uten at jeg får angstanfall og selvmordstanker.

Tenker at jeg kanskje bør prøve meg i terapi igjen. Dette er temaer jeg synes var for flaut å gå inn i da jeg gikk i behandling i mine yngre dager.  

 

 

Anonymkode: d00ab...34f

Jeg tenker at en evt ny behandler bør få lese det første innlegget ditt her. For du skriver godt! ❤️ Herregud for en oppvekst.. og for et tøft liv. Du fortjener virkelig å få et godt liv videre 

[AnonymBruker]

Smascha skrev (8 timer siden):

Enig med denne! 
Du treng støtte og nokon som kan guida deg til å lika, elska og godta deg sjølv. Derfor er det nydeleg å lesa at du er i ferd med å begynna i terapi igjen. Du er verdt det! ❤️ 

Takk for oppmuntringen, det blir en tøff prosess men er nødt til å brette opp ermene nå og se om jeg ikke får snudd skuta på bedre kurs. Håper du har det bra ❤ 

Anonymkode: d00ab...34f

[AnonymBruker]

Vet du hva, jeg har hatt det helt likt som seg ts😒 Dette var som å lese om meg selv. Hvertfall det med utseende. 

Min far forlot meg som barn, jeg ble utsatt for seksuelle overgrep og jeg hadde en stefar som stod og kjeftet og skrek hver eneste dag. Min mor gjorde ingenting, men var mye borte fordi hun ikke orket å forholde seg til det som skjedde. Jeg var så redd konstant. 

Jeg skjønner heller ikke hvordan jeg har klart meg. Jeg har utdannelse, men ble veldig syk fra videregående. Hadde egentlig veldig gode karakterer, men alt raknet til slutt for meg. Men tok en bachelor til slutt senere i livet. Men det kunne blitt så mye bedre, hadde jeg hatt et bedre grunnlag og bedre psykisk helse. Det er så mange knuste drømmer, og det er vanvittig deprimerende. 

Jeg kjenner veldig igjen det selvforaktet. Blir ekstra sliten på jobb, for er så redd ingen tåler å se på meg engang. Og går på butikken om kveldene, for tør ikke gå ut på dagen. Kun når jeg må på jobb, men får ofte angstanfall av det. Sikker på andre tenker med forakt når de ser meg. - selv om jeg vet med logisk tankegang at ingen bryr seg. 

Jeg tok faktisk en operasjon i ansiktet, som i tillegg ble mislykket. Så må rette opp i det. Men det gjorde det verre. 

Jeg prøver å ta tak i hver negativ tanke. Går til psykiatrisk sykepleier, selv om jeg føler det ikke er nok. Vurderer å betale privat psykolog, selv om jeg så bruker opp pengene mine. Men det er kanskje verdt det? Vil ikke gi opp, har et liv. Jeg anbefaler deg virkelig å søke mer hjelp og jobbe hardt med deg selv. Det er ikke din feil, og du fortjener å ha det godt. Prøv å finne noe i livet som kan gi deg glede. Jeg føler virkelig med deg og vet hvordan du har det ❤️

Anonymkode: 65c71...e58

[AnonymBruker]

Sunnys skrev (5 timer siden):

Du skriver selv du har vokst opp i en dysfunksjonell familie. Og det har du helt rett i. Det er din mor som er helt på bærtur og som virkelig har hatt store indre problemer, disse problemene har hun overført på deg. Ei uskyldig fin jente. 
det du har blitt utsatt for er helt forferdelig. At en mor sier slikt om barnet sitt er hårreisende. Du virker voksen, klok, sosialt smart og empatisk. Du tok hensyn til din mor på dødsleiet, da er du klok. Siden hun sa det hun sa, har hun nok hatt dårlig samvittighet og kjent på dette. 
Alle har vel trekk en ikke er fornøyd med. Alt fra tenner, hud, hår og kropp. Ingen er perfekte, og det er det indre som teller. 
Er sikker på at du er ei flott dame med et helt normalt utseende. 
ikke la hennes indre stemme ødelegge for deg, tankene dine er irrasjonelle, og nå må du ta styringen. 
dette sier bare alt om henne, og ingenting om deg. 
den vakreste svanen kan føle seg stygg, om en får høre av de nærmeste hver dag at en er stygg 
 

Tusen takk for at du skrev  Mamma hadde utvilsomt store problemer med seg selv, ja. Da hun døde sørget jeg mye over at hun aldri tok tak i traumer/belastninger hun hadde hatt i egen oppvekst i relasjon til sin egen mor. Dette overskygget mye av sinne mitt, som jeg også har ovenfor henne. Man skal sørge over egen barndom og de påkjenningen den førte med seg på vegne av både seg selv og egne søsken. Samtidig sørger man over foreldrenes vanskelige barndom og hvordan dette gjorde det umulig for de å ivareta egne barn. Kompliserte greier, dette. Tror mange dessverre kjenner seg igjen i slik familiedynamikk. Noen ganger handler det om kritikk for utseendet, andre ganger kritikk for at man er "dum og aldri vil bli til noe". Det krever så mye motstand for å stå oppreist i dette og få et verdig liv. Livsløgner og forsvarsmekanismer som går i arv, fra generasjon til generasjon. 

Ja, det er jo helt sant at alle har noe som er pent og mindre pent ved eget ytre. Det er jo bare sånn det er, for oss alle. Det hjelper å realitetsorientere seg om dette. Jeg tenkte jeg skulle begynne med kroppen min, og finne noe jeg virkelig liker ved den. Som f.eks at jeg er glad i føttene mine, som bærer meg gjennom dagen og er sterke. Og så bygge meg oppover, og tvinge meg selv til slutt til å si noe fint om ansiktet mitt. Ta bilde av meg selv og bare se på den detaljen i ansiktet mitt og åpne opp for å føle godhet rundt dette. At det er helt uproblematisk å se ut som meg, det er plass til meg også. Lett å skrive dette, men vet at det blir en dryg prosess. En form for eksponeringsterapi og desensitivisering for angst for eget utseende  

Anonymkode: d00ab...34f