Jeg får det vondt og blir deprimert når mine nærmeste har det vondt - hvordan takle det?

[AnonymBruker]

Jeg satt og gråt som et foss tidligere i kveld når jeg snakket med min storesøster. Hun er veldig deprimert og har et veldig tungt liv med vanskelig ekteskap, andre vanskelige problemer, og alt har ballet seg på. Jeg aner ikke hvordan jeg skal hjelpe henne da det ikke er så mye jeg kan gjøre. Jeg hjalp til med litt penger, men sa også at hun kunne kontakte meg når som helst, for jeg brydde meg virkelig mye om henne.
 

Hun har ikke hatt noe støtte fra familie, og alle har så og si hatt lite kontakt med henne, men selv om vi ikke alltid har hatt mye kontakt, har jeg alltid brydd meg om henne. Jeg gråter mens jeg skriver dette. Det er så tungt å høre at andre i familien sliter. Det er nesten verre enn å være deprimert og slite med ting selv. 

Anonymkode: 2bf95...e9a

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: ba904...e81

[AnonymBruker]

Du er nok veldig empatisk, og vet ikke hvordan du skal skille dine følelser og energier fra andre sine og sette grenser. Finnes masse videoer på youtube om å være empath ville sett litt på det. Var som deg, og etter mye arbeid med meg selv har jeg blitt bedre til å ikke ta på meg andre sine følelser. Søsteren får det ikke bedre av at du også er trist, og hun har sine ting hun skal gå gjennom i livet sitt som ikke har noe med deg å gjøre. Du har ikle ansvar for å gjøre det for henne,du kan være der for henne.

Anonymkode: 66dad...524

[AnonymBruker]

Kjære deg! Jeg skjønner så godt hvordan den følelsen er. Jeg har det HELT likt og sliter en del med det akkurat nå - føler at jeg vil ta byrden for at de skal slippe (på en måte). Har tidligere slitt en del med det, at jeg føler så sterkt hvordan de kan ha det for jeg vet hvor jævlig det er. Har gått til psykolog og snakket litt om dette, og tipset meg om man må lære seg og ikke tenke og føle så mye på hvordan andre kan ha det. Det viktige er at man ER der for dem, lytter og bryr seg om dem. For realiteten er at de kanskje ikke opplever det helt på den måten man «føler at de kan ha det» (ref. Egne personlige erfaringer). Etter jeg fikk barn syns jeg denne følelsen er forsterket x 100 og sliter en del med det. Det handler mest om «hva/hvis» de opplever noe vondt, noen er slemme, vil de få venner. Så klarer ikke selv å leve opp til det tipset jeg fikk fra psykologen akkurat nå. Jeg har jo en fornuftig del som vet at dette går nok så bra, men så tar følelsene overhånd inni meg. 

Ikke noe godt tips kanskje. Var bare tilfeldig at jeg så denne tråden, og ville bare si at jeg vet hvordan det kan føles.

Når det er sagt, så håper jeg din søster får hjelp. Det er lurt å snakke med fastlegen og kanskje få henvisning til psykolog og/eller annen behandling. 

Anonymkode: e5a97...6bf