Hvordan holde seg fra å le?

[AnonymBruker]

Noen som har noen gode råd til  hvordan holde seg fra å le? Jeg er plaget av at jeg begynner le i situasjoner det ikke passer seg. Har prøvd å tenke på noe annet, bite meg på innsiden av kinnet og klype meg i armen, men det fungerer dessverre ikke...

Anonymkode: 36d1d...01d

[KjøttOPP]

Vi reagere alle på ubehag som kroppen opplever og som tenner vårt nervesystem. Jeg har sittet mang en gang i ubekvemme situasjoner og fortalt om sterke opplevelser som har rammet meg, og jeg reagerer også med å smile og le. Prøver bare å være åpen om min reaksjon, da det ikke er like lett å moderere ens naturlige reaksjon på gitt stimuli  

[AnonymBruker]

Det er sykt vanskelig, sliter med det samme. Mister venner pga dette, og også en jeg var forelsket i. Ler meg skakk i situasjoner hvor andre gråter. Fryktelig.

Anonymkode: 8b1e9...6fa

[TheQueen123]

AnonymBruker skrev (På 21.9.2021 den 12.08):

Noen som har noen gode råd til  hvordan holde seg fra å le? Jeg er plaget av at jeg begynner le i situasjoner det ikke passer seg. Har prøvd å tenke på noe annet, bite meg på innsiden av kinnet og klype meg i armen, men det fungerer dessverre ikke...

Anonymkode: 36d1d...01d

Haha. Harikke noen gode råd. Sliter med det samme selv.. 

[AnonymBruker]

KjøttOPP skrev (På 21.9.2021 den 12.10):

Vi reagere alle på ubehag som kroppen opplever og som tenner vårt nervesystem. Jeg har sittet mang en gang i ubekvemme situasjoner og fortalt om sterke opplevelser som har rammet meg, og jeg reagerer også med å smile og le. Prøver bare å være åpen om min reaksjon, da det ikke er like lett å moderere ens naturlige reaksjon på gitt stimuli  

Åja, det med nervesystemet visste jeg ikke, men det gir mening. Godt råd å være åpen om det, blir du som oftest forstått på det?

Anonymkode: 36d1d...01d

[KjøttOPP]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Åja, det med nervesystemet visste jeg ikke, men det gir mening. Godt råd å være åpen om det, blir du som oftest forstått på det?

Anonymkode: 36d1d...01d

Psykoedukasjon gjør det lettere å forstå seg på seg selv, og letter litt på tanken om at man er abnormal og derigjennom en smule gal. Jeg har tjent masse på å lese om psykologi og forbindelsen mellom kropp og sinn, og anbefaler det på det sterkeste! 

Ja, det hjelper å være åpen om reaksjonen min, for da kan andre lettere få den biten til å passe inn i sitt verdensbilde, slik at en slipper å fremstå som totalt skjødesløs :) 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.9.2021 den 12.08):

Noen som har noen gode råd til  hvordan holde seg fra å le? Jeg er plaget av at jeg begynner le i situasjoner det ikke passer seg. Har prøvd å tenke på noe annet, bite meg på innsiden av kinnet og klype meg i armen, men det fungerer dessverre ikke...

Anonymkode: 36d1d...01d

Er helt lik😅 enda jeg er blitt 34år. Kan begynne å le av å gå mot folk og tenke "tenk visst" , altså helt tullete. Vi får heller se positivt på det. 

Anonymkode: 24f6c...05c

[AnonymBruker]

 Jeg ler når noe vondt skjer. Sorg typisk. Jeg lo da jeg fikk vite at min bestefar var død, jeg var da 9 år. Jeg lo da mi nære venninne ble drept, i begravelsen. Jeg rista vilt av latter. Jeg håper det så ut som jeg gråt hysterisk. Det var min form for gråt, og jeg klarte heldigvis å ikke le så det runga i kirka, men jeg hiksta og prøvde virkelig desperat å kvele latteren. Satt heldigvis langt bak, med få i nærheten. Fy søren så uforskamma og horribelt gjort. Hadde jeg vært alene, ville jeg forlatt kirka, men jeg var der med ei annen venninne som også var nær hun som døde (og mi bestevenninne), som trengte trøst og omsorg gjennom det hele. Jeg holdt henne i armene mine og begravde hodet mot halsen hennes. Hun vet at jeg ler når noe vondt skjer. Hun gråt, jeg lo. Vi fant sammen i sorgen.
Jeg lo da mi mor fikk kreft og jeg lo la min far fikk hjerteinfarkt. Det kunne ha vært av glede, men man elsker sine mishandlere på et vis. De døde ikke.
Jeg lo av smerte da jeg fødte, jeg trengte ikke lystgass for å si det sånn.

Jeg ler og smiler også når jeg forteller om barndommen min, samtidig som jeg vrikker på kroppen og viser tydelig ubeha. Jeg opplevde grov omsorgssvikt og har hatt det veldig tøft. Det er utrolig vanskelig og vondt å snakke om. Jeg ler og smiler når jeg er i min verste depresjon. Jeg blir ikke tatt seriøst når jeg forteller hvor vondt jeg har det, nettopp fordi jeg "smiler og ler, og virker glad og sosial". De skulle bare visst hvor på randen av selvmord jeg har vært flere ganger de dagene jeg smiler mest.

Nå håper jeg du kan føle deg mer normal, TS. Du ville tenkt at jeg var utrolig sær, ondskapsfull og gal i huet. Virkelig ikke riktig nagla. Jeg ble fillerista som barn og dytta ned trappene flere ganger, mulig jeg fikk ei feilkobling.

Anonymkode: 349ff...25a