Å sørge over noen jeg aldri har møtt

[AnonymBruker]

I termingruppa til mitt yngste barn døde det nylig en liten gutt som følge av en sjelden sykdom. Lille nurket rakk ikke engang å bli ett år gammel, og selv om jeg aldri har møtt hverken han eller foreldrene går jeg konstant og tenker på dem og sørger. Jeg gråter konstant og det gjør rett og slett vondt. Måtte bare få det ut ett sted, har ingen å snakke med om dette. 

Anonymkode: 4864c...c8e

[Million]

Man kan som mor ofte kjenne på medfølelsen med andres sorg når det kommer til barn, og å miste barn. Det ligger i hjerterota. Man ser for seg å være i samme situasjon selv, og blir grepet av tårer og medfølelse og sorg over at et uskyldig barn kunne dø.

Jeg ble forferdelig bløthjertet selv etter å ha fått barn. Var ikke det før i det hele tatt. Men som mor fikk jeg plutselig et så lettrørt hjerte at det er helt pinlig nesten.

En jeg gikk gravid samtidig med på jobben, fikk også en sønn, som jeg. Vi hadde svangerskapspermisjon samtidig (men omgikkes ikke privat da) Så gikk det noen år og barna våre kom i tenårene. Og så skjedde det som aldri skulle behøvd å skje, og som gir meg gåsehud og hårene reiser seg i nakken når jeg skriver dette; sønnen hennes tok selvmord og døde. Jeg har ikke ord.... jeg gråter hver eneste gang jeg ser henne poste et bilde om et minne eller av en pyntet grav, hver gang hun skriver noe om han. Jeg møtte aldri gutten, men det føles så nært fordi han var like gammel som min egen sønn. 

Det er helt grusomt å tenke på. Faen også, nå begynte jeg å sippe igjen bare fordi jeg snakket om det. Men det er så synd på barn (og de etterlatte) som har det vondt eller dør, det gjør meg så vondt langt inn i hjerteroten! 

Endret 15. september 2021 av Million

[Carrot]

Å ha empati og medfølelse er en ting men om du virkelig kjenner på sorg over situasjonen til foreldrene og barnet slik at du faktisk sørger er noe annet. Det er kanskje noe du burde snakket med helsesøster eller andre som er bedre rustet til en slik samtale om enn en forum som dette. 

 

[PokemonGone]

Mange ganger gråter jeg etter ting jeg aldri har opplevd. For eksempel leste jeg om hungersnøden til den ukrainske befolkningen i 1932, forårsaket av Stalin -regjeringen. Jeg leste brev fra foreldre til barna deres der de fortalte at de døde av sult og andre ting som ikke kan gjentas. Jeg gråt før jeg sov. Andre ganger gråter jeg etter ting som jeg kunne ha opplevd som å ha mer tid med foreldrene mine. En normal og (kanskje) lykkeligere ungdomstid med begge to.