Jeg har ikke evnen til å glede meg på andres vegne!

[Pipaluk]

Thomasine skrev (21 timer siden):

Usj...dette var trist lesing...

Når man ikke kan glede seg over andres glede mangler man empati.  Ville vurdert å skifte venner om de ikke hadde gitt meg glede. 

Negativ konkurranse blant venner er ikke holdbart. Tror dere er av den yngre garden?

Jeg ble så glad når en kollega som har jobbet hardt for å bli gravid til slutt ble det at hårene reiste seg på armene- glad på deres vegne! 😃

Hvordan vet du om dine venner alltid er oppriktig glad på dine vegne?. Kanskje de i likhet med mange andre er gode skuespillere?

[Pipaluk]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen TS, men jeg tror temaet er tabu for veldig mange. Du sier selv at du er istand til å glede deg over det som skjer med dine aller nærmeste og det er en god indikasjon på du ikke har  manglende empati, men bare er ærlig på det du føler. 

Jeg føler selv at det er vanskelig å glede meg på andres vegne hvis det er noe jeg selv ønsker meg. Eller det kan være at jeg føler at de ikke fortjener det like mye som andre.  Venninna mi har alltid slitt mye faglig og brukt lang tid på å klare stoffet. At hun fikser eksamen og til og med får toppkarakter det unner jeg henne. Jeg vet selv at jeg kan få toppkarakterer om jeg virkelig går inn i det, så for meg er det ikke så misunnelsesverdig.  Men hadde hun, som nå har fått drømmepakka med mann og hus vunnet millioner så hadde det vært hardt å svelge for meg. Jeg hadde hatt problemer med å uttrykke at jeg var glad på hennes vegne, da jeg virkelig kunne trengt noen millioner selv.  Da hadde det vært annerledes med en venninne som fikk slag  og har levd et veldig begrenset og vanskelig liv, med en del økonomiske bekymringer. Hadde hun blitt millionær så hadde jeg virkelig hoppet i taket. For er det noen som jeg synes virkelig fortjener det, og ikke bare vil feste det bort, så er det henne. Da ser jeg for meg at vi endelig kan dra på ferieturer sammen  med all assistanse hun trenger. 

Når det gjelder livsbegivenheter som ekteskap og barn så kjenner jeg på en ambivalens der. Jeg er på en måte glad på andres vegne, men er samtidig redd for at de skal bli så lykkelige med ny partner/baby at de rett og slett glemmer meg. Så for min del, så kan det være noe sånt som ligger bak. 

Jeg tror det viktigste vi kan gjøre er bare å akseptere at følelsene av misunnelse og manglende glede på deres vegne er noe man ikke helt blir kvitt. Man må bare leve med det på et vis. Å fornekte følelsene tror jeg ikke man kommer noen vei med. 

[Sunnys]

Mangler er litt slik: det ikke jeg har skal heller ikke andre ha. 
noen føler dette inni seg, mens andre mister kontrollen over misunnelsen og blir spydig eller kommer med kommentarer og stikk

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.9.2021 den 1.25):

Det er skremmende å lese hvor mange som føler det slik i tråden. Dette vitner jo om lite eller mangel på empati.

Anonymkode: 9536f...60b

Kanskje noen har opplevd mye dritt gjennom livet at man tilslutt blir følelsesløs. Man bare har følelser for de nærmest - kjæreste, ektefelle, foreldre, barn, men ikke mer utenom. Man liksom blir ikke misunnelig eller noe heller, men føler ikke noe. Helt nøytral. 

Anonymkode: 437fd...782

[AnonymBruker]

Sunnys skrev (2 timer siden):

Mangler er litt slik: det ikke jeg har skal heller ikke andre ha. 
noen føler dette inni seg, mens andre mister kontrollen over misunnelsen og blir spydig eller kommer med kommentarer og stikk

Man trenger ikke føle sjalusi, misunnelse eller noe som helst når man ikke føler det å glede seg over andre. Det er liksom at man er helt nøytral. no feelings liksom. 

Anonymkode: 437fd...782

[Thomasine]

Pipaluk skrev (På 13.9.2021 den 19.21):

Hvordan vet du om dine venner alltid er oppriktig glad på dine vegne?. Kanskje de i likhet med mange andre er gode skuespillere?

Nei, det kan man jo ikke vite…men tror ikke det er tilfelle. Da ville de nok ikke invitert og planlagt treff.

Er det tilfelle er det trist…

Skal jaggu ta det opp neste gang og høre om noen har hatt eller hørt om slike tanker.

Alle har vel «venner» som ikke gjør en godt, men de er vel ikke de som blir holdt varmest. 
Man kjenner jo på hvem som er med og hvem som spiller om man kjenner vennene sine godt.
Noen er mer interessert i andre…😉

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.9.2021 den 9.55):

Hele livet har jeg vært sånn, men det som er så rart er at det spiller ingen rolle om jeg har det dårlig eller bra med meg selv. Jeg unner liksom ingen venner noen ting.. Hva er det som feiler meg egentlig.. Jeg vil ikke være sånn. Jeg gleder meg på mamma, pappa, samboer, søsken og barna mine sine vegne, helt oppriktig. Men når det kommer til  venninner så får jeg ikke den følelsen at jeg er glad på deres vegne..  Noen andre som har det sånn? Tør ikke snakke med noen om dette, skammer meg! Jeg er foresten dame på 33 år, har samboer og barn, trives med livet mitt. Men har et tungsinn og føler meg ikke bra nok i perioder. Men de periodene jeg kjenner på masse mestring og føler meg pen, så klarer jeg likevel ikke glede meg på venninners vegne... Når de mislykkes så føler jeg meg bra. Skjemmes over meg selv..

Anonymkode: 98494...e55

Jeg har hatt noen sånne veninder . Og opplever de mer som om de skal konkurrere i alt. Og blir sur når jeg endelig lykkes med noe. Hvis veninder skal ødelegge gleden jeg har når jeg har jobbet hardt for noe over tid, ved å sitte å være sur. Så får de heller bare få status som tidligere venn. Har du stort konkurranse instinkt kanskje? eller litt for mye misunnelse? Jeg opplever også de samme, er veldig opptatt av at jeg skal løfte de i skyene for det minste lille. Det klarer jeg ikke, dersom man får reaksjon sur andre veien. Ikke har jeg behov for å bli hyllet på noe vis. Men forventer jo litt positivitet når jeg deler positive ting med dem. 

Anonymkode: 49d6d...0fe

[AnonymBruker]

Hadde det sånn når jeg ikke hadde det godt med meg selv og var usikker. Men nå klarer jeg å glede meg masse på vennene mines veier, felle noen gledes tårer når andre oppnår noe. Til og med fremmede kan jeg bli oppriktig glad på deres veier. 

Er vel noe med det å sette seg inn i andres situasjoner, legge seg selv litt bort og unne andre godt. Itte vet e! 

Anonymkode: 18926...7f9

[Anonymus Notarius]

Tror du er helt normal. De fleste gleder seg sjelden oppriktig på andres vegne, og jo svakere/mer perifer relasjonen er, jo mindre gleder man seg. Det er ikke det samme som at man er misunnelig (selv om noen kan være det også), men rett og slett at det ikke fremkaller så mye følelser.