Har ikke plass til barn i livet

[AnonymBruker]

Jeg har kommet i en alder der jeg må bestemme meg for om jeg skal ha barn eller ikke. Men jeg vet ikke. Har tenkt at det kommer en dag og jeg er klar og vil ha barn. Men vet ikke hva jeg vil forsatt.

Jeg er veldig flink med barn, elsker dem, søte gledespredere. God tante det er jeg og en veldig omaorgsperson med mye kjærlighet.  Men å ha sine egne krever noe helt annet. Mitt egent selskap er utrolig viktig for meg. Jeg trenger virkelig å trekke meg litt bort og gjøre mine greier, da lader jeg og nyter livet. Samtidig liker jeg ikke at alle dagene skal være like. Jobb,hente unger,middag,barne tv, legging, tv, sove... Jeg vil ha friheten som jeg har nå, da styrer jeg kun meg selv og kan gjøre hva jeg vil etter jobb. Jeg har det godt slik jeg har det nå med min samboer. Vi kan ha sex når og hvor vi vil, og vi kan trene sammen eller reise på impulsturer. I selskap treffer vi barn og etterpå er vi fri igjen. Det er mange andre grunner også. Foreldre møte, penger,kjøre/hente, bekymring,lekser,masete svigerforeldre,enda fler selskap og kakebaking,sykdom, osv osv... Ett helt annet liv. Jeg har allerede ett liv som jeg trives med. Jeg savner ingenting.

Men jeg har kjent følelsen av å se for meg selv med ett barn, det er en varme i brystet som et vanskelig å forklare, en følelse av at jeg vil ta vare på en liten. Jeg kan gråte om jeg fokuserer mye på den følelsen, men det er lett å blåse den følelsen bort. Jeg vet at jeg hadde gidd barnet mye omsorg,sang,prating,latter og kjærlighet. Det er de tingene der som jeg vet ville føles fantastisk. Men tror ikke det er verd det. Jeg kan føle de følelsene uten barn også, kansje ikke like sterkt og på samme måte, men jeg er generelt lykkelig slik jeg har det nå. 

Finnes det en måte å finne ut i seg selv hva jeg faktisk vil? Det er mega vanskelig for meg. Nettopp fordi jeg er så glad i barn og vet jeg hadde elsket mitt egent over alt på jord. Men det vil samtidig ta mye fra livet mitt nå som jeg liker og det vil være vonde følelser med barn.

Hvordan finne det ut?? 

Anonymkode: 6e7fa...606

[Blod]

Det høres ut som du vet hva du vil, du må bare lande på aksepten for det. Man kan ha lyst på barn, og vite at man ikke vil/kan/skal ha dem. 

[Gjest Hvemsomhelst]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg har kommet i en alder der jeg må bestemme meg for om jeg skal ha barn eller ikke. Men jeg vet ikke. Har tenkt at det kommer en dag og jeg er klar og vil ha barn. Men vet ikke hva jeg vil forsatt.

Jeg er veldig flink med barn, elsker dem, søte gledespredere. God tante det er jeg og en veldig omaorgsperson med mye kjærlighet.  Men å ha sine egne krever noe helt annet. Mitt egent selskap er utrolig viktig for meg. Jeg trenger virkelig å trekke meg litt bort og gjøre mine greier, da lader jeg og nyter livet. Samtidig liker jeg ikke at alle dagene skal være like. Jobb,hente unger,middag,barne tv, legging, tv, sove... Jeg vil ha friheten som jeg har nå, da styrer jeg kun meg selv og kan gjøre hva jeg vil etter jobb. Jeg har det godt slik jeg har det nå med min samboer. Vi kan ha sex når og hvor vi vil, og vi kan trene sammen eller reise på impulsturer. I selskap treffer vi barn og etterpå er vi fri igjen. Det er mange andre grunner også. Foreldre møte, penger,kjøre/hente, bekymring,lekser,masete svigerforeldre,enda fler selskap og kakebaking,sykdom, osv osv... Ett helt annet liv. Jeg har allerede ett liv som jeg trives med. Jeg savner ingenting.

Men jeg har kjent følelsen av å se for meg selv med ett barn, det er en varme i brystet som et vanskelig å forklare, en følelse av at jeg vil ta vare på en liten. Jeg kan gråte om jeg fokuserer mye på den følelsen, men det er lett å blåse den følelsen bort. Jeg vet at jeg hadde gidd barnet mye omsorg,sang,prating,latter og kjærlighet. Det er de tingene der som jeg vet ville føles fantastisk. Men tror ikke det er verd det. Jeg kan føle de følelsene uten barn også, kansje ikke like sterkt og på samme måte, men jeg er generelt lykkelig slik jeg har det nå. 

Finnes det en måte å finne ut i seg selv hva jeg faktisk vil? Det er mega vanskelig for meg. Nettopp fordi jeg er så glad i barn og vet jeg hadde elsket mitt egent over alt på jord. Men det vil samtidig ta mye fra livet mitt nå som jeg liker og det vil være vonde følelser med barn.

Hvordan finne det ut?? 

Anonymkode: 6e7fa...606

Det virker som at du ønsker barn, men tenker på alle kravene og pliktene som medfølger.  Det er noe merkelig som ofte skjer… og det er at krav og plikter blir mindre truende når barnet kommer.  Da blir de ofte litt som, ja selvsagt klarer vi dette, null problem.  Tanker og bekymringer blir det nok, men de får mindre plass.  Det samme skjer med den måten du verdsetter friheten deres nå.  Ikke sikkert akkurat det vil føles like viktig når dere har barn.

Endret 5. september 2021 av Hvemsomhelst

[AnonymBruker]

Jeg er mor til to. De er nå 10 og 12 år. Ingen sitter på fanget mitt lengre, ingen kommer løpende mot meg for en klem, ingen trenger trøst og kos i en god armkrok. Den tiden er forbi, og den gikk så altfor, altfor fort. Barna er selvstendige og selvgående tweens som viser mer glede overfor venner enn overfor meg. Slik det jo skal være i den alderen. 

Så hva gjorde jeg? Jo, skaffet meg ei lita hund. Og hun ligger akkurat nå og sover i armkroken min, som den mammadalten hun er. Hun er med på fjellturer, skogsturer og bilturer- noe barna skyr som pesten. Og hun kommer løpende mot meg hver eneste gang jeg kommer hjem. Høres sikkert rart ut, men å ha hund minner meg om da ungene var små. Bare at det er MYE enklere å ha en hund med på ting😂

Ellers kjenner jeg meg godt igjen i hva du snakker om, TS. Jeg er introvert, og liker å være fri og frank, og det er først nå, etter 10-12 år med barn, at jeg kan leve litt for meg selv igjen. Reiser masse rundt til diverse fjelltopper og skogsområder, samt tar storbyweekender nå og da, og det i egen regi, uten mas og innblanding fra (mann og) barn. Er først nå jeg kjenner at jeg lever livet igjen. 

Likevel: foreldremøter, bursdager, kjøring til aktiviteter osv forsvinner jo ikke med det første. Enda er jeg stuck med masse sånt. Men det var verre før, er først nå det har sluppet taket litt (også litt pga korona). Men det er alltid mas fra andre foreldre angående kjøring, levering, henting og organisering, og det tar virkelig energien min. Heldigvis klarer jeg å hente meg inn igjen ved å reise bort en dag eller to, men den muligheten er det jo ikke alle som har (om man jobber fullt eller liknende).

Konklusjonen min: ikke få barn🙈 Joda, man elsker dem når man har dem, men det er mye styr og selvoppofrelse rundt dem. Det heter sjelden "jeg", "min" og "mitt" når man alltid har barn rundt bena sine. For ikke å snakke om hvor vanskelig det er å få inn et spontant kn*ll nå og da🙈 Nyt heller livet slik du har det nå💃🏼

Anonymkode: 10336...e5c

[AnonymBruker]

Du liker livet ditt sånn som det er. Du har et ganske godt overblikk over hvordan hverdagen med barn ville vært, og hvordan det ikke passer med det livet du ønsker å ha. Da må du finne ut hva du klarer å gi slipp på: tanken om barn eller fleksibiliteten og friheten uten barn. 

En annen ting er at barn fort blir større. Ja, det er intenst og krevende med små barn. Lite søvn, lite egentid. Mye behov for kroppskontakt, noe som kan være både fint og vanvittig slitsomt. Det er gøy å oppleve hvordan de oppdager verden og lærer seg nye ting. Men så blir de større og du innser at de er egne personer, på godt og vondt. Da blir det mindre kos og mer forsøk på å finne balansen mellom curlingforelder og likegyldig forelder. Og alle diskusjonene, bekymringene. Hjælp.

Poenget mitt er at det er ingen som kan ta dette valget for deg. Men ikke få barn bare fordi du syns det virker koselig. Få barn hvis du ønsker deg alle de fine opplevelsene OG du er villig til å ofre friheten din i noen år for de. 

Anonymkode: fd215...168

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Du liker livet ditt sånn som det er. Du har et ganske godt overblikk over hvordan hverdagen med barn ville vært, og hvordan det ikke passer med det livet du ønsker å ha. Da må du finne ut hva du klarer å gi slipp på: tanken om barn eller fleksibiliteten og friheten uten barn. 

En annen ting er at barn fort blir større. Ja, det er intenst og krevende med små barn. Lite søvn, lite egentid. Mye behov for kroppskontakt, noe som kan være både fint og vanvittig slitsomt. Det er gøy å oppleve hvordan de oppdager verden og lærer seg nye ting. Men så blir de større og du innser at de er egne personer, på godt og vondt. Da blir det mindre kos og mer forsøk på å finne balansen mellom curlingforelder og likegyldig forelder. Og alle diskusjonene, bekymringene. Hjælp.

Poenget mitt er at det er ingen som kan ta dette valget for deg. Men ikke få barn bare fordi du syns det virker koselig. Få barn hvis du ønsker deg alle de fine opplevelsene OG du er villig til å ofre friheten din i noen år for de. 

Anonymkode: fd215...168

Men jeg vet ikke... Hvis jeg valgte barn så hadde jeg akseptert at friheten ble mindre og finnet glede i å være en mamma. Nye verdier og nye tanker. Det hadde gått veldig bra. Men saken er at jeg kan velge dette, valget er derfor vanskelig.

Jeg er redd for å angre på at jeg ikke dikk barn og bli ekstremt trist og føle savn. At jeg ikke fikk den muligheten. Jeg vet at jeg hadde trives uansett. Men jeg trives nå og ser ingen grunn til å endre livet liksom. Men aom wn annen her sa, jeg må velge også akseptere valget...

 

Noen barnfrie som angrer her?

Ts

Anonymkode: 6e7fa...606

[AnonymBruker]

Jeg ville i utgangspunktet ikke ha barn. Men da jeg nærmet meg 35 så ombestemte meg og foreslo til samboer at vi kunne prøve om han hadde lyst. Det fant han ut at han hadde. Så vi prøvde, og det gikk litt vel fort å bli gravid. Så fort at jeg ikke rakk å angre. 

Nå har jeg barn. Pappaen ble veldig psykisk syk mens jeg gikk gravid (helt uforenlig med å ha barn), så jeg ble alene med barnet med et minimum av avlastning. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg angrer av og til. I de verste trass-periodene, når jeg ser friheten andre har, de søvnløse nettene, og at jeg ser ti år eldre ut enn jeg gjorde før jeg fikk barn. Mulighetene mine for å finne meg en ny partner er jo også ganske små, ettersom jeg ikke har barnevakt. Toåring på date er vel ikke så populært blant de fleste mannfolk. 

Likevel er det liksom umulig for meg å angre så veldig, som mamma er jeg en superhelt for sønnen min. Mamma fikser alt, til og med når mamma blåser på såret, så blir det bra igjen liksom 😄 Jeg får så mye kos, så mye glede, og jeg ser verden på en helt ny måte ettersom jeg må lære sønnen min alt. Jeg setter pris på andre ting nå enn før og livet er annerledes, men absolutt like bra.

Men hvis du ærlig talt har det helt strålende nå og ikke vil miste friheten du har, så tror jeg du må tenke deg godt om. Jeg savner friheten min. Samtidig kan man jo få litt frihet dersom man har en partner som kan ta halvparten av arbeidet. Men spontane utflukter må man glemme, alt må planlegges. Man kan alltids få barnevakt dersom man vil ha en romantisk weekend med partner, men det må jo planlegges i god tid. 

Anonymkode: 888be...1e3

[AprilLudgate]

Men har du en partner i stabilt forhold som selv ønsker barn da? 

[AnonymBruker]

Fløff skrev (På 6.9.2021 den 13.31):

Men har du en partner i stabilt forhold som selv ønsker barn da? 

Ja, jeg har samboer. Men han sier at jeg kan velge om vi skal ha barn eller ikke. Når vi er ferdig på jobb har vi alltid noe å gjøre og vi setter pris på de dagene vi bare kan slappe av. Helgene de flyr av gårde. Feriene kan vi holde på med hobbyene vår, og det er ikke passende med barn. Klatring feks.. Ts

Anonymkode: 6e7fa...606

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja, jeg har samboer. Men han sier at jeg kan velge om vi skal ha barn eller ikke. Når vi er ferdig på jobb har vi alltid noe å gjøre og vi setter pris på de dagene vi bare kan slappe av. Helgene de flyr av gårde. Feriene kan vi holde på med hobbyene vår, og det er ikke passende med barn. Klatring feks.. Ts

Anonymkode: 6e7fa...606

Nei, det er nok en ting man ikke får prioritert særlig med barn.

Finnes jo klatreparker osv tilpasset unger og, men alt er jo avhengig av ungenes interesser og nivå. Så det blir jo ikke det samme.

Men, om man tenker at egne hobbyer er like viktig/viktigere enn det å få barn så kan det nok tenkes at det ikke er for dere.

Det er ganske hard belastning for egentid, økonomi, helse og parforhold å få barn.

Man må virkelig ønske det tenker jeg. 

Klart noen og får like stor glede av det fordiom de egentlig var nøytrale, men det tror jeg mer handler om at de har veldig fleksible personligheter som utgangspunkt. 

Om den ene er sånn «samma for meg, virkelig» og du er veldig usikker hadde jeg nok gått for et liv uten barn. 

Ens egne behov og ønsker havner ofte milevis ned på lista, og egentid er mer sporadisk og praktisk. 

Mannen min var av den overbevisning om at han skulle kunne fortsette med kampsport på relativt OK nivå, men han har altså vært støttemedlem siden fødsel. Og sagt opp abonnementet nå etter 7 år 😐🙃

[AnonymBruker]

For meg så høres du jo ut som en dom ikke behøver å få barn. Det er mye jobb TS,å du virker alt for selvsentrert. Å det er ikke negativt, men ikke forenelig med å være mor. 

Anonymkode: f5fb3...a83

[Anonymburker]

Har egentlig noen plass til barn i livet i 2021?

Ja, folk får barn, men tidsklemma i et stressende samfunn dreper de fleste forhold hvor det er barn.

[AnonymBruker]

Anonymburker skrev (1 minutt siden):

Har egentlig noen plass til barn i livet i 2021?

Ja, folk får barn, men tidsklemma i et stressende samfunn dreper de fleste forhold hvor det er barn.

Var vel ikke bedre for en generasjon siden. Nå er det lang permisjon og barnehage til alle! 

Anonymkode: 8ff04...024

[AnonymBruker]

Å ha barn gir en helt ny dimensjon og mening som overgår alt det du beskriver. Du må bare stole på at det er en grunn til at folk velger å få flere barn.

 

Jeg sier ikke at du ikke kommer til å savne alt du ramser opp, men vit at alt det "negative" du nevner gjøres ut ifra drivkraften av kjærligheten til barnet og derfor oppleves som mer meningsfylt enn når du står og ser det utenifra.

Anonymkode: e0866...190

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Var vel ikke bedre for en generasjon siden. Nå er det lang permisjon og barnehage til alle! 

Anonymkode: 8ff04...024

Nå er begge foreldrene i arbeid, og sier seg selv at det er mindre tid til barna. Ikke rart de fleste forhold går fløyten.

Kanskje er barnet i barnehage/SFO frem til 16.30, fordi begge foreldre jobber 100 %. Så legger barnet seg kl. 20 og man har 3 timer med barnet pr. døgn.

Familie var mye mer stabilt før. Nå er det et salig kaos med dine-mine-våre barn og knapp tid. Da jeg var barn kjente jeg knapt noen skilsmissebarn, og de fleste hadde trygge rammer.

I småskolen hadde vi 3-timers dager og jeg var hjemme 11.30, og hadde masse kvalitetstid hjemme med mamma som kun jobbet kvelder.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det å få barn er så altoppslukende og tar så mye av tiden din, pengene dine og livet ditt på godt og vondt at man minimum bør ha et virkelig stort ønske om å få barn. Hvis man ikke har det engang så tenker jeg at det blir veldig tungt å stå i mye av det som er slitsomt med å ha barn, for det er mye, selv om det selvfølgelig også er veldig fint og givende å ha barn også. 

Anonymkode: b3222...70a

[AnonymBruker]

Det er slitsomt få barn, men en må ikke gi opp livet sitt helt pga det som det virker som enkelte her mener. Vi har ei på 3 og driver fortsatt på med ting vi gjorde før. Mannen er fortsatt kampsport trener og jeg driver med mine hobbyer fremdeles. Kanskje ikke i like stor grad som før barn, men fult mulig gi hverandre rom for egne aktiviteter. 
 

Kjenner flere som tok med ungene på turer fordi de likte være aktive, og det funket det også. Spontan kan en til en vis grad være om en vil også, 100% spontan kan nok ingen være uansett pga jobb osv. 

Anonymkode: 270a1...113

[AnonymBruker]

Man kan ikke vite hvordan det er å bli mor før man blir det. Det er såpass spesielt og vanskelig å beskrive. Man får en ekstra dimensjon i livet. Det skjer noe med kropp og hode under graviditeten som gjør at man blir klar.  I mitt tilfelle gikk det fra 0-100% på de ni månedene.

Ved å være mor aksepterer man at ens egen kropp og innsats er til for at neste generasjon skal få det beste livet. En havner bakover i køen med egne behov og muligheter. Samtidig så gir en familie med barn ny mening med livet. Man ser at man er en del av noe større som strekker seg utover egen levetid.

Om det er verdt å ofre egentid og interesser for barn? Uansett hva dere velger så vil det bli rett for dere, i og med at dere vil skifte perspektiv underveis. 

En ting som jeg vil si om alt styret med henting i barnehage, foreldremøter og kjøring til aktiviteter er at det gir fellesskap og tilhørighet til nabolaget. 

I tillegg er det veldig fint å kunne overføre egne verdier og ferdigheter til et barn.

Et siste innspill: Det er veldig gøy å oppleve verden på nytt gjennom barnet. Å feire jul, ta karusell eller gå en tur blir noe helt spesielt igjen.

 

 

 

Anonymkode: e9ba6...d5e

[AnonymBruker]

Få en hund i stedet 😄👍

Anonymkode: dcb31...c7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.9.2021 den 22.39):

For meg så høres du jo ut som en dom ikke behøver å få barn. Det er mye jobb TS,å du virker alt for selvsentrert. Å det er ikke negativt, men ikke forenelig med å være mor. 

Anonymkode: f5fb3...a83

Alle er selvsentrert, men ikke alle sitter seg ned og vurderer konsekvensene av valgene de tar. Alle valg handler om en selv, hva en ønsker eller ikke ønsker. Den personen jeg er, det er en person som kan sette livet i perspektiv, planlegge, visualisere framtiden og sørge for at valgene jeg tar vil være noe jeg kan leve med og bygge videre på i positiv retning, - for meg selv og for de rundt meg. Mange lever ett tilfeldig liv, og barn kommer uten at de vet hva det egentlig handler om. For meg er valget om barn det største valget man kan ta, og jeg ser viktigheten av å forstå hva dette valget handler om.

Hvis jeg vil ha ett stort hus, men samtidig tenker igjennom at jeg da må kutte ut treningssenter og den gode maten jeg spiser vær eneste dag for å få råd til det huset. Betale dyrt lån i flere år, men vil kose meg i huset. Men da må jeg spise firce price og kutte ut mange av mine gamle goder. Om jeg tenker igjennom om jeg vil takle det eller ikke. Er man selvsentrert eller en som tar ansvar for sine valg? Jeg samligner ikke ett barn og ett hus, men det er samme prinsipp. Forkjellen er at valget om å få barn er så mye mye viktigere å tenke over enn alt annet valg man tar. Uansett hvilken valg man tat i livet, så er det basert på ens egent ego. Alt handler egentlig om å være egoistisk på en smart måte og ta ansvar for handlingene og valgene vår.

 

Jeg tar gjerne imot flere tips om å ikke få barn eller å få barn. Om noen angret og hva dere gjorde det med det feks. TS

Anonymkode: 6e7fa...606