Mamma er syk i huet...

[Gjest Sjokkert og Utslitt datter på 20]

Jeg vet ikke hvor denne tråden passer best inn, men jeg vil gjerne ha noen synspunkter fra folk med erfaring, om hva man gjør med familiemedlemmer som er blitt så syke i huet at de slår ihjel familiens kanin med hammer og spiker i badekaret, fordi den lagde rot med avisene i buret sitt...

Altså, bakgrunnen er at kaninen, som vi har hatt i 5-6 år, alltid drev og reiv istykker avisene vi hadde i buret. Mamma, som sannsynligvis har alzheimer og lenge har vært litt spesiell i huet, orker så lite arbeid at hun ikke orket å skifte aviser i buret engang.

Forrige helg sa hun rett ut at hun dagen før hadde vurdert å slå inn huet på kaninen med hammer og spiker. Det var så sykt å høre at vi halveis trodde hun tulla. Hun er jo som sagt noe spesiell, så vi følte oss absolutt ikke trygge for kaninen. Søster, som opprinnelig kjøpte kaninen da hun flytta ut, ville ta den med til veterinær etter familien kom hjem fra ferie om halvannen uke. Så langt kom hun ikke.

Igår kveld tok mamma kaninen med til badet uten et ord, var borte i 5 mins, og så ropte hun på meg og søster... jeg kom ikke, men søster kom og fikk se at kaninen lå og sprella i badekaret i sitt eget blod. "se nå dør den." sa mamma...

Alle klikka på henne og kjefta på henne og det ble et eneste rabalder med tårer og sinne fra alle unntatt mamma. Jeg gikk fra leksene for å se hva som foregikk, og mamma vise meg kaninen som lå og sprella, med vidåpne øyne, sprellet og pustet og peip, og mamma påstod den var dau... Jeg måtte hjelpe pappa med å halshugge den med øks for å få slutt på lidelsene.

Mamma fatter rett og slett ikke at hun har gjort noe som er totalt uakseptabelt. Hun satte seg til å se nyheter og vaske opp etterpå, som om ingenting var hendt.

Den nylagde kveldsmaten ble stående, ferien er ødelagt, fysikk innleveringa jeg holdt på med var bare å glemme, og søvnen ble ødelagt for alle. Jeg har sovet 2 timer i natt, jeg kan ikke huske jeg drømte noe engang. Så må jeg på skolen og forklare til lærern hvorfor jeg ikke har gjort fysikk innleveringa...

Nå har hun bevist at hun er så syk i huet at noe er nødt til å gjøres, men vi vet ikke hva. Jeg har tenkt meg til politistasjonen etter skolen og anmelde henne for grov dyremishandling, men mamma trenger psykisk hjelp...

Hun er i forfall både psykisk og fysisk, tar ikke vare på segselv idet hele tatt, røyker og er alkoholiker, hoster så mye at jeg mistenker lungekreft, har noe jeg mistenker for å være blodpropp i ene beinet, og hun nekter plent å dra til legen av en eller annen grunn.

Foreløpig har jeg sendt en mail og forklart situasjonen til "nasjonalforeningen for folkehelsen" i håp om at de har noen tips til hva vi kan gjøre. Jeg tror jeg er den mest handlingssterke i familien i situasjoner som dette, de andre vet ikke sine armer råd og tror ikke vi har nok grunnlag til å få hjelp av noen (det kommer sannsynligvis ikke noe ut av anmeldelsen, men jeg nekter å la en dyremishandler slippe unna uten noen form for konsekvenser, uansett hvem det er).

Stakkars fattern som er gift med dette kvinnfolket... En time senere så han ut som han nettopp hadde stått opp etter noen få timers søvn, helt utslitt i ansiktet og ville prøve å sove for å slappe av.

Jah det var historien... Noen som har erfaring med lignende ting, og vet hvordan vi kan få ballen til å rulle så hun kanskje blir innlagt eller noe?

[Linsi]

Først trenger du en veldig god klem Ble helt sjokkert over innlegget ditt, og tenkte "er det virkelig mulig?". Selvfølgelig kan du gå og anmelde moren din for dyremishandling. Hun får kanskje en bot, og handlingen hun har begått blir dokumentert. Og det er en fordel for videre behandling.

Det er ikke alltid så lett å få lagt inn mennesker med psykiske lidelser. Ofte skal det veldig, veldig mye til for å bli innlagt på institusjon. Det første du må gjøre er å kontakte fastlegen hennes, og få han til henvise henne videre. Forklar situasjonen, og ikke legg skjul på noe som helst. Det kan bli innleggelse i institusjon, samtaler, dagopphold på diverse steder. Har hun alzheimer diagnose?

Tenker jo også på resten av familien. Dere må jo være helt utslitte. Kanskje alle trenger noen å snakke med?

[Gjest Gjest]

Stakkars deg! Jeg har også vokst opp med en psykisk syk mor og vet at det er ingen spøk! For et par år siden orka jeg ikke mer og kontakta fastlegen hennes og la ut om situasjonen hennes. Følte det var å gå bak ryggen, men det var litt av en befrielse! Han tok ansvar med en gang og fikk henne lagt inn på diverse institusjoner. Jeg fikk en skikkelig etterreaksjon etter alt ansvaret alle disse årene og fikk komme til fastlegen og snakke ut om alt som hadde skjedd opp gjennom årene. Legen var virkelig profesjonell, og mente jeg hadde gjort det eneste riktige.

Tror kanskje du bør prøve det samme. Be legen kalle henne inn til vanlig undersøkelse (uten at han sier noe om deg). Prøv å unngå for mye anmeldelser o.l før du har snakket med legen. Noen bør ta seg av din mor uten at hun legger skylden på deg for ufrivillig behandling.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

dårlig spøk..

[Gjest Gjest]

dårlig spøk..

←

Tydelig at du vet lite om hva som kan foregå hos folk med psykiske lidelser. Lær deg litt mer om livet før du uttaler deg om noe som helst!

[Ling]

Først:

Så: Hvorfor er det DU som må handle?? Hvor gammel er du? Faren din burde ta ansvaret!

Endret 23. september 2005 av Ling

[Lillesøster]

Hei, jeg har et tips til deg: http://www.morild.org/

[Gjest Gitte]

Herregud.... Føler med deg. Det der hørtes helt grusomt ut

[Månekvinnen]

Sykt. Hun trenger hjelp...

[Gjest Gjest]

Det eneste jeg klarte å si til lærern for at jeg ikke hadde gjort innleveringa, var "det skjedde noe helt SYKT hjemme igår" og så fikk jeg tårer i øya og han tok hintet. Tror jeg må fordøye det litt og prate litt med kjæresten min om det når han kommer idag.

Men jeg lurer på om ikke politiet vil ha kaninlevningene til bevis eller noe. Er ikke sikker om fattern har kasta det eller hva.

Søstera mi og forloveden hadde visst dratt ut til mormoren til forloveden og spilte kort, de orka ikke være her. De vil heller ikke dra på ferie sammen mamma, og jeg lurer på om ikke pappa også dropper det da. Lurer på hvor mye han har sovet, denne dagen skulle være stressende nok for ham i utgangspunktet, som ass.rektor på en ung.skole og masse kjøring rett etter jobb.

En forskjell på meg og de andre her, er at jeg er ganske sta når det kommer til å sørge for at folk får den straffen de fortjener. Jeg nekter plent å la moren min komme seg vekk fra dette uten konsekvenser, jeg SKAL få noe til å skje, hun SKAL merke at hun har gjort noe som er helt uakseptabelt.

Nå føles det som om ubevisstheten min prøver å fortrenge hele greia, eller ihvertfall bildene... Det var så ubeskrivelig jævlig å se den stakkars uskyldige kaninen ligge og sprelle og trygle om hjelp i sin egen blodpøl. Innimellom kommer liksom bildet av den tilbake som et flashback.

Både jeg og søsteren min skal sende brev til broren vår på 23 som sitter i fengsel nå. Da kommer det garantert en skikkelig sinna telefon til mamma like etter.

Og hva i all verden vil tante og onkel si... Forhåpentlig kan vi alle sammen samarbeide om å få henne lagt inn eller noe. Grensa er nådd, hun kan ikke bo i sitt eget hus lenger.

Jeg skal ta en kikk på den morild siden, kanskje de kan hjelpe oss

[Gjest Gjest]

Først: 

Så:  Hvorfor er det DU som må handle??  Hvor gammel er du?  Faren din burde ta ansvaret!

←

Hei igjen! Ser de spør hvorfor ikke faren din tar ansvaret. Hos oss var det også sånn at det var jeg som måtte ta ansvaret. Faren min er helt normal og oppegående, men har vokst opp i en tid da alt psykisk skulle være usnakket. Det har alltid rett og slett vært tabu hjemme hos oss. Slitsomt. Når mamma fikk sine anfall var det om å gjøre å få slutt på all gråting og hyling slik at alt skulle bli "normalt" igjen fortest mulig. Det var aldri snakk om å snakke ut om dette som feilet mamma.

Jeg var virkelig redd mange ganger og jeg har også hatt sånne forklaringer til læreren som føltes både flaut og urettferdig.

Føler virkelig med deg. Du må prøve å få andre til å ta ansvaret snarest mulig og prøve å tenke mer på deg selv. Det er ikke lett, men prøv. Du sliter deg helt ut ved å synes synd på din far i tillegg. Tross alt er det hans ansvar, men han har nok ikke evne til å ta tak i dette. Håper inderlig du får god hjelp hos legen, eller hvem du vil kontakte først.

[Gjest Gjest]

ÅI!!....

Stakkars deg, å stakkars kaninen!!!

Herregud.. Moren din får det mye beder om hun får hjelp. Hun må få hjelp.

En stor til deg for at du må ta ansvaret her..

lykke til..

[Ellisiv]

Kan du kontakte psykriatisk enhet eller noe på stedet dere bor? de tar i mot akutte henvendelser. Der kan du først henvende deg for å spørre hva dere skal gjøre/henvende dere.

Jeg synes dette er noe faren din bør ta tak i. Hvis han ikke gjør det, har du kanskje andre voksne du stoler på som kan hjelpe deg?

sosiallærer på skolen?

Når du har kontaktet dem, så håper jeg dere alle får hjelp!

Du virker som ei sterk jente!

det er veldig sterkt å lese hva du/dere sliter med. Jeg håper du ikke tar på deg for mye ansvar på dine unge skuldre og at du finner noen du kan snakke med/få hjelp av.

Så håper jeg moren din får den hjelpen hun åpenbart trenger!

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke om moren din går på mye medisiner men....

Det viser seg ofte at det ikke er selve sykdommen som gjør at folk blir "nuts", men div. medisiner som leger er svært ivrige på å stappe i folk. Angstdempende legemidler er ofte linket til grusomheter begått av mennesker som tydeligvis IKKE ser ut til å ta hjertelag overhodet, noe som moren din tydeligvis ikke har. Medfølelse er innebygget i selve lillehjernen (ur-hjernen), og burde ikke ha stor innvirkning på sykdommen hennes, men mdisiner kan gjøre det.

Jeg håper det ordner seg for dere!

Deler av innlegget slettet. Råd om medisinbruk, eller la være, kan vi ikke la stå her. Det må den enkelte ta opp med sin egen lege som kjenner deres situasjon.

Tusenfryd - moderator

Endret 24. september 2005 av Tusenfryd

[gaja]

slettet

Endret 12. januar 2006 av gaja

[Gjest Sjokkert og utslitt datter på 20]

Hun går ikke på noen medisiner, hun nekter jo plent å dra til legen. Det eneste hun går på er alkohol, men man blir ikke sånn av det alene (hun drikker seg aldri full, bare innimellom brisen).

Det er forferdelig dårlig informasjon på skolen, er vel en rådgiver et sted, men jeg aner ikke hvor. Skolen er delt i to bygg, og jeg er ennå veldig ukjent med hvor både ting og folk er(begynte nå i sommer). Lærerne vet overraskende lite om ting de også, det virker som administrasjonen sitter på all infoen alene...

Jeg skal møte kjæresten min i byen om 2 timer, og han presser meg litt til å anmelde det fortest mulig, så kanskje jeg får gjort det idag likevel.

Jeg lurer på om ikke jeg skal kontakte fastlegen og bestille time til å prate om dette, mamma har samme fastlege som meg.

[Gjest GreenSky]

En forskjell på meg og de andre her, er at jeg er ganske sta når det kommer til å sørge for at folk får den straffen de fortjener. Jeg nekter plent å la moren min komme seg vekk fra dette uten konsekvenser, jeg SKAL få noe til å skje, hun SKAL merke at hun har gjort noe som er helt uakseptabelt.

Det nytter ikke å straffe en person som er utilregnelig, hun vil ikke forstå at hun har gjort noe galt, og straffen vil kanskje virke mot sin hensikt. Det du derimot kan gjøre, er å skaffe henne hjelp. (psykiatrisk behandling)

[Ellisiv]

Det er ikke sikkert politiet er den rette løsningen nå. Jeg ville kontaktet fastlegen din i første runde.

[Gjest gjest1]

Jeg vet ikke om moren din går på mye medisiner men....

Det viser seg ofte at det ikke er selve sykdommen som gjør at folk blir "nuts", men div. medisiner som leger er svært ivrige på å stappe i folk. Angstdempende legemidler er ofte linket til grusomheter begått av mennesker som tydeligvis IKKE ser ut til å ta hjertelag overhodet, noe som moren din tydeligvis ikke har. Medfølelse er innebygget i selve lillehjernen (ur-hjernen), og burde ikke ha stor innvirkning på sykdommen hennes, men mdisiner kan gjøre det.

Jeg håper det ordner seg for dere! 

←

Nei altså..det du skriver her er feil. Det er vel ingen som mener at medfølelse er lokalisert i lillehjernen for eksempel. Hva du mener om angstdempende midler får forbli din egen sak.

Til trådstarter. Jeg helt enig med Vilje78, dere må kontakte fastlegen. Hvis moren din er på første stadie av Alzheimers slik du tror, så vil både hun og faren din trenge hjelp i tiden fremover. Bestill time hos fastlegen og bli med foreldrene din hvis du tror de trenger et lite puff i riktig retning.

Lykke til iallefall. Alzheimers og endringen av personlighet som det ofte fører med seg er vanskelig for pårørende..

Slettet i det siterte innlegget, det samme som over.

Tusenfryd - moderator

Endret 24. september 2005 av Tusenfryd

[Gjest gjest1]

Det nytter ikke å straffe en person som er utilregnelig, hun vil ikke forstå at hun har gjort noe galt, og straffen vil kanskje virke mot sin hensikt. Det du derimot kan gjøre, er å skaffe henne hjelp. (psykiatrisk behandling)

←

Enig! Moren din er antakeligvis veldig syk og trenger hjelp. Selvom det hun gjorde mot kaninen var kjempestygt, hjelper det ingen ting å gå til politiet. Moren din trenger hjelp og støtte, og ikke at dere hisser dere opp. Gå til fastlegen hennes, kanskje legen kan hjelpe med å skaffe henne profesjonell hjelp.