Stebarn og belønning

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ingen andre skilte i vår omgangskrets, merkelig nok. Derfor blir det litt vanskelig å sammenligne seg med andre. 

Hans foreldre er fantastiske mennesker! Jeg ser de innimellom prøver å oppdra litt, men barna er ikke så veldig interesserte i besteforeldrene. I sommer har de sagt nei flere ganger til å dra med dem på hyttetur med strand, båt og ubegrenset oppmerksomhet. De vil heller være i byen med tilgang til nett og netflix. 

Jeg har vurdert å snakke med mannens foreldre, men lurer litt på om mannen da vil føle jeg går bak ryggen hans. 

Jeg har egentlig ikke sett dem med noen andre. Det er som sagt aldri andre barn på besøk, og det har vært lite organisert aktivitet siste halvannet året. 

De få gangene jeg har sett dem med andre barn, opplever jeg at de virker uinteressert i disse. Samtidig ønsker de seg venner og å ha store selskaper ved f eks fødselsdager. 

Anonymkode: 92e1b...7a4

Du må vel ikke gå bak ryggen på mannen din? Kan du ikke bare foreslå at barna er hos besteforeldrene en helg? De fleste barn er det når de har tilstedeværende besteforeldre. Det er sunt for dem å ha andre 'oppdragere' iblant, og det er bra for dere som par med noe partid. 

Hva sier mannen til at de ikke har venner? Går de på noen fritidsaktiviteter?

Anonymkode: 37a69...637

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Hva sier mannen til at de ikke har venner? Går de på noen fritidsaktiviteter?

Han synes det med mangel på venner er leit. Vi har prøvd fritidsaktiviteter. Når dagen for fotballtrening kommer, spør de hva de får for å dra. 

Anonymkode: 92e1b...7a4

[AnonymBruker]

Åh, dette er som å lese om min situasjon. Bare at mine stebarn er voksne og ett av dem har fått egne barn, det er så mye forventninger om at alt skal gjøres sammen med barn og barnebarn. Mannen får telefoner mange ganger per dag om alt mellom himmel og jord. Han har en jobb som gjør at han ofte arbeider 12 timers dager, kommer hjem og er sur og utslitt, da kommer det gjerne en forespørsel om hjelp til å snekkere eller vedarbeid, eller om han mot all formodning har en kortere dag så er det spørsmål om henting i bhg av barnebarn. Han er så sliten, men tørr ikke å si nei selv om han egentlig vil for da kan dette voksne barnet bli lei seg og skuffet. Jeg er sikker på at han aldri har sagt nei uten å ha en reell årsak som jobb feks. Dette startet med sirkus-pappa, null grenser, tilrettelegging alltid etter barnas pipe og det fortsetter bare inn i det uendelige. De voksne barna har ingen empati og forståelse for at han sliter seg ut, de tenker bare på seg selv først, alltid. Dette maset et daglig altså, ikke en gang innimellom. Jeg er fullstendig klar over at han har et ansvar for dette selv, men det er dypt innarbeidet fra en periode i livet der han var i krise for at han ikke kunne være med barna sine 100% fordi forholdet med mor ble slutt, frykt for at de ikke skulle ha det bra, at de ikke ville komme osv. bra er det ikke og og svært vanskelig å komme ut av en så godt innarbeidet vaner/ uvane uten at noen blir lei seg og skuffet…

Anonymkode: 01b9d...17a

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Åh, dette er som å lese om min situasjon. Bare at mine stebarn er voksne og ett av dem har fått egne barn, det er så mye forventninger om at alt skal gjøres sammen med barn og barnebarn. Mannen får telefoner mange ganger per dag om alt mellom himmel og jord. Han har en jobb som gjør at han ofte arbeider 12 timers dager, kommer hjem og er sur og utslitt, da kommer det gjerne en forespørsel om hjelp til å snekkere eller vedarbeid, eller om han mot all formodning har en kortere dag så er det spørsmål om henting i bhg av barnebarn. Han er så sliten, men tørr ikke å si nei selv om han egentlig vil for da kan dette voksne barnet bli lei seg og skuffet. Jeg er sikker på at han aldri har sagt nei uten å ha en reell årsak som jobb feks. Dette startet med sirkus-pappa, null grenser, tilrettelegging alltid etter barnas pipe og det fortsetter bare inn i det uendelige. De voksne barna har ingen empati og forståelse for at han sliter seg ut, de tenker bare på seg selv først, alltid. Dette maset et daglig altså, ikke en gang innimellom. Jeg er fullstendig klar over at han har et ansvar for dette selv, men det er dypt innarbeidet fra en periode i livet der han var i krise for at han ikke kunne være med barna sine 100% fordi forholdet med mor ble slutt, frykt for at de ikke skulle ha det bra, at de ikke ville komme osv. bra er det ikke og og svært vanskelig å komme ut av en så godt innarbeidet vaner/ uvane uten at noen blir lei seg og skuffet…

Anonymkode: 01b9d...17a

Ja, jeg har tenkt litt i det siste på dette med empati. Jeg tror det er noe man må lære seg, og jeg begynner å bli bekymret for om dette er en egenskap de da mister. 

Jeg blir bekymret for hvordan de da får det i fremtiden? Og også for hvordan det blir å leve videre med familie som ikke klarer se andre? 

Mannen her strekker seg så langt for at de skal ha det bra at det er nesten ingenting av ham igjen. 

Anonymkode: 92e1b...7a4