Venner som spør hvordan det går, men som ikke svarer når jeg forteller

[Humleguri]

Jeg mistet en av foreldrene mine nylig. Det skjedde helt uventet, og er et kjempesjokk. Jeg var veldig knyttet til foreldrene mine, spesielt den av dem som døde nå. Den andre forelderen min døde for få år siden etter alvorlig sykdom. Jeg har fine venner. Men en del av dem sender melding og spør meg hvordan det går. Hvis jeg svarer ærlig, at det er tungt nå, så svarer de ikke. Og det sårer meg veldig. Ikke spør om du ikke tåler svaret, tenker jeg.. Der føles enda mere ensomt i sorgen når man blir utelukket fordi man svarer ærlig😔 Bare trengte å dele det med noen.

[Wanheda]

❤️

[AnonymBruker]

Skjønner litt hva du mener, faren min døde i fjor, han var kun i 60 årene. Jeg ble overrasket over at de jeg anså som mine nærmeste venner var de som ga minst lyd fra seg. Tror mange ikke vet hvordan de skal forholde seg, men å ikke gi lyd fra seg eller svare er nok det verste de kan gjøre.

Anonymkode: 93b8c...579

[AnonymBruker]

Humleguri skrev (På 10.8.2021 den 22.42):

Jeg mistet en av foreldrene mine nylig. Det skjedde helt uventet, og er et kjempesjokk. Jeg var veldig knyttet til foreldrene mine, spesielt den av dem som døde nå. Den andre forelderen min døde for få år siden etter alvorlig sykdom. Jeg har fine venner. Men en del av dem sender melding og spør meg hvordan det går. Hvis jeg svarer ærlig, at det er tungt nå, så svarer de ikke. Og det sårer meg veldig. Ikke spør om du ikke tåler svaret, tenker jeg.. Der føles enda mere ensomt i sorgen når man blir utelukket fordi man svarer ærlig😔 Bare trengte å dele det med noen.

Du blir jo ikke «utelukket». Svaret ditt blir mottatt. Var det noe jeg lærte av å miste en forelder så var det at tilnærmet absolutt ingen evner respondere riktig på andres sorg. De fleste var helt sånn «nei du må jo ha det helt forferdelig stakkars deg» (ja, etter det i ukesvis følte jeg meg jo i storform? Hvem sier sånt til folk, tenker jeg, men svaret er at folk flest synes det er ålreite ting å si) 

Andre sa intet, fordi intet er å si. Kondolerer? Joda. Hjelper ikke. «Det var leit». Joda. Hjelper ikke. 
 

Uansett lærte det meg også raushet. Folk er folk. Og de fleste av dem mener ikke vondt, de er bare sosialt klønete.

Men som tips om dere noensinne får en nær venn som mister noen nær: inviter dem ut på et glass. Gå en fjelltur. Snakk om noe annet. Eller snakk om intet, bare gå.

Mitt tips til deg, ts: be om noe konkret: Kan vi gå en tur i kveld? Kan jeg ringe deg nå? Kan vi ta en tur på kino? Kan du komme over på besøk? Gi dem et halmstrå å hjelpe deg opp på.

Anonymkode: 7d88f...783

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Du blir jo ikke «utelukket». Svaret ditt blir mottatt. Var det noe jeg lærte av å miste en forelder så var det at tilnærmet absolutt ingen evner respondere riktig på andres sorg. De fleste var helt sånn «nei du må jo ha det helt forferdelig stakkars deg» (ja, etter det i ukesvis følte jeg meg jo i storform? Hvem sier sånt til folk, tenker jeg, men svaret er at folk flest synes det er ålreite ting å si) 

Andre sa intet, fordi intet er å si. Kondolerer? Joda. Hjelper ikke. «Det var leit». Joda. Hjelper ikke. 
 

Uansett lærte det meg også raushet. Folk er folk. Og de fleste av dem mener ikke vondt, de er bare sosialt klønete.

Men som tips om dere noensinne får en nær venn som mister noen nær: inviter dem ut på et glass. Gå en fjelltur. Snakk om noe annet. Eller snakk om intet, bare gå.

Mitt tips til deg, ts: be om noe konkret: Kan vi gå en tur i kveld? Kan jeg ringe deg nå? Kan vi ta en tur på kino? Kan du komme over på besøk? Gi dem et halmstrå å hjelpe deg opp på.

Anonymkode: 7d88f...783

Hva med at den som sørger kan trenge et slikt halmstrå, at de som er rundt og som ikke er direkte berørt kan være litt på tilbudssiden? Hvis dét er så vanskelig for dem, hvorfor tror folk at det skal være så mye enklere for den som er i sorg?

Jeg har opplevd sorg som gjorde meg helt satt ut og i sjokktilstand, og jeg var ganske så alene med alt. Det var umulig å tenke klart, svært vanskelig å vite hva jeg skulle si, hva jeg skulle gjøre. Ønsket at noen kunne fortelle meg det, for jeg ante ikke.

Omstendighetene var slik at jeg hadde krav på bistand fra flere offentlige etater, krav på å bli henvist videre til riktige instanser. Men det var ingen som henviste meg noe steds. Jeg måtte lete meg fram på egen hånd, noe som virkelig ikke var lett. Responsen og bistanden fra etatene var jevnt over elendig. Til tross for at de har prosedyrer i slike tilfeller, fulgte de dem ikke.

Av de menneskene jeg kjente privat fikk jeg slike "Hvordan går det?"-spørsmål, og masse spørsmål om hva etatene gjorde. Jeg opplevde at folk ikke stilte spørsmål for min skyld, men for deres egen skyld: De ønsket å få positive svar slik at de slapp å tenke stort mer på saken, slapp å forholde seg. Føltes som å bli avkrevd rapport, og om jeg sa at ting var vanskelig og jeg trengte hjelp, sa de bare at jeg kunne vel spørre noen andre. Jeg tror folk flest er bekvemmelig anlagt og vil unngå alt som kan virke som ekstrainnsats eller bryderi, har hørt så mange lignende historier.

Det var to mennesker som spurte meg: "Er det noe jeg kan gjøre?" Jeg er så evig takknemlig for dette enkle spørsmålet, for da klarte jeg å finne ut sammen med dem hvordan de kunne hjelpe meg. Bare det å høre dem si disse ordene var en enorm trøst; at det i det minste var noen som faktisk brydde seg om meg og ville støtte og hjelpe.

Anonymkode: b8e09...610

[Kontorotta]

Alle takler sorg forskjellig. Og det som er riktig for en person, trenger ikke være riktig for en annen.

Personlig vil jeg egentlig har minst mulig med andre på gjøre. Et hvordan går det med deg? Kondolerer. En klem er mer en nok for meg. Det er nok til å vite at de andre vet. 

Samtidig vet jeg jo at andre reagerer forskjellig. Når venner har mistet noen nære, har jeg alltid kommet med et spørsmål om jeg kan gjøre noe for dem. Vaske, lage mat, passe barn, kjøre hit eller dit. 

Ikke tenk på venner som muligens sier feil ting at de ikke bryr seg, men at de er usikre, eller at de reagerer ut fra hvordan de selv ønsker det.

[Humleguri]

Wanheda skrev (23 timer siden):

❤️

Tusen takk❤

[Humleguri]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Skjønner litt hva du mener, faren min døde i fjor, han var kun i 60 årene. Jeg ble overrasket over at de jeg anså som mine nærmeste venner var de som ga minst lyd fra seg. Tror mange ikke vet hvordan de skal forholde seg, men å ikke gi lyd fra seg eller svare er nok det verste de kan gjøre.

Anonymkode: 93b8c...579

Ja, jeg tror mange ikke vet hva de skal si.. Men enig i at det er det verste de kan gjøre.. Leit å høre at du mistet faren din så ung.

[AnonymBruker]

De burde tatt kontakt med det men Kanskje de tror du vil være alene? Du kan jo kontakte de og fortelle at det nå er viktig for deg med kontakt. Ingen er tankeleser. De fleste er så redde for å gjøre feil at de ender meg å holde seg unna (noe som er værre). Men kondolerer så mye. Jeg kan ikke klare å sette meg inn i hvordan det er å miste en forelder helt akutt og uforventet. Men det kan ikke ha være lett for deg  en liten trøst i det hele var at siden dette var uforventet, mest sannsynlig hadde noen friske, smertefri og gode dager og uker før han gikk bort. Varme tanker til deg, og håper vennene dine tar kontakt når du forteller hva du har behov for 

Anonymkode: 8ac1b...68b

[AnonymBruker]

Jeg tror nok at de som er litt keitete ved slike anledninger ikke har mistet noen selv. Ikke noen der det har gått hardt inn på dem, og i alle fall ikke noen som har måttet stå med mye av det praktiske ansvaret som etterlatt selv. Har man ikke opplevd slikt blir det mye vanskeligere å vite hva man skal si, tror jeg. 

 

Det er ikke lenge siden God Morgen Norge startet opp igjen med ny sesong, og da spurte de etter tips om hva man som publikum ønsket mer av på skjermen. Jeg vil råde deg til å tipse dem om dette. Kan hende flere kan få en oppvekker av å få vite at det er bedre å spørre "Hva kan jeg gjøre?" i stedet for "Hvordan går det?" og at dersom man spør sistnevnte spørsmål så må man være forberedt på et ærlig svar som man ønsker å gi respons på. 

 

Det kommer bedre dager. Frem til da må du bare ta en dag om gangen. ❤️ 

Anonymkode: 13128...d6e

[AnonymBruker]

Du er vel forholdsvis ung og har unge venner. Dessverre tror jeg mange er selvsentrert og ikke i stand til å forholde seg til andres følelser av sorg. De har ikke lært grunnleggende ferdigheter, bare blitt løftet frem på gullstol.

Anonymkode: b8201...5b0

[AnonymBruker]

Jeg tror mange ikke vet hva de skal si eller gjøre. Og mange er travle med alt sitt. 

Anonymkode: 75325...faa

[AnonymBruker]

Tror det har litt å gjøre med at vi selv står midt oppi sorgen og kjenner alt sterkt. Mens for de som ikke var de nærmeste går livet videre, ditt tap er bare " et i rekke" av dødsfall. Dessverre! Jeg har kjent på det mye selv etter at jeg mista en forelder for et år siden, for meg er det kjempevondt enda og jeg skulle ønske flere var engasjerte og lytte til svaret de fikk fra meg. 

Anonymkode: e5af5...2c0

[AnonymBruker]

Vi står midt oppe i det samme nå, men i motsetning til deg har vi ikke opplevd noe annet enn omsorg og omtanke fra de som står oss nærmest.

Det vi opplevde var litt uvanlig, og jeg er veldig takknemlig for at folkene rundt oss forstår at hendelsen er noe som har preget oss, og som kommer til å prege oss en god stund fremover. 

Kjære TS.  Det er trist å høre at du ikke har samme opplevelse som vi har.

Jeg har ingen gode forklaringer til deg om hvorfor dine nærmeste ikke tåler at du er ærlig til dem, og jeg har heller ingen gode råd til deg. 

Alt jeg kan si er at jeg føler med deg i sorgen.

 

Anonymkode: 817ab...e74

[AnonymBruker]

Fokuser heller på at de faktisk stiller spørsmålet, og er der for deg på den måten. Jeg vedder også på at de stiller om du ønsker å gå en kveldstur, eller vil se en film i stillhet.

Sorg er så vanskelig. Jeg opplevde faktisk å bli mest irritert på de som faktisk sa noe, for alle bommet, og forstod ikke hvordan jeg hadde det, eller hvordan relasjonen var. Mange har kanskje den erfaringen, at du aldri kan si det rette til en som er i sorg. "jeg er der hvis du trenger det" er derfor det tryggeste. 

Anonymkode: 82eaa...e63

[Krokenguri]

Jeg tror mange ikke ønsker å forholde seg til død og sykdom. Selv om. De bryr seg kan det være vanskelig å lytte for mange. Kanskje du skulle prøve på litt lettere svar,  føles litt kjipt ennå, men takk for at du tenker på meg

[AnonymBruker]

Noe av det verste jeg vet, er folk som spør hvordan en har det, men som ikke egentlig er interessert i svaret, det er kun en slags tillært høflighetsfrase.

Jeg møtte en gang ei jeg hadde mye kontakt med på ungdomsskolen og videregående. Vi snakket en god stund, og hun spurte hvordan jeg hadde det. Siden jeg var inne i en tøff periode, fortalte jeg om det som hadde skjedd. Da presterer hun å si at "vi skal vel ikke klage" og jeg følte av hun avfeide det jeg hadde sagt. Det var nesten som å få et slag i ansiktet. Jeg er ikke av den mest åpne typen, og der hadde jeg delt av mine innerste tanker.

Ble mye mer reservert etter dette. Tenker at de fleste (unntatt mine aller nærmeste venninner og familie) egentlig ikke bryr seg en døyt, selv om de spør. Jeg svarer derfor bare ok, og noen fraser, deler omtrent aldri noe til andre enn de nærmeste lenger.

Anonymkode: 78150...693

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er det at de ikke tåler svaret, men rett og slett ikke vet hva de skal si. Man blir jo litt målløs når noe skjer så plutselig. Og det er faktisk en del som ikke har opplevd så mange tragiske ting i livet, og derfor ikke vet helt hvordan man forholder seg. Jeg selv har opplevd å miste besteforeldre, men det er jo mer naturlig fordi de har dødd av alderdom. 

Hvis du bare har svart "det er tungt" og ikke noe særlig mer, så kan det jo kanskje se ut som at det var et svar med "punktum", og kanskje de har tenkt at du nå trenger litt tid for deg selv, la det synke inn osv. Også tar de kanskje kontakt igjen om noen dager/et par uker. Jeg selv liker å være litt i fred hvis jeg er litt lei meg. Da vil jeg ikke ha andre for tett på. Jeg ønsker å få tenkt gjennom ting litt selv for så å kunne prate med andre når jeg er klar. Det kan jo hende de er litt som meg, og kanskje tror du opplever det på samme måte? Og kanskje noen kan føle at de maser om de svarer mye, "legger sine følelser" i svaret de skriver, og kanskje tenker at du sikkert må svare mange og at det kan være slitsomt. 

Jeg ville ikke tenkt så mye på det. Men det er fult lov å skrive tilbake til 1-2 at du gjerne skulle snakket mer ut om det. 

Anonymkode: a1084...0ca

[AnonymBruker]

Jeg er enig med mange her om at vi mennesker generelt er alt for dårlige på å vite hvordan vi skal snakke med noen som har mistet. Det er mange ting man burde snakket om i skolen, fremfor diktanalyse og eddakvad.

Som en som har sittet midt oppi det, så vil jeg si (i alle fall for egen del) at det en bør unngå å gjøre, er å si ting som skal "ta bort" eller minimere tapet. "Du har jo i alle fall...", "Du kunne jo vært enda yngre", osv. Skjønner at målet er å trøste, men ikke gjør det. Unngå også å sammenligne tapet med andre tap du har hørt om, type "Mormoren min mistet katten sin". Det blir for dumt oppi det hele, selv om hun sikkert ble veldig lei seg. Og til slutt: Ikke begynn å gi råd om hvordan vedkommende skal tenke og hva vedkommende skal gjøre. Særlig ikke om du ikke har mistet en veldig kjær person selv. Og hvis dette er en person du setter pris på, så ikke lat som ikke noe har skjedd. Er det en kollega og du lurer på hvordan du kan møte personen på jobb etterpå uten at det blir "kleint" fordi du ikke vet hva du skal si eller om du skal si noe i det hele tatt, så bare si "det var leit å høre", "godt å se deg" eller noe helt enkelt. Så holder det. En del av kollegene mine oppførte seg som jeg hadde "drept" noen eller nettopp gjort noe veldig sjenerende. Det var vondt, selv om jeg skjønner at det er fordi de ikke vet hvordan de skal forholde seg til sørgende. 

Er det en venninne som har mistet, så vær der. Lytt. Del minner du har om personen som er borte (om du har noen). La vennen din snakke om personen. Antagelig vil sorgen være altoppslukende lenge fremover. Det skal litt til å "minne noen på", så ikke vær redd for å spørre hvordan det går etter en stund. Hvis personen virker åpen for å dele. Kom med mat på døra som kan fryses ned og lett varmes opp. Inviter med på konkrete planer og hyggelige ting. Ikke føl deg avvist hvis du får nei, men ikke gi opp personen heller. Man blir utmattet av sorg. Og det vil gå veldig i bølger. Og ofte kan man ha behov for å være med venninner uten at sorgen er et tema i det hele tatt. At man får et frirom i å gjøre som før alt skjedde. Og av og til kan det være motsatt.

Anonymkode: 33e71...a00

[Nathea]

❤️ Så leit å lese. Klem til deg❤️