Overvektig datter

[AnonymBruker]

Vel, her evner ikke far å ta hensin til barnets beste og bør slutte med samvær. Når overvekten er så stor så tidlig må du ta av silkehanskene ovenfor far allerede idag. Hun bør være 100% hos deg, og lun være med far på dagaktiviteter. Han tar jo livet av barnet hvis han fortsetter å fete henne opp under hvert samvær.

En annen løsning kan være å "kjøpe barnet". Da en prat på en 12-årings nivå om overvekt, konsenkvenser og hvor mye små forandringer kan gjøre. Lær også om hvor mye det er greit å spise og hva som er de verste tingene. Vei før og etter samvær og bli enig om en fin belønning hvis hun klarer å holde ditt kosthold og si nei til alt snop og dritt mellom måltidene. F.eks kjenner jeg en på samme alder som fikk ny mobiltelefon hvis vedkommende sa nei til alt godteri, kaker og is i 6 mnd. 

Anonymkode: 04375...838

[AnonymBruker]

Rosatoast skrev (22 minutter siden):

Sorry for å si det, men du har allerede begynt å "ødelegge" henne. Har hørt lignende historier fra venninner og andre jenter tidligere, og de klager alltid på foreldrene som ødela selvbildet deres når de var små pga slanking.

Hva skal ts gjøre da? Se ungen bli større og større?

Anonymkode: 4905a...509

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Aldercer underordnet. Hun er ikke en gjrnnomsnittlig 12-åring men på høyde med fullvoksen dame med sine 170 cm.

Anonymkode: 38cc7...9bd

95 kilo er fortsatt veldig mye.

Jeg er 1.74, og med 95 kg hadde jeg jo vært tykk/ganske overvektig (er ikke slank nå selv). 

Som 12-åring er det rimelig drøy vekt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Har du ellers god dialog og et godt samarbeid med far?

Det er nok vanskelig for ham hvis han lever litt i fornektelse selv. Men innerst inne ønsker han jo ikke dette for datteren sin - at hun skal gå gjennom samme løp som ham, i en evig kamp mot vekten. Tror du at det er realistisk at dere endres samværet noe mens du hjelper henne i gang med dette?

Anonymkode: 7fdb2...cca

Vi har et veldig godt samarbeid om alt annet. Men han ser ikke verken overvekten hun sliter med eller feilene med kosthold. Og ikke bare han, besteforeldrene også. De elsker når ungene spiser, og skryter så når de er flinke å spise. Mat betyr mye der, og blir brukt i alle sammenhenger. Flotte, fete middager, kaker, is, sjokolade osv...

Den yngste interesserer seg ikke for mat, kaker og snop og spiser aldri mer en han må for å bli mett. Så han er slank og aktiv. Eldste er veldig flink i en idrett og veldig nøye med trening og kosthold, og spiser ihvertfall ikke all denne kosematen. Veldig slank. Så da synes far og besteforeldre at det er sååå koselig at hun har vett til å spise ordentlig... De ser ikke selv hvor galt det blir, tror jeg. De vil bare være snille.

Jeg tror nok at om hun ønsker å bytte om på samvær, så vil han absolutt gå med på det 😊

Rosatoast skrev (29 minutter siden):

Sorry for å si det, men du har allerede begynt å "ødelegge" henne. Har hørt lignende historier fra venninner og andre jenter tidligere, og de klager alltid på foreldrene som ødela selvbildet deres når de var små pga slanking.

Det er det siste jeg ønsker. Men jeg er faktisk mer bitter på meg selv for at jeg har hørt på ting som det du sier der, og ikke har turt å ha gjort noe før.

Jeg tror hun vil bli mer ødelagt av at jeg fortsetter å lot dette gå denne veien, og at hun heller vil bli sinna på meg for at jeg IKKE gjorde noe.

Jeg ønsker ikke bare å få henne ned i vekt, jeg ønsker å bygge henne opp igjen mentalt også, for selvtilliten er allerede på bunn. Men for at hun skal kunne bli glad i seg selv, så tror jeg at vekta må normaliseres. 

Jeg skal ikke legge vekt på hvor feit hun er, men på at dette er noe hun kan klare. Og være en støtte hele veien på alle måter. 

Er det helt feil tenkt av meg? Skal jeg bare lot det ligge?

Anonymkode: c2963...f4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Selvfølgelig må man kunne snakke om vekt og gjøre grep hvis det blir gjort på den riktige måten. Hva mener du ts her skal gjøre, bare se på at dattera blir enda større og starter voksenlivet med et kjempestort handikap. Ja, for overvekt kan være et handikap, gi både fysiske begrensninger i forhold til jevnaldrende, mentale utfordringer ved å føle seg utenfor, og det faktum at jo lengre man veier my, dess vanskeligere er det å gå ned og holde seg der. 
 

Jeg tror også at veien ut av dette er at hun bor mer hos deg i en lengre periode,  ts. 

Anonymkode: 12a5e...0d1

Tusen takk, denne trengte jeg ❤ Akkuratt det ordet, Handicap. Det ga meg et spark bak, og alle tanker om at å gjøre noe er feil og galt forsvant. Tusen takk 😊

For det er det det er blitt i alle sammenhenger. Et handicap. Bare det å finne klær, gå på stranda, holde følge med venner, idrett, alt... Det er allerede et handicap, og jeg MÅ og SKAL gjøre noe NÅ. Og jeg er ikke en dårlig mor som ødelegger min datter og hennes selvtillit, og som ikke elsker henne for den hun er, jeg er en mor som elsker min datter og vil at hun skal få et best mulig liv. Om jeg ikke gjør noe nå, og lot dette bli et enda større handicap, DA er jeg en dårlig mor. (En liten peptalk til meg selv😅)

Anonymkode: c2963...f4b

[AnonymBruker]

Rosatoast skrev (2 timer siden):

Sorry for å si det, men du har allerede begynt å "ødelegge" henne. Har hørt lignende historier fra venninner og andre jenter tidligere, og de klager alltid på foreldrene som ødela selvbildet deres når de var små pga slanking.

Det er sannsynligvis enda flere overvektige mennesker som er bitre på foreldrene for dårlig kosthold og lite aktivitet. Jobbet i supermarked som ungdom og det var noen familier som alltid kjøpte mye usunn mat, der foreldrene var fete og bleke. Barna hadde aldri en sjanse. 
 

Ts, jeg synes forøvrig det er rart at helsepersonell vil vente. Hun vet St hun er overvektig, som du skriver får hun kommentarer. Det vil bli enda verre når hun er 14, 15, 16. osv og kjærester, mote og sminke etc blir mer aktuelt. Tar du grep nå, vil hun fint kunne være nede i 65 når hun er 14, og du vil være en gladere og tryggere jente. Dere kan sette noen mål, basert på aktivitet og sunn mat, uten at det blir sulting og uten at det blir tema hele tiden. Og ha noen delmål; tur til London eller shopping av nye klær når visse milepæler nådd. Det vil også gi mer selvtillit. Masse grønnsaker i middagen, og masse frukt, slik at hun kan spise seg stappmett om det er en følelse kroppen «graver», ingen blir fete av epler og gulrøtter, og noe godt i blant. 
På Instagram er det mange før/etter bilder som en venninne av meg ble veldig motivert av. Får dere grep om dette nå vil hun få en helt annen ungdomstid enn om det utsettes «til hun er motivert».

Anonymkode: 38cc7...9bd

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

 Tusen takk for kjempefint og nyttig svar 😊

Her fikk jeg gode tips som jeg skal ta med meg. Jeg mener også absolutt at annehver helg hos far burde innføres frem til hun har kommet inn i en god rutine og gode kostholdsvaner. Så vil det kanskje kunne endres til 50/50 etterhvert når hun blir mer rustet til å ta fornuftige valg mtp helse og kosthold. Far er absolutt en god far i alle andre sammenhenger, men med kosthold og aktivitet feiler han helt. Han har selv blitt slankeoperert, men la alikevel på seg alt etter operasjonen. Så var han på overvektsklinikk i 6 uker, og klarte seg bra noen mnd før han falt utfor igjen. Nå veier han nok rundt 150 kg, og er 190 høy. Så det er nok ikke lett. Han er helt låst og kan ikke se at det er et problem, hun er jo bare litt stor som han sier. Så noen forandringer der tror jeg vi kan se langt etter. Det må være hun selv som står for de.

Og for hennes del er det nok ikke lett å få noe motivasjon når hun er blitt så stor, så jeg tenker at jeg må gripe inn og si på en grei måte at nok er nok, og nå begynner vi på en ny frisk og tar andre valg.

Veiledning jeg har fått har vært god, men de er veldig opptatt av å ikke ødelegge selvtilliten hennes ved å gjøre henne veldig oppmerksom på overvekten. Jeg ønsker heller ikke å trykke henne ned, og har hørt på de så lenge, men nå føler jeg at det kanskje er på tide å kalle en spade for en spade og si det som det er på en grei måte. Selvtilliten er jo allerede på bånn, hun ser jo selv hvordan hun ser hun, hun merker at det hemmer henne, hun får kommentarer fra andre innimellom. Så da kan det ikke være så galt at jeg sier at nå bestemmer jeg at vi gjør sånn og sånn sammen. At hun er en nydelig jente med utrolig mange flotte kvaliteter, men at jeg ser at vekta plager henne og at jeg vil gå veien sammen med henne. Jeg kan liksom ikke se at det skulle være verre enn å gå som hun gjør nå, og bare bli større..

Men vekt er vanskelig, tabu. Og jeg er frustrert på meg selv for at jeg ikke har gjort mer før...

Anonymkode: c2963...f4b

Før du bestemmer deg for å kalle spade for spade osv.....

Så tenker jeg du bør lytte til det spesialistene faktisk sier ang selvbilde og selvtillit.

Kan anbefale deg å følge «Fetmenfattet» på Instagram, utrolig kompetent dame. 

Det at mannen din la på seg alt trenger ikke slik du tenker handle om at man jafset i seg mengder - det er ofte dessverre resultatet for de med genetisk fedme/overvekt.

Og skal du kutte kun samvær for datter - og ikke de andre? 

Jeg er HELT enig i at han må skjerpe seg kraftig - og mindre samvær er løsningen om han ikke evner å droppe servering av brus/godteri osv i mengder på hverdager. 

Men dette blir ikke helt enkelt, og dattera di kommer alltid til å være stor sannsynligvis.

Spørsmålet er hvilke tiltak som er OK - og når skal man stoppe.

Jenta er også i en alder nå hvor det hormonelle begynner å spille en stor rolle, og mange legger på seg i denne alderen frem til øvre tenår.

Den prosessen er naturlig, og det blir et feil premiss å skulle forvente at en genetisk større person ikke skal følge naturlig utvikling. 

Det beste er jo å gi far en kraftig advarsel - enten følges normal kostholdsplan, ellers: mindre samvær. 

Endret 7. august 2021 av Fløff

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det er sannsynligvis enda flere overvektige mennesker som er bitre på foreldrene for dårlig kosthold og lite aktivitet. Jobbet i supermarked som ungdom og det var noen familier som alltid kjøpte mye usunn mat, der foreldrene var fete og bleke. Barna hadde aldri en sjanse. 
 

Ts, jeg synes forøvrig det er rart at helsepersonell vil vente. Hun vet St hun er overvektig, som du skriver får hun kommentarer. Det vil bli enda verre når hun er 14, 15, 16. osv og kjærester, mote og sminke etc blir mer aktuelt. Tar du grep nå, vil hun fint kunne være nede i 65 når hun er 14, og du vil være en gladere og tryggere jente. Dere kan sette noen mål, basert på aktivitet og sunn mat, uten at det blir sulting og uten at det blir tema hele tiden. Og ha noen delmål; tur til London eller shopping av nye klær når visse milepæler nådd. Det vil også gi mer selvtillit. Masse grønnsaker i middagen, og masse frukt, slik at hun kan spise seg stappmett om det er en følelse kroppen «graver», ingen blir fete av epler og gulrøtter, og noe godt i blant. 
På Instagram er det mange før/etter bilder som en venninne av meg ble veldig motivert av. Får dere grep om dette nå vil hun få en helt annen ungdomstid enn om det utsettes «til hun er motivert».

Anonymkode: 38cc7...9bd

Nei. Bare nei.

Jenta har GENETISK fedme/overvekt. 

Hun skal slippe denne oppskriften her på spiseforstyrrelser. Sånt som du skisserer her er omsorgssvikt. 

[AnonymBruker]

Forstår at dette er en utrolig vanskelig situasjon, og jeg er helt enig i at noe må gjøres.

Men umiddelbart tenker jeg at det å kutte ned samværet med far så kraftig er en skummel vei å gå. Det kan fort, i ett barns hode, oppleves som en straff. Fordi jeg er feit kan jeg ikke lenger være sammen med pappa.

Husk at far er en forelder hun elsker og antagelig savner når hun er hos deg. 

Anonymkode: de96a...beb

[AnonymBruker]

Med de tallene du har oppgitt så er hun i kategorien alvorlig fedme for barn, da nytter det ikke å sitte på gjerdet uansett om noen her mener man skal vente og se, eller er redd for spiseforstyrrelse. Hvis far/besteforeldre ikke forstår alvoret så må enten de blir snakket med av lege og helsesøster, eller så må du rett og slett fjerne henne fra tilgangen på ekstreme mengder mat, dvs få mer av omsorgen i det daglige. Så kan hun fremdeles snakke med far på tlf/skype i hverdagen, han kan komme å se på henne hvis hun driver med idrett der det er kamper o.l., men ikke at han står ansvarlig for maten. 

Det er ikke det minste rart at hun er var på dette og ikke vil snakke om det, det er nok utrolig sårt å være den store jenta i et samfunn og en aldersgruppe der alle er tynne og det er idealet for lykke. Å ikke snakke om det og bare la det fortsette betyr bare at problemene kommer senere, når hun f.eks begynner på ungdomsskolen og er definert som hun feite, så er på en måte løpet kjørt i mobbeverden. Kan det være en ide at hun får snakke med helsesøster eller lege alene? Det er kanskje lettere å snakke om hvordan hun egentlig har det og hva som må gjøres hvis du ikke er i rommet. Jeg syns for øvrig du skal be om henvisning til poliklinikk for overvekt selv om hun i utgangspunktet sier nei. Der er det folk som er kompetent på dette og vet hvordan man skal gå frem, både for å få en bedre livsstil og for å i vareta barnet/ungdommen. 

Anonymkode: eb0f3...4e4

[Loff77]

WhisperingWind skrev (14 timer siden):

Jo, om hun har fått fars gener der de er mer utsatt for overvekt, mens de 2 andre har mors gener der de er høyere og slankere så kan NOE skyldes på gener. 

Hun sier datteren var en liten plugg. Noen er kraftigere bygd og om hun i tillegg er kort så sier det seg selv at hun lettere vil legge på seg fett som får henne til å bli veldig rund. 

Klart kostholdet og aktivitetesnivå har mye å si, men gener spiller faktisk en rolle. 

Mor sier at hun går litt ned når hun er hos henne, men det hjelper lite når hun legger på seg hver uke hos far. Det rar tid å bli kvitt fett og det skjer jo ikke når hun annenhver uke spinner ut av kontroll. 

Det er jo også tydelig at dette først ble et problem når de skilte seg. 

Hun var normal frem til skilsmisse og este ut når de ble skilt og kun fordi kostholdet hos far ikke er bra. 

Fars familie spiser seg jo omtrent ihjel, det er jo ikke genene som steker en hel ku til middag?

[Loff77]

Fløff skrev (26 minutter siden):

Nei. Bare nei.

Jenta har GENETISK fedme/overvekt. 

Hun skal slippe denne oppskriften her på spiseforstyrrelser. Sånt som du skisserer her er omsorgssvikt. 

Så at de fråtser seg ihjel på fars side skyldes bare genene altså?

[Loff77]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Forstår at dette er en utrolig vanskelig situasjon, og jeg er helt enig i at noe må gjøres.

Men umiddelbart tenker jeg at det å kutte ned samværet med far så kraftig er en skummel vei å gå. Det kan fort, i ett barns hode, oppleves som en straff. Fordi jeg er feit kan jeg ikke lenger være sammen med pappa.

Husk at far er en forelder hun elsker og antagelig savner når hun er hos deg. 

Anonymkode: de96a...beb

 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Tusen takk, denne trengte jeg ❤ Akkuratt det ordet, Handicap. Det ga meg et spark bak, og alle tanker om at å gjøre noe er feil og galt forsvant. Tusen takk 😊

For det er det det er blitt i alle sammenhenger. Et handicap. Bare det å finne klær, gå på stranda, holde følge med venner, idrett, alt... Det er allerede et handicap, og jeg MÅ og SKAL gjøre noe NÅ. Og jeg er ikke en dårlig mor som ødelegger min datter og hennes selvtillit, og som ikke elsker henne for den hun er, jeg er en mor som elsker min datter og vil at hun skal få et best mulig liv. Om jeg ikke gjør noe nå, og lot dette bli et enda større handicap, DA er jeg en dårlig mor. (En liten peptalk til meg selv😅)

Anonymkode: c2963...f4b

Hvis du får til dette så kommer hun til å takke deg senere. Sånn det er nå er jo oppskriften på katastrofe med fedme, dårlig helse, dårlig selvbilde, mobbing osv

Er hun aktiv da? Er det noe dere kan gjøre sammen som turer eller er det en idrett hun kan begynne med?

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke uttale meg om dette spesielle tilfellet, men gener spiller faktisk en stor rolle når det gjelder overvekt. Desto viktigere er det selvsagt for de med tendens til overvekt at man tenker igjennom kostholdet. Men noen blir aldri slanke, ihvertfall ikke i et moderne samfunn.

Anonymkode: 5e9b7...2f5

[Gjest WhisperingWind]

Loff77 skrev (1 time siden):

Fars familie spiser seg jo omtrent ihjel, det er jo ikke genene som steker en hel ku til middag?

Men genene og miljø gjør at de er lettere disponert til å spise ofte, mye og for å regulere følelser. 

[Loff77]

WhisperingWind skrev (8 minutter siden):

Men genene og miljø gjør at de er lettere disponert til å spise ofte, mye og for å regulere følelser. 

Ja genene spiller nok inn, men dårlig vaner er nok mye mer avgjørende

[Gjest Anonymus Notarius]

Jeg er enig med de som sier at her må du rett og slett ta grep, TS. Denne jenta har ikke bare litt valpefett, hun har alvorlig fedme. Dersom far fortsetter å overføre sine dårlige matvaner til henne, kan hun rett og slett ikke være der.

Ville også vurdert time på poliklinikk for fedme.

[AprilLudgate]

Loff77 skrev (2 timer siden):

Så at de fråtser seg ihjel på fars side skyldes bare genene altså?

Det sa jeg ikke.

Jeg spurte TS om hvordan far spiste når de var sammen - det gir jo en indikasjon på om han forsyner seg med 3 store porsjoner middager eller en. 

Sa TS at familien spiste en hel ku til middag?

Eller var det en fettfobisk uttalelse fra deg personlig? 

 

Endret 7. august 2021 av Fløff

[AnonymBruker]

Jeg har slike foreldre. Spes min stefar er helt ekstrem og har vært stor så lenge jeg kan huske. Mamma var tynn som en strek når hun ble sammen med han, og har blitt større og større for hvert år. Nå ligger hun på alvorlig fedme og har slitasjegikt overalt, fibromyalgi, nakkeprolaps osv osv. Det er helt jævlig å se hvordan hun har forfalt. Min stefar kommer fra en familie der de fleste er sykelig overvektige og spiser mye mat. Det kan tilskrives gener men mest miljø.

Når lillebroren min ble ungdom så ble han også sykelig overvektig, og de gjorde ingenting, så ikke på det som et problem. Han isolerte seg mer og mer på fritiden og var tydelig flau over hvor stor han var. "Flaksen" som gjorde at han gikk ned mange kilo var at han fikk ADD-diagnose og begynte på sentralstimulerende som gjør at du går ned mye i vekt. Han er normalvektig og veldig sosial idag. 

Jeg har hatt spiseforstyrrelser pga depresjon men fikk hjelp så jeg er normalvektig idag. Er glad i å trene, men det fant jeg ut av selv, jeg ble aldri oppfordret til noe som helst slags fysisk aktivitet. Det med broren min var på grensa til omsorgssvikt.

Det datteren din gjennomgår nå må stoppes før det går for langt. Du må få størstedelen av omsorgen da far aldri kommer til å forandre på ting. Du virker fornuftig i fremgangsmåten din og jeg tror ikke du kommer til å påføre datteren din spiseforstyrrelser. Det er faktisk større sannsynlighet at hun utvikler det "av seg selv" fordi hun blir desperat etter å få bort kiloene. I tenårene kan alt snu. Vet om de som har tatt amfetamin for å gå ned.

Anonymkode: 0973f...581

[AnonymBruker]

Fløff skrev (12 timer siden):

Nei. Bare nei.

Jenta har GENETISK fedme/overvekt. 

Hun skal slippe denne oppskriften her på spiseforstyrrelser. Sånt som du skisserer her er omsorgssvikt. 

Der mener jeg du er fundamentalt på villspor. Etter det ts forteller er det ikke gitt at det er snakk om genetisk overvekt. Benbygning osv ja, men far kommer fra en «familiekultur» der de spiser mye, ofte og usunt og barn stimuleres til å overspise. Kanskje er de en familie med store magesekker i fht kropp, men de spiser usunt og de roser barn for å spise mye.  Tror du far hadde vært like feit om han spiste normalt? Nei. Ergo er det ikke gener som er hovedproblemet. Det er miljø. Og det kan velges. Det er en gigantisk sovepute å skylde på gener.

 

 

 

Anonymkode: 38cc7...9bd