Dere som er steforeldre

[AnonymBruker]

Jeg er glad i stebarna, og synes det virker merkelig å være mer glad i tantebarn enn dem. Stebarna er jo en del av hverdagen, og det har de vært i mange år nå. Jeg liker å prate med dem og tilbringe tid med dem, og de er hjelpsomme og greie. I tillegg setter mitt eget barn stor pris på dem, og fellesbarnet til samboer og meg er heldig som har så greie søsken! ❤ Hadde ting gått skeis mellom meg og mannen hadde det føltes som et stort tap å "miste" stebarna også. 

Anonymkode: f417f...066

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Situasjonen kan endre seg. 
Dattera til samboeren min bodde hos moren sin 100% og det skulle hun gjøre  alltid (ifølge moren) Moren nektet til og med helgesamvær.

Så fort vi ble samboere, ble dattera sendt til oss for å bo 100%. (Tror hun var sjalu eller ville skremme meg, vet jeg ikke.)

Å være stemor  er helt greit, hvis foreldre tar ansvaret for barnet selv, og ikke legger den på stemoren. 

Jeg er drittlei å vaske klærne til barnet hver dag, pusse tenner, legge, handle, gå til legen, hente, kjøre, høre masing døgnet rundt. Spiser dobbelt så mye som meg ( er overvektig) sier jeg at det nå er det nok, eller vi spiser ikke is på hverdager, får jeg sur blikk tilbake. Nekter å legge seg, og lager drama hver natt. 
Jeg føler bare irritasjon. Og det er nettopp foreldrenes skyld. Og det skaper negative følelser for barnet, og dårlig stemning. 
Spørsmålet er hvor lenge jeg skal orke dette, og når jeg skal eksplodere.

Anonymkode: bcd23...f1a

Det høres jo veldig rart ut. De fleste reagerer motsatt - de holder barna igjen når far har fått ny partner, i frykt for at det dannes bånd mellom stemor og dem. Eksen til mannen sendte brev via advokat sporenstreks da jeg hadde hilst på sønnen deres, og ville endre samværsavtale så hun hadde ham mer. 

Om hun så tenkte å "skremme" deg, så er jo det et litt kraftig virkemiddel. De fleste verdsetter tiden med barna mer enn det, og for de fleste er det utenkelig å ikke se barna overhodet.

Hvor lenge er dette siden?

Anonymkode: 7a499...9d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er jo så enkelt at dette er ikke noe noen må gjøre. Det finnes et tredje alternativ til å skilles eller å oppdra stebarn. Hvis mannen din ikke støtter deg kan du faktisk tre helt tilbake fra rollen. Les om/ google «disenganging from stepkids». Kan være veldig effektiv strategi.

Anonymkode: 06d4f...35d

Dette har jeg aldri hørt om før - men jeg har gjort det dettevselv..! (Googlet..) Og det er ikke fordi jeg ikke er glad i stebarna, men jeg var i midten av to foreldre sin dårlige samvittighet. Det funket ikke.. Jeg måtte slutte å ta ansvaret til far, og dermed slippe unna mor.. Jeg sitter ikke i en annen del av huset, eller avviser stebarna, men jeg ber dem fint om å ta det med sin far, hver gang det er klaging og krangling. Jeg hører på dem fortelle om kjekke ting de har gjort feks, men ikke alt det som er foreldrene sitt ansvar. Treningstøyet var feil pakket? Mor sier vi må kjøpe nye sko? Ta det med far.. Om du kan få en is? Ja, klart det, jeg kjøpte en pakke i går. Osv ect blablabla. Det er ikke for å være kald og kynisk og ond, men beskytte meg selv fra en drøss av konflikter som egentlig ikke angår meg.. Og her er det høyt konfliktnivå og/eller null kommunikasjon.. 

Anonymkode: 79360...bb8

[AnonymBruker]

Man vet jo ikke hva man går til. 

Da min datter møtte min eks, elsket hun ideen om at mamma hadde kjæreste, hun likte å få oppmerksomhet fra han og å ha en mann som kom innom oss iblant. 

Når det ble mer seriøst, ble hun veldig sjalu, og oppførte seg veldig dårlig mot han. 

Dette pågikk i et år, til slutt måtte vi bare gi opp forholdet. 

Anonymkode: 38497...c41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Man vet jo ikke hva man går til. 

Da min datter møtte min eks, elsket hun ideen om at mamma hadde kjæreste, hun likte å få oppmerksomhet fra han og å ha en mann som kom innom oss iblant. 

Når det ble mer seriøst, ble hun veldig sjalu, og oppførte seg veldig dårlig mot han. 

Dette pågikk i et år, til slutt måtte vi bare gi opp forholdet. 

Anonymkode: 38497...c41

Dette er jo også utrolig trist. Det er jo de voksne som bestemmer i hjemmet, ikke barna. 

Min søster var også veldig negativ mot vår stefar da han kom inn i familien, men det var jo vår mors valg.

Det er jo enda verre om man skal leve som voksen vel vitende om at man ødela lykken for sin forelder da man var et kranglete og kanskje pubertalt barn.

Anonymkode: 7a499...9d4

[AnonymBruker]

Jeg lurer mer på hvor forelderen er i alt dette? Hvorfor forbereder ikke forelderen sin nye kjæreste på livet med et barn, særlig de som møter en som ikke har barn selv?

Da jeg og kjæresten begynte å bli seriøse snakket vi masse om hvordan livet med et barn er, at barnet alltid kommer først og at jeg aldri vil si nei om han ønsker å komme hit utenom samvær. Og hvilke forventninger vi begge hadde til forholdet mellom kjæresten min og barnet mitt, hvilken rolle kjæresten skulle ha i forbindelse med oppdragelse osv. 

Tror virkelig forelderen at kjæresten og barnet automatisk vil bli glade i hverandre og vil finne sine roller uten at man snakker om og blir enige om hvordan alt skal løses?

Anonymkode: de8ce...eea

[AnonymBruker]

Man kan da vel behandle stebarn pent selv om man ikke er glad i de på den måten? Jeg klarer ikke å få sånne følelser for mine stebarn. Har bodd sammen med de i mange år og vi går godt overens og alt er helt fint, men glad i de på den måten kan jeg aldri bli. Jeg elsker pappan deres og livet vi har alle har sammen. Alt vel. Alle har det fint. 

Anonymkode: b6cdd...fdc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg ønsker stebarna alt godt, men jeg er ikke mer glad i dem enn barna til venninner.

What? Det der høres ikke helt friskt ut, heller ikke de som sier de er mer glad i nieser og nevøer. Jeg har selv familie hvor det er mine, dine og våre barn (1+2+1), men vi er først og fremst EN FAMILIE. Så vil det alltids være slik at mine og dine har en annen forelder, men herregud, samboerens barn vil alltid være de som er nærmest meg foruten egne barn. Man er jo glade i de!

Så er det slik at barn er like ulike som oss selv. Samboeren har 2 barn fra før av, og der den ene er kjempenært meg, og der jeg nærmest bokstavelig er ekstra-mor, så påminner den andre meg til stadighet om at h*n har en mor. Og det er greit det også, da får man heller være en ansvarlig voksenperson selv om det da blir en annen avstand.

Poenget her er at det ikke er noe rett og galt i forhold til hvor nær relasjon man får til bonusbarn, men man kan likevel alltid sørge for at når alle er her, så er vi 1 familie, og alle blir inkludert i alt. Det kan noen ganger være utfordrende eller frustrerende, men man er jo glad i barn som man annenhver uke med, klart man blir glad i de, veldig glad i de.

Anonymkode: ef2e9...1bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Du vet når du blir sammen med en som har barn fra før at du vil bli involvert i partneren sine barn, og skal man bo sammen, så får man jo forpliktelser. 
 

mener du man ikke har forpliktelser til stebarn? 

Anonymkode: 0b800...501

Jeg har ingen forpliktelser når det gjelder min samboers barn. Det er hans barn. Dette snakket vi om før vi flyttet sammen. 

Anonymkode: b6cdd...fdc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er glad i stebarna, og synes det virker merkelig å være mer glad i tantebarn enn dem. Stebarna er jo en del av hverdagen, og det har de vært i mange år nå. Jeg liker å prate med dem og tilbringe tid med dem, og de er hjelpsomme og greie. I tillegg setter mitt eget barn stor pris på dem, og fellesbarnet til samboer og meg er heldig som har så greie søsken! ❤ Hadde ting gått skeis mellom meg og mannen hadde det føltes som et stort tap å "miste" stebarna også. 

Anonymkode: f417f...066

Enig i denne. Bonusbarn er en stor del av hverdagen, og viktigst av alt, de er jo søsken til felles barn 💗

Anonymkode: ef2e9...1bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har ingen forpliktelser når det gjelder min samboers barn. Det er hans barn. Dette snakket vi om før vi flyttet sammen. 

Nå vet ikke jeg alderen på din samboers barn, men om de tidvis bor hos dere, så høres det veldig rart ut om du ikke føler en forpliktelse overfor de å være en ansvarlig og god voksenperson som er bra for de..

Anonymkode: ef2e9...1bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Man vet jo ikke hva man går til. 

Da min datter møtte min eks, elsket hun ideen om at mamma hadde kjæreste, hun likte å få oppmerksomhet fra han og å ha en mann som kom innom oss iblant. 

Når det ble mer seriøst, ble hun veldig sjalu, og oppførte seg veldig dårlig mot han. 

Dette pågikk i et år, til slutt måtte vi bare gi opp forholdet. 

Anonymkode: 38497...c41

Hadde aldri latt et barn bestemme på denne måten! 

Anonymkode: b6cdd...fdc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

What? Det der høres ikke helt friskt ut, heller ikke de som sier de er mer glad i nieser og nevøer.

Anonymkode: ef2e9...1bb

Jeg synes ikke det er så veldig rart. Det er jo veldig forskjell på ens relasjon til søsken også.

Min søster står meg veldig nær, og har gjort det hele livet. Vi bor fem minutter unna hverandre, og hun og mannen er faste parvenner for meg og min mann. Jeg har vært der siden begge hennes barn ble født, og de er min første erfaring med barn. Vi er fysisk ganske like, og hennes første likner en liten meg. Jeg har jo vært der mens de lærte å snakke, og lærte å si mitt navn. Man får jo et helt annet forhold til et barn. 

Min bonusdatter var 12 da jeg første gang hilste på henne. Hun var dønn negativ til å ha en stemor. Jeg har anstrengt meg ganske mye for å "vinne henne over", og vi har et ok forhold idag og kan snakke bra sammen. Like fullt er hun lite mottakelig for en "ekstra mor", og er tydelig på hvem hennes foreldre er. Nå er hun også såpass stor at hun stort sett er ute med venner eller på fritidsaktiviteter (som hun holder på med tre-fire ganger i uken). 

Om ti-femten år kan det godt hende at jeg har et sterkere forhold til min bonusdatter enn min niese, det vet jeg ikke. Men når et barn kommer inn i livet ditt har mye å si for hvor sterk relasjonen blir. 

Anonymkode: 7a499...9d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nå vet ikke jeg alderen på din samboers barn, men om de tidvis bor hos dere, så høres det veldig rart ut om du ikke føler en forpliktelse overfor de å være en ansvarlig og god voksenperson som er bra for de..

Anonymkode: ef2e9...1bb

Selvfølgelig. Jeg vasker klær, rydder og lager middag osv, er sosiale med de, kjøper inn ting de trenger(ikke for mine penger), fikser familie-bursdager, ting som er normalt å gjøre. Kjenner de jo veldig godt, så hverdagen er helt fin. Vi har lite konflikter når det gjelder barna. 
 

Anonymkode: b6cdd...fdc

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg har vært heldig med valg av mann. Jeg er barnløs selv, men har fem stebarn som var i alderen to til femten da vi ble sammen. Vi kjøpte hus sammen, og det har aldri vært noen tvil om at mine beskjeder til barna er like gyldige som hans. Vi snakket selvsagt om hvordan vi ville ha det før vi flyttet sammen, og når han sa slike ting som at "barna vil alltid komme først", så var det helt ok for meg, for det betydde at jeg kan sette meg selv først. Og det gjør jeg. Jeg kan dra på helgeturer, eller høstferien, alene når han har barna for eksempel.

Jeg vet ikke hvor glad jeg er i dem. Jeg liker livet mitt bedre de ukene de er hos mor, men de er hyggelige og greie og jeg har et godt forhold til dem. Jeg trodde jeg visste hva jeg gikk til, men hadde ikke tatt en sjalu og til tider sprø eks/barnemor med i betraktningen.

Når det kommer til å blande seg inn i oppdragelsen, eller andre ting folk er raske med å fortelle at steforeldre skal overlate til foreldrene, så blander jeg meg inn! Det kommer til å bli mitt problem også om barna dropper ut av videregående for eksempel, og det er enklere å forebygge enn å reparere. Dessuten er det mitt hjem også, og jeg er en av de voksne som bestemmer.

Anonymkode: e3469...6ce

[Gjest Alterego666]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Hvorfor blir dere da sammen med en person som har barn? Dere vet jo at dere går inn i et forhold med forpliktelser

Jeg har et voksent eks-bonusbarn som jeg er veldig glad i og har god kontakt med mange år etter at det ble slutt med meg og moren. 

Det er ikke alltid lett å være bonusforelder, men det er jammen ikke lett å være bio-forelder heller.

Endret 4. august 2021 av Alterego666

[AnonymBruker]

Noen er naive fordi de kommer fra ryddige familieforhold selv. Ja jeg har da selv en onkel som er skilt, men det har aldri vært noe sure miner fra deres tre barn da begge foreldra har oppført seg meget respektabel etter skilsmissen. De har begge nye partnere, men har oppmuntret og vært positive til det, selv om min onkel ble vraket og seff ble lei seg.

Men da jeg kom inn i mitt samboerforhold ble jeg forespeilet samme situasjon. To mennesker som lagde en unge sammen, uplanlagt, og fant ut at de ikke passet sammen. Hørtes jo ut som bruddet hadde gått så greit for seg.

Senere oppdager jeg at moren til dette barnet ikke taklet å bli vraket, og prøver bevisst å ødelegge hver eneste samvær min partner forsøker å ha med barnet. ( Som ofte blir avlyst da baby-mama-drama-queen opererer i kulissene). Ungen er like dramatisk, enten oppdratt slik eller slekter på moren. Gidder rett og slett ikke engasjere meg mer. Er hyggelig og inkluderende de få gangene de får der til at hun kommer, utover det driter jeg i det. Er ikke interessert i å delta i dramatikken lenger. Trives med min partner og han får deale med dette voldsomme problemet som oppstår rundt samvær. Tror egentlig han er lei selv, men tabu å si at man gir opp på egne barn. Men moren til dette barnet har jo ødelagt alt, inklusivt sin egen datter. Relasjonsskadet.

 

Anonymkode: 28d58...2f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Noen er naive fordi de kommer fra ryddige familieforhold selv. Ja jeg har da selv en onkel som er skilt, men det har aldri vært noe sure miner fra deres tre barn da begge foreldra har oppført seg meget respektabel etter skilsmissen. De har begge nye partnere, men har oppmuntret og vært positive til det, selv om min onkel ble vraket og seff ble lei seg.

Men da jeg kom inn i mitt samboerforhold ble jeg forespeilet samme situasjon. To mennesker som lagde en unge sammen, uplanlagt, og fant ut at de ikke passet sammen. Hørtes jo ut som bruddet hadde gått så greit for seg.

Senere oppdager jeg at moren til dette barnet ikke taklet å bli vraket, og prøver bevisst å ødelegge hver eneste samvær min partner forsøker å ha med barnet. ( Som ofte blir avlyst da baby-mama-drama-queen opererer i kulissene). Ungen er like dramatisk, enten oppdratt slik eller slekter på moren. Gidder rett og slett ikke engasjere meg mer. Er hyggelig og inkluderende de få gangene de får der til at hun kommer, utover det driter jeg i det. Er ikke interessert i å delta i dramatikken lenger. Trives med min partner og han får deale med dette voldsomme problemet som oppstår rundt samvær. Tror egentlig han er lei selv, men tabu å si at man gir opp på egne barn. Men moren til dette barnet har jo ødelagt alt, inklusivt sin egen datter. Relasjonsskadet.

 

Anonymkode: 28d58...2f7

Dette er et godt moment.

Vi kjenner jo bare familiedynamikk utifra vår egen erfaring og de nærmeste rundt oss. Og alle familier har sine utfordringer, men i veldig ulik grad. Det heter jo "alle lykkelige familier likner hverandre, alle ulykkelige familier er ulykkelige på sin egen måte". Hvis du kommer fra et hjem med ganske faste rammer og god harmoni, der ingen hever stemmen, så er det sånn hverdagen er for deg.

Noen ting er fremmed i bonusfamilien som jeg ikke helt så for meg. Jeg er vant til å ha middager ved bordet, med samtale, og at det er fokus på at barna lærer å sitte stille og klarer å prate med andre. Det har vært fraværende i oppdragelsen der hjemme.

Anonymkode: 7a499...9d4

[AnonymBruker]

Har funnet en mann med barn på alder med mitt, og mannen fant jeg fordi jeg ville ha en mann med barn fordi jeg vil ha fler barn i mitt liv, og i livet til mitt barn. Er glad i mennesker, og ønsker å en gang bli en person som de opplever som berikende å kjenne. Har masse å gi spesielt av omsorg og empati. Min mening er at som voksen må man ha den intensjonen om man går inn i et forhold der barn er inne i bildet. At drt blir vanskelig er sikkert, men det er noe jeg ønsker. Og mannen er en god far, noe som er veldig viktig. 

Anonymkode: 759ce...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Dette er et godt moment.

Vi kjenner jo bare familiedynamikk utifra vår egen erfaring og de nærmeste rundt oss. Og alle familier har sine utfordringer, men i veldig ulik grad. Det heter jo "alle lykkelige familier likner hverandre, alle ulykkelige familier er ulykkelige på sin egen måte". Hvis du kommer fra et hjem med ganske faste rammer og god harmoni, der ingen hever stemmen, så er det sånn hverdagen er for deg.

Noen ting er fremmed i bonusfamilien som jeg ikke helt så for meg. Jeg er vant til å ha middager ved bordet, med samtale, og at det er fokus på at barna lærer å sitte stille og klarer å prate med andre. Det har vært fraværende i oppdragelsen der hjemme.

Anonymkode: 7a499...9d4

Hvorfor vil ikke mannen din ha samtaler rundt bordet når barna er der?

Anonymkode: 759ce...a79