Dere som er steforeldre

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Du vet tydeligvis ingenting om hvor vanskelig det er å komme inn som ste-forelder. Jeg korrigerte og gav utrykk for at det hadde vært fint å få ett svar, fortsatte å snakke selv om jeg ble ignorert osv. Når far velger å si at jeg ikke kan si ifra og kun skal være en passiv tilskuer i mitt eget hjem, så er jeg litt kneblet. Jeg strakk meg langt fordi jeg ikke ønsket å lage dårlig stemning nettopp pga situasjonen. Hadde det vært mitt eget barn som hadde oppført seg slik så hadde jeg håndtert det helt annerledes. 

Anonymkode: 0fa01...e3d

Hvorfor gidder du å leve i dette?

Anonymkode: 06d4f...35d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Det er akkurat slik det er her. De ble skilt og han ovenkompenserer, spesielt etter jeg kom inn i bildet. Alt skal tolereres og forstås. Han er streng med vårt fellesbarn mens hans ene særkullsbarn kommer unna med alt. Frustrerende og skaper dårlig dynamikk i tillegg til at barnet har null grunn til å korrigere oppførselen fordi det blir akseptert.

Anonymkode: 0fa01...e3d

Og dette velger du å akseptere?

Anonymkode: 06d4f...35d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvorfor gidder du å leve i dette?

Anonymkode: 06d4f...35d

Fordi mannen min i bunn og grunn er en bra mann og jeg ikke ønsker en skilt familie for mine egne barn. Så jeg er ikke på bærtur for å reagere her? 

Anonymkode: 0fa01...e3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Og dette velger du å akseptere?

Anonymkode: 06d4f...35d

Akseptere er vel ett stort ord. Jeg velger å leve i det pga våre fellesbarn. Med det sagt, så begynner de å bli støøte og det er ikke akkurat bra at de ser det ene søskenet sitt være tillatt å vise meg null respekt. Jeg vurderer å gå ja. Hadde barnet hans skulle bodd her 50/100 % så hadde jeg gått på dagen, nå er det kun annenhver helg. 

Anonymkode: 0fa01...e3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg stusser også litt over de som så bastant mener at du "vet hva du går til". Alle med barn er jo også ivrige med å fortelle barnløse at du "ikke aner hvordan det er å ha barn før du har dem". Hvordan skal da barnløse ane hvordan det er å ha stebarn når de ikke har dem? Det virker nesten som om de som har satt barn til verden for så å gå fra partneren, forventer langt mer av steforeldre enn de forventer av seg selv. Det er jo faktisk de som har gått fra hverandre og "skapt" skilsmissebarn som burde vite - mer enn noen andre - at livet ikke blir som man planlegger. Noen ting er og blir litt uforutsigbart.

Dette er noe av det beste jeg har lest på KG noen sinne!!!

Anonymkode: 6931d...cab

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad i mine stebarn, mer glad i dem enn i nieser og nevøer (de jeg er tante til ser jeg enten sjelden pga. avstand eller de er så bortskjemte og uspiselige at det er vanskelig å bli voldsomt glad i dem). Har kjent dem siden de var i barnehagealder, nå er de tenåringer. Vi har et godt forhold og har hatt få konflikter i løpet av de snart ti årene jeg har vært stemoren deres. Men jeg har selv barn fra før - tror det er vanskeligere å skulle være steforelder når man er barnløs selv. Som mor til to egenfødte barn vet jeg at unger kan være litt vanskelige av og til, og at de krever mye og må mases på for at de skal hjelpe til hjemme.

Mine barn er hos oss 80 %, stebarna 50 %. Behandler alle likt (dvs. alle har de samme reglene, avpasset etter alder), det tror jeg er viktig. Da unngår man sjalusi mellom ungene. I vårt hus gjelder våre (mine og mannens) regler, ikke de andre foreldrenes.

Anonymkode: 4de7c...534

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

He he, det er jo DU som har «tillatt»  alt dette, ser du virkelig  ikke det?

Anonymkode: 06d4f...35d

Men det er jo ikke akkurat SÅ lett å begynne å oppdra andres unger? Foreldre er ganske hårsåre på dette, har det vist seg.

Anonymkode: 4f91e...3ed

[AnonymBruker]

Legger til at mine egne barn også har en stemor som jeg er veldig glad for at de har. Etter min mening er hun en mye bedre forelder enn barnas far er... Tror det er hun som gjør at familielivet går rundt når barna er hos far, så er henne evig takknemlig.

Tror man kan få inntrykk av at det å ha stebarn er veldig vanskelig og konfliktfylt av å lese her inne, fordi de uten større problemer i hverdagen ikke ha behov for å skrive her inne. Men det går altså an å ha et godt forhold til stebarna, og som barnas mor er man ikke nødvendigvis negativ til stemor, slik man kan få inntrykk av å lese her inne  

Anonymkode: 4de7c...534

[tirben]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du vet når du blir sammen med en som har barn fra før at du vil bli involvert i partneren sine barn, og skal man bo sammen, så får man jo forpliktelser. 
 

mener du man ikke har forpliktelser til stebarn? 

Anonymkode: 0b800...501

Hvis man overfører din tankegang når det gjelder partnere, så hadde det ikke blitt noen samlivsbrudd. "Du vet hva går til når du gifter deg,  da får du forpliktelser ".  Dermed skal alt gå problemfritt? 

Det er fryktelig vanskelig å være steforelder. Man må forholde seg til og dele hjem med noen som man ikke har oppdrageransvar for  og som kanskje opponerer voldsomt mot alt du sier og gjør.  I tillegg har man kanskje en annen forelder som ikke samarbeider om oppdragelsen. 

Det finnes vanskelige stemødre, men det finnes også uspiselig stebarn. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Men det er jo ikke akkurat SÅ lett å begynne å oppdra andres unger? Foreldre er ganske hårsåre på dette, har det vist seg.

Anonymkode: 4f91e...3ed

Vel. Det hadde ikke vært noe diskusjonstema for meg. Jeg hadde aldri funnet meg i frekk oppførsel. Husk at andre behandler deg aldri dårligere enn du selv tillater.

Anonymkode: 06d4f...35d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er noe av det beste jeg har lest på KG noen sinne!!!

Anonymkode: 6931d...cab

Helt enig! 

Anonymkode: 58c71...222

[AnonymBruker]

tirben skrev (12 minutter siden):Det er fryktelig vanskelig å være steforelder. Man må forholde seg til og dele hjem med noen som man ikke har oppdrageransvar for  og som kanskje opponerer voldsomt mot alt du sier og gjør.  I tillegg har man kanskje en annen forelder som ikke samarbeider om oppdragelsen. 

Det finnes vanskelige stemødre, men det finnes også uspiselig stebarn. 

Dette er jeg helt enig i! Det er supervanskelige å være stemor til tider. Mye lettere å være mamma. Nå snakker jeg for egen del selvfølgelig. 

Anonymkode: 58c71...222

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vel. Det hadde ikke vært noe diskusjonstema for meg. Jeg hadde aldri funnet meg i frekk oppførsel. Husk at andre behandler deg aldri dårligere enn du selv tillater.

Anonymkode: 06d4f...35d

Barn behandler folk slik de er oppdratt til å behandle dem. Det er autoritetsfigurene de er oppdratt til å respondere på, som de responderer på. Andre respekterer de ikke. Derfor er foreldrenes grunnlag så viktig. Jeg antar at du ikke er stemor selv, eller har jobbet som lærer. 

Hvis alle barn bare sluttet å utagere når de ble tilstrekkelig irettesatt hadde vi jo aldri hatt problemer med utagerende barn i skolen. Jeg har selv vært lærer, og har venner som har vært det. Noen barn er oppdratt slik at deres opprør blir akseptert, og kan vise fingeren når de kommer til rektor. 

Det eneste du kan gjøre som stemor eller stefar, er å fjerne deg fullstendig fra situasjonen, og forholdet. Det er det jo i så fall du og din partner som taper på, og antakeligvis lærer ikke barnet av dette heller.

(Jeg kan selv sette meg i respekt overfor mine stebarn, bare så det er sagt - og de lytter. De er ikke helt fortapt, og selv om mor ikke tar oppdragelsen alvorlig, så gjør far det. Men jeg vet ingenting om det varer evig, ettersom de blir mer vant til, og trygge på meg). 

Anonymkode: 7a499...9d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Barn behandler folk slik de er oppdratt til å behandle dem. Det er autoritetsfigurene de er oppdratt til å respondere på, som de responderer på. Andre respekterer de ikke. Derfor er foreldrenes grunnlag så viktig. Jeg antar at du ikke er stemor selv, eller har jobbet som lærer. 

Hvis alle barn bare sluttet å utagere når de ble tilstrekkelig irettesatt hadde vi jo aldri hatt problemer med utagerende barn i skolen. Jeg har selv vært lærer, og har venner som har vært det. Noen barn er oppdratt slik at deres opprør blir akseptert, og kan vise fingeren når de kommer til rektor. 

Det eneste du kan gjøre som stemor eller stefar, er å fjerne deg fullstendig fra situasjonen, og forholdet. Det er det jo i så fall du og din partner som taper på, og antakeligvis lærer ikke barnet av dette heller.

(Jeg kan selv sette meg i respekt overfor mine stebarn, bare så det er sagt - og de lytter. De er ikke helt fortapt, og selv om mor ikke tar oppdragelsen alvorlig, så gjør far det. Men jeg vet ingenting om det varer evig, ettersom de blir mer vant til, og trygge på meg). 

Anonymkode: 7a499...9d4

Selvsagt kan alle barn oppdras. Ikke alle har blitt oppdratt, det er sant. (Jeg har faktisk mye erfaring med barn, både egne og andres). 
 Hvis du med åpne øyne ønsker å være i en familie der du ikke blir respektert og din mann godtar ufyselig oppførsel fra sine barn, så er det for meg helt uforståelig. 

Anonymkode: 06d4f...35d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Selvsagt kan alle barn oppdras. Ikke alle har blitt oppdratt, det er sant. (Jeg har faktisk mye erfaring med barn, både egne og andres). 
 Hvis du med åpne øyne ønsker å være i en familie der du ikke blir respektert og din mann godtar ufyselig oppførsel fra sine barn, så er det for meg helt uforståelig. 

Anonymkode: 06d4f...35d

Jeg har skrevet langt om utgangspunktet for forholdet på forrige side, og hvor sent inn barna ble introdusert.

Jeg har forøvrig aldri sagt at jeg ikke blir respektert eller at mannen min godtar ufyselig oppførsel. Men jeg vedkjenner meg at flere av oss "stemødre" må akseptere ulike standarder for barneoppdragelse og at vi ikke får samme innflytelse på barna som mor og far - ikke nødvendigvis fordi far nekter, men fordi barna ikke alltid er mottakelige for det - i hvert fall hvis de er i ferd med å bli store, og er "ferdig bakt".

Noen stemødre sier ganske enkelt: "Greit, disse barna er ikke mitt ansvar. Oppdragelse handler ikke først og fremst om hvor behagelige de er for meg, men hva slags mennesker de blir, og hvordan de takler livet. Jeg frasier meg det ansvaret, og fokuserer heller på mine biologiske barn. Da får min mann heller ikke luksusen av min gratis innflytelse".

Det står man helt fritt til. Men da kan man oppleve å få pepper som stemor som ikke gidder.

Men stemorrollen er tap-tap. Noen vil være misfornøyde. Å være noens kone nummer to (yngre attpåtil) er god "øvelse" i stemorrollen, dvs. - ingen er på ditt team. Men jeg er voksen, og takler såpass.

Anonymkode: 7a499...9d4

[AnonymBruker]

tirben skrev (41 minutter siden):

Hvis man overfører din tankegang når det gjelder partnere, så hadde det ikke blitt noen samlivsbrudd. "Du vet hva går til når du gifter deg,  da får du forpliktelser ".  Dermed skal alt gå problemfritt? 

Det er fryktelig vanskelig å være steforelder. Man må forholde seg til og dele hjem med noen som man ikke har oppdrageransvar for  og som kanskje opponerer voldsomt mot alt du sier og gjør.  I tillegg har man kanskje en annen forelder som ikke samarbeider om oppdragelsen. 

Det finnes vanskelige stemødre, men det finnes også uspiselig stebarn. 

Men vi er fremdeles de voksne, og det er nok mange barn som er uspiselige, men de er fremdeles barn. Og barn er alltid en uskyldig part i slike situasjoner, uansett hvordan du vrir på det. 
 

 

Anonymkode: 0b800...501

[AnonymBruker]

Jeg vil gå så langt som å si at hvis mannen mener du skal godta ufyselig og respektløs oppførsel fra hans barn, så verken respekterer eller elsker han deg.

Anonymkode: 06d4f...35d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg har skrevet langt om utgangspunktet for forholdet på forrige side, og hvor sent inn barna ble introdusert.

Jeg har forøvrig aldri sagt at jeg ikke blir respektert eller at mannen min godtar ufyselig oppførsel. Men jeg vedkjenner meg at flere av oss "stemødre" må akseptere ulike standarder for barneoppdragelse og at vi ikke får samme innflytelse på barna som mor og far - ikke nødvendigvis fordi far nekter, men fordi barna ikke alltid er mottakelige for det - i hvert fall hvis de er i ferd med å bli store, og er "ferdig bakt".

Noen stemødre sier ganske enkelt: "Greit, disse barna er ikke mitt ansvar. Oppdragelse handler ikke først og fremst om hvor behagelige de er for meg, men hva slags mennesker de blir, og hvordan de takler livet. Jeg frasier meg det ansvaret, og fokuserer heller på mine biologiske barn. Da får min mann heller ikke luksusen av min gratis innflytelse".

Det står man helt fritt til. Men da kan man oppleve å få pepper som stemor som ikke gidder.

Men stemorrollen er tap-tap. Noen vil være misfornøyde. Å være noens kone nummer to (yngre attpåtil) er god "øvelse" i stemorrollen, dvs. - ingen er på ditt team. Men jeg er voksen, og takler såpass.

Anonymkode: 7a499...9d4

Dette er helt sikkert og visst. Fy så mye pepper vi stemødre får, ofte uberettiget og uten noe som helst bakgrunnskunnskap og grunnlag for det. 

Anonymkode: 58c71...222

[AnonymBruker]

Situasjonen kan endre seg. 
Dattera til samboeren min bodde hos moren sin 100% og det skulle hun gjøre  alltid (ifølge moren) Moren nektet til og med helgesamvær.

Så fort vi ble samboere, ble dattera sendt til oss for å bo 100%. (Tror hun var sjalu eller ville skremme meg, vet jeg ikke.)

Å være stemor  er helt greit, hvis foreldre tar ansvaret for barnet selv, og ikke legger den på stemoren. 

Jeg er drittlei å vaske klærne til barnet hver dag, pusse tenner, legge, handle, gå til legen, hente, kjøre, høre masing døgnet rundt. Spiser dobbelt så mye som meg ( er overvektig) sier jeg at det nå er det nok, eller vi spiser ikke is på hverdager, får jeg sur blikk tilbake. Nekter å legge seg, og lager drama hver natt. 
Jeg føler bare irritasjon. Og det er nettopp foreldrenes skyld. Og det skaper negative følelser for barnet, og dårlig stemning. 
Spørsmålet er hvor lenge jeg skal orke dette, og når jeg skal eksplodere.

Anonymkode: bcd23...f1a

[AnonymBruker]

Det er jo så enkelt at dette er ikke noe noen må gjøre. Det finnes et tredje alternativ til å skilles eller å oppdra stebarn. Hvis mannen din ikke støtter deg kan du faktisk tre helt tilbake fra rollen. Les om/ google «disenganging from stepkids». Kan være veldig effektiv strategi.

Anonymkode: 06d4f...35d