Dere som er steforeldre

[AnonymBruker]

Ble inspirert av den andre tråden. 
 

Ser mange skriver at de ikke føler noe for stebarna og at de er mer glad i tantebarn. Klarer ikke engasjere seg osv 

 

Hvorfor blir dere da sammen med en person som har barn? Dere vet jo at dere går inn i et forhold med forpliktelser

Og hva føler dere når partneren sine barn kommer? Og partner er med barna og viser kjærlighet til de? Blir dere sjalu? Jeg vil tro at mange som ikke liker stebarna blir litt sjalu på barna når de får oppmerksomhet av forelderen sin. 

Anonymkode: 0b800...501

[AnonymBruker]

Man vet jo ikke hvordan ting blir når man bestemmer seg for å gå inn i ett forhold med en person som har barn fra før. De fleste (vil jeg tro) tar det nok som en selvfølge at de kommer til å bli glad i barna. Så er det dessverre ikke alltid slik. Det er vanskeligere å takle uspiselig oppførsel fra ett barn man ikke er emosjonelt investert i og lettere å da utvikle negative følelser for barnet. Spesielt om barnet ikke blir irettesatt av partner. Jeg stilte opp, vasket klær, tok med på aktiviteter, lagde favorittmiddager, holdt bursdagsselskaper, prøvde å ta intiativ til ordentlige samtaler i flere år. Til slutt gir man litt opp og resignerer. Jeg er alltid blid og inkluderende rundt barnet men trekker meg nok mer unna nå og lar de ha alenetid. Det er veldig lett å si «hvorfor gikk du inn i ett forhold med en som har barn fra før», om du aldri har opplevd en situasjon som har utviklet seg til å bli svært negativ. I tillegg så er personlighetene våre nok veldig forskjellige. Jeg har ett helt annet godt forhold til hans andre barn og kan oppriktig si at jeg er veldig glad i dem. For å svare på det andre spørsmålet ditt: Nei, jeg klarer fint å skille på mine egne følelser og barnet og far sin tid sammen uten å føle sjalusi. Eneste følelsene jeg sliter med sånn sett er vel heller en dyp irritasjon ovenfor mannen min som i flere år har tillatt barnet å ikke snakke til meg, ikke svare når jeg spør om noe og generelt skape en dårlig stemning så fort jeg er tilstede. Jeg tenker det finnes grenser for hvor lenge man skal få lov til å oppføre seg på en slik måte selv om man er skilsmissebarn. 

Anonymkode: 0fa01...e3d

[AnonymBruker]

Jeg hadde to ufordragelige stebarn et par år. Fantes ikke sjalu på at eksmannen viste de kjærlighet. Men må innrømme jeg elsket dagene de var hos mor.

Anonymkode: d6d04...6af

[AnonymBruker]

Jeg er stemor, og kjenner meg ikke igjen. Jeg digger bonusbarnet mitt! Hun har vært en del av mitt liv og min familie i 15 år og hun er en fantastisk storesøster til mine barn. Ville aldri vært henne foruten 

Anonymkode: f1b34...1d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Man vet jo ikke hvordan ting blir når man bestemmer seg for å gå inn i ett forhold med en person som har barn fra før. De fleste (vil jeg tro) tar det nok som en selvfølge at de kommer til å bli glad i barna. Så er det dessverre ikke alltid slik. Det er vanskeligere å takle uspiselig oppførsel fra ett barn man ikke er emosjonelt investert i og lettere å da utvikle negative følelser for barnet. Spesielt om barnet ikke blir irettesatt av partner. Jeg stilte opp, vasket klær, tok med på aktiviteter, lagde favorittmiddager, holdt bursdagsselskaper, prøvde å ta intiativ til ordentlige samtaler i flere år. Til slutt gir man litt opp og resignerer. Jeg er alltid blid og inkluderende rundt barnet men trekker meg nok mer unna nå og lar de ha alenetid. Det er veldig lett å si «hvorfor gikk du inn i ett forhold med en som har barn fra før», om du aldri har opplevd en situasjon som har utviklet seg til å bli svært negativ. I tillegg så er personlighetene våre nok veldig forskjellige. Jeg har ett helt annet godt forhold til hans andre barn og kan oppriktig si at jeg er veldig glad i dem. For å svare på det andre spørsmålet ditt: Nei, jeg klarer fint å skille på mine egne følelser og barnet og far sin tid sammen uten å føle sjalusi. Eneste følelsene jeg sliter med sånn sett er vel heller en dyp irritasjon ovenfor mannen min som i flere år har tillatt barnet å ikke snakke til meg, ikke svare når jeg spør om noe og generelt skape en dårlig stemning så fort jeg er tilstede. Jeg tenker det finnes grenser for hvor lenge man skal få lov til å oppføre seg på en slik måte selv om man er skilsmissebarn. 

Anonymkode: 0fa01...e3d

He he, det er jo DU som har «tillatt»  alt dette, ser du virkelig  ikke det?

Anonymkode: 06d4f...35d

[AnonymBruker]

"Ikke føler noe for stebarna" blir å ta hardt i. Jeg ser ikke at de som skriver i den andre tråden mener direkte det. De er jo ikke som "fremmede", og de fleste føler jo en viss omsorg og ønsker det beste for dem. Men ja, jeg føler mer for min niese.

Det er også veldig forskjell på hvordan man uttrykker følelsene sine. Dette er jo et forum for å lufte tanker man har som man ikke kan lufte i det daglige i frykt for fordømmelse - selv ikke til ens næreste. De fleste voksne mennesker er uansett i stand til å være veldig hyggelige og genuint anstrenge oss rundt andre. Bare for å avlive denne myten om at barn går og lider konstant i nærvær av en steforelder. 

Hvorfor blir dere da sammen med en person som har barn? Dere vet jo at dere går inn i et forhold med forpliktelser.

Forpliktelser, ja. Graden av dem er alltid uviss - spesielt hvis man ikke har egne barn. Selv om man har egne barn, er jo også barn ulike. Og ingen vil "selge inn" sine barn som noe annet enn veloppdragne og supre når de har truffet et menneske de blir forelsket i. 

De fleste lærebøker sier jo også at du skal vente lenge med å introdusere barna for ny kjæreste. Både for at barna skal bli vant til skilsmissen, og for å vite at forholdet er solid. I vårt tilfelle gikk det veldig lang tid - nesten to år. Vi var nærmest forlovet og planla fremtiden sammen før jeg hilste på barna. Mannen og eksen hadde blitt enige om dette ved skilsmissen, utifra en terapeut som mente dette var best (og man lytter jo til fagfolk i en slik situasjon). I etterkant ser vi begge at dette var altfor lenge - barna hadde gått fra å være barn til å bli pre-pubertale, de var blitt godt vant til å ha far "for seg selv", og de var ikke mottakelige for en ny i livet sitt. Det hadde vært lettere for alle parter om jeg ble introdusert tidligere. Men slik er det - du har ikke erfaringen før du har den.

Jeg stusser også litt over de som så bastant mener at du "vet hva du går til". Alle med barn er jo også ivrige med å fortelle barnløse at du "ikke aner hvordan det er å ha barn før du har dem". Hvordan skal da barnløse ane hvordan det er å ha stebarn når de ikke har dem? Det virker nesten som om de som har satt barn til verden for så å gå fra partneren, forventer langt mer av steforeldre enn de forventer av seg selv. Det er jo faktisk de som har gått fra hverandre og "skapt" skilsmissebarn som burde vite - mer enn noen andre - at livet ikke blir som man planlegger. Noen ting er og blir litt uforutsigbart.

Og hva føler dere når partneren sine barn kommer? 

Jeg synes tiden med barna er en fin avveksling til vår tid sammen, der det blir veldig mye "oss". Vi gjør mye sammen, drar på turer og koser oss. På samme måte som at man ikke kan være på ferie hele tiden, så må man også ha rutiner. Dagene går fort når barn skal til og fra skolen, på aktiviteter og mer. Men det er noe fint med å føle seg nyttig, og deres liv bidrar med noe i våre.

Hadde jeg gruet meg til de kom, hadde jeg ikke vært sammen med mannen min. Man kan jo ikke leve halve livet sitt slik.

Det er derimot helt greit når de drar tilbake til mor. Men det føler mannen også. Han er dødsliten når de skal leveres igjen, og synes det er godt å få dem av gårde.

I motsetning til inntrykket man får i disse steforelder-trådene, så kan jo faktisk biologiske foreldre bli både sinte på, lei av og slitne av sine egne barn, selv om de er deres kjøtt og blod. Det er ikke bare steforeldre som er i stand til å bli lei av et barn, selv om noen vil at det skal se slik ut. 

Og partner er med barna og viser kjærlighet til de? Blir dere sjalu?

Nei, barn skal ha omsorg, og det at mannen er flink til å vise det gjør meg bare glad i ham. Og er tross alt en forutsetning for at jeg selv vil ha barn med ham. 

Anonymkode: 7a499...9d4

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ikke morskjærligjet til stebarnet mitt, men er glad i. Ønsker h*n godt. H*n har en mor, og jeg prøver heller å være en ekstra voksenresurs der det passer. Jeg vet h*n er trygg på meg og vet når det er lurere å få hjelp av meg og ikke far. 

Jeg synes dette fungerer bra. Jeg trår ikke inn som en mor og jeg tror oppriktig vi vil få et langvarig godt forhold. 

Anonymkode: b9bd6...1e8

[AnonymBruker]

Nei, man vet selvsagt ikke hvordan det blir. Men man burde kjenne seg selv før man går inn i noe sånt. Og jeg mener oppriktig at kun rause, varme, tydelige, trygge (men samtidig kanskje litt laid-back) typer burde bli steforeldre. Spør folk rundt deg om de ærlig og oppriktig tror du passer til dette. Ikke alle burde bli foreldre. Enda færre burde bli steforeldre.

Anonymkode: 06d4f...35d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei, man vet selvsagt ikke hvordan det blir. Men man burde kjenne seg selv før man går inn i noe sånt. Og jeg mener oppriktig at kun rause, varme, tydelige, trygge (men samtidig kanskje litt laid-back) typer burde bli steforeldre. Spør folk rundt deg om de ærlig og oppriktig tror du passer til dette. Ikke alle burde bli foreldre. Enda færre burde bli steforeldre.

Anonymkode: 06d4f...35d

Hvis alle spurte rundt seg om andre syntes de var egnet til å bli foreldre, folk var ærlige i responsen og vedkommende faktisk tok dette til seg, så ville jo verden vært et helt annet sted. Det ville også vært færre skilsmisser, og selve behovet for steforeldre ikke vært der. Men folk formerer seg uavhengig. 

Like fullt - ingen foreldre eller steforeldre er feilfrie - men i noen tilfeller kan stemor eller stefar ha noen egenskaper som mor eller far mangler, og derav være et positivt tilskudd til familien selv om de ikke er feilfrie. Det er vel ikke helt unormalt heller - er man skilt så ser man gjerne etter et ganske annet type menneske i neste runde.

Anonymkode: 7a499...9d4

[Ulrikke]

Jeg tror kanskje de som sliter mest med å engasjere seg er de som evt blir motarbeidet av den andre forelderen, sånn at de føler at det er best å holde seg mest mulig i bakgrunnen.

Jeg er stemor til tre, alle er nå voksne, men de var små da jeg ble kjent med dem.  Hvis jeg ytret at noe ikke var helt enkelt fikk jeg alltid beskjed om at "du visste hva du gikk til" (ikke av barnas far altså, men av folk rundt). Nei, jeg gjorde ikke det, for jeg var barnløs selv og hadde aldri vært stemor før! Jeg VISSTE at jeg gikk inn i det med hele meg, med et ønske om å være der for dem og å få det til å funke, og jeg visste at de var en stor del av pakka jeg gikk inn i! Men HVORDAN det skulle bli vet man ikke før man har prøvd!

Vi fikk et felles barn etter noen år. Morskjærligheten for henne er noe helt annet. Men stebarna har en mor! Jeg har aldri prøvd å ta hennes plass, men jeg har vært en voksen der for dem hele veien. De var 1, 2 og 6 år da jeg møtte dem, ett år eldre da far og jeg flyttet sammen. Det er snart 20 år siden. De er fantastiske unge voksne som jeg er utrolig glad i, jeg er stolt av hvordan de fikser livene sine og de personlighetene de er! De to yngste husker ikke at jeg ikke har vært i livene deres, og ser på meg som den naturligste ting i verden. Eldste husker LITT, uten at det i det hele tatt påvirker forholdet oss imellom.

I tillegg går det på personlighet. Jeg "klaffer" bedre med to av disse stebarna enn det tredje. Uten at det overhodet går på omsorg eller kjærlighet, men jeg sliter litt mer med å forstå tredje. Sånn VET jeg folk har det med biologiske barn også...

Man kan ikke beordre fram følelser! Man kan forlange omsorg, varme, inkludering og tilhørighet, at man behandler barna på en respektfull måte og bidrar til at de føler de hører til i familien. Hva man føler innerst inne kan man ikke styre, og det trenger vel strengt tatt ikke å ropes høyt om heller, dersom man behandler barna på en fin og inkluderende måte. Jeg tviler forsåvidt ikke på at barna er annerledes glad i mor enn i meg - noe jeg ser på som helt naturlig. Hvorfor skal det være så krise hvis det går andre veien også, fra voksen til barn - som sagt, gitt at forholdet er bra og barna behandles som likeverdige medlemmer av familien?

[Pakini]

Har selv 2 bonusbarn, jeg er utrolig glad i de, og de kommer og går som de vil. Kanskje vi bare har vært heldig, for vi har ikke opplevd noen konflikter. 
 

Har fellesbarn og, og selvsakt elsker jeg det barnet høyere, for det er jo mitt eget. De 2 andre har jo foreldre. Men jeg kan likevel være en støttende voksen for de. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ble inspirert av den andre tråden. 
 

Ser mange skriver at de ikke føler noe for stebarna og at de er mer glad i tantebarn. Klarer ikke engasjere seg osv 

 

Hvorfor blir dere da sammen med en person som har barn? Dere vet jo at dere går inn i et forhold med forpliktelser

Og hva føler dere når partneren sine barn kommer? Og partner er med barna og viser kjærlighet til de? Blir dere sjalu? Jeg vil tro at mange som ikke liker stebarna blir litt sjalu på barna når de får oppmerksomhet av forelderen sin. 

Anonymkode: 0b800...501

Hva er det du mener man vet?Og hvilke forpliktelser har man mener du? 

Om du leser litt her inne får man gjerne inntrykk av at man er et monster om man ikke elsker stebarn mer enn sine egne. Derfor tror sikkert alle/mange at dette kommer automatisk. Jeg tror det er naivt, og er redd dette skaper falske og urealistiske forventninger. 

Jeg ønsker stebarna alt godt, men jeg er ikke mer glad i dem enn barna til venninner. Jeg blir ikke sjalu når mannen viser dem godhet eller sur når de kommer, men irritert og matt når våre avtaler avlyses fordi de dukker opp uanmeldt i mammaukene. 

Jeg blir lei meg, på barnas vegne, når de oppfører seg uspiselig men jeg som stemor føler jeg er heks om jeg sier noe. Jeg tåler uspiselig oppførsel, men jeg ønsker å hjelpe dem med å mestre sosiale settinger bedre. 

Jeg vil dem virkelig alt godt i verden, men det er ingenting som gjør meg så sliten som dem. 

Jeg tror ingen drømmer om å bli stemor, men aksepterer å bli det dersom kjærlighet for en mann er stor. 

Anonymkode: bc814...6fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Hva er det du mener man vet?Og hvilke forpliktelser har man mener du? 

Om du leser litt her inne får man gjerne inntrykk av at man er et monster om man ikke elsker stebarn mer enn sine egne. Derfor tror sikkert alle/mange at dette kommer automatisk. Jeg tror det er naivt, og er redd dette skaper falske og urealistiske forventninger. 

Jeg ønsker stebarna alt godt, men jeg er ikke mer glad i dem enn barna til venninner. Jeg blir ikke sjalu når mannen viser dem godhet eller sur når de kommer, men irritert og matt når våre avtaler avlyses fordi de dukker opp uanmeldt i mammaukene. 

Jeg blir lei meg, på barnas vegne, når de oppfører seg uspiselig men jeg som stemor føler jeg er heks om jeg sier noe. Jeg tåler uspiselig oppførsel, men jeg ønsker å hjelpe dem med å mestre sosiale settinger bedre. 

Jeg vil dem virkelig alt godt i verden, men det er ingenting som gjør meg så sliten som dem. 

Jeg tror ingen drømmer om å bli stemor, men aksepterer å bli det dersom kjærlighet for en mann er stor. 

Anonymkode: bc814...6fc

Du vet når du blir sammen med en som har barn fra før at du vil bli involvert i partneren sine barn, og skal man bo sammen, så får man jo forpliktelser. 
 

mener du man ikke har forpliktelser til stebarn? 

Anonymkode: 0b800...501

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du vet når du blir sammen med en som har barn fra før at du vil bli involvert i partneren sine barn, og skal man bo sammen, så får man jo forpliktelser. 
 

mener du man ikke har forpliktelser til stebarn? 

Anonymkode: 0b800...501

Alle har vel en viss grad av forpliktelser overfor andre mennesker under samme tak som man må forholde seg til.

Men hvilke forpliktelser er jo veldig ulikt. Jeg vokste f.eks. opp med en stefar, og min biologiske far er død. Han ble nok forventet å tre inn i en mye mer omfattende farsrolle enn han hadde måttet dersom min far var i live. Men hvor stor plass man skal ta er heller ikke gitt. Min søster har et mye sterkere minne av min far enn meg, f.eks., og ville ikke at vår stefar skulle ta mye plass. Jeg var mindre og mer mottakelig for en "ny" far.

Det er ingen som kan forutse eller vite akkurat hva som er krevet av en. Kanskje vet barna heller ikke selv hva de ønsker før du er der.

Anonymkode: 7a499...9d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Hva er det du mener man vet?Og hvilke forpliktelser har man mener du? 

Om du leser litt her inne får man gjerne inntrykk av at man er et monster om man ikke elsker stebarn mer enn sine egne. Derfor tror sikkert alle/mange at dette kommer automatisk. Jeg tror det er naivt, og er redd dette skaper falske og urealistiske forventninger. 

Jeg ønsker stebarna alt godt, men jeg er ikke mer glad i dem enn barna til venninner. Jeg blir ikke sjalu når mannen viser dem godhet eller sur når de kommer, men irritert og matt når våre avtaler avlyses fordi de dukker opp uanmeldt i mammaukene. 

Jeg blir lei meg, på barnas vegne, når de oppfører seg uspiselig men jeg som stemor føler jeg er heks om jeg sier noe. Jeg tåler uspiselig oppførsel, men jeg ønsker å hjelpe dem med å mestre sosiale settinger bedre. 

Jeg vil dem virkelig alt godt i verden, men det er ingenting som gjør meg så sliten som dem. 

Jeg tror ingen drømmer om å bli stemor, men aksepterer å bli det dersom kjærlighet for en mann er stor. 

Anonymkode: bc814...6fc

Men hvorfor krever du ikke at de ikke oppfører seg uspiselig da? Som voksen omsorgsperson har du plikt til å bidra i oppdragelsen.

Anonymkode: 06d4f...35d

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Du vet når du blir sammen med en som har barn fra før at du vil bli involvert i partneren sine barn, og skal man bo sammen, så får man jo forpliktelser. 
 

mener du man ikke har forpliktelser til stebarn? 

Anonymkode: 0b800...501

Hvilke forpliktelser får man egentlig? Jeg lurer oppriktig? 

 

Just now, AnonymBruker said:

Men hvorfor krever du ikke at de ikke oppfører seg uspiselig da? Som voksen omsorgsperson har du plikt til å bidra i oppdragelsen.

Anonymkode: 06d4f...35d

Fordi om jeg sier noe får jeg telefon fra barnemor å slutte leke mamma for hennes barn og om ikke mannens sperm funker på meg. 

Jeg velger derfor å heller trekke meg tilbake. For barnas del, for når jeg prøver baktaler mor meg slik at de kommer i lojalitetsskvis mellom hjemmene. 

Anonymkode: bc814...6fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvilke forpliktelser får man egentlig? Jeg lurer oppriktig? 

 

Fordi om jeg sier noe får jeg telefon fra barnemor å slutte leke mamma for hennes barn og om ikke mannens sperm funker på meg. 

Jeg velger derfor å heller trekke meg tilbake. For barnas del, for når jeg prøver baktaler mor meg slik at de kommer i lojalitetsskvis mellom hjemmene. 

Anonymkode: bc814...6fc

Blokker henne da vel.

Anonymkode: 06d4f...35d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Men hvorfor krever du ikke at de ikke oppfører seg uspiselig da? Som voksen omsorgsperson har du plikt til å bidra i oppdragelsen.

Anonymkode: 06d4f...35d

Det er veldig begrenset hvor mye du kan korrigere som steforelder..For det første fordi viktige år med grunnlag i oppdragelsen er lagt før du kommer inn i bildet. Sekundært fordi du uansett kun har barna halvparten av tiden (eller litt mindre i vårt tilfelle). Jeg tror neppe mor sier til barna at de skal "høre på stemor" dersom det er uenigheter.

Stesønnen min er oppdratt helt annerledes enn jeg var. Det kommer spesielt til uttrykk i bordmanerer o.l. Jeg kan jo ikke plutselig innføre regler som min far hadde for meg, som for ham vil fremstå som et terrorregime. I verste fall assosierer han meg kun med konfliktfylte middager. 

I min manns tilfelle ble ekteskapet dårlig mens deres sønn var bare rundt 3 år gammel. Så de slapp ballen helt mtp. oppdragelsen fra 3 til 6, og det er viktige år. 

Anonymkode: 7a499...9d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

He he, det er jo DU som har «tillatt»  alt dette, ser du virkelig  ikke det?

Anonymkode: 06d4f...35d

Du vet tydeligvis ingenting om hvor vanskelig det er å komme inn som ste-forelder. Jeg korrigerte og gav utrykk for at det hadde vært fint å få ett svar, fortsatte å snakke selv om jeg ble ignorert osv. Når far velger å si at jeg ikke kan si ifra og kun skal være en passiv tilskuer i mitt eget hjem, så er jeg litt kneblet. Jeg strakk meg langt fordi jeg ikke ønsket å lage dårlig stemning nettopp pga situasjonen. Hadde det vært mitt eget barn som hadde oppført seg slik så hadde jeg håndtert det helt annerledes. 

Anonymkode: 0fa01...e3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er veldig begrenset hvor mye du kan korrigere som steforelder..For det første fordi viktige år med grunnlag i oppdragelsen er lagt før du kommer inn i bildet. Sekundært fordi du uansett kun har barna halvparten av tiden (eller litt mindre i vårt tilfelle). Jeg tror neppe mor sier til barna at de skal "høre på stemor" dersom det er uenigheter.

Stesønnen min er oppdratt helt annerledes enn jeg var. Det kommer spesielt til uttrykk i bordmanerer o.l. Jeg kan jo ikke plutselig innføre regler som min far hadde for meg, som for ham vil fremstå som et terrorregime. I verste fall assosierer han meg kun med konfliktfylte middager. 

I min manns tilfelle ble ekteskapet dårlig mens deres sønn var bare rundt 3 år gammel. Så de slapp ballen helt mtp. oppdragelsen fra 3 til 6, og det er viktige år. 

Anonymkode: 7a499...9d4

Det er akkurat slik det er her. De ble skilt og han ovenkompenserer, spesielt etter jeg kom inn i bildet. Alt skal tolereres og forstås. Han er streng med vårt fellesbarn mens hans ene særkullsbarn kommer unna med alt. Frustrerende og skaper dårlig dynamikk i tillegg til at barnet har null grunn til å korrigere oppførselen fordi det blir akseptert.

Anonymkode: 0fa01...e3d