Vanskelig å sørge når man vet at de som nå er på vei til å dø tok valget selv

[AnonymBruker]

Noen jeg kjenner tok et valg som nå kommer til å føre til død til slutt. Det kommer til å bli vanskelig å være observatør til det som uten tvil kommer, og jeg kjenner på en nummen maktesløshet. Klarer hverken gråte eller føle noe mer enn "skulle ønske de ikke tok dette valget".

Nå kan jeg kun bare være tilstede så mye det går an, og lindre det som kan lindres for de det gjelder, når de begynner å innse at det går mot slutten om noen måneder eller om de er heldige, får leve i to år til men der det mest sannsynligvis vil bli mer og mer smerter og fremtredende skader med liten mulighet til smertelindring. Jeg håper det dukker opp noe som mirakuløst hjelper og hindrer smerter og død, men prognosene ser ikke positive ut.

Noen andre som opplever noe av det samme?

Anonymkode: 7c6dd...f3c

[Gjest Hvemsomhelst]

Hvilke valg mener du? Livsstil?

[knulleGuden666]

Hmm?? Narkotika? Overvekt eller annet med helsen? Alkohol? Selvskading? 

[AnonymBruker]

Kreft tror jeg

Anonymkode: 6cff8...9fb

[knulleGuden666]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kreft tror jeg

Anonymkode: 6cff8...9fb

Mye mulig, men det er ikke selvforskyldt uansett om man har f.eks røyket eller ikke. Går ikke å ta det valget selv slik som ts sier 

[Viktualia]

knulleGuden666 skrev (17 minutter siden):

Mye mulig, men det er ikke selvforskyldt uansett om man har f.eks røyket eller ikke. Går ikke å ta det valget selv slik som ts sier 

Det kan være å takke nei til kurerende behandling, som feks operasjon el medisiner. 

[Gjest Hvemsomhelst]

Mannen min ville ikke holdes kunstig i live, så det fortalte jeg til legen. Men det er jo ikke det samme. Han valgte jo ikke å dø. Da var jeg fullstendig utmattet og klarte ikke å gråte eller kjenne på sorgen før 3 måneder senere.

[AnonymBruker]

Jeg har, min mor ønsket å dø, selv om hun kunne levd i mange år enda. 
 

For meg var det tyngst mens hun enda levde og vi ikke kunne gjøre noe annet enn å vente. Det er vanskelig fordi man ønsker både at de skal dø snart og at de skal ombestemme seg og ta imot behandling. 
 

Jeg var ferdig med å sørge den dagen vi begravde mamma, all sorgen måtte jeg ta på forskudd. 
 

Det er nok ikke sånn for alle, men bruk tiden du har med den du er glad i så godt du kan. Det er dessverre ikke stort mere du kan gjøre i slike situasjoner. 

Anonymkode: 00bef...e8a

[AnonymBruker]

Overdose?

Kjenner desverre en som døde sist uke etter måneders kamp, som vi nok innerst inne visste han kom til å tape-  det er så ufattelig trist, spesielt for de som sitter igjen.

Han ville og visste ikke at det skulle ende slik, så ser ikke på det som hans feil, selv om han valgte å innta det...

Anonymkode: 520f0...d5e

[AnonymBruker]

Man må ikke gråte, når noen man kjenner har dødd. 

Anonymkode: 1d245...9c8

[AnonymBruker]

Jeg antar at det er snakk om en person som har takket nei til kreftbehandling? Jeg kjenner en person som ønsket å gå for alternativ behandling fremfor cellegift og stråling. Det gikk jo som det måtte gå - kreften spredte seg og da hun til slutt valgte å takke ja til cellegift var det dessverre for sent. Hun etterlot seg mann og små barn. Jeg tror at det for mange i familien er utrolig vanskelig å tenke på at hun sannsynligvis hadde levd i dag om hun hadde begynt med cellegift fra dag én, da det var snakk om en kreftform som ofte kureres. Personlig synes jeg at det var et vanvittig egoistisk valg å ta. Om det er snakk om uhelbredelig kreft der behandlingen kun vil forlenge livet med måneder eller noen år, stiller deg seg imidlertid annerledes. 

 

 

Anonymkode: e155a...4b3