Nå må jeg bare slutte å lette mitt hjerte for mamma

[AnonymBruker]

Jeg har skrevet her inne tidligere om min mor som legger på seg sine barns problemer noe enormt.

Når det er noe med oss barna uansett om det er store eller små problemer, så er det alltid verre for henne og hun går rundt og snakker om hvor mye hun legger det på seg, og det blir en del gråting.

Nå er mamma en vital gammel dame, og både jeg og min søster har et veldig åpent forhold med henne og snakker med henne i tlf nesten daglig, til et par ganger i måneden. Jeg har lært etterhvert å holde ting inne og ikke fortelle de verste tingene til henne, men av og til føler jeg behov for å åpne mitt hjerte om både små bagateller og mer alvorlige ting.

Nå er jeg på leting etter en leilighet å kjøpe, og det er ikke så lett siden alt er kjempedyrt, så nå bor jeg en periode hos en kompis og det går sånn passe greit.

I dag ringte jeg hjem for å spørre om katten hadde fått unger, og da begynte hun plutselig å gråte og sier at hun legger sånn på seg at jeg ikke finner meg en leilighet å kjøpe.

Jeg blir irritert og sier at jeg forstår at hun synes det er trasig, men det er da for søren ikke verre for henne enn for meg.

Så sier jeg at jeg aldri mer kommer til å fortelle henne noe som helst, og når hun spør meg så sier jeg at alt er tipp topp.

For en del år siden hadde jeg blitt gravid med en kjæreste som hadde gått fra meg, og jeg var veldig i tvil om jeg skulle beholde barnet eller ei.

Hadde det veldig tøft og vinglet frem og tilbake hver eneste dag, i tillegg var barnefaren veldig sint for at jeg hadde blitt gravid og kjeftet mye på meg.

Midt oppi dette ringte min far, og sa at jeg måtte trøste min mor som nå hang over trappegelenderet å hyperventilerte fordi hun var så ute av seg på grunn av min situasjon.

Hun har ikke psykiske problemer, men jeg synes hun er veldig tander når det gjelder å takle sin families problemer.

Man tåler jo mindre stress dess eldre man blir, men hun har vært sånn hele livet mitt og det er slitsomt.

Nå har jeg bestemt meg for ikke fortelle noe som helst og det synes jeg er tøft, men det at hun reagerer så voldsomt på mine/våre problemer gjør det mye verre for meg.

Måtte bare dele disse tankene med dere.

 

Anonymkode: 0356a...345

[AnonymBruker]

Du sier hun ikke har psykiske problemer, men det er jo ikke helt normalt å vri andres problemer til å handle om en selv, til tross for at det gjelder barna dine. Jeg har også voksne barn, og det er klart det går inn på meg om de har problemer, men jeg legger jo vekk mine følelser i situasjonen, og prøver heller å hjelpe dem. 

 

Anonymkode: 95d02...55a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du sier hun ikke har psykiske problemer, men det er jo ikke helt normalt å vri andres problemer til å handle om en selv, til tross for at det gjelder barna dine. Jeg har også voksne barn, og det er klart det går inn på meg om de har problemer, men jeg legger jo vekk mine følelser i situasjonen, og prøver heller å hjelpe dem. 

 

Anonymkode: 95d02...55a

Hun er en skikkelig hønemor og ønsker det beste for oss.

Hun har vært veldig påpasselig opp gjennom livet at vi har nok klær, riktig klær, spise riktig og sove nok, og jeg har også blitt en hønemor ovenfor min sønn, men jeg har henne i bakhodet hele tiden og tenker at jeg ikke må ta overhånd.

Hun er nok ikke klar over at hun er slik, for hun blir overrasket hver gang jeg sier hun ikke kan være hovedpersonen i mitt/andres drama.

 

Ts

Anonymkode: 0356a...345

[AnonymBruker]

Det der kalles GAD- generaliserert angstlidelse… typisk for den generasjonen. Samme m min mor- har absolutt ikke en psykisk lidelse. Gud forby!

 

hun er bare veldig veldig bekymret og redd for alt… 🙄

Anonymkode: 6494d...2ce

[AnonymBruker]

Jeg har og sluttet og snakke om personlige problemer med min mor. Holder det for meg selv. Da jeg ble skilt fikk hun så mye angst at hun ble innlagt på psykiatrisk og kunne ikke bo hjemme, lenger. Jeg snakker med nære venninner om det er absolutt nødvendig. 

Anonymkode: 3b8d9...932

[AnonymBruker]

Typisk den generasjonen å protestere på at de har noe psykisk problem. Dette høres ikke helt friskt ut. Man bør kunne snakke med sine nærmeste om oppturer og nedturer i livet, ellers blir det jo litt overfladisk. Hun tåler på ingen måte dine følelser annet enn glad. Hun kan ikke forvente at alt alltid er bra med deg og hun ønsker tett kontakt. Jeg har også en sånn mor og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv at jeg aldri mer skal si noe negativt til min mor. Men hun spør og graver så det er alltid like vanskelig å holde henne utafor. Men sier jeg noe da er det enten full krise eller bagatellisering.

Anonymkode: 90c97...3e7