Om min mening teller, så..

[AliceNextDoor]

Kvinnenavn skrev (3 timer siden):

Tenker du da på rus, først og fremst?  Som er de valgene du ikke er så fornøyd med selv.

 

Ikke bare det, men det henger vel sammen. Jeg tenker nok på helheten med isolering, egen fornektelse av behov og ønsker, og ikke minst det at jeg har valgt å ikke snakke med andre om noe som helst. Det var som å klatre over et speilblankt fjell når jeg måtte fortelle mine foreldre hovrdan jeg egentlig hadde det og hvordan forholdet mitt var. At jeg lot skam og depresjon styre over at jeg hadde behov for å få hjelp, både praktisk og emosjonelt. Rusen er blitt en slags sovekupe for meg i et tog jeg ikke helt har noen tanker om hvor det skal og hvordan jeg styrer det. Men jeg skal frem i lokomotivet, jeg lover. For det har jeg bestemt.

[Kvinnenavn]

strapaziert skrev (3 timer siden):

Ikke bare det, men det henger vel sammen. Jeg tenker nok på helheten med isolering, egen fornektelse av behov og ønsker, og ikke minst det at jeg har valgt å ikke snakke med andre om noe som helst. Det var som å klatre over et speilblankt fjell når jeg måtte fortelle mine foreldre hovrdan jeg egentlig hadde det og hvordan forholdet mitt var. At jeg lot skam og depresjon styre over at jeg hadde behov for å få hjelp, både praktisk og emosjonelt. Rusen er blitt en slags sovekupe for meg i et tog jeg ikke helt har noen tanker om hvor det skal og hvordan jeg styrer det. Men jeg skal frem i lokomotivet, jeg lover. For det har jeg bestemt.

Snakker du med noen om hvordan du har det nå? Hva er dine behov og ønsker nå fremover? Og følger du de? 

Det virker jo som om du er på vei tilbake i noe sosialt, som virker som det er godt for deg. 

Husk å ikke bebreide deg selv for mye for valg du har gjort tidligere. Du virker litt hard mot deg selv. Det er mange ting du får til som du burde være stolt av. 
 

Vi er alle bare mennesker❤️

[AliceNextDoor]

Kvinnenavn skrev (8 minutter siden):

Snakker du med noen om hvordan du har det nå? Hva er dine behov og ønsker nå fremover? Og følger du de? 

Det virker jo som om du er på vei tilbake i noe sosialt, som virker som det er godt for deg. 

Husk å ikke bebreide deg selv for mye for valg du har gjort tidligere. Du virker litt hard mot deg selv. Det er mange ting du får til som du burde være stolt av. 
 

Vi er alle bare mennesker❤️

Jeg snakker ikke med noen om særlig mye, nei. Ønskene mine er egentlig veldig konkrete. Jeg ønsker å komme meg videre, og det er ganske sterke krav jeg har der.
Jeg vil for det første flytte. Jeg vil ikke bo slik jeg bor, jeg vil ha hage og plass, og kunne tumle ut på en terrasse i bare nattkjolen om jeg ønsker. Nyte te i sol eller under en paviljong mens det regner.
Jeg vil ha noen rundt meg. Jeg vil finne drømmemannen og dele dette huset jeg tegnet nå, en som kan dele lånet og husmorsplikter mens vi snakker om ingenting som egentlig er allting ved frokostbordet, på veg til jobb og når vi sees igjen når vi kommer hjem. Jeg vil ha noen som venter på meg og som jeg også kan ta i mot.
Når jeg finner en sånn mann, så vil jeg ha en familie med han. Jeg vil være den voksne og ha omsorg. Jeg vil ha mine egne som kan få gaver og besøk fra de som hadde meg som barn i en stor hage med et lite hus for 30 år siden.
Jeg vil ha en hund. En koseklump som kan passe på meg og oss og seg selv. Jeg vil ikke ha noe veskehund, en schäfer er perfekt, kanskje til og med en rottweiler. Noe å ta i.
Jeg vil videre og kjenne idyll slik jeg har vokst opp med, og så vil jeg at de siste ti årene skal forsvinne og bare være et slags rart intermesso som tilhørte meg til skrekk og advarsel, slik at jeg kan vite hvor heldig jeg er de neste ti årene.

Du har nok helt rett, at jeg er hard mot meg selv. Man er vel sin verste kritiker? Jeg tror jeg kan si at det er blitt slik fordi jeg har mislikt min egen tafatthet i så mange år.
Ja, vi er alle bare mennesker. Jeg vil bare være litt bedre enn jeg er nå?

[Kvinnenavn]

strapaziert skrev (4 minutter siden):

Jeg snakker ikke med noen om særlig mye, nei. Ønskene mine er egentlig veldig konkrete. Jeg ønsker å komme meg videre, og det er ganske sterke krav jeg har der.
Jeg vil for det første flytte. Jeg vil ikke bo slik jeg bor, jeg vil ha hage og plass, og kunne tumle ut på en terrasse i bare nattkjolen om jeg ønsker. Nyte te i sol eller under en paviljong mens det regner.
Jeg vil ha noen rundt meg. Jeg vil finne drømmemannen og dele dette huset jeg tegnet nå, en som kan dele lånet og husmorsplikter mens vi snakker om ingenting som egentlig er allting ved frokostbordet, på veg til jobb og når vi sees igjen når vi kommer hjem. Jeg vil ha noen som venter på meg og som jeg også kan ta i mot.
Når jeg finner en sånn mann, så vil jeg ha en familie med han. Jeg vil være den voksne og ha omsorg. Jeg vil ha mine egne som kan få gaver og besøk fra de som hadde meg som barn i en stor hage med et lite hus for 30 år siden.
Jeg vil ha en hund. En koseklump som kan passe på meg og oss og seg selv. Jeg vil ikke ha noe veskehund, en schäfer er perfekt, kanskje til og med en rottweiler. Noe å ta i.
Jeg vil videre og kjenne idyll slik jeg har vokst opp med, og så vil jeg at de siste ti årene skal forsvinne og bare være et slags rart intermesso som tilhørte meg til skrekk og advarsel, slik at jeg kan vite hvor heldig jeg er de neste ti årene.

Du har nok helt rett, at jeg er hard mot meg selv. Man er vel sin verste kritiker? Jeg tror jeg kan si at det er blitt slik fordi jeg har mislikt min egen tafatthet i så mange år.
Ja, vi er alle bare mennesker. Jeg vil bare være litt bedre enn jeg er nå?

Det bildet høres fint ut ☺️
Det er vel det veldig mange av oss ønsker seg. Og du kan komme akkurat dit du vil, men du må kanskje ta en ting om gangen❤️ Og, hva hadde vel livet vært om vi ikke ville videre og bli litt bedre? Det er vel selve drivkraften og et stort sunnhetstegn. Vi er alle fulle av feil og mangler og det beste vi kan gjøre er å jobbe med å forbedre oss på de områdene vi vil. 

Med de konkrete ønskene, så har du i alle fall noen klare mål du kan jobbe mot. Hva som kommer først, mannen eller huset blir jo opp til deg selv, eller tilfeldighetene? 
Du virker som en spennende dame som har mye interessant ved deg som kan tiltrekke deg akkurat de tingene du ønsker. Dessuten skriver du utrolig godt, som andre har skrevet til deg også. Ser at du har lest mye. 
 

Det er bra du skriver her da, hvis du ikke snakker med så mange om hvordan du har det. Jeg tror på deg og at du har alt som trengs.

[AliceNextDoor]

Kvinnenavn skrev (Akkurat nå):

Det bildet høres fint ut ☺️
Det er vel det veldig mange av oss ønsker seg. Og du kan komme akkurat dit du vil, men du må kanskje ta en ting om gangen❤️ Og, hva hadde vel livet vært om vi ikke ville videre og bli litt bedre? Det er vel selve drivkraften og et stort sunnhetstegn. Vi er alle fulle av feil og mangler og det beste vi kan gjøre er å jobbe med å forbedre oss på de områdene vi vil. 

Med de konkrete ønskene, så har du i alle fall noen klare mål du kan jobbe mot. Hva som kommer først, mannen eller huset blir jo opp til deg selv, eller tilfeldighetene? 
Du virker som en spennende dame som har mye interessant ved deg som kan tiltrekke deg akkurat de tingene du ønsker. Dessuten skriver du utrolig godt, som andre har skrevet til deg også. Ser at du har lest mye. 
 

Det er bra du skriver her da, hvis du ikke snakker med så mange om hvordan du har det. Jeg tror på deg og at du har alt som trengs.

Jeg vet ikke om det gir noen mening, men ja. Dette forumet har fungert som en enorm katalysator som har gitt meg en pågangskraft, jeg bruker det ordet fordi det egentlig er helt konkret sånn det føles, som både provoserer meg og engasjerer meg. Du har helt rett, alle kan oppnå drømmene med litt egeninnsats. Mine drømmer er store, men de er faktisk naturlige og egentlig veldig A4. Det er ingenting ved meg som ikke skal kunne komme "til mål". Jeg vet alt det der.
Hva som kommer først er egentlig likegyldig, det er også helt sant. Men det ene skal ikke få lov til å stoppe meg i å oppnå det andre. Og, for første gang våger jeg å både tro og satse for å komme dit. Jeg har begynt å gjøre mine grep, sannheten er at jeg også kikker etter ny jobb for å se om det gjør det enklere å komme videre. Jeg er villig til å ofre ganske mye for å oppnå noe bedre
Og, det som er så fint med å skrive her istedet for å snakke noen, det er at jeg tør være så breial og si at jeg ER stolt av at jeg har kommet noe nærmere det å få foten over dørstokkmilen.
Dilemmaet med det er at jeg blir også ganske sint på meg selv når jeg mister balansen og faller andre veien.
Jeg har lovet tidligere her å sette ord på deler av det, og da har jeg tenkt på det der vonde såre temaet om hvorfor jeg fremdeles ruser meg. Jeg er egentlig kanskje klar for å sette konkrete ord på hva det hele handler om, hva som skjer og hvordan jeg tenker. For jeg er veldig klar over at det er også noe jeg ikke er særlig alene om. Det har jeg skjønt veldig godt etter å ha smuglest her på andres dagbøker og temaer på Kvinneguiden...

Igjen, takk for fine ord. Jeg strever med å finne nok til å forklare hvor mye det betyr. Det er en del. Det hjelper meg i å holde sutreungen i meg i sjakk..

[Kvinnenavn]

strapaziert skrev (18 minutter siden):

Jeg vet ikke om det gir noen mening, men ja. Dette forumet har fungert som en enorm katalysator som har gitt meg en pågangskraft, jeg bruker det ordet fordi det egentlig er helt konkret sånn det føles, som både provoserer meg og engasjerer meg. Du har helt rett, alle kan oppnå drømmene med litt egeninnsats. Mine drømmer er store, men de er faktisk naturlige og egentlig veldig A4. Det er ingenting ved meg som ikke skal kunne komme "til mål". Jeg vet alt det der.
Hva som kommer først er egentlig likegyldig, det er også helt sant. Men det ene skal ikke få lov til å stoppe meg i å oppnå det andre. Og, for første gang våger jeg å både tro og satse for å komme dit. Jeg har begynt å gjøre mine grep, sannheten er at jeg også kikker etter ny jobb for å se om det gjør det enklere å komme videre. Jeg er villig til å ofre ganske mye for å oppnå noe bedre
Og, det som er så fint med å skrive her istedet for å snakke noen, det er at jeg tør være så breial og si at jeg ER stolt av at jeg har kommet noe nærmere det å få foten over dørstokkmilen.
Dilemmaet med det er at jeg blir også ganske sint på meg selv når jeg mister balansen og faller andre veien.
Jeg har lovet tidligere her å sette ord på deler av det, og da har jeg tenkt på det der vonde såre temaet om hvorfor jeg fremdeles ruser meg. Jeg er egentlig kanskje klar for å sette konkrete ord på hva det hele handler om, hva som skjer og hvordan jeg tenker. For jeg er veldig klar over at det er også noe jeg ikke er særlig alene om. Det har jeg skjønt veldig godt etter å ha smuglest her på andres dagbøker og temaer på Kvinneguiden...

Igjen, takk for fine ord. Jeg strever med å finne nok til å forklare hvor mye det betyr. Det er en del. Det hjelper meg i å holde sutreungen i meg i sjakk..

Det blir spennende å følge reisen din her. Bra du er litt stolt over noe også☺️
 

Håper du deler mer om rusproblematikken, det er interessant å lese om det fra ditt ståsted. Kanskje det er det som står mest i veien for deg?

Vil ikke virke moraliserende men du er for bra for rus og det er lov å oppsøke hjelp den dagen du er klar.
 

 

[AliceNextDoor]

Kvinnenavn skrev (3 minutter siden):

Det blir spennende å følge reisen din her. Bra du er litt stolt over noe også☺️
 

Håper du deler mer om rusproblematikken, det er interessant å lese om det fra ditt ståsted. Kanskje det er det som står mest i veien for deg?

Vil ikke virke moraliserende men du er for bra for rus og det er lov å oppsøke hjelp den dagen du er klar.
 

 

Nå skal jeg vært pinlig ærlig. Årsaken til at jeg ikke vil oppsøke noen hjelp er ganske enkelt at jeg ikke vil ha den hjelpen her i Norge. I alle fall ikke alene. Det vil være direkte ødeleggende for meg jobbmessig om jeg forsøker flytte på meg og det eksisterer journaler om at jeg har vært inne til slik hjelp, dessverre er det ikke sånn at alle steder kan jeg oppleve å få en sjef som har en så god dialog med meg som den jeg har nå. Teit, kanskje, og det er helt klart ufattelig teit å ikke kutte nettopp på det grunnlaget.
Men jeg jobber med det. Og det er definitivt det som sammen med angst står mest i veien for alt.
Litt moralisering trengs, heheh. Ikke vær redd for det.

[Kvinnenavn]

strapaziert skrev (3 minutter siden):

Nå skal jeg vært pinlig ærlig. Årsaken til at jeg ikke vil oppsøke noen hjelp er ganske enkelt at jeg ikke vil ha den hjelpen her i Norge. I alle fall ikke alene. Det vil være direkte ødeleggende for meg jobbmessig om jeg forsøker flytte på meg og det eksisterer journaler om at jeg har vært inne til slik hjelp, dessverre er det ikke sånn at alle steder kan jeg oppleve å få en sjef som har en så god dialog med meg som den jeg har nå. Teit, kanskje, og det er helt klart ufattelig teit å ikke kutte nettopp på det grunnlaget.
Men jeg jobber med det. Og det er definitivt det som sammen med angst står mest i veien for alt.
Litt moralisering trengs, heheh. Ikke vær redd for det.

Aha, jeg skjønner. Takk for ærligheten 👌🏼 Da er det enklere å forstå. 
Men, finnes det ikke måter å gjøre det på hvor man kan unngå at det havner i journaler? Privat Feks? 
Tenker du at innleggelse et sted over tid er det som må til, eller kan du klare det med kun samtaler? 
 

[AliceNextDoor]

Mitt første møte med rus starter med vin. Jeg har før det smakt øl, men jeg har aldri vært full før jeg fikk prøve ut hvordan rødvin fungerer. Det var ikke noen suksesshistorie, jeg hatet det og var veldig klar med meg selv om at dette skjer ikke flere ganger. Jeg var 16 år, og min far lo og min mor var stram og bisk dagen etter. Det var en veldig tysk familie akkurat den dagen. Senere hadde min pappa en prat med meg om hvordan og hva, og fikk meg til å love at uansett hvor full jeg måtte finne på å bli i fremtiden så måtte jeg alltid komme meg hjem. Aldri sove borte hos sleipe gutter og aldri lyve om jeg "bare" overnatter hos en venninne. Kom hjem. Pappa var soleklar på det, og lovet at han aldri skulle bli så sint at det ble vanskelig å fortsette å komme hjem. Min mor skulle han takle, lovet han, men jeg tror egentlig hun var veldig enig selv om hun ikke satte pris på at jeg skulle bli full.
Og det skulle jeg jo ikke. Det var jo helt forferdelig. Dårlig i hodet, dårlig i magen, oppkast og lite sjarmerende. Jeg hadde klart å ødelegge klær jeg likte.
Men, det kunne ikke holde. Jeg har ikke opplevd drikkepress fra mine venner, heller ikke fra mine første guttevenner. Men min første "type", han ble et annet kapittel. Jeg husker veldig godt hvordan han tok meg med til venner for å stable oss rundt et bord i en sofa og stoler for å drikke. Sitte sammen og drikke. Jeg husker hvor patetisk jeg syntes det var, men jeg kunne ikke si det til han for da ble han sint og jeg var en snobb. Pappa likte ikke han. Det hadde allerede skjært seg en gang, og den tiden var ikke særlig bra for forholdet mellom meg og pappa. Pappa ødela hele greien med "kom hjem", fordi han greide på et tidspunkt å fike til meg og kalte meg for hore fordi jeg hadde vært ute lenge med typen som jeg egentlig ikke ville ha som type eller kjæreste eller noe som helst. Men hvor ellers skulle jeg dra når jeg ikke turte komme hjem mer?
Dette var første gang jeg fikk føle på det å være alene, og dette er også første gang jeg begynner falle inn i den dimensjonen jeg kaller kaos.
Det var et kort forhold tross alt, men det endte med å begynne med et nytt. Og det forholdet tok sin tid. Det varte i nesten åtte år, men det føles som tusen. Det begynte jo ganske bra, men plutselig var vold og kaos der igjen. Plutselig var den trygge fine gutten et fjell av sinne og plutselig visste jeg at det ikke bare var alkohol han drev med. Plutselig satt jeg i en verden hvor stereoider ikke var i nærheten av så farlig som alle prøvde lære oss fra alle hold. Det var bare propaganda, det var bare for at de som produserte midler skulle bli rike. Dernest kom kokain. Og den kom hardt. Det var samme historien, det var bare myndighetene som overdrev faren fordi de ikke tjente skatt på det. Og så videre.
Jeg jobbet da i bar. Jeg begynte som barback, altså ryddehjelp og høyre hånd. Min samboer og kjæreste var dørvakt, slik tilbragte vi ganske mye tid sammen både hjemme og på jobb. Og, slik var vi med de samme vennene på de samme festene, og slik nøt vi den samme drikkingen - som jeg nå hadde blitt god på. Det hadde jeg blitt fordi alkohol hadde den vidunderlige egenskapen at det alt det vanskelige var litt mindre vondt mens man var full. Spesielt sånne vanskelige ting som å ha fått en flat neve over ansiktet. Eller en fot i magen. Eller lignende. Rom og cola var perfekt når man hadde fått hjelp ned trappen fra andre etasje, det skjedde en del ganger.
Det var fremdeles ikke trygt å komme hjem til pappa.
Verden hadde kommet så langt at det eksisterte bare kaos, og det var så utrolig mye av den. Jeg kan ikke male et bilde med ord ejg har som blir godt nok slik at du kan forstå hvor nede jeg var. Jeg var ikke et vesen verd noe, for min kjæreste gjorde meg ettertrykkelig klar på akkurat det. Jeg husker en gang hvor han hadde fått tilsnakk av politiet på jobb fordi en gjest hadde blitt behandlet dårlig etter en slosskamp med vaktene. Det var ikke nødvendig for meg å fortelle at samboeren min hadde vært den som slo først og hardest, jeg kjente godt til hvordan tempramentet hadde blitt etter stereoidene, og ikke minst hvordan kroppen hans var blitt. Og, jeg visste da jeg fikk beskjed om at han var på veg hjem om at det nå ble bråk. Det ble det.
Det han ikke visste var at jeg var gravid. Vi hadde prøvd en del på å få det til, fordi idioten meg trodde at det ville sørge for harmoni og lykke hos oss. Den kvelden husker jeg godt, og jeg kan telle idag antall slag og spark jeg fikk. Jeg vet at han holdt på i over et kvarter. Jeg vet at jeg lå nesten en time på gulvet i gangen og gråt fordi jeg var livende redd for at han hadde tatt livet av livet i magen min. Og, jeg visste nå at dette kunne ikke vare.
Kokain hadde allerede blitt en greie jeg kjente godt, fordi det fungerte så mye bedre enn alkohol. Gleden ble dypere, problemene ble mindre og selv om rusen fort avtok så var det ikke vanskelig å fylle på mer. Jeg hadde sluttet da jeg skjønte at jeg var gravid, men skrekken for at jeg allikevel hadde skadet fosteret var enorm - og alt dette kaoset av skrekk og redsel for hva som kom til å skje nå overfylte hele meg mens jeg lå der på laminatgulvet og skalv og gråt. Jeg var lammet.
Det tok ikke lang tid før jeg var på sykehuset og fikk min første og eneste kjemiske abort. Det var det eneste rette, ingen skal fortelle meg noe annet uansett hva meninger de måtte ha; jeg kunne ikke sette et barn til verden med et slikt sett foreldre.
Det tok heller ikke lang tid før jeg hadde en plan om at jeg skulle ut. Bort. Vekk. Eller, berge oss? Jeg hadde påbegynt et studie allerede, men det var avbrutt fordi det passet dårlig inn i den hverdagen vi hadde vokst på oss. Men nå handlet det bare om å fullføre, og på sikt greide jeg det. Det er en av mine aller største stoltheter her i verden, for det var livbøyen min.
Men. Den vanskelige sannheten, jeg klarte det på grunn av at jeg greide ruse bort problemene mine. Du kan hate den sannheten, og du kan prøve forstå den. Det er det eneste sanne fakta, jeg greide svømme gjennom dagene med min samboer på den ene siden og studier med alle sine innleveringer og pugginger og lesetimer på grunn av at jeg kunne stabilisere alt med kokain. Og noe alkohol. Men kokain var drivstoffet jeg trengte for å holde det gående, både med smerte og med å klare lese. Jeg har alltid vært glad i å lese, det er slik jeg er, og jeg klarer huske fort og godt. Jeg fant en måte å komme gjennom med disse ukonvensjonelle måtene.
Ikke greide jeg være noe sosialt vesen på universitetet, det var ikke i min interesse eller innenfor rekkevidde. Jeg var sosial når jeg måtte i forhold til kolokvie og samarbeidsstudier. Og, jeg vet at jeg greide lage en fasade andre studenter svelgte utmerket. Jeg fikk være i fred.
Det vil si, noen ting er sannheten mellom oss brukere, jeg velger det ordet. Vi vet å finne hverandre. Alltid, overalt, og jeg hadde aldri manko på tilgang på kokain. Eller extacy. Eller hva jeg måtte ønske, for all del, men mitt valg var alltid kokain.
Hvorfor? Jo, fordi det funker som en eneste stor pute som du kan legge hodet på mens du svever istedet for å gå, ingenting gjør vondt mer og du er dronningen av verden. Alt er bagateller, ingenting er et problem mer. Jeg klarer alt. Ikke minst det å bevege meg blant andre, og ikke minst for å drepe angsten. Problemet er at angsten er enda sterkere etterpå, men den kan jo fjernes med mer rus? Slik blir det hele en konstant, og slik blir det bare rot fordi du sitter og jager vekk kaoset. Det er som å betale en kredittgjeld med et annet kredittkort, og gjenta det igjen i x antall omganger. Du skylder allikevel den samme summen, og slik ble det med kaoset mitt også. Jeg hadde alltid kaos tilgode.
Hvordan får en kvinne kokain uten å betale for det? Det gjør hun ikke. La oss være ærlige på det. Jeg vil ikke gå så mye inn på det, men jeg har måtte finne meg i mye og det har vært greit fordi det hele tiden var veien for å komme meg vekk.

Gleden av å få jobb etter studiet handlet altså minst like mye om å ha en god økonomi. Det var utrolig mye gjeld å betjene også, første halvåret i jobb var et bissart studie av trekk fra lønn i alle retninger, men det betød ikke så mye fordi jeg slapp å "være hyggelig" bare for å betjene egen rus. Jeg hadde også en tro på at jeg og samboer nå hadde en sjanse for å komme på beina, men det drømmeslottet falt så inderlig i grus på det rareste tidspunkt og på det sykeste vis.
Han hadde en annen. Skal ikke gå så mye inn på akkurat alle detaljene ved det, for det er faktisk sykere enn en kioskroman. Det fine med det er at jeg fant faktisk i meg den energien jeg trengte for å faktisk gå.
Hvor gikk jeg?
Hjem til pappa. Det skulle jeg ha gjort for flere år siden.
Jeg fikk hjelp, all hjelp foreldre kan gi sitt eneste barn, mine foreldre fikk høre hva det hadde vært for en slags verden jeg levde i, men den ene tingen jeg aldri har kunnet fortelle dem er den rusen som ikke heter alkohol. For dem er jeg alkoholiker, og det er bevisst fordi jeg vet at min mamma ikke kan takle det andre. Det skal hun få slippe.
Jeg har ikke særlig med gjeld mer, annet enn på bolig. Jeg har jobb, jeg tjener godt nok, jeg har til og med begynt å få et sosialt liv og stoltheten tilbake. Men jeg er ikke kvitt angsten, og den angsten kjenner jeg ingen annen måte å jage bort med enn med rus. Kokain har aldri mistet virkningsgraden i det, og ikke tro at jeg ikke liker det. Den blandingen jeg får av motet og gleden er enorm, legg til en dasj sprit eller vin (ja, jeg lærte like det) eller aller helst cider og rom. Det er som en annen og skyldfri versjon av meg, og jeg føler meg alt fra vel til sexy til god nok. Det siste spesielt.

Det passer ikke inn med fremtiden, jeg vet jeg må slippe det og jeg vet at jeg må ha en eller annen form for fot i baken og/eller hånd i hånden for å greie det. Godt må byttes ut med godt. Jeg må det. Jeg må ha en substitutt. Jeg vet ikke helt hva det skal være, men trygghet og nærhet er to stikkord jeg lurer på er de rette. Er i alle fall ganske villig til å satse på det.






Nå er det omtrent samme følelse som det aller første innlegget mitt her. Herregud. Å trykke enter nå er faktisk skummelt, jeg har en blandet følelse av skrekk, fryd og angst.
Men jeg skal gjøre det. Så skal jeg pusse tenner, skifte, legge meg og kjenne på å ha gjort det. Denne dagboken er min katalysator, mitt skriftemål, min rullebane og kort og godt min, og jeg bryr meg ikke om noen dømmer det jeg har gjort, gjør eller liker. Det jeg har overlevd hadde tatt livet av deg.
Nå skjer det.

[AliceNextDoor]

Har ikke sovet godt i natt etter siste post her, men jeg angrer ikke. Det var godt, og det var mitt.
Dagen idag har gått mest med på å synes synd på meg selv, fordi tante rød er kommet ombord for noen dager. Det har vært mye styr de siste månedene, faktisk siste halvåret. Går seg til.
Ellers er alt bra, jeg har ryddt litt ukeblader (jeg sa jo at det bor en 90 år gammel kvinne inni meg) og vasket på kjøkkenet.

Og, jeg har fått melding fra mannen jeg var ufin med og feiget ut forleden. Det fikk jeg i natt. Planen min var å svare innen en time etter at jeg stod opp, det tenkte jeg at det tåler han. Nå er klokken 20:40 og jeg føler meg råtten. Så irriterende ustrukturert!!!!

[AliceNextDoor]

...jeg greide sende en melding. Det tok litt tid, og du kan forestille deg en kvinne midt i tredveårene som sitter på en stol ved spisebordet sitt mens hun snakker til seg selv og kjefter innimellom, mens hun biter negler. Det kunne stemme med meg, der og da. Jeg fikk som sagt en melding avgårde, og samtalen på SMS ble litt sær. Vanskelig. Ustrukturert. Irriterende. Jeg vet ikke hvordan eller om jeg skal gjengi den, men la oss ta det konkret.
Han spurte om han hadde sagt noe galt, det var meldingen jeg fikk klokken 02.43. Jeg mistenker litt bris og tur på byen når den ble sendt.
Jeg svarte med at "nei, du har ikke gjort noe galt, jeg har følt meg utrolig dum etter sist kveld og angrer på oppførselen min". Du skjønner. Jeg vet jeg var dum, og kan forklare det opp og ned hvorfor, men det gjør det ikke rett.
Han svarte meg ganske fort, og da var det om jeg hadde det bra, om hva jeg drev på med. Svarte at jeg hadde en fin dag. Jeg spurte om hva han gjorde på, og fikk tilbake at jeg ikke hadde sagt hva jeg gjorde. Blunkefjes. Liten ertekrok, javel, jeg svarte at jeg ikke gjorde veldig mye, som sant var, men utelot at jeg ikke er i form og har mens. Tabbe. Litt hyggelige meldinger frem og tilbake, og jommen ble det litt flørtete tone også fra min side. Den var ny. Jeg likte det.
Så blir det litt mer pågående, og her går jeg igjen ut i myren og tramper i klaveret mens jeg tråkker i salaten. Han spør etterhvert, for kun kort tid siden om han kan komme bortom og fortsette der vi slapp, eller om jeg har lyst å besøke han. Jeg liker jo at han er direkte, for han spør direkte om vi skal ha sex.
FY FAEN JEG HATER Å MÅTTE SVARE AT JEG HAR MENS! Jeg føler meg så dum, fordi det kunne jeg sagt med en gang, og nå har han ikke svart ennå og jeg er redd for at han tror jeg avviser han enda en gang! Grav meg ned og hent meg frem i morgen, ingenting fungerer jo. Klossete og ustrukturert.

[Turkis Sau]

Skriv at du har mensen. Skulle gjerne, meeen jeg har mensen😑. Det går helt fint.

Det vet du.

Utover det, jeg liker boken din. Veldig. 

[AliceNextDoor]

Turkis Sau skrev (2 timer siden):

Skriv at du har mensen. Skulle gjerne, meeen jeg har mensen😑. Det går helt fint.

Det vet du.

Utover det, jeg liker boken din. Veldig. 

Mulig jeg ikke var helt klar. Det var det jeg svarte.
...fikk aldri noe svar.

[AliceNextDoor]

Sendte en melding til han i tolvtiden idag om han var interessert i en kaffe ute. Ikke noe svar ennå.
Jeg kjenner på noe jeg faktisk må ta tak i med meg selv, for jeg merker et sterkere behov for å få besøk/bli med på besøk enn jeg egentlig står inne for. Det ble plutselig en greie om å bevise at jeg ville ha han med hjem den kvelden. Det er jeg usikker på om det egentlig er helt sant, akkurat nå. Altså, at den tanken fremdeles gjelder.
Dette ble bare mye styr.
Jeg går ut og ser på verden med den kaffen alene.

[AliceNextDoor]

Ja ja. Det ble en stresshelg med mye tankekjør, allikevel. Men det er greit, for jeg har ikke ruset noe særlig, kun et par cider og litt kos. Det synes jeg selv er veldig innenfor.
Men det var godt å være på jobb i dag, få noe annet å tenke på. Ikke det at jeg har bedrevet så mye annet enn forefallende papirarbeid og arkivering og annet særdeles lite utfordrende, men tidkrevende, arbeid. Men jeg liker det, det er rett og slett utrolig deilig når det er ferdig.
Ellers er dagen et slags vakum, jeg vet ikke hva jeg skal fylle den med. Har ikke så lyst til å gjøre noe, men har heller ikke lyst til å være passiv. Akkurat nå er det tv, middag (laks med potetmos, smørdampede brokkoli og blomkål, litt smørsaus og litt pepper med sitron) og forum. Det er egentlig akkurat så spennende jeg tror denne mandagskvelden blir.

[AliceNextDoor]

Det ble en rolig kveld her, og det var egentlig helt greit. Begynt å bli litt smått kjølig på kvelden så jeg har tatt hi i sofaen med te, genser og tv. Funnet en ny favoritt, 8 out of 10 Cats Does Countdown, herlig humor og masse latter. Det synes jeg veldig godt om, spesielt i kveld.
Ute er det faktisk veldig mørkt, jeg tror han over meg har besøk fordi det er bevegelser fra den delen av gulvet der hvor soverommet er i disse leilighetene. Bra for han! Jeg har snakket med Hr E over gangen idag om dugnat. Tror det er ganske lang tid, om noen gang, at jeg har invitert han inn hit. Han kommenterte at det var akkurat så ryddig her som han trodde det var, fordi han anså meg som en svært ryddig og nøye kvinne. Jeg har tenkt mye på det nå senere i kveld, på hva han egentlig mente og hva det betyr. Jada, jeg vet at jeg legger for mye vekt i noe som ikke er annet enn et kompliment, men sånn er det - alt må analyseres. Humoren for meg i det han sa er jo at jeg føler meg som en fullstendig rotekopp. Men når jeg ser meg rundt så er det kanskje jeg som overdriver? Hvem vet. Ikke jeg.
Jeg har tittet på hus også, på finn. Det blir jeg heller ikke helt klok på, for jeg vet ikke hva jeg skal se etter, hvor jeg egentlig vil se og hva jeg burde se etter. Sett på et par fine hus jeg kan ha råd til, men de er stort sett en blanding av for store eller langt unna jobb. Jada, jeg kan bytte jobb også, men helt rasjonelt så er det ikke særlig lurt å sette i gang alt for mange bølger på en gang. Samtidig som det frister...
Jeg har fått jobbtilbud før i en liten kommune på Vestlandet, som er en del av Norge jeg rett og slett ikke kjenner. Ser jo at det er fint der, men tenker mitt om avstand til "resten av verden". Men ja, skulle man flyttet til en liten kommune med 20.000 innbyggere, satset på å finne både lykken og mann der? Går det an å våge noe sånt? Gjør folk sånt?
Folk gjør så mye rart, egentlig.

[Kvinnenavn]

Fint at du ser på hus 👍🏼 Du kan gjøre akkurat hva du vil. Det er fordelen med livet ditt slik det er nå, kontra det livet du ønsker deg. Nå har du ingen forpliktelser for noen andre enn deg selv. Vær fri 🙌🏼☺️ 

[Turkis Sau]

Det Kvinnenavn sa.

Jeg bodde lenge i en sånn kommune på Vestlandet. Kjærligheten er å finne. Der og. Den store bonusen med sånne steder er at du ofte finner roen inni deg selv, først.

[AliceNextDoor]

Kvinnenavn skrev (46 minutter siden):

Fint at du ser på hus 👍🏼 Du kan gjøre akkurat hva du vil. Det er fordelen med livet ditt slik det er nå, kontra det livet du ønsker deg. Nå har du ingen forpliktelser for noen andre enn deg selv. Vær fri 🙌🏼☺️ 

 

Turkis Sau skrev (3 minutter siden):

Det Kvinnenavn sa.

Jeg bodde lenge i en sånn kommune på Vestlandet. Kjærligheten er å finne. Der og. Den store bonusen med sånne steder er at du ofte finner roen inni deg selv, først.

Det høres så eventyrlig ut, og det er nesten så jeg ikke tror det går an. Men jeg ser fornuften i det dere skriver. For det første at det er nå jeg kan, for det andre at det er kanskje det jeg burde kunne også.
Har ikke bare vurdert Vestlandet, det har dukket opp muligheter i Lofoten, Finnmark også og der er fordelen at jeg får avskrevet studiegjeld. Jeg har et veldig konkret tilbud på stilling i Hamar, samtidig så er jeg usikker på om det er noen særlig stor forbedring siden det tross alt ikke er veldig mange kjøretimer unna.

Helt ærlig? Jeg drømmer nok minst like mye om eventyret. Den store forandringen, ikke den lille. Hvor galt kan det egentlig gå?
 

[Turkis Sau]

Ja, nettopp. Hvor galt kan det egentlig gå? Du kan vantrives, og flytte på deg igjen.

Du skal ikke kimse av at hodet ditt drømmer om eventyret, følg det. Det er nå du virkelig har muligheten. Og farlig er det så absolutt ikke. Men skummelt å hoppe uti, ja så absolutt. Det er mine 2 cent.