Om min mening teller, så..

[AliceNextDoor]

Det er mye som skjer for tiden, det er helt klart. Det er kaos for flere i familien i Tyskland fordi det er flom. Mamma og pappa har det greit, men det er verre med diverse andre som ikke har det greit. Jeg har to søskenbarn som er på sykhus nå fordi de er skadet. Min tantes mor er død. Hun druknet hjemme. Det er mer grusomt enn jeg makter forholde meg til nå.
Jeg fikk en stygg mail forleden. Den satte følelser og minner i sving. Han vet fremdeles hvilke knapper han skal trykke.
En av mine klienter fra før av er borte. Altså, savnet. Jeg har ikke snakket med vedkommende på en stund, men da foreldrene tok kontakt mandag så var det helt klart ikke noe hyggelig nyhet å få.

Jeg er lei kaos, kaos får meg til å føle meg så utrolig sårbar og så utrolig liten. Det stjeler fra meg den voksne meg og gjør meg til en liten jente jeg ikke husker å ha vært før jeg ble "voksen". Det er så virkelig mer enn nok for jeg blir så utrolig sliten.

Jeg våknet brått for et par timer siden og hadde drømt om han igjen. Jeg drømte om et plutselig sinne og at det "var min feil". Jeg drømte at det nå ville bli en vanskelig natt, og jeg drømte om hvitt pulver og røyking og glass og lukt og masse jeg ikke husker å ha glemt. Jeg er så utrolig lei.
Jeg er så lei av å være alene, men hvordan kan jeg være annet når jeg ikke tør å være annet enn alene.
Nå sitter jeg i sofaen. Det er nesten litt komisk hvordan jeg alltid kler meg klar for å rømme når det er slike oppvåkninger som dette, selv om det ikke er noe å rømme fra. Men i natt nekter jeg. Jeg skal ikke rømme. Jeg skal skrive her om hva som skjer, slik at ingen skal kunne si - aller minst meg - at jeg ikke har fortalt det til noen. TV er på, det var lurt med TV. Da er jeg ikke alene. Noen snakker, selv om ingen kan høre meg. Men jeg har ikke noe å si uansett, så da kan jeg heller skrive det.
Jeg vet jeg ikke burde drikke, jeg vet jeg ikke burde røre pulver. Men det vet ikke angsten, den krever og jeg lystrer. Det er deilig bedøvende, og jeg driter akkurat nå i om det blir verre etterpå.

Jeg vil ikke være en tragedie. Jeg vil være en munter ballade med sang og et hyggelig refreng uten gitarsolo.
Jeg vil være Dieter Bohlen og Cheri Cheri Lady i et bekymringsløst 80-tall med skulderputer og hårspray.

[Ruskemor]

Har nettopp lest igjennom hele dagboken din, og for en fantastisk måte du skriver på. Føles ut som å lese en roman, jeg vil bare ha mer!

Trist å høre at familien din er rammet av flommen i Tyskland. Utrolig skremmende at sånt kan skje så fort. 

Jeg elsker å pynte meg for meg selv, bare det å skulle på butikken burde være en fest hvis man ønsker mener nå jeg. 

Kanskje du skal ta på skulderputer og hårspray og late som om livet er en ballade? Jeg later ofte som om livet er noe annet enn det det er, hjelper der og da. Historien i hodet mitt blir ihvertfall innmari bra.

[jukkapalme]

Du skriver så utrolig bra! ❤️ Har du tenkt på å bli forfatter? Jeg ville kjøpt bøkene dine!

Fryktelig vondt å lese om familien din og så trist med din tantes mor  Forferdelig med sånne naturkatastrofer.

Jeg har også en psykopat av en eks. Har hemmelig adresse og tlf nr pga han. 

[AliceNextDoor]

Det er så rart at slike tilbakemeldinger kan bety så mye, jeg blir ikke bare nesten rørt. Fikk gledesklump i halsen og litt anstrengt i øyekroken, tusen tusen takk for veldig fine ord. Det betyr mye!

Det er så rart å høre at jeg skriver bra, for det føler jeg ikke at jeg egentlig gjør. Jeg er så redd for å gjenta meg for ofte og være kjedelig. Så igjen, tusen takk, dere er best

Jeg elsker ideen om å pynte hverdagen. Det skal jeg jammen gjøre en dag.

Jeg tror forresten at jeg er litt for ustrukturert til å skrive noen bok. Men det har vært diskutert før med tanke på min egen historie, nettopp fordi det begynner bli veldig åpenbart i alle fall for meg at vi er ganske mange kvinner som er her. Da jeg gikk hemmelig nummer så var jo en av kommentarene til mannen i Telia at "dette var vanlig" og han hadde alt klart med info til meg. Jeg har også hemmelig adresse, og det er egentlig en kjempepåkjenning. Straks det blir et tema i andre situasjoner så dukker spørsmålene om hvorfor opp. Jeg blir aldri kvitt det. Og gud vet jeg har lurt på hvor mange ganger når jeg blir kvitt det. Det er sånn sett litt rart hvor nytt det føles å lese om at andre har problemet, man har nok fått litt skylapper for andre fordi man selv sitter midt i det. Og jobber med det også. Men det er godt å lese at man ikke er alene, og det er mye å lære ut fra andres følelser og erfaringer.

Idag er litt bedre enn i går. Har hatt en fin dag, egentlig. Skal skrive litt mer litt senere når jeg er litt mer uthvilt og har fått litt mer energi.
Igjen, dere er best.

[AliceNextDoor]

Ja, det har pågått og det pågår en del negative ting i min verden og meg selv. Slik er det. Men nå har jeg lest gjennom dagboken min så langt, og idag har jeg bestemt meg for at jeg skal skrive om at det tross alt foregår en del positivt også. Dagboken min er som jeg har nevnt et slags verktøy jeg hittil har hatt god nytte av, for det blir et vindu jeg kan kommunisere ut av og også velge å gå utenfor for å ta imot det jeg selv formulerer skriftlig. Og det er faktisk ikke nødvendigivis det samme som jeg kanskje har gått og tenkt hele dagen i forveien.
Denne dagboken har hatt noen rare effekter som jeg liker godt, men det er også et ubestridelig fakta at for at det skulle være mulig så måtte jeg faktisk ha tenkt de tankene fra før av. Dette er bare en katalysator hvor jeg brenner bort det uvesentlige som ikke trengs å fortelles - og rart nok så ser jeg selv klarere av det. Det mistenker jeg flere her gjør også, når jeg leser de andre dagbøkene her på forumet, det var tross alt der jeg plukket opp tanken og ideen.

Ja, det kommer til å pågå mye negativt fremover, men fakta er også at jeg har bestemt meg for at det skal ta slutt. Jeg er drittlei av å være i denne fasen som jeg er nå. Det er under fire år til jeg er 40, og jeg akter rett og slett ikke passere den alderen barnløs og familieløs. Jeg vil jo ha det. L kunne ikke gi meg det, men det betyr absolutt ikke at han får få inn siste stikk dithen at JEG aldri skal få.
Jeg har snakket om borgen min, og jeg elsker leiligheten min. Jeg elsker denne lille store byen min hvor alle har det travelt, men ingenting går fort. Den er som en perle i en historie om et sted i Europa, fortalt med et romantisk øye koblet til en søvnig fortellerstemme og malt med nostalgiske farver.
Men jeg skal faktisk forlate alt sammen. Dette er en god plass å være, men det er ikke her jeg skal bli. Drømmen om et hus med gjerde og gress og planter i hagen som jeg foreløpig ikke kan noenting om, den er så stor at jeg skylder meg gleden av å finne det stedet jeg drømmer om. Jeg er klar for å reise, men det skal få vente litt til så det ikke bare blir mer kaos.

Sist skrev jeg om kaos, og jeg er så utrolig lei kaos. Det kaoset som pågår i tankene mine er verst, og som jeg ville fortalt til de som kommer på min jobb og forteller at de har bare kaos i sin verden og sine tanker - du må gjøre noe med hvor du er slik at kaoset rundt deg kommer på avstand slik at du slipper fylle på med mer kaos for hver dag som går.
Hel deg selv.

Jeg skal drikke denne helgen, det har jeg bestemt meg for. Den buzzen skal jeg ha på fredag, den skal være min her foran tv i sofaen min, og jeg skal pynte meg for den. Den ideen var genial. Det har vært for komfortabelt og enkelt de siste par årene med hvordan jeg har satt meg ned og gjemt meg i store gensere (jeg har egentlig bare en) og digre pledd. Jeg skal ut av livmor og fødes på ny inn i paljetter og krepp. Det er ingenting der ute som er farlig. Det er ikke slik at alle der ute vil meg vondt, da er det helt utrolig at jeg påfører meg smerte på vegne av et forhold jeg ikke engang lengre lever i.

Det er helt ubrukelig av meg å drikke så mye og ikke delta på fest. La oss fikse det litt.
Og det er faktisk denne rare dagboken og dere som leser og legger igjen et pluss som har fått meg til å bli enig med meg selv.
Håper dere ikke slutter med det, det kan hende jeg trenger det. Og det er jeg ikke det spor flau eller brydd over.

Enhver drittdag kan repareres med et smil. Det skjedde idag, jeg møtte et smil og måtte smile tilbake. Mer skulle faktisk ikke til. Tenk det.

[AliceNextDoor]

Idag har jeg sittet og snakket masse i telefon, jeg tenkte komme meg ut litt og få frisk luft. Men prokastinering kan utføres på mange plan, også på ting som egentlig bare er kos og avslappende.
Slik som idag. Jeg stresset med å stå opp bare for å sovne på sofaen.
Fylla-meg er en litt håpløs figur. Jeg stod påå til å finne masse papir med blod på badet, såpass mye at jeg måtte tenke meg om det var tid for mens. Det er det jo ikke, så dysfunksjonell har jeg heldigvis ikke vært. Men jeg har altså slått fjeset mitt i sofaen, sånn ordentlig. Det bekreftet hodeverket meg om, det var ikke bare en eventyrlig kombinasjon av rom og cola og en bande Breezere.
Jeg slipper i alle fall walk of shame. Og håper jeg ikke har spilt musikk urimelig høyt igjen i natt. Ja, det har skjedd før.
Men ja, håpløse fylla-N. Det ble tid for en runde vask av badet igjen, det er for så vidt ikke en dårlig ting. Kjøkkenet trengte en liten redning, det så ut som det hadde vært flere eksemplarer av fulle jenter der inne. Jeg burde være stolt, eventuelt flau. Eventuelt imponert.
Stuen har jo også fått sine behov for opprydding, spesielt sofaen hvor du helt klart kan se at jeg har faceplantet. Det er et relativt greit merke av blod der, og også på gulvet der jeg sannsyligvis har ligget og syntes synd på meg selv i et sekund eller fem.
De skulle hatt en egen Big Brother-serie med meg og et par andre likesinnede for å se hvor klønete det hele kan bli.
Jeg hadde sett på!

Jeg skal forøvrig ut idag, bare nevner det. Det har ikke jeg gjort på en god stund. Og jeg lover å holde meg litt i skinnet, ingen skal bære meg hjem.


...med mindre han er veldig kjekk og kan lage vafler da.

[Ruskemor]

Du er et menneske etter mitt hjerte! Vaffel, ingen ting i hele verden er viktigere enn vaffel🤩

Jeg har fått vaffeljern flere ganger av min kjære i julegave. Beste gaven noensinne! 

 

Du må være forsiktig med deg selv, ikke bra å skade seg sånn. Min første tanke er at du burde tatt en tur på legevakten, men så er jeg veldig hønemor. 

Det høres ut som en fantastisk drøm, hus med hage. Man kan lære seg om blomster og bier, kompost og høner. Ingen kan alt før de begynner å interessere seg for noe. Et liv med barn og familie, jeg håper det løser seg snart♥️ At det dukker opp en mann med skikkelige gode vaffler og et godt hjerte♥️ og i mellomtiden så fortjener man å ha det bra med paljetter en og glitter! 

Bestemme meg for noen år siden at jeg skulle være hyggelig mot folk jeg møter, type på butikken osv. Smile, ønske de en god dag og alt det der, eller si at jeg syntes de var pent kledd. Nettopp fordi jeg fikk kjenne på at det var et menneske som gjorde min dag ved å smile til meg. Så da fant jeg ut at hvis jeg gjør det samme så vil det være noen som jeg møter på som trenger det smilet, og da er det liksom verd det. 

Jeg hadde på meg paljetter i dag, egentlig litt for varmt så jeg angret litt 😅 men du verden så herlig det er å pynte seg med paljetter og glitter, man føler jeg jo fantastisk!

Tror du er veldig sterk, man må nesten være det for å komme seg ut av et sånt forhold som du har kommet deg ut av. 

[AliceNextDoor]

Ruskemor, du har helt rett, ære være vaffelen! Dypt inni meg banker et vaffelhjerte, det eneste som er bedre enn en varm vaffel er er varm vaffel med krem og bringebær.

Jeg har et kjempegammelt vaffeljern, det er sånn dobbelt og passer meg perfekt. Jeg stjal det av ex da jeg flyttet ut. Så pass skylder han meg virkelig!

Det er rart med det du du skriver, jeg har selv begynt å oppdage det veldig nylig sånn helt seriøst at jeg greier ta det veldig inn over meg. Smiler man mer selv så blir alt mindre konfliktfylt. Jeg har begynt å anstrenge meg veldig for å komme ut av den rekken med tanker om at alle er ekle og vanskelige. Det er jo ikke slik, i alle fall ikke om man som sagt smiler selv.
I dag møtte jeg en mor med en sønn på kanskje fem år i butikken. Jeg plukket i smågodt-hyllen og plutselig står det en liten veslevoksen mann på en meter og sier at "de der liker han også" og peker på en sjokolade jeg nettopp har plukket. Normalt faller jeg litt sammen, blir flau og sier joda jada og haster videre. Men i dag snakket jeg med en liten gutt på kanskje fem år om hva som er verdens beste godteri og om barnetv. Siste der kan jeg jo ingenting om. Moren hans kom bort og unnskylte ham, det avfeide jeg og takket heller for praten. Hun sa til meg at det var ikke ofte folk tok seg tid til å prate med en sånn liten gutt, og det synes jeg er rart. Hvorfor ikke det? Han var jo hyggeligere å prate med enn mange voksne menn jeg vet av. Og kvinner.
Det var i alle fall en sånn situasjon i verdenen min som gjorde merkelig godt, merkelig fordi jeg ikke er vant med det. Man sier verden er underlig, mens det er jo mer sant at alle ens tanker, bremser og ideer om at "dette kan ikke jeg" - det er det som er merkelig.

Nå skal jeg faktisk ut en tur. Jeg har pyntet meg pittelitt for å tilbringe litt avtalt tid ute sammen med noen andre. Har det visst litt travelt, siden man ikke kommer inn etter det og det klokkeslettet.
Etterpå skal jeg hjem hit og spise smågodt.
 

[AliceNextDoor]

Det var en vidunderlig aften, jeg har smilt masse og hørt på historier og fortalt litt selv. Jeg har fått Somersby, og jeg har kost meg. Jeg er ikke full, jeg har kommet hjem i godt humør. Har til og med slått følge med en venn et stykke, og siden gått den siste biten hit til min lille borg alene. Blant mange andre sommerglade mennesker, noen alene, noen sammen med sine venner og noen arm i arm sammen mot en ny morgen hvor enn de skal sove. Jeg er sliten nå, for angsten har banket på døren i hele kveld, men jeg har ikke svart. Visste det ville bli litt utfordring, men det var så verd det. 
Herregud som jeg har lengtet etter å smile sammen med noen. Nå skal jeg sove til langt utpå dagen med åpent vindu, og jeg skal ikke engang gidde skifte før jeg går til sengs. 

Elvepiger spinder en trollvind i mit sejl. Jeg møder midt i intet mig selv i sjælens spejl. 
Natten ER blid. 

[Ruskemor]

Er det jeg har funnet ut også, det kan gi ganske mye å komme i snakk med noen. Om det er et menneske på 1 meter eller et på 1.70 meter spiller ikke alltid så mye rolle. Syntes ofte barn og eldre er de som er flinkest. Noen ganger er det bare hyggelig, og man går derfra med et smil om munnen og en god følelse.

 

Syntes du er tøff som trosset angsten! Hyggelig å høre at du har kost deg! Kanskje har du vært lur å spart litt smågodt til i dag, det gjør jeg alltid. Gøy å våkne på søndagen og vite at det er smågodt i skapet etter en hyggelig kveld ute!

 

[AliceNextDoor]

Ruskemor skrev (9 timer siden):

Er det jeg har funnet ut også, det kan gi ganske mye å komme i snakk med noen. Om det er et menneske på 1 meter eller et på 1.70 meter spiller ikke alltid så mye rolle. Syntes ofte barn og eldre er de som er flinkest. Noen ganger er det bare hyggelig, og man går derfra med et smil om munnen og en god følelse.

 

Syntes du er tøff som trosset angsten! Hyggelig å høre at du har kost deg! Kanskje har du vært lur å spart litt smågodt til i dag, det gjør jeg alltid. Gøy å våkne på søndagen og vite at det er smågodt i skapet etter en hyggelig kveld ute!

 

Jeg har mitt opphav fra Tyskland og har all min familie der, men har kun bodd der til jeg var noen måneder gammel. Tyskland er for meg et slags hjem på fritid og ferie. Jeg føler meg hjemme der, men jeg føler meg ikke tysk. Jeg er norsk. MEN! Det er utrolig rart å merke forskjellene mellom her og der, Tyskland varierer helt klart hvor man måtte være og de er veldig fornemme på noen punkter, som for eksempel på dette med titler og herr og fru. Allikevel opplever jeg at nordmenn er utrolig mye mer innesluttet og vegrer seg for å prate med fremmede. Det er kjempevanskelig for nordmenn å ta den første hilsenen med noen de ikke kjenner, og så er vi ganske klossete her i Norge når vi skal prate med andre. Jeg sier vi, fordi jeg er jo akkurat sånn selv, men det finnes altså en annen side også av meg som titter litt frem. Og den siden liker jeg for jeg er i grunnen veldig lett sosial. De siste ti årene derimot har noen andre ødelagt det. Og jeg finner meg ikke i det mer.

Takk for fine ord, jeg føler meg selv litt feig, men jeg gir ikke meg noe annet valg enn å prøve. Jeg orker ikke sitte hjemme og pleie angsten samtidig som det har vært mange ganger at jeg kikker lengsesfullt på menneskene utenfor borgen min, og hører på hvordan de snakker og ler på veg til noe de gleder seg til. Det har blitt alt for mye ensomet, og her kommer dette forumet inn. Mens jeg har vært ensom så har jeg sittet og lest her uten å våge skrive noe. Det skjedde noe med en annen person som beskrev forumet og internett i sitt eget traume, og der tok jeg ideen. Det har bare gradvis bygget seg opp inni meg mens jeg har sett andre skrive her om situasjoner jeg kjenner meg igjen i.
Det er en dagbok her, spesielt, hvor en person bestemmer seg for å gå ut og date. Den var wow-faktor for meg, det hadde ikke funket for meg å gjøre det slik vedkommede gjør, men jeg kan jo gjøre noe.
Jeg vil ikke være ensom mer, og jeg innser at jeg må gjøre noe selv om jeg skal treffe noen andre som jeg kan stole på nok til å få et romantisk forhold til.
Det finnes masse ok menn der ute, og jeg skal finne en av dem. Det er målet. Jeg skal ikke bli en enslig barnløs kvinne, da har jeg mistet alle mine drømmer fra da jeg var yngre.

Har litt smågodt igjen. Jeg har sovet frem til for en time siden, det var litt søvnbehov å ta igjen. Skal først få meg noe mat, og ikke minst en dusj!

Jeg var ute med en av de vennene jeg aldri helt har mistet kontakt med, vi planla veldig spontant å dra ut sammen med noen av hennes andre venner. Vi rakk ikke klokken tolv som nå plagsomt nok er tidspunktet du MÅ være inne på utestedet før, for å få lov til å slippe inn pga korona-tiltak. Så vi endte opp hjemme hos en av min venninnes bekjente, og det var veldig trivelig. Og veldig krevende, det ble mye spontant for meg. Men jeg trosset alle triggere og tanker. Det kom flere etterhvert også, og det ville kanskje vært helt uutholdelig for noen måneder siden, la oss si før sommeren. Men det var spennende, det var sosialt og det var deilig.
Det var også en mann der som jeg snakket mye med. Han var hyggelig, han flørtet og jeg lot ham. Noen Somersby hjalp til at han fikk holde hånden min og armen rundt meg flere ganger. Han var utrolig var på at jeg ikke lot meg slippe helt fra det ubekveme, og det var bra. Det ble tross alt veldig naturlig selv om x antall bjeller inni meg forsøkte overbevise meg om at dette var utrygt og uønsket og annet tull. Jeg kjente ingen sånn der greie om at denne mannen må jeg bli mer kjent med, det er ikke noe kjærlighetsgreie verken da eller nå i dag, det var bare en hyggelig kveld - og jeg MESTRET DEN!
Akkurat den følelsen gjør at jeg skulle ønske at det var flere timer i en kveld.
Spesielt når han sa jeg var pen. Spesielt når jeg greide si at det var han også.
For første gang på flere år, så tror jeg på at noe kan endre seg helt på ordentlig, for det har jo det.

Men nå, dusj, skifte og få meg noe mat. Og så skal jeg faktisk komme meg ut litt, tenker jeg. Det var en god ide!
 

[AliceNextDoor]

Ok. Greit. Jeg innrømmer det. Jeg er veldig menneskelig. Og komplisert. Og strapaziert.
Jeg gikk hardt ut, nå har jeg prøvd å roe meg i kveld. Kvelden ble litt frustrasjon over andre ting, det er helt greit. Men nå dukker alle tankene om alt i går og alt jeg sa og alt de andre tenker og alt jeg skulle sagt og var jeg for lett å komme inntil og var jeg for dum når jeg ikke sa det jeg ville si og ..
Faen.
Jeg må sove, men får ikke til. Jeg har sittet og stresset i sofaen min her, dvs. Det er ikke helt sant, fordi jeg har gått rundt i stuen og lagt meg sånn fem ganger på sengen innimellom der for å så svare på noen tråder her som egentlig ikke interesserer meg, men er greie for å plassere fokus OG FAEN DA. Nei, jeg har ikke rørt pulver, nei jeg har ikke drukket, jeg skal ikke røre pulver for da blir jeg mer stresset og får i hvert fall ikke sove, men jeg vurderer en rom og cola, men har ikke cola og FAEN DER OGSÅ DA. Jeg HAR gått tur, men snudde fordi hodet ikke ville, og her er jeg og går tur i stuen.
Hvorfor må alt være så pinlig vanskelig, når jeg VET at det ikke er noen grunn for at det skal være vanskelig? Jeg er så lei av å være meg, jeg vil være meg uten alle disse dumme tankene jeg vet er dumme, men ikke klarer avvise.
I en annen tråd ble det foreslått om jeg savnet exen når vi snakket om noe HELT annet, hvorfor må det alltid være noe om å savne exen? Jeg savner ikke noen av exene mine, de to som er ordentlige forhold, er ikke noe å savne. Ordentlige forhold, bare begrepet der er en vits. Jeg har aldri hatt noen ordentlige forhold. Jeg er en 36 år gammel følelsesmessig jomfru som ikke har fått elske noen på rette premisser.
Og jeg skal liksom evaluere i morgen, JEG ustabile og ustrukturerte ensomme jentungen i en kropp som jeg føler blir eldre mens jeg bare stagnerer. FAEN. Hvis det skulle finnes en gud så har han en syk form for humor.
Men det VAR fint i går, jeg hadde det bra og mente alt jeg skrev og sa og gjorde og hadde det fint! Jeg trenger ikke overbevise meg selv om det, for det vet jeg. Jeg var der. Det er mer aktuelt å diskutere hvor jeg er nå.
Jeg skal snakke med sjefen min i morgen, for det udiskutable er at jeg trenger litt ferie.

Jeg vil hjem til mamma. Sutreunge.

[Titania]

Siden hodet mitt ikke er på helt rett plass idag, så får jeg ikke til å kommentere på noe av innholdet du har skrevet sånn konkret, siden det ikke finnes noen ord jeg finner frem. 

MEN du skriver så bra, så her skal jeg følge med!

[AliceNextDoor]

Titania skrev (På 26.7.2021 den 9.54):

Siden hodet mitt ikke er på helt rett plass idag, så får jeg ikke til å kommentere på noe av innholdet du har skrevet sånn konkret, siden det ikke finnes noen ord jeg finner frem. 

MEN du skriver så bra, så her skal jeg følge med!

Tusen takk for fine ord, Titania, det setter jeg veldig pris på.

[AliceNextDoor]

Egentlig liker jeg ikke brie. Jeg kjøper det nå og da allikevel og spiser den sammen med kjeks. Noen ganger drar jeg den helt ut og gjør som de gjør på boksen, jeg spiser den med druer. Noen ganger blir kjeksen for tørr, da spiser jegnoe ost og opp alle druene fordi druer er uansett godt. Men sannheten er at jeg alltid spiser druer, for ofte hiver jeg osten.
Det er så pretensiøst å handle ost.
Slik var det med vin før også, på tross av mine aner så er ikke hvit- eller rødvin helt min greie. Jeg liker det når det er litt søtt, så jada - jeg klasker til i klisjeens verden og kan fint finne på å drikke Black Tower og slikt. Men helst vil jeg ha rusbrus, rom eller kanskje til og med sterkere saker med farge på. Men vin måtte jeg lære meg. Tilpasse meg. Gidde like.
Kanskje jeg en dag liker ost, men jeg tviler sterkt for osten gir meg ingen ny takt i puls og hode. Fuck ost.

[AliceNextDoor]

Jeg har vært ute og vandret, og det var herlig. Med nevene i lommene på min strikkede bommulsgenser mens lydene fra hælene på mine sko har klakket meg videre inn i byen og hjem, ikke veldig pyntet noen av oss selv om vi begge var staslige allikevel, jeg og byen. Jeg liker byen min, jeg har vandret i gater jeg føler er mine hvor jeg kjenner igjen luktene og hagene. Alt jeg ser har jeg sett før, men det er allikevel helt nytt i kveld.
Nå sitter jeg i sofaen min og innser at også den er klar for et skifte. Det er rart med det hvor glad man blir i egne møbler, ingen sofaer er så gode som min. Den er nemlig hjem.
Jeg er ikke glad, men jeg er ikke trist heller. Jeg er heller ikke sint. Jeg er på en måte ikke noe, jeg er i et vakum og jeg venter på noe jeg ikke vet hva er. Det er mulig at det kommer en forandring? At jeg vet det, men skjermer meg selv for å forstå det for å ikke skremme meg? Inni meg ser jeg etter hvor ellers jeg kunne jobbet i landet. Her og der. Plasser jeg ikke vet av fra før av en gang. Vågå. Sykkylven. Leknes. Mandal. Eventyrlysten bor noe sted inni meg, og jeg får lyst til å se alle plassene fordi de virker jo alle så fine. Alle har noe.
Jeg ser etter hus. Det er vel det eneste jeg egentlig er litt klar over og det er at denne borgen har en dårlig side - den er for lett å gjemme seg bak.
Jeg ser etter bil. Det er ikke så fornuftig akkurat nå, men jeg ønsker å være fri fra lading og venting. Den er rett og slett upraktisk selv til en tur hjem til mamma og pappa. Feilkjøp. Dårlig gjennomtenkt. Slukte på reklamen. Jeg så den først på nett. Helt ærlig? Jeg valgte akkurat min på grunn av farven.
Jeg ser etter meg oppi det hele, og jeg har jo meg hele tiden. Men jeg blir irritert av ustrukturen, prokastineringen og at jeg kan være så utrolig feig. Sutrete. Det passer seg ikke til den jeg egentlig er, den jeg husker at jeg likte være. Den jeg vil være igjen.
Jeg ser etter alle disse forandringene fordi jeg trenger forandre i alle fall noe fordi det er noe jeg virkelig ser etter, som jeg trenger og lengter etter på vis jeg kun trodde desperate karakterer i billige noveller i perm og på film gjorde. Jeg ser etter det mest irriterende å savne fordi jeg ikke aner noe som helst om hvordan å savne det, jeg vet bare at det mangler. Det mangler så dypt og så inderlig fordi at nå når jeg har fått orden på alt det som er mitt og nesten også meg selv, så er det så utrolig urettferdig å ikke ha noen å dele alt det som kommer med det å være "i orden". Dele både godt og vondt, dele turen, dele smågodt, dele hagene i nabolaget, dele luktene, armen, tiden, dagen i morgen og alt det der.
Jeg ser etter deg, hvor enn vi to er.

[AliceNextDoor]

I dag skjer det ikke så mye, og det er litt greit. Jeg begynte rydde litt i klesskapet, det var sannelig på tiden. Det er en del plagg som aldri blir brukt, og jeg skal være så ærlig og si at det også er et og annet plagg som heller aldri har vært brukt. Det er i grunnen litt flaut. Jeg vet jeg ikke er alene om å handle ting jeg aldri bruker.

Ellers er dagen ganske fint, jeg har det fint og solen er glad.

[AliceNextDoor]

Og dagen ble til aften, jeg sitter ved kjøkkenbenken og titter litt i en katalog fra et svensk varehus for litt tanker og inspirasjon. Som jeg har nevnt så har jeg litt kaotisk tenkt på tanker om jeg egentlig kunne tenkt meg å flytte, og jeg skal skrive litt om hvorfor. Det er ikke slik at jeg ikke trives her jeg bor, tvert imot. Jeg har plass nok til meg i massevis, men jeg ønsker meg så inderlig enten en katt eller hund. Ja, det er to veldig forskjellige dyr å leve med, men de bør begge to ha en plass ute som er deres. Egen hage, rett og slett. Og jeg ønsker meg det av andre grunner også, her jeg bor nå er det et ganske bra fellesareal ute. Men jeg føler meg ikke vel der, jeg føler meg i veien straks andre i de to byggene som deler denne plassen kommer ut og skal være der. Jeg har ingenting i mot folk rundt meg, men jeg er nok der at jeg vil ha det litt på mine premisser. At jeg kan bestemme noe, om det gir mening. Om det er barn som leker på barns vis, musikk eller grilling så gjør det meg ikke noe. Jeg liker det jo faktisk. Men drømmen om egen hage stikker veldig dypt.
Jeg vet at for samme prisen som leiligheten min så får jeg et ganske ok enebolig eller rekkehus bare jeg er villig til å flytte litt på meg. Det gir også mer mening økonomisk sett da å beholde bilen slik jeg har nå, og jeg trenger ærlig talt ha litt mer disiplin på økonomien. Det er ikke slik at jeg har noe krise, det er absolutt ikke sant, men slik det er nå så er det ikke sånn at jeg sparer absolutt hver måned. Og det burde jeg. Alle burde det. Det er alt for ofte at jeg gnager på bufferen min, og det stresser meg veldig.
Det er heller ikke helt ideelt å få besøk her fra familie. Jeg har stue, soverom, kjøkken og en slags alkove. Alkoven er fin den, men ikke noe å plassere en seng på.
Så hvor langt må jeg flytte uten å tenke skifte jobb? Egentlig ikke så langt, det handler bare om hva jeg finner behagelig og sånn.
Alt det der ordner seg, jeg overtenker og stresser for mye, men jeg skjønner jo at det handler om at jeg føler meg veldig ensom om dagene.
Kan man ha både katt og hund?

[AliceNextDoor]

Ble en litt uvant dag i går fordi det ble så mye ut og sosialt. Jeg merker at jeg ikke er helt vant med det, fordi jeg er veldig sliten etterpå. Men det var uventet mye positivt, jeg hadde en fin kveld.
Og så skal jeg skrive om noe som kanskje kan være sært for noen, kanskje til og med helt absurd og utenkelig. Men jeg vet også at det er tanker andre har.
Å drikke i sosial sammenheng er ikke noe jeg er vant med, og jeg gruer meg alltid. Det er fordi jeg vet at jeg har en stemme og en tørst inni meg som plutselig vil ha så mye mer. Av og til er den stemmen så lur at den hvisker det så lavt at jeg ikke får det med meg, og plutselig er jeg forbi den grensen jeg kaller hyggerus. Da er jeg hun jenten som ikke kan snakke uten masse lyd og ubrukelige ord, som knapt greier å stå og helt fint kan sovne av på plasser det ikke nødvendigvis er så lurt å sovne av. Derfor trives jeg best med å drikke alene, hjemme der jeg vet at jeg ikke kan gjøre så mye uvesen annet enn at plantene mine skjemmes av meg dagen etter og jeg etterlater meg et spor av rot og rør hvor jeg kan gå og huske hva jeg bedrev kvelden før. Særdeles lite damete og veldig usjarmerende, det er greit, men det skjer.
I går fikk jeg servert veldig mye i et hyggelig selskap sammen med en blanding av personer jeg kjenner og ikke kjenner. Og det gikk greit, for jeg var i den uvante posisjonen fra øyeblikk en med å være en av de som var mest aktiv i selve samtalen. Jeg var i like mye fokus og tema som de andre med meg, og det var helt klart skummelt. Så skummelt at det også kunne vært et påskudd på å drikke mer. Men, det gjorde jeg ikke. Jeg føler meg så utrolig lettet idag. Så forundret. Ja, for dette er en følelse jeg ikke helt kan huske, du får le og synes jeg er så patetisk som du bare vil, men vi kan konkludere det med at jeg føler meg mer voksen enn jeg har gjort på lenge.
Et par av de nye bekjente fra faktisk de to siste ukene, tilsammen har vi en del felles på andre hyggeligere ting. Det ble nevnt å samles siden for å .. ja... samles. Det er det faktisk mange år siden jeg har gjort, jeg har vært der lenge at jeg har regnet det som et tapt kapittel som man bare gjorde når man var 18-20. Men nei, plutselig var det bare der.
Ingen dato er satt, men plutselig var det helt oppriktig på tide å rydde og freshe opp litt her.
Så mandag, da har jeg litt plan. Jeg skal se etter ny sofa, selv om jeg ikke har sjanse å skifte den jeg har ut før neste lønning. Jeg skal også omsette Hyundaien min, jeg har bestemt meg for at det blir en vesentlig eldre bil istedet. Den koster meg for mye i forhold til hva jeg får igjen, da kan jeg like gjerne ha en 10 år gammel bil som jeg ikke betaler så mye lån på og har mindre omstendigheter rundt bruken med.
Jeg har forøvrig ikke ruset meg på annet enn alkohol på over en uke, i dag. Det kom jeg til å tenke på mens jeg ryddet. Det skal jeg skrive om mer siden, for akkurat nå har jeg ikke diskutert det nok med meg selv til å ha en helt egen tanke eller kontekst om det, engang. Det er litt rart.
Ellers er alt i grunnen ganske ok. Det er en fin dag.

[AliceNextDoor]

Skal si jeg er modig for tiden. I går var en dag og kveld med mange første-ganger på lenge. Jeg har nok veldig godt av det, men i dag jobber jeg hardt for å ikke få enda et tåpelig utbrudd av følelser flere timer etter at jeg har gjort og ting har skjedd.
Men, la oss først starte med at jeg hadde det fint i går. Jeg var så sosial som jeg aldri har vært før, det var godt å være sammen med andre - både kjente og ukjente, og snakke, diskutere og lytte. En gang i tiden var jeg jo veldig sosial, nå må jeg jo tilpasse meg på nytt. Det høres teit ut, det er teit, men slik er det.
Den største utfordringen er tilnærmelser fra menn. Det takler jeg fremdeles dårlig. Det er også det som er vanskeligst å akseptere, fordi jeg vil ha mer kontakt enn jeg tør. Det er så vanskelig å klare veilede seg selv mens jeg allikevel vet akkurat hva jeg ville sagt til andre og vet det så inderlig godt hva jeg må gjøre. Bør gjøre. Alt det der.
Så, idag fokuserer jeg veldig på å ha det bra, jeg skal ut en liten tur fordi søndagsåpne butikker er genialt og jeg glemte handle diverse mat-ting i går slik at jeg står her med et slunkent kjøleskap.

Jeg traff en hyggelig mann i går. Han var sammen med min kollega, de har visstnok hatt en romanse en gang før som ikke ledet noen veg annet enn vennskap. Han var vanskelig å ikke merke seg. Han hadde en fremtoning som var myk, men utrolig selvsikker. Han var ikke noen fotomodell på noe vis, men var ikke uattraktiv og heller ikke noen typisk stil lik de andre mine venner omgås. Jeg likte prate med han, han hadde den perfekte mengden med lytting kontra prat. La meg være helt ærlig på at mange av mine kollegaer og venner kan høres veldig markante ut når de prater fordi de bruker litt for mye tid på å fremheve hvor akademisk korrekte de er. Det er en del språk som kan være utilgjengelig for mange, og det er klare symbolske hersketeknikker for å vise hvem man er, også på fritiden. Det er en uting.
Denne mannen var ikke slik, tvert imot kommenterte han og var herlig sarkastisk mot et par av de andre mennene tilstede som kommuniserte nettopp slikt. Hvordan kan jeg unngå å like han? For det er akkurat det jeg fort merket at jeg gjorde. Jeg kunne pratet med ham hele kvelden. Jeg kunne lyttet dobbelt så lenge. En del av meg er livredd denne personen jeg blir når jeg møter noen jeg blir slik betatt av fordi jeg er redd for å miste dømmekraft rundt hva slags person jeg "faller" slik for. Hva om jeg har funnet enda en som slår? Jada, jeg vet at det ikke er noe tegn til det, spesielt siden vi her snakker om en mann som tydelig er vant til dialog og trives med det. Men jeg stoler rett og slett ikke på min egen, hva skal man egentlig kalle det? Dømmekraft? Smak i menn? Flaks?
Men jeg vil gjerne se han igjen, allikevel, jeg våknet med den tanken.
Eventuelt, jeg vil veldig gjerne se noen igjen. Det er også mulig. Dette er tross alt første gangen jeg har vært så involvert i sosial samvær med en mann jeg får sansen for. Jeg er voksen nok til å vite at det er flere av dem der ute.
Jeg er liten nok til å føle meg svært utilpass med det hele, også.

Det beste av alt i hele går? Jeg ble tilbudt kokain av en annen person. Gratis. Jeg sa nei. Milepæl. Det er helt greit at man ikke forstår hvor stort det er for meg, men det er det. Jeg er utrolig stolt av meg selv. Dette skal jeg komme tilbake til, jeg føler for å skrive noe jeg knapt nok har vært ærlig ovenfor meg selv om. Noensinne.