Er du glad i din mor?

[AnonymBruker]

Nope. Drittkjerring.

Anonymkode: 0c0ee...052

[AnonymBruker]

Nei. Men har medfølelse og forståelse for at hun er som hun er.

Anonymkode: 441cd...c1e

[Gjest Alterego666]

Veldig. Hun er en stillfaren kvinne som likevel preger omgivelsene sine på en positiv måte. Hun har gitt meg en positiv selvfølelse, integritet og rettferdighetssans, og lært meg at man aldri skal gi opp. 
 

[AnonymBruker]

Jeg elsker moren min over alt på jord, det samme med far, men fordi vi har et ekstremt dysfunksjonelt forhold til hverandre så er jeg glad i dem - på avstand❤️

Anonymkode: fb2f8...cdd

[Nie]

Nei! Gleder meg til den dagen hun dør, da er jeg fri!

[AnonymBruker]

Nei.

Ønsker ikke å ha noe med henne å gjøre, men slipper ikke unna.

Hun er fullstendig uforutsigbar, og har alltid vært det. Voldsomt sinne. Har alltid vært redd henne. Har hele livet prøvd å gjøre henne tillags.

Mine første minner er at hun brøler at hun skulle ønske at jeg døde, og at hun slo meg eller fikk pappa til å slå meg.

Anonymkode: 2c185...1d0

[AnonymBruker]

Ja, kunne ikke bedt om en bedre mor. Hun er en perfekt mor for meg. 

Anonymkode: 82721...27a

[AnonymBruker]

Nei, en fæl dame. Venter bare på at hun skal dø slik at det er helt stille fra hennes side. Nå kommer det oppgulp med jevne mellomrom. Hun klarer alltid å finne meg og ta kontakt. 

Anonymkode: c4dd8...81f

[AnonymBruker]

Glad i mamma, pappa derimot, er en farlig psykopat. 

Anonymkode: ba3d5...e05

[AnonymBruker]

Absolutt, hun er objektivt sett et helt nydelig menneske. Det mener alle som har møtt henne.

Anonymkode: ef1b3...bd9

[AnonymBruker]

Nei, dessverre. 

Anonymkode: 15a59...7d5

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad i moren min. Det er henne jeg kontakter om det skulle være noe. 

Hun er klok, kunnskapsrik, omsorgsfull, gavmild og snill. Hun er en veldig, veldig viktig del av livet mitt. 

Anonymkode: a635f...982

[tussi84]

Ja, men hun er ikke den viktigste i Livet mitt. Først kommer babyen min, så mannen min, deretter mamma/søster/pappa på en delt 3 plass.

[AnonymBruker]

99.9999999%

Anonymkode: de0bf...d72

[AnonymBruker]

Nja, litt. Aller mest føler jeg at jeg skylder henne mitt liv. Hun fødte meg tross alt. 

Jeg hadde ellers en traumatisk oppvekst med bl.a. ustabil mor. Jeg føler likevel at jeg er forpliktet til å være glad i- og ta vare på henne. Det er ikke en direkte vond/plagsom/negativ forpliktelse, men hadde jeg ikke følt meg forpliktet så vet jeg ikke om jeg ville gjort noe annerledes.

Anonymkode: 3e1b7...f35

[AnonymBruker]

Vet ikke. Hun var kald og mentalt fraværende i barndommen,avviste/kjeftet på meg da jeg var trist osv. Hun har blitt bedre,men jeg klarer ikke glemme. 

Anonymkode: da86c...2a4

[AnonymBruker]

Jeg elsker mamma veldig høyt, men ingen kan irritere meg så mye 😄

Anonymkode: 309c4...3a0

[AnonymBruker]

Tja, egentlig ikke? Jeg har etterhvert blitt ganske likegyldig til henne. Hun var og er ingen empatisk mor. Selv tror hun nok at hun er veldig omsorgsfull og nesten litt Moder Teresa, men i praksis klarte hun ikke å gi barna sine den oppveksten vi fortjente. 

Vi har ikke kontakt i dag. Jeg ønsker henne ikke vondt, men jeg orker heller ikke å forholde meg til egoismen hennes og den fullstendige manglen på forståelse for andres behov. Hun utnytter søsknene mine der hun kan (de skylder jo henne såpass!) og gir lite igjen. Nei takk. 

Jeg har derimot en svigermor jeg er ekstremt glad i. Et tvers igjennom hjertevarmt menneske.

Anonymkode: d5063...dd9

[AnonymBruker]

Nei. Jeg avsluttet kontakt med henne for noen år siden når jeg endelig grodde på meg nok baller til å velge henne vekk som en del av mitt liv. Den påvirkningen hun har hatt på meg som person har utelukkende vært negativ og gitt meg mange år med terapi og medisiner. Hun har aldri vært fysisk voldelig eller begått omsorgssvikt (slik vi forsto omsorgssvikt på 90-tallet), men har aldri gjort annet enn å stille urealistiske krav til meg, kritisert meg for å være min egen person og ikke blåkopi av henne og hennes måte å gjøre ting på, anklaget meg for alt som gikk galt i hennes liv (alt fra utdannelsen hun ikke fikk tatt, til at hennes favorittgenser som var 3 størrelser for liten til meg forsvant), spredt usanne rykter om meg blant venner og familie om at jeg stjeler som en ravn og er lystløgner så hvis jeg skulle på besøk til noen var det på deres eget ansvar må vite! Har derfor i voksen alder særdeles store problemer meg å stole på folk, eller å knytte meg til folk. Jeg måtte flytte vekk fra hjembygda fordi folk behandlet meg som hennes versjon av meg (løgnaktig tyv). 

Jeg ønsker henne ingenting vondt. Jeg ønsker bare aldri å se henne igjen, eller la henne påvirke meg og mitt liv mer. Hun har gjort nok skade. I tillegg var hun frekk nok til å mene hun har gjort ALT for meg i livet. Ikke særlig mye selvinnsikt der i gården altså.

Hun er nok et resultat av sin generasjon og sitt eget liv, men jeg velger å velge henne vekk.  Og når jeg gjorde det fikk hele bygda bekrefta hvor fæl person jeg var 😄 BygdeNorge ass!

Anonymkode: aa801...c91

[AnonymBruker]

Mora mi har alltid vært en sånn person som jobbet mye, bla var i spesialisering i en annen by da jeg vært 3 år gammel. Jeg er følelsemessig mye nærmere faren men jeg liker henne og respekterer og hjelper til  så mye jeg kan. Hun har litt dårlig samvittighet fordi hun jobbet mye da jeg var liten og derfor har hun vært der for mine barn 100% og fra begynnelsen. De to eldste barna er feks hos henne hele sommeren. Vi skal dra sammen når vi har ferie men ellers er de hos henne og elsker det. 

Anonymkode: bb7b0...5e5