Noen som føler at de ikke kan være seg selv i sosiale sammenhenger? spiller skuespill rett og slett?

[AnonymBruker]

Føler meg som en bedrager, et vandrende maskeradeball når jeg er med andre, og gjør alt for å skjule det virkelige meg. Noen som har det sånn også? Er det normalt å gå inn i en annen rolle når man er med andre?

Jeg har blitt slik pga en vond oppvekst. Har ekstremt usunn lilknyttingsmønster siden foreldrene mine ignorerte meg totalt som barn og ungdom. I tillegg var det mye mobbing og andre ting som ingen voksne brydde seg om. Jeg har skjønt i voksen alder at hvis jeg skal klare å passe inn sosialt og fungere normalt er jeg nødt til å skjule hvem jeg egentlig er. Det har gått fra å være den som alle ignorerte, så på som sosialt tilbakestående med ingen venner, over til stor vennekrets og ganske godt likt i sosiale sammenhenger og hvor enn jeg befinner meg.

Problemet mitt er at jeg er meget utslitt av det her og på vei til å bli utbrent. Har aldri blitt akseptert for den jeg er, og folk blir litt forskrekket om de ser sannheten. Jeg er ekstremt introvert og sær, noe som alltid har støtet folk bort. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det, føler meg liksom som en skjelett med et stort hull i brystet.

Har dere noen råd? måtte tømme hodet et sted. 

Anonymkode: dba7b...e32

[AnonymBruker]

Bare begynn å vær deg selv. Jeg har venner som blir helt annerledes i selskap der de gjør til stemmen sin og blir pipete. 

Anonymkode: 092ea...766

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Føler meg som en bedrager, et vandrende maskeradeball når jeg er med andre, og gjør alt for å skjule det virkelige meg. Noen som har det sånn også? Er det normalt å gå inn i en annen rolle når man er med andre?

Jeg har blitt slik pga en vond oppvekst. Har ekstremt usunn lilknyttingsmønster siden foreldrene mine ignorerte meg totalt som barn og ungdom. I tillegg var det mye mobbing og andre ting som ingen voksne brydde seg om. Jeg har skjønt i voksen alder at hvis jeg skal klare å passe inn sosialt og fungere normalt er jeg nødt til å skjule hvem jeg egentlig er. Det har gått fra å være den som alle ignorerte, så på som sosialt tilbakestående med ingen venner, over til stor vennekrets og ganske godt likt i sosiale sammenhenger og hvor enn jeg befinner meg.

Problemet mitt er at jeg er meget utslitt av det her og på vei til å bli utbrent. Har aldri blitt akseptert for den jeg er, og folk blir litt forskrekket om de ser sannheten. Jeg er ekstremt introvert og sær, noe som alltid har støtet folk bort. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det, føler meg liksom som en skjelett med et stort hull i brystet.

Har dere noen råd? måtte tømme hodet et sted. 

Anonymkode: dba7b...e32

Har lært meg at det er bedre å vær seg selv istedenfor å spille ett skuespill. Har ett søskenbarn og noen kollegaer som er slik. Syns at de er falske og de trekker andre vekk. 

Anonymkode: 8f392...b80

[AnonymBruker]

Ja, jeg har det sånn. Og verre har det blitt. Grunnen til at det har blitt verre mistenker jeg er fordi jeg på et tidspunkt bestemte meg for å skjerme familien min mtp mine psykiske vansker. De har støttet meg i mange år og funnet seg i mye rart. De ble utslitte og enkelte begynte også å trekke seg unna og ta avstand til meg.  Så for å ikke miste De fullstendig begynte jeg å si at det går bedre med meg og at jeg har et bedre liv. Og jeg bruker mye energi på å virke blid og positiv når jeg møter de. Når jeg er hjemme igjen fra disse sammenkomstene går jeg rett å legger meg for jeg er så utslitt av å late som. Så ja jeg vet hvordan du har det og det er fortvilende.

Anonymkode: 8eeb6...118