Jeg blir ikke kjent med folk

[AnonymBruker]

Jeg er har så lenge jeg husker hatt en dyp følelse av at folk ikke vil ha noe med meg å gjøre. Jeg hadde gode venner på barneskolen, men periode ble det ganske ille, og jeg ble mer og mer usosial. Etter jeg flyttet fra oppvekststedet, har jeg ikke hatt kontakt med noen derfra.

Jeg var veldig usikker på meg selv, noe som gradvis har blitt bedre. Nå har jeg ganske stor tro på meg selv. Jeg kan mye, har opplevd mye interessant, har en god utdanning, ser bra ut og føler jeg er på rett vei. Folk pleier å få et veldig godt førsteinntrykk av meg og være veldig hyggelige, og det er gøy å hilse på nye folk. Men det skjer noe når man er sammen over litt lengre tid. Usikkerheten sniker seg tilbake, og følelsen av å være uønsket er der nesten like mye som før. Jeg føler meg liksom redd for å bli avkledd, ikke være kul nok eller hva det egentlig er, når jeg har vært meg selv hele veien. Da dabber alt av. Det blir vanskeligere å snakke med folk, og enda vanskeligere å ta initiativ. Jeg føler meg rett og slett til bry. Jeg tror også at det på en måte blir synlig, for folk blir også mindre hyggelige og interesserte. 

De få vennene jeg har nå er der bare fordi de har gjort drajobben. Og likevel føler jeg at de egentlig ikke liker meg. Og jeg vet ikke om jeg liker dem heller. Jeg har jo nesten ikke tatt et valg bortsett fra at vi har ett par ting til felles. Etter å ha levd sånn så lenge, vet jeg egentlig ikke hva jeg vil selv en gang. Hvordan vet man egentlig hvem man vil være venn med? Seriøst spørsmål. 

Jeg har ingen å finne på alle de gøye tingene jeg vil gjøre med. Som jeg bare føler meg vel med og bryr meg om bortsett fra nærmeste familie. Snubler gjennom livet med hundrevis av bekjente og 2-3 ikke nære venner.

Jeg liker også å gjøre ting alene, og vil ikke ha venner bare for at det skal være folk der. Nå er studiet ferdig, og jeg er alene i en svær by. Her er det masse folk over alt, og likevel utrolig ensomt. 

Anonymkode: 308b2...983

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik. Har akkurat fått diagnosen ADD, som forklarer det delvis. Har ellers ingen tips, men lykke til. 

Forresten, hvor gammel er du? Og hvor bor du?

Anonymkode: 0e17b...ceb

[AnonymBruker]

Folk flest er det samme, så ikke tenk på utrykker "bli kjent". Stort sett kopier der ute.

Anonymkode: 591ab...27c

[AnonymBruker]

Dette virker helt normal for meg. Syns ikke det er noe du skal ta personlig og er ikke enig i at det nødvendigvis må innbære en diagnose som en over her skriver. Å trives i mitt eget selskap er den beste gaven jeg har gitt meg selv. Denne egenskapen får man nemlig bruk for gjennom hele livet. 

Anonymkode: 0375c...3ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg er helt lik. Har akkurat fått diagnosen ADD, som forklarer det delvis. Har ellers ingen tips, men lykke til. 

Forresten, hvor gammel er du? Og hvor bor du?

Anonymkode: 0e17b...ceb

Takk! Jeg trodde ADD hadde med å ha vanskelig for å fokusere å gjøre. Hva er sammenhengen? Jeg bor i Oslo og er 26

Anonymkode: 308b2...983

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Dette virker helt normal for meg. Syns ikke det er noe du skal ta personlig og er ikke enig i at det nødvendigvis må innbære en diagnose som en over her skriver. Å trives i mitt eget selskap er den beste gaven jeg har gitt meg selv. Denne egenskapen får man nemlig bruk for gjennom hele livet. 

Anonymkode: 0375c...3ad

Enig i at det det er godt å trives i eget selskap, men du overser alt det negative jeg beskriver her. Hva med det? Er det også positivt? 

Anonymkode: 308b2...983

[AnonymBruker]

Jeg har det helt likt. Synes du er veldig flink til å sette ord på dette. Tyder absolutt ikke på at du har noen diagnose eller at noe er "galt" med deg, tvert imot tenker jeg du er en uvanlig reflekter og intelligent ung dame. Eneste jeg kan tenke meg er at du kanskje har noe lav selvfølelse (tenker dette pga. det du skriver om frykt for å bli avkledd), og kanskje kjenner du deg igjen i noe av det som står her https://www.metakognitivterapi-oslo.no/blog/imposter-syndrom-bli-kvitt-det og https://www.deltidsblogger.no/foler-du-at-de-andre-rundt-deg-er-bedre-og-vet-mer-enn-deg/. Jeg kjenner meg igjen i enkelte av tingene som nevnes der, men ikke alt, for jeg merker ingenting til dette på jobb, det er kun på fritiden at jeg føler på dette. For min del har det hjulpet mye å bli bevisst på at dette er helt vanlige tanker som alle har i større eller mindre grad. 

Anonymkode: 0da69...67a

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig godt igjen i dette, var nesten rart å lese det. Har ingen gode råd utover det andre allerede har nevnt, men du er i alle fall ikke alene ❤️

Anonymkode: 54293...91a

[AnonymBruker]

Jeg får også litt impostersyndrome-vibber av det du forteller TS. Jeg har dette, dog i jobbsammenheng, og mindre i sosial sammenheng. Jeg er veldig komfortabel med vennene mine(har få men nære venner), men når jeg kommer i situasjoner som ny arbeidsplass, ny klasse på studiested, årsmøte med naboer osv., altså mange ukjente på en gang, så får jeg en shutdown og så kommer disse snikende tankene om at jeg er uønsket. Så å bli kjent med folk, særlig mange på en gang, fatter jeg ikke åssen folk gjør, så ender ofte opp med å bli sittende alene i slike sammenhenger. Så har slitt en del med at det er noe galt med meg.

Men at denne usikkerheten kommer etterhvert som du blir kjent med folk kan være at du sender noen signaler du ikke mener å sende? For eksempel; jeg har litt stor mage, så jeg har en vane med å knytte armene for å presse den litt ned og gjemme den, særlig om jeg sitter. Når folk står med knyttede armer så ser man jo gjerne litt defansiv/lukket/sint ut:P Bare en tanke. Du kan jo også spørre dine venner om hvordan du oppleves sosialt fordi du synes det er vanskelig å bli kjent med folk?

Anonymkode: 4786a...70d

[AnonymBruker]

Folk lever travle liv.. har de noen venner har de ikke kapasitet til flere vennskap, er min erfaring. Jeg er en typisk bli kjent med person, helt til de er etablert og får utvidet bekjentskaper, da er ikke jeg viktig lenger. 
savner mer kontakt med venner, men alle har det så sinnsykt travelt hele tiden. Har full jobb og ungdommer i hus,  men har behov for å treffes. Og er ganske lei av at jeg alltid må ta initiativ. 

Anonymkode: 90efb...ce1

[AnonymBruker]

Jeg har det neste på samme måte som deg, bortsett fra at jeg er eldre enn deg med mann og barn. Hadde venner før, eller jeg har fortsatt noen som jeg er trygg på. Dessverre bor ingen av mine nære relasjoner i nærheten. Det er kjempevanskelig å finne nye venner, fordi jeg alltid tror at de ikke liker meg og trekker meg litt unna. Jeg har en jobb der jeg jobber med folk, så da later jeg som at jeg er trygg og sikker, men innerst inne går jeg rundt og tror at ingen liker meg og at jeg er dårligst på alt.  Skulle ønske at jeg bare kunne være litt mer sikker på meg selv. 

Anonymkode: d1017...0c2

[AnonymBruker]

Interessant tråd! Blir litt glad for å se at flere sliter med det samme som meg. Jeg er oppegående, pen, har en god jobb, mann og barn - men jeg sliter med at jeg i veldig mange situasjoner innbiller meg at folk ikke liker meg. At de skulle ønske jeg ikke var der, at jeg er til bry. Om jeg tenker rasjonelt på det er det ingen grunn til at folk skulle mislike meg. Men jeg tenker ikke rasjonelt. Handler på refleks. Og refleksen min er å holde meg i bakgrunnen, eventuelt holde meg unna. 

Anonymkode: 17a83...27d

[AnonymBruker]

Se dere i speilet morgen og kveld, smil og si  jeg er glad i deg.. Til dere selv. Dette er anbefalt i psykiatrien. Hjalp meg. 

Anonymkode: 70ea2...a5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Interessant tråd! Blir litt glad for å se at flere sliter med det samme som meg. Jeg er oppegående, pen, har en god jobb, mann og barn - men jeg sliter med at jeg i veldig mange situasjoner innbiller meg at folk ikke liker meg. At de skulle ønske jeg ikke var der, at jeg er til bry. Om jeg tenker rasjonelt på det er det ingen grunn til at folk skulle mislike meg. Men jeg tenker ikke rasjonelt. Handler på refleks. Og refleksen min er å holde meg i bakgrunnen, eventuelt holde meg unna. 

Anonymkode: 17a83...27d

Er enig med deg at dette er en interessant tråd. 

Anonymkode: 0b6a4...a54

[AnonymBruker]

Interessant tråd og var glad for å se at det er andre som sliter med det samme  

Føler meg som en oppegående person,søt,har mann,hus,bil og fast jobb. 

Føler også i mange situasjoner så blir jeg keitete når jeg blir usikker. 
 

Føler også at i ulike situasjoner at folk ikke liker meg og ikke ønsker å ha kontakt med med. Men det kan jo være at det skyldes ulike ting oppover i livet at jeg har blitt usikker. 

Anonymkode: 0b6a4...a54

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik før men har endret seg. Min erfaring: har brukt tid på å bli bedre kjent med meg selv, hva jeg liner og interesserer meg for og brukt tid på dette, blitt tryggere på meg selv og bryr meg mindre om hva folk synes og da er det lettere å bare være ekte og by på seg selv. Og så viser jeg oppriktig interesse for andre.

Anonymkode: 0a8d6...bf4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg hadde det slik før men har endret seg. Min erfaring: har brukt tid på å bli bedre kjent med meg selv, hva jeg liner og interesserer meg for og brukt tid på dette, blitt tryggere på meg selv og bryr meg mindre om hva folk synes og da er det lettere å bare være ekte og by på seg selv. Og så viser jeg oppriktig interesse for andre.

Anonymkode: 0a8d6...bf4

Og om jeg føler noen ikke liker meg så tenker jeg at man kan ikke like alle og det er ikke vits i å bruke tid på dem. At vi bare ikke er en match uten at det betyr atdet er noe galt med noen.

Anonymkode: 0a8d6...bf4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg hadde det slik før men har endret seg. Min erfaring: har brukt tid på å bli bedre kjent med meg selv, hva jeg liner og interesserer meg for og brukt tid på dette, blitt tryggere på meg selv og bryr meg mindre om hva folk synes og da er det lettere å bare være ekte og by på seg selv. Og så viser jeg oppriktig interesse for andre.

Anonymkode: 0a8d6...bf4

Jeg liker meg selv veldig godt. Jeg vet at jeg er smart, kul og ser bra ut. Likevel har jeg denne innebygde tanken om at andre ikke liker meg og at jeg er til bry/i veien/ at de ikke vil ha meg der.    Jeg bryr meg ikke om hva folk synes om meg, sånn utover at jeg ofte holder meg unna siden jeg tenker folk ikke liker meg. Det er på en måte greit for meg at de ikke liker meg - og dette tar jeg konsekvensen av ved å holde meg borte når dette er mulig. 

Så slik du beskriver det, tror jeg ikke du har vært slik som jeg er. Eller som flere av de andre her i tråden. Det du beskriver høres mer ut som at du har hatt dårlig selvtillit og har kommet deg ut av dette. Og det er selvfølgelig også veldig bra.

Anonymkode: 17a83...27d

[AnonymBruker]

Tror det er vanskelig å vite hva som er det grunnleggende problemet, men det ser ut til å være forskjellig. Jeg lider for eksempel veldig lite av bedragersyndrom til vanlig. Har stor selvtillit innen mange områder. Men når jeg får positiv oppmerksomhet for noe, så blir det fort "nei, dette fortjener jeg ikke". Det føler jeg da helt oppriktig. Ikke fordi det er sant, men fordi jeg føler at folk bare prøver å være hyggelige for at det ikke skal være synd på meg. Og da ikke fordi det egentlig er synd på meg, men fordi jeg føler at de synes synd på meg likevel. Eller prøver å gjøre meg tillitsfull for så å gjøre narr av meg senere. Det er ikke koblet til egenskaper med meg direkte, tror jeg, selv om jeg kanskje ubevisst hele livet har jaget mot å bli bedre for å bevise noe. Det er kanskje bare at det er den plassen i flokken hodet ubevisst tilegner meg. Jeg er liksom kronisk opplevd nederst på rangsstigen, og på defensiven. Klar til å bli hakket på, etterlatt og byttet ut til enhver tid. Kanskje det er derfor det er lettere å snakke med nye folk og fremmede, for det er ingen flokk der å ordne seg i ennå?

Og som du som skrev sist her nevner, det er ikke noe rasjonelt ved det. Opplever du eller noen andre det også på denne måten? Hvor skal man i det hele tatt begynne når årsaken er så ubevisst? 

Anonymkode: 308b2...983