Dere med enebarn

[AnonymBruker]

Angrer dere på at dere ikke fikk flere?
 

Vi har ett fantastisk og friskt barn nå, og har egentlig ikke sett for oss flere. Men jeg vingler noe helt forferdelig. På den ene siden har jeg skikkelig lyst til at hun skal vokse opp med et søsken, og på den andre siden er jeg drit lei av trass, klenging og lange legginger. Føler ikke jeg har kapasitet til mer og det gjør meg så trist at jeg ikke klarer det de fleste andre klarer. Orker heller ikke tanken på ny barseltid. Var en stor overgang å bli mamma, og fikk en skikkelig klistermerkebaby med kolikk. 

Er det verdt det å få to? 

Anonymkode: bee32...865

[AnonymBruker]

Ja… og tror nok ikke overgangen blir like stor nå for nå har du allerede født og blitt mor. Hvor gammel er du Ts. ? Kanskje du kan drøye tanken noen år til?

Anonymkode: 6e6fd...b5c

[AnonymBruker]

Vil ikke drøye så veldig mye lengre for er 32 år. 

Anonymkode: bee32...865

[AnonymBruker]

Tenk heller på de som fikk søsken som hater hverandre enn de som hadde det kjempegøy med et søsken. Da blir tanken på å ha et enebarn mye lettere. 

 

Anonymkode: 04fe0...dcf

[AnonymBruker]

Nei 

Anonymkode: fec05...04c

[AnonymBruker]

Jeg synes du bør få et barn til. Trass og klenging og lange legginger er bare en fase, of noe av dette kan du til en viss grad påvirke selv. Livet er langt. Trassalderen er kort.

Hilsen enebarn.

Anonymkode: 13120...d4b

[AnonymBruker]

Jeg har søsken og det har overhodet ikke tilført mitt liv noe av vet du. Har ingen kontakt.

Anonymkode: 42e80...a5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har søsken og det har overhodet ikke tilført mitt liv noe av verdi du. Har ingen kontakt.

Anonymkode: 42e80...a5f

 

Anonymkode: 42e80...a5f

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker said:

Angrer dere på at dere ikke fikk flere?
 

Vi har ett fantastisk og friskt barn nå, og har egentlig ikke sett for oss flere. Men jeg vingler noe helt forferdelig. På den ene siden har jeg skikkelig lyst til at hun skal vokse opp med et søsken, og på den andre siden er jeg drit lei av trass, klenging og lange legginger. Føler ikke jeg har kapasitet til mer og det gjør meg så trist at jeg ikke klarer det de fleste andre klarer. Orker heller ikke tanken på ny barseltid. Var en stor overgang å bli mamma, og fikk en skikkelig klistermerkebaby med kolikk. 

Er det verdt det å få to? 

Anonymkode: bee32...865

Jeg har hatt det på akkurat samme måte, kunne skrevet ordrett akkurat det du har skrevet. Spesielt det jeg har uthevet føler jeg mange ikke forstår, de tenker at siden de klarer det selv om de synes det er slitsomt, så klarer andre det også. Men for meg var det mer enn bare slitsomt. Folk er forskjellige og har forskjellig kapasitet. Bare du vet hva du klarer og hva du ønsker.

Barnet mitt er 10 år nå, og jeg tenker fortsatt på det første året som et eviglangt mareritt. Nesten så jeg lurer på om jeg fikk ptsd av det. 😛

Nå går det veldig fint, og jeg ville ikke hatt det annerledes for alt i verden. Barnet savner heldigvis ikke søsken. Men vi passer på å ha åpent hus for venner og ta med andre barn på utflukter og ferier så ofte vi kan.

 

28 minutter siden, AnonymBruker said:

Tenk heller på de som fikk søsken som hater hverandre enn de som hadde det kjempegøy med et søsken. Da blir tanken på å ha et enebarn mye lettere. 

 

Anonymkode: 04fe0...dcf

Dette er faktisk ikke så dumt, det har hjulpet meg når jeg har vært i tvil og hatt dårlig samvittighet. Jeg har vokst opp med to søsken som var nær hverandre i alder (jeg var en del yngre), og de bare kranglet og plaget hverandre hele tiden. Jeg var visst også ganske plagsom har jeg hørt. Mannen har ett søsken, og de har ingen kontakt i dag. Selvsagt er søsken ofte en berikelse, men det trenger ikke å være det, og det er en slags trøst i det.

Anonymkode: 0fc59...a6a

[AnonymBruker]

Jeg er sjeleglad for å ha søsken, selv om vi ikke ser hverandre ofte i voksenhverdagen. Selv kan jeg ikke få barn, men villa hatt minst to om det var en mulighet. Livet består for det meste ikke av trassalder og bgh tid, og i oppveksten var det fint å være to. Ser også en fordel med å ikke være enebarn når man må ta seg av aldrende foreldre som etterhvert vil kreve både det ene og det andre. 

Anonymkode: b31d3...3f9

[Hannah80]

Aldri angret på at jeg ikke fikk flere barn:)

[Gjest Fnuggolina]

Følte det samme som deg, men gikk med på å forsøke på flere.

Enden på visa ble mange års prøving uten hell/IVF/miste i svangerskap osv.

Så det er jo ingen garanti for å få søsken uansett 🤷‍♀️ (Meeeeeen så har man jo de som «bare skal ha en til» og får flerlinger 😬). 

[AnonymBruker]

Denne er vanskelig.

Jeg har en god venninne som er enebarn, og hun sliter fortsatt veldig med det at hun er «alene». Og nettopp derfor ønsker hun søsken til barnet sitt. Hun har alltid sagt at hun skulle ønske hun hadde et søsken. 

Jeg selv har 1 søster og vi er utrolig nære. Er så takknemlig for at jeg har henne, men mannen min som har en eldre bror har et dårlig forhold til han. Så det er ikke gitt at man blir gode venner. 

Men syns du virkelig skal tenke nøye igjennom dette. Legging, trass, bleier etc er ikke for alltid. Det blir bedre. Hva tror du selv innerst inne? Kommer du til å angre på å ikke få flere tror du? 

Har selv to barn. Det var tøft men nå er jeg utrolig glad for at de har hverandre. Det er enklere på mange måter. De underholder hverandre og leker sammen. Jeg tenkte egentlig at jeg ikke orker flere barn, men så bare bestemte jeg meg for å få det. Beste valget jeg har tatt. Men det betyr ikke at det er det riktige for deg. Men tenk veldig nøye. Er så trist om du skulle angre når det kanskje er for sent. 

Anonymkode: ffd61...738

[AnonymBruker]

Både jeg og min sønn er enebarn, vil påstå at vi er rimelig oppegående og ressrssterke personer begge to. Visst kan man ønske søsken i visse perioder i oppveksten, men det er fordeler og bakdeler.  Jamen er det mye krangel og uro blandt søsken også.

Anonymkode: 0be88...da8

[AnonymBruker]

Har en gutt på 16. Har aldri angret på at jeg ikke fikk flere. I dagens samfunn kreves det mye å oppdra barn og syntes det er topp å kunne følge han opp slik både faren og jeg kan. 
Har to venninner som ikke har noe kontakt med søsknene sine så er ikke alltid det er solskinnshistorier. 
Enhver må gjøre hva de ønsker ikke hva andre eller samfunnet forventer. 

Anonymkode: 1cf5d...f4b

[AnonymBruker]

Gjør det du/dere ønsker og føler for. Ikke få barn for at første barnet skal få søsken, tenker det er helt feil grunn. Få barn for at DU ønsker et til barn. 
 

Her var eldste 9år før hun fikk søsken. Hadde også hatt det helt fint uten søsken, men håper og tror de vil ha glede av hverandre også i fremtiden.

 

Jeg har selv to brødre. Det var 1,5 år mellom meg og eldste og yngste. Jeg var jenta mellom to brødre. Vi hadde en super oppvekst sammen, gode venner og lite krangling. Så kom tenårene og ungdomstiden, da så vi naturlig nok mindre av hverandre. Men etter at vi alle begynte å få barn, ser vi hverandre stort sett hver helg, Vi har alle tre barn i samme alder, som igjen vokser opp med stor familie rundt seg. Søskenbarna er nesten som søsken. 

Anonymkode: fe854...021

[AnonymBruker]

Ett barn er perfekt for meg. Kan skjemme bort han og fokusere 100% på han i oppveksten. Føler også det blir mer tid til meg og mitt med ett barn. Med flere blir det nok barn og atter barn i noen år. Det er jo kjempekoselig altså, og kan hende jeg endrer mening,men har ikke god tid, så spørs. Er kjempe takknemlig for at jeg fikk en sønn, ville ha gutt. Kunne ikke vært mer perfekt. Så alltid for meg å enten være barnløs eller få ett barn. Er utrolig glad for at jeg valgte å få ett, det er en magisk kjærlighet du føler på for eget barn. Blir så innmari glad i dem.

Det frister også ubeskrivelig lite å gå gjennom et svangerskap til. Det likte jeg virkelig ikke, og alt styret rundt forløsning. ( Tok han med keisersnitt). Må nok få opplevelsen godt på avstand før jeg klarer det igjen, og da er jeg godt oppi 30 årene. Nei en er topp for meg altså. Jeg er glad i dyr, så de jeg har er litt babyene mine også. 

 

Anonymkode: 13a63...314

[AnonymBruker]

Jeg har søsken. Har et ok forhold til søsteren min, men vi hadde aldri feks blitt venner om vi ikke var søstre. Men vi kan ha det koselig i hverandres selskap likevel da vi begge er ydmyke for at vi er forskjellige.

Broren min har jeg et overfladisk forhold til. Går vi i dybden blir det bare irritasjon og krangel og vi går hverandre på nervene. Han er sånn som vet best alltid. Aldri åpen for andres syn. 

Kompisen til mannen min er enebarn. Helt greit i oppveksten sa han. Men pga dårlig forhold til foreldrene så føler han seg veldig alene nå. Foreldrene vil ha hjelp til alt mulig selv om han er alene med små barn. Tiden strekker ikke til. Og han sier han gjerne skulle hatt noen å delt byrden med. 

 

Anonymkode: e22e9...d35

[AnonymBruker]

Jeg har enebarn, og jeg har hatt en flott oppvekst  Jeg har aldri savnet søsken, fordi mine foreldre bosatte seg i nabolag med barn på samme alder som meg. Og lot meg ha mye besøk, og dra på besøk som liten. 

Jeg lærte å leke for meg selv, og har alltid hatt en god fantasi pga det. Jeg vet mamma ville ha et barn til, men det kom ikke, og jeg har forsikret henne mange ganger om at jeg hadde det opp alene.

Anonymkode: 3b9bd...faf

[AnonymBruker]

Vi er i lignende situasjon, men heller mer og mer mot at det blir med det ene barnet. 

Livet er så fint nå, ønsker egentlig ingen forandring. Føler vi alltid klarer å strekke til for barnet, enkelt å ordne barnevakt og alle de praktiske tingene. Også det du nevner med kapasitet, jeg føler det helt likt. Vet ikke om jeg hadde orka flere barn. Babytiden var ikke noe for meg, og kunne ikke tenke meg å gjøre det igjen.

Jeg er 25, så kan heldigvis gruble noen år til, men tror vi lander på enebarn.

Anonymkode: e54b6...651