Dette med å være ærlig og personlig med venner. Er det så lett som man skal ha det til?

[AnonymBruker]

I våre dager snakker man så varmt om å kvitte seg med skam, være åpen og dele det man har på hjertet. Snakker vi om det så sprekker trollet og man finner ut at man ikke er alene om det man "sliter" med. 

Jeg stiller meg veldig tvilende til dette. 

Når man deler av seg selv, sin historie og er personlig har jeg opplevd dette:
 

• Den som jeg forteller til begynner og snakke om seg selv eller andre personer vedkommende kjenner som har opplevd "noe lignende". 
• Den jeg forteller til bare skifter samtaleemne til noe mer trivielt. 
• Den jeg forteller til skal komme med råd og kritikk. 

 

Hvorfor skal man gidde og fortelle noe når den andre ikke er interessert? 

Anonymkode: 34e44...df0

[AnonymBruker]

Eh...? Hvilken reaksjon er det du ønsker da?

Anonymkode: c8473...23c

[mjaus]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Eh...? Hvilken reaksjon er det du ønsker da?

Anonymkode: c8473...23c

Man ønsker vel å bli lyttet til? sier ikke det seg selv..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

I våre dager snakker man så varmt om å kvitte seg med skam, være åpen og dele det man har på hjertet. Snakker vi om det så sprekker trollet og man finner ut at man ikke er alene om det man "sliter" med. 

Jeg stiller meg veldig tvilende til dette. 

Når man deler av seg selv, sin historie og er personlig har jeg opplevd dette:
 

• Den som jeg forteller til begynner og snakke om seg selv eller andre personer vedkommende kjenner som har opplevd "noe lignende". 
• Den jeg forteller til bare skifter samtaleemne til noe mer trivielt. 
• Den jeg forteller til skal komme med råd og kritikk. 

 

Hvorfor skal man gidde og fortelle noe når den andre ikke er interessert? 

Anonymkode: 34e44...df0

Enig med deg, har det på samme måte.

Folkene jeg kjenner er veldig opptatte av seg selv, seg selv og seg selv. 

Når jeg f.eks. blir dumpet av kjæresten min får jeg så vidt sagt det før jeg får svar som "ja! Jeg vet hvordan det er, for 45år siden ble jeg også dumpet. Det som skjedde var ... Jeg følte meg så ... I ettertid har jeg slitt med ..." Altså blir samtalen helt dreid om til å handle om vennen min sin historie, følelser og tanker.

Har lært meg at når de begynner sånn så må jeg bare avbryte å si noe ala "ja, for det jeg føler nå er at ..." eller "ja, jeg skjønner det, men nå er situasjonen min slik at ...".

Det er slitsomt å alltid være den vennen som lytter, stiller spørsmål, er aktivt lyttende og støttende overfor andre og så føle at folk gir faen når man selv kommer med noe. 

Skulle ønske folk skjønte det bedre selv, men de er så vant til at man er der for dem at de glemmer helt å være der for deg. Det handler sikkert mye om hvordan relasjonen ble til og hva den en bygget på. Folk er vant til at du støtter dem, men de er ikke vant til å støtte deg tilbake. De ser det ikke selv så lenge de får vært den parten i relasjonen som får noe ut av relasjonen. Det er jo deilig å føle seg sett, hørt og å få masse støtte.

Mange folk er egoister og de støttende og lyttende folka blir ofte likt av egoister fordi de får blomstre i relasjonen. Men den lyttende og støttende visner helt.

Anonymkode: 5d726...f1f

[AnonymBruker]

I så fall bør du si rett ut at du ikke ønsker noen råd. Det er faktisk helt normalt at folk prøver å gi råd, å finne løsning og sånn 

Anonymkode: a0db2...c33

[AnonymBruker]

mjaus skrev (7 minutter siden):

Man ønsker vel å bli lyttet til? sier ikke det seg selv..

TS sier jo at en grunn til at man ønsker å dele er for å finne ut at man ikke er alene om dette, men hvordan skal det skje om den man prater med ikke får fortelle om lignende opplevelser? 

Og hvorfor skulle man ikke ønske råd?

Anonymkode: c8473...23c

[mjaus]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

TS sier jo at en grunn til at man ønsker å dele er for å finne ut at man ikke er alene om dette, men hvordan skal det skje om den man prater med ikke får fortelle om lignende opplevelser? 

Og hvorfor skulle man ikke ønske råd?

Anonymkode: c8473...23c

Ja, at man ikke skal være alene om å føle på smerten. At man trenger at noen er der og forstår deg. Ikke at noen vrir om situasjonen til seg selv å setter seg selv i fokus, da føler man seg like alene etterpå.

[AnonymBruker]

Desverre blir det ofte sånn. Har stått på fest mer enn en gang, og overhørt en samtale mellom to parter om sorg og fortvilelse, hvor det hele egentlig høres mest ut som en konkurranse om å overgå hverandre i "hvem har det verst"-leken. 

Tunge ting betror jeg meg til samboer om, eller en god venn. 

Anonymkode: a8743...f54

[Zooey]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

I så fall bør du si rett ut at du ikke ønsker noen råd. Det er faktisk helt normalt at folk prøver å gi råd, å finne løsning og sånn 

Anonymkode: a0db2...c33

Å gi råd er ikke det samme som å finne en løsning. Det er bedre å lytte og stille oppfølgende/oppklarende spørsmål.

Av og til er det best å erkjenne at man som oftest ikke er i en stilling hvor man kan/bør gi råd. Vi er ikke det samme mennesket, hjelp vennen din med å finne den løsningen som passer henne/ham best.

[AnonymBruker]

Det kalles vel en samtale. Du deler, de førsøker trøste med å dele lignende. Du snakker om deg selv, de snakker om seg selv. 

Anonymkode: 9bcd1...92d

[Zooey]

Jeg synes det er veldig mange voksne som er dårlige lyttere. Aktiv lytting er en ferdighet som dessverre mange mennesker mangler. Jeg prøver å bli bedre på det selv og gir aldri råd til noen som ikke spør om det.

Av og til trenger man ikke råd, men man trenger å snakke ut og føle seg sett. Andre ganger trenger man kanskje finne ut av noe, men det som passer en person best er ikke nødvendigvis det som passer en annen, da bør man heller hjelpe venninnen sin å finne en løsning som passer henne best - ikke prosjektere sine egne meninger.

[mjaus]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det kalles vel en samtale. Du deler, de førsøker trøste med å dele lignende. Du snakker om deg selv, de snakker om seg selv. 

Anonymkode: 9bcd1...92d

Nei, da min onkel døde å jeg fortalte dette til min ex... vet du hva svaret hans var? "onkelen min også fikk slag, men han døde heldigvis ikke". Det var faktisk det første svaret jeg fikk, ikke noe mer enn det.

Godt han er en ex for å si det slik !

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Eh...? Hvilken reaksjon er det du ønsker da?

Anonymkode: c8473...23c

At man hører hva jeg sier. Tar det imot med vennlighet. 

For hva hjelper det å komme med råd og kritisere? Hvordan hjelper det meg? Hva skal tilsi at det du mener er riktig er riktig for meg?

Anonymkode: 34e44...df0

[AnonymBruker]

Ærlig er bra.

Men ikke del for mye av ditt privatliv, 99,9% av mennesker sladrer videre.

Anonymkode: 43a4d...26e

[AnonymBruker]

Folk må lære seg å lytte ja. Det er ikke alltid det trengs noe svar, noen ganger er det nok at noen bare lytter og gir deg en lang og god klem. Fy dæven det er lenge siden sist jeg opplevde det. 

Anonymkode: db765...53f

[AnonymBruker]

mjaus skrev (6 timer siden):

Nei, da min onkel døde å jeg fortalte dette til min ex... vet du hva svaret hans var? "onkelen min også fikk slag, men han døde heldigvis ikke". Det var faktisk det første svaret jeg fikk, ikke noe mer enn det.

Godt han er en ex for å si det slik !

 

Jeg forstår at slike kommentarer kan oppleves som ufølsomt. Men jeg tror det faktisk er godt ment, om enn noe ubetenksomt. Som Zooey skriver er det dessverre mange som aldri har lært å lytte. Folk flest lærer kommunikasjonsevner av sine foreldre og gjør aldri noe forsøk på å utvikle sine evner. Man slår seg til ro med at det er godt nok uten å engang vurdere kvaliteten på egen kommunikasjon.
Dessverre er samfunnet lite opptatt av dette. Dameblader og kvinneguiden fokuserer på alt annet enn hvordan jeg kan bedre min kommunikasjon. Den eneste samfunnsaktøren som gjør et redelig forsøk er Aftenposten med sine samlivs-spaltister. Men hvor interessert befolkningen er i å ta forslagene derfra i bruk er jeg usikker på. Skal jeg bedømme utifra stemningen på kvinneguidens samlivsforum er vi overhodet ikke interessert i å jobbe med oss selv. Det ønskes kun en quick fix hvor man skyver problemet over på den andre part, og selv kan rømme fra ubehaget.

For det siste synes jeg er et klart tegn i tiden, vi har mistet vår evne til å tåle ubehag. Vi tåler hverken fysisk eller emosjonelt ubehag, og styrer unna både eget emosjonelt ubehag så vel som andres emosjonelle ubehag. Alt skal være så utrolig behagelig og komfortabelt til enhver tid, og det er liten vilje til å stå i ubehag. Jeg tror ikke dette er sunt for oss, men kan ikke se for meg at vi som samfunn skal klare å reversere den endringen som har skjedd de siste tiårene med mindre noe dramatisk hender med samfunnet.

Anonymkode: 4774e...9ed

[AnonymBruker]

Ikke ofte du finner noen som virkelig lytter og bryr seg. Jeg har heldigvis verdens beste mamma som er min bestevenninne. 

Anonymkode: ff1b5...564

[AnonymBruker]

Jeg synes selv det er godt med venner som deler tilsvarende opplevelser, det blir en del av bearbeidelsen for min del. Altså en viktig del av samtalen. Derfor deler jeg også lignende opplevelser med venner som betror seg. Jeg gjør det for å hjelpe, ikke for å snakke om meg selv. I tillegg liker jeg å få råd også, men samtidig støtte da, ikke kritikk. Men det er greit å vite at andre ikke har dette behovet.

Anonymkode: 49879...7b7