Inviterer dere uoppdragne barn hjem?

[AnonymBruker]

Tatja skrev (1 minutt siden):

Er det rart barn sliter, se hva 'voksne' folk på KG tenker om barn med utfordringer. En skam. KG er blitt et stygt forum, håper ikke det gjenspeiler samfunnet for øvrig. Men frykter dessverre det! 

Barn sliter fordi foreldrene ikke sørger for god oppdragelse

Anonymkode: 422b7...085

[AnonymBruker]

Ja, når barnet spør. Oppfordrer ikke til det. Passer på at besøket blir kortest mulig. 

Anonymkode: d6b28...540

[AnonymBruker]

For noen sneversynte mennesker her på KG😅

Her i hus så får 11-åringen lov til å ha med de hun selv vil hjem. Det er noen av venninnene som har diverse utfordringer på hjemmebane, og med det følger det at de ikke er vant til regler og tror de kan ta for seg som de vil. Men da setter jeg alltid foten ned, og har samme praten med akkurat disse venninnene hver gang de er her. 

Jeg tror på open door-policy 💁‍♀️ er de venninner av datteren min, så er de velkommen inn i hjemmet! 

 

Anonymkode: 4327d...13c

[AnonymBruker]

Vi har temmelig åpent hus her, spesielt på sommeren. Og har erfart at selv de som anses som «ufordragelige» oppfører seg fint så lenge de kjenner grensene. Vi er strenge, og barna vet det. Selv om de blir irettesatt, velger de å bli og komme tilbake. 

Anonymkode: f7328...4de

[AnonymBruker]

Det er stor forskjell på barn med normal folkeskikk og uoppdragne barn som ikke lærer seg normal folkeskikk syns jeg. Unga har er par venner som jeg omtrent ikke takler å ha på besøk. Går i skuffer og skap, ødelegger ting med vilje og så bare ler av det er noen eks. Snakker man til dem så ler dem. 

Anonymkode: 2fcf2...a8f

[mammahjarte]

Ja eg gjer faktisk det, men er ganske tydelig på at i mitt hus er det mine reglar som gjelder. Det har aldri vore eit problem, man må på ein måte stilla krav til forventa oppførsel av og til. Kan ikkje stenga ute barn som er litt meir viltre enn andre, det blir jo veldig diskriminerande.

[AnonymBruker]

Tatja skrev (7 minutter siden):

Er det rart barn sliter, se hva 'voksne' folk på KG tenker om barn med utfordringer. En skam. KG er blitt et stygt forum, håper ikke det gjenspeiler samfunnet for øvrig. Men frykter dessverre det! 

Helt enig 

Anonymkode: 126f7...336

[Fiffig]

Hvordan skiller man på dårlig oppdragelse og for eksempel ADHD? Eller er folk av den oppfatning at diagnoser også kommer av såkalt "dårlig oppdragelse"? 

[mammahjarte]

1 minutt siden, Fiffig said:

Hvordan skiller man på dårlig oppdragelse og for eksempel ADHD? Eller er folk av den oppfatning at diagnoser også kommer av såkalt "dårlig oppdragelse"? 

Om eit barn f.eks kaster stein spiller det eigentlig rolle om det er ADHD eller dårlig oppdragelse? Steinen vart framleis kasta og det må man reagera på uansett. Man stiller og krav til barn med diagnoser, å ha ein merkelapp gir ikkje folk rett til å oppføra seg på den og den måten når det påvirker andre negativt. Det forklarer berre kvifor regulering er meir krevjande enn for barn som ikkje har ADHD.

[AnonymBruker]

Jeg tenker ikke på barn som "ufordraglige". De er barn og kan ofte ikke noe for det. Men jeg ser jo at det gjerne er sammenheng mellom foreldrene og barna. Blant annet har 8-åringen et annet barn i klassen som er helt utrolig frekk i kjeften. Moren er ekstremt direkte, uten et snev av sosiale antenner. Hun går jeg helst i lange buer utenom 😅

Anonymkode: 55e9c...e6d

[AnonymBruker]

Ja, det gjør jeg. De er ufyselige, men kan jeg påvirke de litt positivt mener jeg at de har et bedre grunnlag videre i livet. 

 

Anonymkode: e59a5...566

[Fiffig]

mammahjarte skrev (Akkurat nå):

Om eit barn f.eks kaster stein spiller det eigentlig rolle om det er ADHD eller dårlig oppdragelse? Steinen vart framleis kasta og det må man reagera på uansett. Man stiller og krav til barn med diagnoser, å ha ein merkelapp gir ikkje folk rett til å oppføra seg på den og den måten når det påvirker andre negativt. Det forklarer berre kvifor regulering er meir krevjande enn for barn som ikkje har ADHD.

Lærere og systemet stiller ikke samme krav til folk med diagnoser; hele poenget med en diagnose er å justere forventninger og praksis rundt barnet. Blei boksa i armen av en med klar psykisk utviklingshemming på bussen for noen uker sia, og jeg reagerer helt klart annerledes enn jeg ville gjort dersom det var noen uten diagnose. Det håper jeg da alle ville gjort? Alle system vi omgir oss med forskjellsbehandler jo utfra hvilke vilkår man kommer til verden på. Det mest rettferdige er jo å behandle folk ut fra hvem de er og ikke forsøke å presse alle mennesker inn i den samme, trange firkanten uansett hvem de er. Når det kommer til barn, har jeg sett begge deler. Foreldregrupper der man har gått inn for å inkludere barnet med konsentrasjonsvansker eller andre vansker, og foreldregrupper der det ene barnet, som har venner i friminuttet, aldri har det på fritida. 

Så ja; jeg veit at for noen foreldre spiller det ingen rolle om barnet har det vondt hjemme eller en diagnose, det er bare en "drittunge" i deres øyne uansett. 

[AnonymBruker]

Må bare si at jeg var en slik unge. Etter mange år i forskjellige fosterhjem med vold, overgrep og psykisk terror ble jeg utrolig urolig og utagerende siden ingen adresserte hva jeg hadde opplevd. Jeg følte meg aldri trygg, og følte at jeg besudlet andre barn bare ved å være nær de. Så når de barna var lykkelige og mottok kjærlighet ble jeg fremmedgjort, usikker og sjalu og dermed frustrert for jeg forsto jo virkelig ikke hva som foregikk i hodet mitt...
Synes det er synd at så sårbare barn skal ekskluderes, for det er vel få som er født onde. Skjønner også at det er vanskelig for voksne (spesielt nå som man jobber så mye) å forholde seg til slike barn. Men vil bare legge til at de få, flotte og varme foreldrene jeg møtte da jeg var barn via skolevenner satte inntrykk som jeg bærer med meg den dag i dag. Utrolig godt å vite at noen, om så få, faktisk så meg bak utagering og sorg, og viste meg både omsorg, forståelse og aksept. Dette er noe man i dag ser for seg at barnevernet, enkeltforeldre, skolen etc skal ta seg av, men det stemmer ikke.. Det er en jobb for hele samfunnet.

Anonymkode: 649c4...6e5

[Tatja]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Barn sliter fordi foreldrene ikke sørger for god oppdragelse

Anonymkode: 422b7...085

Og det sitter du der, AnonymBruker, og vet? 

[mammahjarte]

3 minutter siden, Fiffig said:

Lærere og systemet stiller ikke samme krav til folk med diagnoser; hele poenget med en diagnose er å justere forventninger og praksis rundt barnet. Blei boksa i armen av en med klar psykisk utviklingshemming på bussen for noen uker sia, og jeg reagerer helt klart annerledes enn jeg ville gjort dersom det var noen uten diagnose. Det håper jeg da alle ville gjort? Alle system vi omgir oss med forskjellsbehandler jo utfra hvilke vilkår man kommer til verden på. Det mest rettferdige er jo å behandle folk ut fra hvem de er og ikke forsøke å presse alle mennesker inn i den samme, trange firkanten uansett hvem de er. Når det kommer til barn, har jeg sett begge deler. Foreldregrupper der man har gått inn for å inkludere barnet med konsentrasjonsvansker eller andre vansker, og foreldregrupper der det ene barnet, som har venner i friminuttet, aldri har det på fritida. 

Så ja; jeg veit at for noen foreldre spiller det ingen rolle om barnet har det vondt hjemme eller en diagnose, det er bare en "drittunge" i deres øyne uansett. 

Joda er heilt enig i alt du har sagt. Poenget mitt var meir at enkelte foreldre gir barna sine lov til å oppføra seg nærare utan grenser fordi barnet har ADHD. Det blir brukt som kvilepute, men selvfølgelig må man ta hensyn og tilpassa seg barnet. F.eks gi beskjedar ein til ein og forbereda før man skifter aktivitet o.s.v. Å behandla andre dårlig er aldri greitt.

[AnonymBruker]

Hva snakker dere om? Er disse barna deres venner eller? Enten er de barn som er venner med deres barn - og da er det ikke opp til dere - eller så er de barn av folk dere kjenner?

Anonymkode: 9bfc4...715

[AnonymBruker]

Just now, Fiffig said:

Lærere og systemet stiller ikke samme krav til folk med diagnoser; hele poenget med en diagnose er å justere forventninger og praksis rundt barnet. Blei boksa i armen av en med klar psykisk utviklingshemming på bussen for noen uker sia, og jeg reagerer helt klart annerledes enn jeg ville gjort dersom det var noen uten diagnose. Det håper jeg da alle ville gjort? Alle system vi omgir oss med forskjellsbehandler jo utfra hvilke vilkår man kommer til verden på. Det mest rettferdige er jo å behandle folk ut fra hvem de er og ikke forsøke å presse alle mennesker inn i den samme, trange firkanten uansett hvem de er. Når det kommer til barn, har jeg sett begge deler. Foreldregrupper der man har gått inn for å inkludere barnet med konsentrasjonsvansker eller andre vansker, og foreldregrupper der det ene barnet, som har venner i friminuttet, aldri har det på fritida. 

Så ja; jeg veit at for noen foreldre spiller det ingen rolle om barnet har det vondt hjemme eller en diagnose, det er bare en "drittunge" i deres øyne uansett. 

I enkelte tilfeller har det lite å si om barnet har en diagnose. Hvis jeg ikke klarer å håndtere barnet, så hjelper det jo ikke. F.eks nabogutten som slår og ødelegger ting og aldri hører på meg og er sterkere enn meg. Det går rett og slett ikke å ha ham på besøk her uten foreldrene. De klarer å snakke til ham på riktig måte så han hører etter, men jeg klarer det ikke.

Det betyr ikke at jeg dømmer ham (eller foreldrene) eller har noe imot ham, vi er mer enn gjerne (og ofte) sammen med hele familien. Og han er ingen drittunge, han er en god gutt mesteparten av tiden, jeg mangler bare kompetansen til å håndtere ham når han slår seg vrang, og da hjelper det ikke meg at det er en grunn til at han gjør det.

Anonymkode: a9f82...1be

[AnonymBruker]

Har ikke tatt fem øre for å gi VELDIG tydelig beskjeder til barn som har vært på besøk og som ikke oppfører seg fint.

I noen tilfeller har ene forelderen vært tilstede og observert oppførselen, uten å foreta seg noe. Da har jeg gitt forelderen nok tid til å korrigere barnets oppførsel, og hvos de ikke gjør det tar jeg hånd om barnet selv. Barna har blitt så sjokkerte over å få en grense satt strengt av en voksen at de stopper helt opp. I et tilfelle tok jeg tak i en arm som var på vei til å slå mitt barn (for andre gang), holdt armen, så barnet rett inn i øynene og sa 'NEI, man skal IKKE slå andre'. Så barnet i øynene til de løp til moren sin og hylgrein. Jeg holdt ikke armen hardt fast altså, bare nok til å forhindre slaget. Mora lot barnet klynge seg til henne, men hverken kommenterte noe til hva jeg hadde gjort eller prøvde å trøste barnet. Veldog snodig. Helt klart mora som ikke helt skjønte at noe måtte gjøres når barnet hennes slo andre barn.

En annen gang hoppet to nye barn vi var blitt  kjent med i sofaen vår. Barna og mora var invitert hjem til oss for å se barne-tv eller noe. Jeg ga mora en sjanse til å be barna sette seg pent ned, men hun hadde tydligvis ingen planer om å si noe. Så jeg skrudde av tv'n og ga beskjed om at de måtte sette seg ned fordi de kunne ødelegge sofaen. I gen reaksjon fra barn eller mor og hoppi ga fortsatte. Løfta da barna en etter en ut av sofaen og sa at de enten får sitte rolig i sofaen eller gå hjem. Da satte de seg. Mine egne barn var helt sjokkerte, men vi var mest sjokkerte over mora dom aldri sa et ord til hverken meg eller barna sine. 

Og dette er to eksempler med to forskjellige mødre og deres barn. Har satt grenser i mitt hus såpass tidlig og såpass strengt at selv skikkelige drittunger ikke tør annet enn å høre etter. Jeg har gitt strenge og tydlige beskjeder, men aldri hevet stemmen eller disiplinert dem. Virker som om barn ganske kjapt lærer hvilke regler som gjelder for de forskjellige voksne og justerer seg deretter.

Men det skal sies at vi aldri har hatt besøk av barn med større diagnoser. Bare hyperaktive og lite oppdratte barn. Har heller aldri fått beskjeder om at jeg ikke får korrigere andres barn, så tror jeg har vært heldig med foreldrene rundt oss. Hadde jeg fått beskjed om å aldri korrigere lille Lise, hadde foreldrene fått klar beskjed om at Lise er velkommen til å besøke oss på våre premisser siden det tross alt er vårt hjem, eller at foreldrene får holde henne hjemme. Hadde ALDRI tillatt at andres barn skulle fått løpe løpsk hjemme hos oss. Mine sympatier med dere som må håndtere slike foreldre!

Anonymkode: 6374a...a71

[Gjest WhisperingWind]

Jeg vet at jeg hadde satt dem på plass temmelig kjapt. 

Hadde de da ikke oppført seg hadde jeg sendt dem på dør asap. 

[AnonymBruker]

Våre barn får invitere dem de vil. Noen er enklere å ha på besøk enn andre, men har aldri opplevd store problemer med noen barn her. Sønnen vår på 10 har et par klassekamerater som sliter endel med oppførsel på skolen og slikt, men når de er på besøk her sammen med sønnen vår er de kjempegreie unger! Syns det er viktig å invitere nettopp disse, slik at de får positive sosiale erfaringer også. 

Anonymkode: adc18...3ab