Hender det at du tenker på at foreldrene dine kan dø? Og hvordan du skal håndtere det?

[Acer]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er i 30-årene. Mine foreldre er ikke veldig gamle ( i 60-årene). Men tror ikke det kommer til å leve til de blir 90. Må innrømme at jeg tenker på det av og til, at jeg kanskje blir foreldreløs fortere enn jeg forventer. 
 

Og hva skal jeg gjøre? Kommer alt til å rakne for meg? Er enslig og har få venner. Er redd for å bli alene i verden. Man kan selvfølgelig ikke tenke for mye på alt som kan skje, men samtidig så må håndtere det når det skjer.

Anonymkode: d41f6...e85

Dette er  tanker som ofte  kværnet i mitt hode også engang, og noe eg trur er nokså vanleg.  Mine foreldre er forlengst døde henholdsvis 68 år, og 82 år gamle.   Men, aller verst er det å oppleve når søsken, og nære venner   dør brått å uventa  i ung alder  før foreldrene.  Slikt er ein sjølvsagt ikkje mentalt forbredt på å takle, men noe ein også må lære seg å takle.  

Du er fylt 30 år, og forlengst komt inn i voksenalderen, og viktig at dine foreldre har lærd deg å stå på "egne ben" og du nå tar ansvar for din egen framtid.   Har du andre søsken så er det greitt å vera forbredt på  den dagen da  dine foreldre ikkje er der lenger.     Dere  må også vera forbredt på at dine foreldre kan bli langtids  syke, og pleietrengende lenge før de dør, og da ligger det eit ansvar på de pårørende.      Eldrebølgen er iferd med å skylle innover landet, og det virker som politikeren er opptatt av heilt andre ting en den forestående eldrebølgen.     Vi har fått en hel genrasjon som har ridd på en  oppgangsbølge, og mange i  dagens genrasjoner er tilsynelatende svært dårleg  til å takle motgang,og  kriser, og gjir opp nokså tidleg.      Det er viktig å minne om at genrasjonen før oss opplevde spanskesyke, krigsårene, og levde under heilt andre levekår en  dei fleste idag kan  forstille seg,  De måtte kjempe for tilverelsen, og det var ikkje eit NAV som dei kunne lene seg til når kassabeholdningen var tom            

Endret 15. juni 2021 av Skybe

[AnonymBruker]

Mange andre i 30-åra med foreldre i 60-åra her ser jeg. Uff, jeg har også tenkt mye på dette de siste årene, men det er jo bare slik det er dessverre. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom det, men jeg vet at jeg må. Jeg trives så godt sammen med foreldrene mine, kanskje spesielt mamma. Vi snakker sammen hver dag og treffes ofte ellers. Er så glad i mine foreldre som det går ann og håper de får et relativt langt liv!

Anonymkode: 0e153...57f

[AnonymBruker]

De fleste vil jo oppleve det da.

For noen er det godt å slippe å ha foreldre å passe på.

Jeg synes det var godt når mine blei borte, nå er jeg endelig fri. Ikke mer plikter.

Anonymkode: 8bacd...d34

[Silva Pluvialis]

Det orker jeg ikke å tenke på.

Endret 6. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Jeg er i slutten av 20 årene, og har foreldre tidlig i 60 årene, og tenker på det hele tiden, spesielt når jeg er med dem. Gikk fra at mine foreldre skulle være i sluttfasen av livet var en veldig fjern tanke, til at dette plutselig var veldig håndfast for meg, på en periode på kanskje.. 2 år? Mye fordi begge har hatt og har alvorlige diagnoser de har fått de siste årene. 

Jeg har gode folk rundt meg, men jeg er også enslig og ikke super nære de i andre i familien (ikke noe galt med det heller, er bare ikke super nære), så jeg synes det er utrolig vanskelig å se for seg hvordan livet kommer til å bli uten dem. Synes allerede det har endret seg mye bare pga endringene i foreldrene mine sin situasjon.

Anonymkode: 0d8c9...a4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg mistet min far for 15 år siden, da var jeg 25. Det var selvsagt veldig trist, men jeg var jo på ingen måte avhengig av ham. Det gikk derfor greit, og sorgen blir lettere å leve med. 

Men du blir ikke "foreldreløs" når du er voksen. Det er et ord man bruker om barn som står igjen alene uten foreldre. Når man er voksen og har et eget liv så er det trist å miste foreldre men det er ikke tragisk eller vanskelig (annet enn at det er vanskelig å håndtere sorg). 

Anonymkode: 5596b...c87

Jo, når man har et nært forhold til foreldrene så blir man foreldreløs. Eller som meg som ble farløs i fjor. Jeg har mitt eget liv men han har alltid vært klippen min og det slutter ikke selv om man passerer 50. Man kjenner på at man ikke lenger har visdommen å gå til, det er et hull i livet. Så jo; det er både tragisk og vanskelig. Alt kommer an på forholdet man har til foreldre , ikke om man selv er 18 eller 60. 

Anonymkode: 2dd58...436

[Hannah80]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

De fleste vil jo oppleve det da.

For noen er det godt å slippe å ha foreldre å passe på.

Jeg synes det var godt når mine blei borte, nå er jeg endelig fri. Ikke mer plikter.

Anonymkode: 8bacd...d34

Har man et godt forhold til sine foreldre, så vil jeg påstå at dette ikke er vanlig å føle. 

[AnonymBruker]

Et godt råd er å ikke tenke for mye på det, for man vet ikke når dagen kommer. Og man greier aldri å forberede seg på det uansett. Tilbring tid med dem og ikke utsett å besøk dem slik at du den dagen de dør sier ; " jeg angrer på at jeg ikke gjorde mer for dem" . Lev NÅ, ingen vet når livet slutter. ❤️

Anonymkode: 2dd58...436

[Hannah80]

Gjenferdet skrev (5 timer siden):

Det orker jeg ikke å tenke på. Sannsynligheten er stor for at jeg ville tatt livet av meg eller havnet på akuttpsykiatrisk. Mulig jeg også hadde fått tilbakefall av selvskading. Jeg opplevde brutte relasjoner i svært tidlig alder, og sliter med dyp separasjonsangst. Jeg har også PTSD og tap og dødsfall reaktiverer og trigger sykdommen. Jeg har aldri vært psykotisk, men jeg har psykose i genene (hvis man kan si det på den måten), så jeg er faktisk oppriktig bekymret for at det hadde klikket helt for meg og at jeg hadde gått inn i reaktiv psykose. For de fleste er sorg trist, men for meg så trigger det sykdommen min. Jeg blir retraumatisert. 

❤🧡💛

[AnonymBruker]

Føler meg langt mer alene med foreldrene mine enn uten de. Håper de ryker snart, men mor er under 60 enda. 

Far ryker nok først. Det kommer til å bli interessant. Jeg er særkullsbarnet som kommer til å nekte å la kona hans sitte i uskiftet bo. 

Når det er dødsfall hvor de er, må jeg alltid sjekke og se om alder og kjønn passer de. Kun skuffelser så langt. 

Anonymkode: 22614...046

[pia mater]

Jobber såpass mye med eldre og døende så tanken kommer jo. Jeg bare håper de får en verdig og smertefri død, den dagen det skjer. Om jeg så må bo med de den siste tiden og pleie de, så skal de få en verdig avslutning på livet. 

Det kommer når det kommer. Kan ikke forberede seg på sorgene så (forhåpentligvis) lenge i forveien. 

[Gjest TheCatLady]

Ja, noen ganger. Jeg har fått et mye nærmere forhold til dem de siste årene så kjenner litt på det, men nå tenker jeg først og fremst på at jeg håper at de får en fin pensjonisttilværelse der de kan kose seg og oppleve masse gøy. 

Det kommer til å bli fælt å miste dem, men det er noe alle må gjennom dessverre. Håper livet mitt er litt annerledes enn det er nå i hvert fall. 

[AnonymBruker]

Tenker på det i blant, at pappa kan dø. Da vil jeg lære alt jeg kan av han først og la barna ha mest mulig tid med han. Døden får man jo ikke gjort noe med. Gir han råd rundt kosthold i blant fordi jeg vil beholde han lengst mulig. 

Anonymkode: a8886...8ae

[Cata]

Man takler det når den dagen kommer tenker jeg. Jeg mistet min far for 10 år siden mens jeg var i 40 årene og det jeg da tenkte var: "Jaja, jeg var heldig som fikk ha ham så lenge." Mor lever enda, men jeg fikk en forsmak på hvordan det vil bli da hun med ett ble alvorlig syk for noen år siden og det så ille ut et par øyeblikk. 

Det kommer til å bli stusselig siden jeg er enebarn og singel, men jeg kommer til å klare meg. 

En annen sak er at mor faktisk kan komme til å overleve meg, for på farssiden har de stort sett dødd ganske unge og jeg sies å være mest lik den siden av slekta... 🤔

 

[Almando]

Har tenkt noen ganger på det. Kommer sikkert til å rakne fullstendig for meg, men jeg satser på at de lever så lenge jeg lever.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Er i 30-årene. Mine foreldre er ikke veldig gamle ( i 60-årene). Men tror ikke det kommer til å leve til de blir 90. Må innrømme at jeg tenker på det av og til, at jeg kanskje blir foreldreløs fortere enn jeg forventer. 
 

Og hva skal jeg gjøre? Kommer alt til å rakne for meg? Er enslig og har få venner. Er redd for å bli alene i verden. Man kan selvfølgelig ikke tenke for mye på alt som kan skje, men samtidig så må håndtere det når det skjer.

Anonymkode: d41f6...e85

Ja! Jeg har forberedt meg. Jeg visste den ene foreldren min kom til å dø tidlig. Jeg visste ikke når, kunne være dager/år. Jeg hadde faktisk begravelsestale klar, jeg prøvde å forberede meg på følelsene som kom, selv om det egentlig ikke går, fant jeg ut. Foreldren det er snakk om valgte å ta sitt eget liv. Det er overveldende når døden først inntreffer, et sjokk selv om man egentlig visste det kom, et hav av følelser. Men, det viktige å vite: du lærer å håndtere tapet. Det vil alltid mangle noe, men det blir håndterbart. 
 

Du har friske og nokså unge foreldre? Så du bør tenke annerledes. Husk på at du kan skape din egen familie i venner. Det er vel egentlig det du bør prioritere nå . Skaff deg nettverk, så du har mennesker rundt deg.

Anonymkode: eb44d...35b

[AnonymBruker]

Ja. Er også 32 år og har foreldre på rundt 60. Min far har vært mye plaget med helsa, min mor er jeg ikke så bekymret for.

Har egen familie og er gift, så er sånn sett ikke redd for ikke å takle det. 

Anonymkode: bc295...54d

[AnonymBruker]

Mamma er allerede død. Hun ble bare 59år. Pappa lever fortsatt. Blir rart den dagen han også går bort 

Anonymkode: 48699...2d8

[SaySomething]

Mamma døde brått for 8 år siden, bare 54 år. Vi var ikke veldig nære, men likevel var det et sjokk, og alt føltes numment en god tid etter dødsfallet. Klarte liksom ikke å fatte at hun var borte. 

Pappa er nå i midten av 60-årene, og relativt frisk. Han har alltid vært min trygghet og klippe, og jeg gruer meg helt sinnsykt til den dagen han går bort, og egentlig vil jeg bare tviholde på den troa om at han er udødelig. Jeg orker ikke forholde meg til at jeg en dag, mest sannsynligvis (med mindre jeg går først) vil oppleve å miste han. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Det tyngste med at foreldrene mine døde var å måtte rydde opp i 40 år med rot i huset. De tok en måned og er noe jeg ikke vil ønske på noen i en sorgprosess. Så hjelp foreldrene dine å rydde mens de fortsatt lever.

Anonymkode: d45a3...1d7

Vi prøver å gjøre dette med en forelder som har milde hoardingtendenser.

Veldig slitsomt når det har tatt sikkert 10 år å få vedkommende til å vurdere omsorgsbolig- og nå har h*n begynt å drikke alkohol igjen (tidligere avhengig) 🙈🤷‍♀️

Må innrømme at jeg faktisk tenker mest på det praktiske, fordi det er MYE og ganske overveldende. 

Anonymkode: f4a06...276