En venn å ta vare på?

[AnonymBruker]

Vi har kjent hverandre i mange år. Hun var / er min aller beste venninne. Hun kjenner meg best av alle, og jeg kjenner henne like godt. Vi hang sammen som erteris, men så fikk hun seg kjæreste, og deretter ble hun gift. Etter det har jeg knapt hørt fra henne. Hun kan sende meldinger, men når jeg svarer, leser hun de ikke. Og dersom hun leser de, svarer hun ikke. Det føles som en av playerguttene på Tinder. Det er en ekstrem likegyldighet, og litt sånn " hot and cold" oppførsel. 

Hun var et helt annet menneske før, og da mener jeg bedre. Siden hun giftet seg for 3 år siden, har jeg sett henne 5 ganger. Vi bor 20 minutter fra hverandre. Hver gang jeg tok kontakt for å finne på noe, ble jeg ditchet eller satt på vent. Selv har jeg samboer, og klarer å holde kontakt med venner, så å høre at hun savner meg, samtidig som hun verken leser, svarer eller tar initiativ, det blir for dumt. Av en eller annen merkelig grunn, ble vi invitert med på en hyttetur. Det føltes litt som om noen andre hadde takket nei, for invitasjonen kom brått. Jeg ble allikevel glad og vi dro alle sammen. Til min forbauselse, ber de også eksen min med den nye dama. Vi var sammen for 6 år siden og har knapt snakket sammen siden. Vi anstrengte oss for å lage god stemning.

Min venninne hadde aldri funnet på dette. Jeg ble egentlig ganske irritert. Vi hadde ikke sett hverandre på en evighet, også må de på død og liv be med seg flere, og sette sammen en katastrofe av en gjesteliste.

På hytteturen snakker dama til eksen min hvor mye gøy de har vært ute på. Jeg forstår jo at hun har hatt tid, men ikke til meg. 

Flere ganger har jeg prøvd å ta kontakt fordi jeg ikke har noen å spørre om råd. Det har vært relatert til personlige ting og viktige avgjørelser. Feks hadde samboeren min en kjip juridisk twist. Han var urolig hele tiden fordi det var relatert til permittering. Jeg visste at hun kunne ha svart, men hun er out of reach, som vanlig. Hun ba oss  komme innom dagen etterpå etter middag. Da vi skal til å dra, sender jeg melding for sikkerhets skyld. Hun er ikke hjemme og ber oss komme dagen etter. Jeg spurte om det var greit om vi heller kunne ta det per telefon, men den meldingen svarte hun ikke på.

De gangene vi har møttes, går det kun i hennes utfordringer hva gjelder samlivet, helse eller jobb. Sier jeg i en bisetning " by the way, samboer ble permittert og bestemor døde av corona" blir det " ååh, du skulle ha ringt meg! Virkelig!" Jeg gidder ikke, for du bryr deg jo ikke, er det jeg ønsker å svare. Og ikke orker jeg at det blir en konkurranse i å ha det kjipt. Jeg har stilt opp for henne veldig mange ganger, og til og med etter at hun møtte mannen, vasket jeg ut av den forrige leiligheten hennes.

En annen venninne sa at hun hadde fått helt nok.

De har ikke barn, og de er ikke sååå opptatte, eller jo, selvopptatte kanskje.. Jeg lurer nesten på om de enten har samlivsproblemer eller om hun ikke liker meg. Jeg er ikke typen til å spørre " hvorfor svarer du meg ikke". Det er vel åpenbart fordi hun ikke vil.

Hva tenker dere det er best å gjøre?

Anonymkode: ab49a...ff4

[AnonymBruker]

Her tok du med mye urelevant synes jeg. Og ting som lett kan gjennkjennes for de det gjelder. Men uansett: 

Personlig ville jeg kanskje latt dette vennskapet fade sakte ut. Og ikke gjøre mer ut av det enn nettopp det. Synes ikke hun har gjort noe direkte galt her, men det er ganske åpenbart at du legger mer i vennskapet enn henne. 

Livet er dessverre sånn at man blir opptatt av andre ting og får andre prioriteringer hvor vennskap som en gang var gode vanskjøtses uten at det er ment sånn. Men det blir bare sånn. Jeg har vært på begge sider, så jeg kan forstå dere begge. I etterpåklokskapens navn er det enkelte vennskap som forsvant i sanden, som jeg kunne taklet på en bedre måte. Livet skjer og plutselig var jeg stormforelsket, eller jeg fikk en ny jobb som krevde mye av meg, eller plutselig fikk jeg det så travelt i hverdagen min at jeg knapt rakk å sove. Og før man visste ordet av det hadde ett år gått, to år gått, og uten å egentlig lagt merke til det hadde et vennskap blitt avsluttet fordi vedkommende ikke lenger følte seg sett eller satt pris på. Og det forstår jeg, men det var aldri ment slik fra min side. Men sånn blir det dessverre i blant. I mellomtiden var det andre vennskap som fungerte bra og nye vennskap blomstret opp. 

For meg virker hun som en dame som er opptatt med sitt nye liv, men som nå og da forsøker å strekke ut en hånd til deg og inkludere deg. For å vise deg at du ikke er glemt. At hun ikke svarer deg osv kan man jo tenke sitt om, det er en dårlig egenskap men her også kan jeg kjenne meg igjen da jeg har det travelt og ofte har 10 baller i lufta samtidig. 

Du får prøve å trøste deg med at det kunne vært verre. Hun kunne lukket kontakten helt. Men innse at dere ikke er like nære lengre og at sånn er det bare. 

Dessuten.. hun omgås eksen din og du synes det er ubehagelig å møte på han. Sier seg vel nesten selv at det beste for deg er å gå videre og finne deg nye gode venner. Men legg fra deg bitterheten, det kommer du ingen vei med. 

Anonymkode: 61b56...d40