Hvorfor tror du at du holdes utenfor eller opplever ensomhet? Kan vi ta en prat?

[AnonymBruker]

Hei, du!

 

Jeg ser det går igjen et par tråder om det å bli holdt utenfor, ensom, vansker med å få venner eller liknende. Så jeg lurer hovedsakelig på hvorfor du tror du opplever dette? Kan vi tenke litt høyt sammen, kanskje? Hva kan vi gjøre for å løse dette? 

Og jeg vil jo råde alle til å finne måter å elske seg selv først. Men er det noen som har råd til hvordan? Husk at du er god nok'a!  

Dette med å bli holdt utenfor, er noe jeg har opplevd gjennom store deler av livet. Jeg har vært heldig og funnet noen som har stått meg nære fra barneskolen, men de, som resten, begynner å holde meg mer og mer utenfor. Nå prøver jeg å forstå hvorfor. 

Selv har jeg blitt mobbet av både gutter og jenter, og har senere blitt fortalt direkte fra mobberne at dette har vært sjalusi. Jeg har problemer med at jenter ikke ønsker å være med meg, mens gutter som regel ønsker noe mer eller at jeg rett og slett ikke egner meg som venn? Jeg tror likevel dette ikke har sammenheng lenger, men at det var det på videregående (jeg er i starten av 20-åra). I korte øyeblikk i livet mitt får jeg ofte høre at folk ved første øyekast vil ta en prat fordi jeg ser kul ut, og de søker meg og virkelig hoier meg inn for en prat, før de tar en u-sving i motsatt retning og møter ikke blikket mitt igjen. Det har skjedd flere ganger at folk (eks. på universitetet) bare: "Åj du ser kul ut" og prøver å få kontakt, smiler osv.. Før de prater med meg og plutselig ikke ønsker noe mer. Fra folk som begynner å kjenne meg, vil jeg bare bemerke (siden det kan gjøres tolkninger her) at folk sier jeg er jordnær, rolig, snill, reflektert og morsom (sier dette for å understreke ved eventuelle misforståelser). Men det er noe som gjør at folk tar den u-svingen, for det skjer så ofte.

Er jeg ikke god nok? 

Jeg er litt introvert og det skal litt til før jeg åpner meg. Noen ganger tenker jeg at folk synes jeg er uinteressant, men folk forteller meg stadig at jeg er interessant også? Så jeg vet ikke ... Kanskje er jeg dum? Gir for lite av meg selv? Men jeg får stadig høre det motsatte også? Jeg får høre både òg egentlig, det spørs hvor godt de kjenner meg. Ligger det noe i det? Jeg prøver virkelig å gi av meg selv, men jeg kommer aldri gjennom hos folk. Folk finner seg noen andre. Og ja: ikke alle kan like en, men hvorfor liker ingen andre enn familien og kjæresten meg?

Jeg sitter igjen med at jeg ikke er god nok, på de fleste måter. 

Jeg er litt typisk "søt" og får ofte oppmerksomhet på avstand, spesielt fra gutter. Noen ganger blir jeg lei av utseendet mitt, fordi jeg ikke ser spesielt smart ut eller liknende. Også føler jeg at jeg snubler i ord og ikke fremtrer så bra siden jeg har litt angst. Dette kan jo selvsagt være problemet. Men jeg føler ikke det er så ille. Nå rabler jeg merker jeg. MEN jeg prøver bare å forstå hvorfor ensomheten stadig inntreffer - og straffer - meg. 

Handler det virkelig om å elske seg selv for å finne venner? Vegen dit er LANG for meg, så er vegen mot å finne venner like lang? 
Eventuelt: hvordan finne verdien i seg selv? Jeg går til psykolog, men jeg har ikke trua på at jeg kan løse problemet der. Er det så tydelig at jeg har lav selvtillit? Ser jeg mer ned i bakken enn jeg tro? Har jeg en tung gange jeg selv ikke legger merke til? Ser jeg tristere ut enn jeg tror? Er det virkelig så synlig? Og dette blir jo bare verre jo mer jeg opplever å bli stengt utenfor. Hvordan kan man få trua på seg selv?

Men egentlig er jeg glad i meg selv. Det er bare så fort jeg møter andre mennesker, at jeg hater meg selv. Jeg tror den lave selvtilliten min kommer av at jeg sammenligner meg så fælt, så fort jeg er blant folk. Alene går det fint. Folk skal alltid snakke om seg selv, folk har et energinivå som jeg bare kan drømme om. Er jeg bare ikke personen til å få venner? Faren min og jeg er helt like, og han er veldig smart og kul, men bryr seg lite om venner og sitter mye alene (han elsker det vel og merke). Må jeg bare innfinne meg med det samme? Heldigvis har jeg en lidenskap jeg brenner for, og jeg har gleder i livet og kjærlighet. Men jeg savner å føle at andre har et "behov" for meg. Jeg lytter jo når folk snakker til meg, jeg bryr meg jo veldig, men likevel skjer det ingenting i relasjon med andre. Jeg setter ikke spor hos folk. Er jeg for dårlig til å gi inntrykk?

 

Jeg lurer på hva du tror er grunnen til at DU opplever det samme eller liknende?

Sender en klem. 

Anonymkode: 113bc...36d

[AnonymBruker]

Så inspirerende og flott innlegg! 

Jeg kjenner meg ensom i hverdagen. Har samboer som jobber mye, og er selv ufør. Etter jeg ble ufør ble jeg enda mer utenfor. Merker at mennesker trekker seg unna mer. Dette har de vel gjort over mange år, men enda mer nå. 

Jeg har mistet flere venninner pga at jeg har vært konfronterende. Mye har vært sant av det jeg har sagt, feks du trekker deg unna, er mer med andre osv. Er veldig følsom å avhengig av andre, litt klengete kanskje? 

Jeg merker at de jeg sitter igjen med ikke er særlig interessert eller engasjert i mitt liv. Møtes vi samlet et par stykker, er det alltid jeg som aldri blir spurt om ting osv. Sårende og dette har gjort at jeg nå bare ønsker å være alene. Jeg vil gjerne ha nye vennskap, og beholde de gamle. Men jeg orker ikke å være en statue i menneskers liv.. 

Jeg vet ikke tror det har med livssituasjonen at jeg er kjedelig i andres øyne. Følsom og ikke en som sprer så god energi. Jeg gir jo god energi om jeg merker det er interesse for meg å mitt, da gir jeg tilbake å enda mer.. 

Tidligere krangler og uenigheter, spilt korta mine dårlig, dette har gjort at jeg har fått et dårlig lys på meg. Det tror jeg har med at mennesker trekker seg bort. Jeg har jo endret meg å er omgjengelig med andre, men det merkes at det sitter i en slags lite interesse, så ja da gidder jeg ikke... 

Jeg har ikke anelse om hva annet det er. Synes heller ikke det er særlig hyggelig av mennesker å vise det til meg at de ikke prioriterer meg eller trives med meg. Kan jo tross alt gå begge veier... Jeg merker energien. 

Anonymkode: d3f95...5e6

[AnonymBruker]

De holder seg liksom overflatisk til meg, kontra andre mer personlig å gir mye mer av seg. Skikkelig ensomt 

Anonymkode: d3f95...5e6

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hei, du!

 

Jeg ser det går igjen et par tråder om det å bli holdt utenfor, ensom, vansker med å få venner eller liknende. Så jeg lurer hovedsakelig på hvorfor du tror du opplever dette? Kan vi tenke litt høyt sammen, kanskje? Hva kan vi gjøre for å løse dette? 

Og jeg vil jo råde alle til å finne måter å elske seg selv først. Men er det noen som har råd til hvordan? Husk at du er god nok'a!  

Dette med å bli holdt utenfor, er noe jeg har opplevd gjennom store deler av livet. Jeg har vært heldig og funnet noen som har stått meg nære fra barneskolen, men de, som resten, begynner å holde meg mer og mer utenfor. Nå prøver jeg å forstå hvorfor. 

Selv har jeg blitt mobbet av både gutter og jenter, og har senere blitt fortalt direkte fra mobberne at dette har vært sjalusi. Jeg har problemer med at jenter ikke ønsker å være med meg, mens gutter som regel ønsker noe mer eller at jeg rett og slett ikke egner meg som venn? Jeg tror likevel dette ikke har sammenheng lenger, men at det var det på videregående (jeg er i starten av 20-åra). I korte øyeblikk i livet mitt får jeg ofte høre at folk ved første øyekast vil ta en prat fordi jeg ser kul ut, og de søker meg og virkelig hoier meg inn for en prat, før de tar en u-sving i motsatt retning og møter ikke blikket mitt igjen. Det har skjedd flere ganger at folk (eks. på universitetet) bare: "Åj du ser kul ut" og prøver å få kontakt, smiler osv.. Før de prater med meg og plutselig ikke ønsker noe mer. Fra folk som begynner å kjenne meg, vil jeg bare bemerke (siden det kan gjøres tolkninger her) at folk sier jeg er jordnær, rolig, snill, reflektert og morsom (sier dette for å understreke ved eventuelle misforståelser). Men det er noe som gjør at folk tar den u-svingen, for det skjer så ofte.

Er jeg ikke god nok? 

Jeg er litt introvert og det skal litt til før jeg åpner meg. Noen ganger tenker jeg at folk synes jeg er uinteressant, men folk forteller meg stadig at jeg er interessant også? Så jeg vet ikke ... Kanskje er jeg dum? Gir for lite av meg selv? Men jeg får stadig høre det motsatte også? Jeg får høre både òg egentlig, det spørs hvor godt de kjenner meg. Ligger det noe i det? Jeg prøver virkelig å gi av meg selv, men jeg kommer aldri gjennom hos folk. Folk finner seg noen andre. Og ja: ikke alle kan like en, men hvorfor liker ingen andre enn familien og kjæresten meg?

Jeg sitter igjen med at jeg ikke er god nok, på de fleste måter. 

Jeg er litt typisk "søt" og får ofte oppmerksomhet på avstand, spesielt fra gutter. Noen ganger blir jeg lei av utseendet mitt, fordi jeg ikke ser spesielt smart ut eller liknende. Også føler jeg at jeg snubler i ord og ikke fremtrer så bra siden jeg har litt angst. Dette kan jo selvsagt være problemet. Men jeg føler ikke det er så ille. Nå rabler jeg merker jeg. MEN jeg prøver bare å forstå hvorfor ensomheten stadig inntreffer - og straffer - meg. 

Handler det virkelig om å elske seg selv for å finne venner? Vegen dit er LANG for meg, så er vegen mot å finne venner like lang? 
Eventuelt: hvordan finne verdien i seg selv? Jeg går til psykolog, men jeg har ikke trua på at jeg kan løse problemet der. Er det så tydelig at jeg har lav selvtillit? Ser jeg mer ned i bakken enn jeg tro? Har jeg en tung gange jeg selv ikke legger merke til? Ser jeg tristere ut enn jeg tror? Er det virkelig så synlig? Og dette blir jo bare verre jo mer jeg opplever å bli stengt utenfor. Hvordan kan man få trua på seg selv?

Men egentlig er jeg glad i meg selv. Det er bare så fort jeg møter andre mennesker, at jeg hater meg selv. Jeg tror den lave selvtilliten min kommer av at jeg sammenligner meg så fælt, så fort jeg er blant folk. Alene går det fint. Folk skal alltid snakke om seg selv, folk har et energinivå som jeg bare kan drømme om. Er jeg bare ikke personen til å få venner? Faren min og jeg er helt like, og han er veldig smart og kul, men bryr seg lite om venner og sitter mye alene (han elsker det vel og merke). Må jeg bare innfinne meg med det samme? Heldigvis har jeg en lidenskap jeg brenner for, og jeg har gleder i livet og kjærlighet. Men jeg savner å føle at andre har et "behov" for meg. Jeg lytter jo når folk snakker til meg, jeg bryr meg jo veldig, men likevel skjer det ingenting i relasjon med andre. Jeg setter ikke spor hos folk. Er jeg for dårlig til å gi inntrykk?

 

Jeg lurer på hva du tror er grunnen til at DU opplever det samme eller liknende?

Sender en klem. 

Anonymkode: 113bc...36d

kjenner meg mye igjen i dette.

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg er den rette til å svare, men jeg føler på ensomhet. Jeg sliter psykisk, og i korte perioder kan jeg orke være sosial. Så kommer nedturene og jeg takler ingen for det blir for mye inntrykk for hjernen min. Jeg må prøve finne ro. Klarer ikke svare folk som prøver kontakte meg. Det kan gå flere mnd. Så har jeg en god periode igjen og tar opp kontakten med venner igjen. Men da har de fått seg nye venner (som jeg unner dem siden jeg ikke har klart å være deres venn, de må jo ha noen de også ❤️) . I hodet mitt er jeg rett tilbake i trua om at kontakten mellom oss er like god. For jeg har jo ikke vært i noe annet nettverk siden min venn...men min venn har gått videre. Går selvfølgelig an å ha flere venner, men vennen virker da litt misfornøyd med at jeg ghoster og kommer tilbake. Vennen er jo såra... og med det er ikke vennskapet som tidligere 

Har prøvet si ifra om dette ved nye vennskap, at jeg kan plutselig trenge en «down» periode hvor jeg putter tlf i en skuff og der blir den liggende i flere mnd... at det er viktig at de ikke prøver oppsøke meg Da. De sier de forstår og at jeg bare må ta meg den tiden jeg trenger, så er de der for meg når jeg orker være sosial igjen... men der funker ikke sånn 😕 de er fortsatt såret den dagen jeg eneelig tar kontakt igjen.. og de har fått seg nye venner og henger mye med de istedenfor meg. Så vi har jo da mye mindre kontakt og mer overfladisk hyggelig kontakt 😳

Har ingen løsning.... men sånn har jeg det

Anonymkode: 20d6d...3a5

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt særlig med venner. Jeg er introvert og fikk høre at jeg virket avvisende og at det gjorde at nye mennesker trakk seg bort. At jeg var avvisende merket jeg ikke selv.

Da jeg var ferdig med videregående hadde jeg fått nok av å være introvert og usynlig i sosiale sammenhenger. Startet ny utdanning et annet sted, flyttet og fikk en ny start. Jeg endret væremåte, ble utadvendt, smilende, lo mye, oppsøkte andre og tok initiativ til prat. Jeg følte meg veldig dum ofte, sa så mange dumme ting. Men det førte til at folk oppsøkte meg også, og jeg havnet i en venninnegjeng helt automatisk. Disse har jeg trukket meg unna siden de er så overflatiske og opptatt av sosiale koder og baksnakking at jeg orker dem ikke. 
Men jeg tror at introverte kan virke avvisende, kan legge mye ansvar på andre til å snakke og gir mindre av seg selv. Er lite frampå og da automatisk havner i bakgrunnen og blir oppfattet som ikke interessert. 
Jeg er tilbake til å ikke ha venner. Men jeg fant ut at det er bare slitsomt å ha dem.

Anonymkode: f3bc9...96c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

De holder seg liksom overflatisk til meg, kontra andre mer personlig å gir mye mer av seg. Skikkelig ensomt 

Anonymkode: d3f95...5e6

Jeg opplevde dette da jeg var mer usikker på meg selv og hadde lavt selvbilde og selvtillit. Etter hvert som jeg ble komfortabel med meg selv, klarte å sette grenser samt ta mer plass har jeg fått bedre relasjoner. Nå er det også lettere for meg å se hvem som er ensomme og usikre og hvorfor jeg sleit sånn, for ofte stråler det litt usikkerhet av folk og da blir mange usikre på personen og hva man kan snakke om osv. Jeg skjønner at dette kanskje ikke hjelper, men det er verdt å jobbe med selvtilliten. 

Vil også nevne at jeg også ble mobbet i tenårene, er introvert, liten og «søt». Jeg får ofte positive reaksjoner når jeg tar plass fordi folk ikke forventer det fordi jeg ser så stille og søt ut. Selvfølgelig blir relasjoner litt med sort hvitt når man tar plass (enten blir man likt eller mislikt), men det er mye bedre enn bare bekjentskap med alle. 

Anonymkode: 3c333...004

[AnonymBruker]

Takk for et spennende innlegg, ts! 

Jeg har vært i samme situasjon og kan nå si at jeg har klart og komme meg ut av det. Jeg fant ut at jeg hadde ADHD i midten av 20-årene og psykiateren mente at min "manglende evne" til å bevare vennskap med jevnaldrende kunne ha noe med ADHD å gjøre (uten at jeg trenger å skrive så mye mer om det, med mindre noen er interessert?). 

Uansett! Jeg har alltid vært ekstrovert og utadvendt. Likevel befant jeg meg i en situasjon der jeg følte jeg ikke hadde noen gode venner. Hva var "problemet"? Jeg satte opp noen punkter for meg selv, som kanskje andre kan kjenne seg igjen i? 
 

 

• Jeg opplevde at andre var lite interessert i meg.
  Enten det var venner, kjærester eller nye mennesker jeg traff på fest, så satt jeg ofte med en følelse av at ingen egentlig var interesserte i meg. Jeg er veldig nysgjerrig og er ikke redd for å stille folk spørsmål eller komme med oppfølgningsspørsmål når de fortalte en historie. Jeg synes det er unaturlig å bare begynne å snakke om seg selv uten at den andre stillerspørsmål. 
• Jeg turte ikke sette grenser før det var for sent. Jeg blir sjeldent sur/sint for ting kanskje mange andre reagerer på. Kommer noen for sent til en avtale, glemmer å ringe meg opp igjen, ødelegger en ting jeg har lånt bort? Slikt blir jeg ikke sint for (dømmer ikke de som gjør det bare så det er sagt!). Det er kun en ting som gjør meg skikkelig sint og det er når jeg føler andre har høyere standard for meg enn for seg selv. Hvordan våger en venninne og bli sur for at jeg er for sen når hun alltid er for sen? Så når jeg endelig reagerer og tør si i fra opplever jeg at folk blir ganske sjokkerte og dermed veldig defensive. Når jeg føler at andre skylder meg en unnskyldning men ikke gir det til meg, da avslutter jeg relasjonen. 
• Jeg var for selvbevisst. Ettersom jeg ble klar over hvor lite jeg "mestret" sosiale relasjoner ble jeg veldig redd for å gjøre feil. Sagt på en annen måte, jeg tilpasset meg og oppførte meg på en måte som jeg trodde den andre ville sette pris på.  Hva førte det til? Det vet jeg ikke sikkert men jeg vil tippe at andre så på meg som tannløs og kjedelig. En som bare jattet med uten noen egen personlighet. De kan også ha sett at jeg kjedet meg og ikke hørt ordentlig etter (siden jeg var opptatt med å tenke over hvordan jeg fremstod). 

 

Dette er mine tanker. Kanskje noen kjenner seg igjen, kanskje andre ikke kjenner seg igjen. Uansett. Hva ble min "løsning"? 

Det var rett og slett og bare være meg selv. Jeg vet. Dette er kanskje det mest frustrerende og svada svaret som finnes. Men så er det liksom så sant også. Jeg skal prøve og forklare. 

Jeg vet med meg selv at jeg har gode intensjoner. Liker ikke noen vitsen min eller synes jeg er slem når jeg sier jeg ikke liker X TV-serie osv. så er det deres problem. Da er vi ikke en match rett og slett. Og det er vel ok? Jeg snudde det på hodet og tenkte ikke lenger "Lik meg! lik meg!" men jeg tenkte heller "liker jeg vedkommende?". Jeg stilte ikke lenger høflige spørsmål som liksom skulle få den andre til og føle seg sett. Jeg stilte spørsmål som jeg genuint var interesserte i. 

Dette ble langt og rotete. Hvis noen er mer nysgjerrige eller har noen spørsmål så ikke nøl med å stille dem! Jeg ønsker alle lykke til! ❤️ Vit at det kan bli bedre! ❤️ 

Anonymkode: 2245f...c3d

[AnonymBruker]

som ekstremt ekstrovert og utadvendt kan jeg komme med en betraktning. for meg har dette blitt veldig enkelt og trenger lite analyse i lange tekster. jeg tipper flertallet tar dere for å vøre litt "ovenpå og ned holdning". sier kanskje ikke så mye, men dere virker faktisk ikke usikre utad. bare uinteresserte og "full av dere selv." selv om dere ikke er det. enkelt som det. da gidder ikke jeg prøve særlig heller. 

Anonymkode: 7f308...8b7

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

som ekstremt ekstrovert og utadvendt kan jeg komme med en betraktning. for meg har dette blitt veldig enkelt og trenger lite analyse i lange tekster. jeg tipper flertallet tar dere for å vøre litt "ovenpå og ned holdning". sier kanskje ikke så mye, men dere virker faktisk ikke usikre utad. bare uinteresserte og "full av dere selv." selv om dere ikke er det. enkelt som det. da gidder ikke jeg prøve særlig heller. 

Anonymkode: 7f308...8b7

Å? Hva er det som gjør det?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

som ekstremt ekstrovert og utadvendt kan jeg komme med en betraktning. for meg har dette blitt veldig enkelt og trenger lite analyse i lange tekster. jeg tipper flertallet tar dere for å vøre litt "ovenpå og ned holdning". sier kanskje ikke så mye, men dere virker faktisk ikke usikre utad. bare uinteresserte og "full av dere selv." selv om dere ikke er det. enkelt som det. da gidder ikke jeg prøve særlig heller. 

Anonymkode: 7f308...8b7

Dette var da fordomsfullt. Er det noen som virker fulle av seg selv så er det ekstroverte og utadvendte mennesker. Vet ikke hvor mange sånne jeg har møtt som sier at jeg må bli tøffere, si ifra om alt mulig, svare mer osv... For et mas det er på dem. De prøver jo å få folk til å bli som seg selv. 

Anonymkode: b5f90...285

[Stoltskeiv]

Jeg leste ikke alt, jeg har så dårlig tålmodighet. Men jeg kan svare på spørsmålet. 

Jeg tror at folk kanskje må gå mer inn i seg selv. Jeg trodde lenge at det var andre som var problemet. Men jeg så fort jeg så mer innover meg selv, da så jeg at jeg kanskje ikke virket så interessert når andre først spurte om å henge. Også sluttet de fordi jeg viste det ikke så godt at jeg gledet meg til å møte andre. Det virket kanskje ut som at jeg bare sa ja, fordi jeg ikke hadde noe annet og bedre å gjøre. 

Og jeg forventet at andre skulle ta mer initiativ. Jeg trodde at intiativ må gå begge veier. Men det er litt annerledes der når man blir voksen. Det er ikke alltid like lett å ta initiativ hele tiden når barn og jobb kommer inn i bildet. Og jeg fant ut at jeg selv måtte ta mer initiativ for å holde på vennene mine. 

Og nylig har jeg også lagt merke til at de vennene jeg har sjeldent kontakt med er de beste vennene jeg har. Jeg er ikke lenger redd for å miste de, fordi jeg vet at kontakten kommer tilbake igjen uansett når det er mindre forpliktelser i livet. 

Venner kommer og går. Jeg tror de fleste må se litt innover seg selv. Leter man litt så finner man noen man kanskje kjenner fra tidligere i livet kan ta opp kontakt med. En start er jo å skrive opp alle navn på de du vet bryr seg om deg ❤️ Det startet jeg med også tok jeg opp kontakt med gamle kjente. Og jeg bruker også tinder til å skaffe meg flere venner 😄 

[Tatja]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Takk for et spennende innlegg, ts! 

Jeg har vært i samme situasjon og kan nå si at jeg har klart og komme meg ut av det. Jeg fant ut at jeg hadde ADHD i midten av 20-årene og psykiateren mente at min "manglende evne" til å bevare vennskap med jevnaldrende kunne ha noe med ADHD å gjøre (uten at jeg trenger å skrive så mye mer om det, med mindre noen er interessert?). 

Uansett! Jeg har alltid vært ekstrovert og utadvendt. Likevel befant jeg meg i en situasjon der jeg følte jeg ikke hadde noen gode venner. Hva var "problemet"? Jeg satte opp noen punkter for meg selv, som kanskje andre kan kjenne seg igjen i? 
 

 

• Jeg opplevde at andre var lite interessert i meg.
  Enten det var venner, kjærester eller nye mennesker jeg traff på fest, så satt jeg ofte med en følelse av at ingen egentlig var interesserte i meg. Jeg er veldig nysgjerrig og er ikke redd for å stille folk spørsmål eller komme med oppfølgningsspørsmål når de fortalte en historie. Jeg synes det er unaturlig å bare begynne å snakke om seg selv uten at den andre stillerspørsmål. 
• Jeg turte ikke sette grenser før det var for sent. Jeg blir sjeldent sur/sint for ting kanskje mange andre reagerer på. Kommer noen for sent til en avtale, glemmer å ringe meg opp igjen, ødelegger en ting jeg har lånt bort? Slikt blir jeg ikke sint for (dømmer ikke de som gjør det bare så det er sagt!). Det er kun en ting som gjør meg skikkelig sint og det er når jeg føler andre har høyere standard for meg enn for seg selv. Hvordan våger en venninne og bli sur for at jeg er for sen når hun alltid er for sen? Så når jeg endelig reagerer og tør si i fra opplever jeg at folk blir ganske sjokkerte og dermed veldig defensive. Når jeg føler at andre skylder meg en unnskyldning men ikke gir det til meg, da avslutter jeg relasjonen. 
• Jeg var for selvbevisst. Ettersom jeg ble klar over hvor lite jeg "mestret" sosiale relasjoner ble jeg veldig redd for å gjøre feil. Sagt på en annen måte, jeg tilpasset meg og oppførte meg på en måte som jeg trodde den andre ville sette pris på.  Hva førte det til? Det vet jeg ikke sikkert men jeg vil tippe at andre så på meg som tannløs og kjedelig. En som bare jattet med uten noen egen personlighet. De kan også ha sett at jeg kjedet meg og ikke hørt ordentlig etter (siden jeg var opptatt med å tenke over hvordan jeg fremstod). 

 

Dette er mine tanker. Kanskje noen kjenner seg igjen, kanskje andre ikke kjenner seg igjen. Uansett. Hva ble min "løsning"? 

Det var rett og slett og bare være meg selv. Jeg vet. Dette er kanskje det mest frustrerende og svada svaret som finnes. Men så er det liksom så sant også. Jeg skal prøve og forklare. 

Jeg vet med meg selv at jeg har gode intensjoner. Liker ikke noen vitsen min eller synes jeg er slem når jeg sier jeg ikke liker X TV-serie osv. så er det deres problem. Da er vi ikke en match rett og slett. Og det er vel ok? Jeg snudde det på hodet og tenkte ikke lenger "Lik meg! lik meg!" men jeg tenkte heller "liker jeg vedkommende?". Jeg stilte ikke lenger høflige spørsmål som liksom skulle få den andre til og føle seg sett. Jeg stilte spørsmål som jeg genuint var interesserte i. 

Dette ble langt og rotete. Hvis noen er mer nysgjerrige eller har noen spørsmål så ikke nøl med å stille dem! Jeg ønsker alle lykke til! ❤️ Vit at det kan bli bedre! ❤️ 

Anonymkode: 2245f...c3d

Så fint innlegg. 

[AnonymBruker]

Folk må gjøre mer for seg selv, spesielt yngre.

Nære vennskap kan man ikke forvente i dag, folk er opptatt med sitt. Samt avhengig av skjermen sin, den går foran alt.

Gjør ting på egenhånd, lær deg dette.

Reis på tur alene, da kan du møte andre.

Lær deg styrketrening på senter.

Anonymkode: 7c988...7be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

som ekstremt ekstrovert og utadvendt kan jeg komme med en betraktning. for meg har dette blitt veldig enkelt og trenger lite analyse i lange tekster. jeg tipper flertallet tar dere for å vøre litt "ovenpå og ned holdning". sier kanskje ikke så mye, men dere virker faktisk ikke usikre utad. bare uinteresserte og "full av dere selv." selv om dere ikke er det. enkelt som det. da gidder ikke jeg prøve særlig heller. 

Anonymkode: 7f308...8b7

Enig. Jeg er egentlig introvert, men når jeg de få gangene faktisk er sosial så kunne du nok ikke merket det på meg, jeg virker nok som en ekstrovert person, er ikke redd for å drite meg ut og utlevere meg selv og prater mye, så tar nok litt plass, og selv om jeg virker veldig sosial da så er det ganske sårbart å skulle gi så mye av seg selv og jeg får mye angst og overtenker mye etter å ha vært sosial.

 

Så jeg legger veldig godt merke til alt det du skriver, har følt meg dømt mange ganger av stille mennesker som «er normale» og ja det virker som de helst vil at jeg skal holde kjæft, men de sier jo ikke noe og jeg synes pinlig stillhet er helt forferdelig. 

Anonymkode: f80bb...ed6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Folk må gjøre mer for seg selv, spesielt yngre.

Nære vennskap kan man ikke forvente i dag, folk er opptatt med sitt. Samt avhengig av skjermen sin, den går foran alt.

Gjør ting på egenhånd, lær deg dette.

Reis på tur alene, da kan du møte andre.

Lær deg styrketrening på senter.

Anonymkode: 7c988...7be

Selvfølgelig kan man forvente nære vennskap. De aller fleste har noen nære venner, det gjelder bare å finne noen man har kjemi med. Jeg er enig i at man må lære seg å trives alene også, men ikke ta fra de ensomme håpet om nære venner. 

Anonymkode: 3c333...004

[Cata]

AnonymBruker skrev (På 4.6.2021 den 1.39):

Jeg lurer på hva du tror er grunnen til at DU opplever det samme eller liknende?

For meg er det veldig enkelt. Jeg har elendige evner til å bli kjent med folk. Som barn var jeg bokstavelig talt redd folk (tror det var et eller annet psykisk men de var ikke så gode til å informere om diagnoser den gang), så jeg hadde et dårlig utgangspunkt for å bli venn med ungene i gata. Fikk likevel noen og det gikk tålig greit til jeg opplevde noen år med mobbing i ungdomsskolen. Det tok såpass mye selvtillit at jeg brukte mesteparten av VGS på å bygge den opp igjen. Da var jeg allerede langt bak skjema i "sosialt samkvem". 

I studietiden gikk det fint og jeg fikk (mange) gode venner som jeg har den dag i dag, selv om jeg mer eller mindre brukte første året på å bli tilnærmet normal. 

Så flyttet jeg en del pga. jobb og videre studier og rakk akkurat å bli kjent med folk før jeg flyttet igjen. 

Landet tilslutt i en småby der folk er vennlige nok, men har nok med seg og sitt. Det hjalp ikke  at jeg jobber i et mannsdominert miljø og ikke hadde barn eller samboer så jeg hadde ingen naturlige inngangsportaler til det sosiale livet. 

Klarer meg greit nok siden jeg er naturlig introvert, men hadde vært greit å ha et valg. Har jo fremdeles venner, men siden de bor langt unna er ikke de noe praktisk valg i hverdagen. Nærmeste venninne (geografisk sett) bor omtrent 10 mil unna, den neste 30 mil, så det er ikke bare å stikke innom på en kaffekopp. 

Må si jeg er spent på hvordan det blir når jeg blir pensjonist, gitt. Akter selvsagt å flytte på meg, men om det er vanskelig å få venner i 30 årene så er det sikkert ikke enklere i 60 årene  . 

[AnonymBruker]

Jeg liker den jeg er når jeg er alene, men liker ikke den jeg er når jeg er sammen med andre. Når jeg er sammen med andre (spesielt andre jenter) blir jeg automatisk mer beskjeden, usikker/stresset, er nok litt opptatt av å bli likt, jeg blir usikker rundt veldig sterke og selvsikre mennesker og sånn. Lar meg fort kue og bli herjet og tullet med uten å helt klare å si fra eller sette meg selv i respekt. 

Hvis jeg stiller meg selv spørsmålet om jeg ville likt å ha en venn som meg selv så er svaret nei til den sosiale versjonen av meg. Men ja til den versjonen jeg er når jeg er hjemme for meg selv. Da er det heller ikke noe rart at andre velger meg bort. Så jeg kan forstå de som synes jeg er litt rar og slitsom å være rundt, selv om jeg jo er snill og oppfører meg bra. 

Har jobbet og trent på dette i årevis og jeg er i dag en voksen dame. Men jeg synes fremdeles det er så vanvittig vanskelig å bli bedre på dette her og finne en viss selvtillit og ro i meg selv 😔

Anonymkode: b3cc0...84c