Ensom blandt nye mennesker, skal man egentlig føle det slik? har jeg grunn til å være deprimert?

[AnonymBruker]

Har byttet miljø veldig ofte og det har blitt ganske kronisk. Det kommer nok fordi jeg hadde det vondt der jeg kom fra og hele distriktet. Så ble det til slutt at jeg flyttet langt unna, men såklart ble det ikke uten utfordringer. Men jeg fikk fort smaken på å søke verden i stedet for å prøve å passe inn der jeg var fra da. Så til tross for stor hjemlengsel da jeg startet på folkehøgskole, ønsket jeg aldri å komme hjem igjen senere. Jeg fullførte videregående etter folkehøgskole og valgte å gjøre dette veldig langt fra der jeg kom fra. Deretter flyttet jeg enda  lenger vekk, fikk enda en ny dårlig opplevelse som jeg har fått et lite traume av, så flyttet jeg enda et hakk lenger bort og trivdes mye bedre. Deretter ble det utlandet. Og jeg ønsket absolutt aldri å komme hjem, livet var liksom for kort til å ikke oppsøke alt jeg kom over. Men dårlig selvtillit og dårlig konsentrasjon har hemmet meg. Jeg har hele tiden hatt en ensom, vond følelse i livet. En følelse av å være alene. For svært sjelden har jeg noen gang hørt noe fra noen, at de savner meg.. faktisk nesten aldri. Eneste var at jeg hørte fra han jeg var forelsket i sende "take care" melding til meg da jeg postet bilde fra flyplassen i hjembyen hans (landet jeg dro fra). Jeg skammet meg over følelsene for han og har alltid blitt redd dem jeg forelsket meg i, så jeg svarte han ikke. Ikke rart folk ikke tror jeg vil ha med dem å gjøre siden jeg hele tiden ser en fare i dem. Dette var slik som tok krefter, og jeg følte meg kjempe ensom, og kunne ikke slippe folk inpå meg fordi det kunne være farlig. 
Så har livet mitt bare fortsatt sånn. Og nå grunnet covid får jeg ikke engang reist. Jeg har blitt helt arbeidsledig også fordi forrige arbeidsplass gikk konkurs. Jeg bor i kollektiv fordi jeg ikke har råd til å kjøpe egen bolig (også valg jeg har tatt tidligere som jeg aksepterer), jeg kjenner noen få her i byen men alle disse har nettverk fra før fordi de vokste opp her eller har bodd her lenge. Jeg er alltid alene. For jeg har ikke nettverk fra barndommen, så når jeg kommer til min lille hjemby så hilser ikke de jeg gikk i klasse med, de snur seg vekk og de få andre jeg kan kalle venner/bekjente har kjærester, barn og andre venner de har kjent lenger. Jeg har mamma, bror og tante. Jeg har ikke klart å stifte noe vennskap. Til tross for at jeg har reist alene til utlandet og truffet såkalte venner, så hører jeg ikke fra disse heller. Nå driver jeg i byen jeg har flyttet til og føler meg bare trist av tanken på å møte nye igjen. Fordi ofte er det bare tvangsvennskap. Det er for å slippe å være alene. Jeg klarer ikke å more meg blandt veldig mange. Det finnes mange jeg liker, men det er bare beundring på avstand. Det er flere som bor her i byen nå som jeg har gått på skole med, jobbet sammen med og sånn, men de har som sagt sitt nettverk. De eier leilighet her, har familier og venner. Jeg har familien min langt langt borte. De jeg kjenner her tar aldri kontakt, det er jeg som tar kontakt med dem. Til og med broren min, han har ikke en eneste venn men han sier han ikke ser noe poeng i å ha venner. Han tar heller aldri kontakt. Så jeg føler meg helt ekstremt alene snart. Og jeg søker jobber, jeg vet jeg kan mestre jobber også da jeg har vært i jobb før. Men alt begynner å kjennes håpløst siden jeg faktisk ikke kjenner noen.... I tillegg skammer jeg meg veldig for at jeg er slik som jeg er. Tenk å ikke klare å bli kjent med folk

Anonymkode: 12d46...a28

[AnonymBruker]

Snakk med en psykolog og få rusket opp i grumset. 

Anonymkode: 6e99e...03f