Vi venter på sistemann

[Lorieen]

Det kommer til å gå bra, @Amatariel! ❤️

[Amatariel]

Åh, jeg glemte jo selvsagt den positive nyheten i alt det negative jeg kom med  Jeg er ferdig med medisiiiiiiin!! Det er faktisk bare helt superdeilig! Nå har jeg tatt metformin tre ganger om dagen siden mai i fjor. Og progesteron tre ganger om dagen siden jeg fikk positiv test. Men fra i dag blir det ikke en eneste pille av dette mer - noensinne!! 😁

 

 Mine viktige datoer
Du er nå 12 uker og 0 dager på vei

Unnfangelsen finner sted: 27. april 2021
Like langt som opplevd SA: 17.mai 2021
Hjertet begynner å slå: 22.mai 2021
Like langt som opplevd SA: 24.mai 2021
Tidlig ultralyd: 14.juni 2021
Like langt som opplevd MA: 20.juni 2021
Første svangerskapskontroll: 2.juli 2021
Ferdig med medisin: 6.juli 2021
Tidlig ultralyd: 15.juli 2021
Andre trimester: 15.juli 2021
Like langt som opplevd senabort: 22.juli 2021
Ordinær ultralyd: 20.august 2021
Planlegger å fortelle søsken og annen familie: 20.august 2021
Halvveis i svangerskapet: 1.september 2021
Blir barnet født nå, vil man forsøke å redde det: 21.september 2021
Fosteret kan høre: 25.september 2021
100 dager igjen til termin: 13.oktober 2021
Tid for å fylle ut fødselspermisjonspapirer: 19.oktober 2021
Tredje trimester: 20.oktober 2021
Nå regnes ikke babyen som prematur: 28.desember 2021
Fødselspermisjoner begynner: 31.desember 2021
Termin: 21.januar 2022

[Annabel]

Gratulerer så mye med 12 uker, gode du! Og ikke minst med å være ferdig med medisinene, yay☺️

Forstår så godt at du har mange ulike følelser knyttet til å komme hit, gitt alt du har måtte oppleve😔❤️Jeg har så troen på at dette ER din tur og at det er meningen at du skal få den siste nå

[Lillrex]

Gratulerer med 12 uker 😁 Og med medisinslutt, så deilig! Ikke lenge til ultralyd nå, det skal nok bli bra 😊

[Godis]

Jøss, jeg visste ikke om at det må gjennom abortnemda og full pakke også dersom det oppdages store kromosomfeil eller liknende på ultralyd. Ingen anelse, virkelig. Det må ha vært en grusom påkjenning, som om ikke selve aborten var ille nok i seg selv. Og jeg ser for meg at det må være ekstra tøft å stå i møte med ei slik nemd når det er en planlagt graviditet, men det er sikkert ille uansett. 

Da forstår jeg virkelig at det på sitt vis føles som et nytt, tungt tidsområde av graviditeten å komme over tolv uker. Jeg har imidlertid håp og tro på at du har fått din dose motgang i svangerskap, så jeg håper du har fine ultralyder i vente 🤞🥰

[mammahjarte]

Grattis med 12 veker Håper på det beste på UL. Skjønner det er slitsomt med venting. 

[bittelillebolla]

Gratulerer med 12 uker!  Jeg er helt sikker på at du hatt opplevd nok vondt nå i forhold til prøving og svangerskap. Det må jo være grenser på urettferdighet! ❤️ Jeg er helt sikker på at lille sistemann storkoser seg inni magen, og at han eller hun vifter rundt med armene og ben der inne. Måtte de neste 9 dagene gå raskt! 🙏 

[nilci]

Hurra hurra for 12 uker! 🤩🎉 skjønner godt at du med din historikk blir nervøs, men jeg har ståltro på at alt vil være fint fremover 🥰

[Fhuzzy]

Gratulerer så mye med 12 uker og medisinstopp  Kan ikke så mye annet enn å sende en god klem og si at jeg forstår følelsene dine veldig godt med tanke på det du har vært gjennom 💕 Men jeg unner deg så inderlig alt godt og skal krysse både fingre og tær for at alt fortsatt er bra på UL i neste uke! 🤞🤞💕

[Amatariel]

Godis skrev (12 timer siden):

Jøss, jeg visste ikke om at det må gjennom abortnemda og full pakke også dersom det oppdages store kromosomfeil eller liknende på ultralyd. Ingen anelse, virkelig. Det må ha vært en grusom påkjenning, som om ikke selve aborten var ille nok i seg selv.

Ja jeg visste heller ingenting før jeg sto midt oppi det selv. Det er egentlig utrolig at jeg husker noe som helst nå, for der og da var det jo som en eneste stor tåke. Men det har likevel klart å brenne seg fast. Ikke meningen å virke dramatisk her, og mulig det høres verre ut enn det var. Men jeg ble i alle fall relativt traumatisert av hele opplegget. Var utrolig mye folk inn og ut av rom vi ble plassert på - og flyttet rundt i mellom. Ikke bare èn dag, men dag senere også da vi måtte komme tilbake. Gikk mange mange timer hver dag i venting på disse sykehusrommene, snakking med folk med forskjellige titler, masse papirer, skrive under og så aborttabletten da. Aldri følt meg mer kriminell som da jeg måtte ta den og folk rundt meg sto og sa "vi må se at du svelger denne". Og så føltes alt sammen selvfølgelig veldig feil. Fordi jeg ville ikke ta denne tabletten og jeg ville ikke skrive under masse papirer. Jeg ville jo bare at fosteret skulle være friskt. Men det var det ikke, derfor måtte jeg gjennomføre alt dette.

Må tro og håpe at dere alle har rett i at jeg har fått min dose uflaks og er ferdig med å være den siste 0,5% som statistikken er slem med.

[Amatariel]

12+3

Nå sitter jeg her med litt antiklimaks i kroppen, for jeg hadde bestemt meg for å fortelle min sjef om graviditeten i dag. Og så kom han ikke! Må derfor skrive av meg litt her 😝

Jeg hadde jo egentlig ikke tenkt å si noe før etter ferien (jeg går ut i dag) Men så har jeg tenkt litt nærmere disse siste dagene og innsett at det hadde vært deilig å ikke tenke på dette i ferien for min del (gruer meg alltid pittelitt), og at det kanskje til og med var greit for hans del å få vite det nå - fordi det er så rolig på jobb. Men i august når vi alle er tilbake er det full fart igjen. Så ja, jeg hadde bestemt meg. Var perfekt at det bare var vi to som skulle være på kontoret i dag. Men så fikk jeg beskjed her i morges at han tar en ekstra feriedag nettopp fordi det var så rolig, så han kom ikke... Og jeg har ikke lyst til å ringe.

Så da blir det etter ferien da. Bah. Jaja. Skal prøve å ikke tenke så mye på dette frem til da. For som nevnt så er det alltid slik at jeg gruer meg litt for å fortelle arbeidsgiver om graviditet. Noe som egentlig er sååå dumt, for det er jo en veldig naturlig ting! Men jeg er nå en gang en slik person som ikke liker å stikke meg frem, og i alle fall ikke lage problemer for noen. Og selv om man ikke skal tenke slik, og problemene ofte har en løsning så tenker man på det likevel. At det blir litt mer styr. Jeg er i en kollegagjeng som jevnt over de to siste årene har vært littegrann underbemannet. Vi har klart oss, og nå rett før sommeren klart å skaffe en vikar for en person som pensjonerte seg i vinter. Så endelig er gjengen litt lettet. Det er ingen som kommer til å si noe negativt om min graviditet, men det kommer til å være flere som kommer til å tenke sitt. At vi atter igjen blir underbemannet. Sjefen kommer sikkert til å forsøke å finne vikar, men bedriften jeg jobber i er generelt trege og det er så mye lover og regler tilknyttet dette. Det er ikke så lett å bare hente noen inn. Og det er en vanskelig jobb å læres opp i, noe som er tidkrevende og utmattende. Så det er nesten slik at hvis kolleger fikk valgt så vil de heller være litt underbemannet ett år enn å måtte lære opp noen helt nye. Rart, men sånn er det. Derfor har jeg jo litt kjipe følelser omkring dette.

Min historie med tidligere annonseringene har egentlig vært veldig fin da. Med nr.1 var det ikke behov for å si fra til en arbeidsgiver, for da hadde jeg ikke jobb. Enkelt og greit  Men med nr.2 var det noe helt annet. Jeg hadde fått min første faste fulle jobb og hadde jobbet der i 1 1/2 år da nyheten skulle ut. Jeg gruet meg sånn til å si noe at jeg nesten ikke klarte å gå! Hadde vondt i magen en evighet, og til slutt holdt jeg på å sprenges så jeg hadde ikke annet valgt enn å gå inn på sjefens kontor. Dette var altså en helt annen jobb enn min nåværende. Jeg husker ikke akkurat hva jeg sa nå, men jeg fikk da nyheten ut på et vis. Og sjefen ble så glad! Han brøt ut i et smil og bare gratulerte meg. Og han må ha sett hvor utrolig nervøs jeg var for han sa et setning til meg som har brent seg fast siden den gang: "Husk at man lever ikke for å jobbe, men jobber for å leve". Det var så godt å høre! At sjefen satt og sa hvor lite jobben egentlig betyr i en slik sammenheng. Så da ble jeg så lettet. Og jeg tok med meg følelsen ned på lunchrommet der alle de andre kollegene mine satt. Da jeg endelig hadde fått dette ut til sjefen var det akkurat som en nål som sprakk en ballong, for da sprakk jeg også. Jeg knakk rett og slett sammen. Jeg sa til alle "nå har jeg akkurat vært hos xxx og fortalt at jeg er gravid". Ingen visste det, så mange overrasket ansikter og ettersom jeg endelig hadde fått ut noe jeg hadde grudd meg til sååå lenge så begynte jeg jo å gråte også  Storhulket og kastet meg over de nærmeste kollegaene som bare gratulerte og "trøstet". Alle skjønte jo jeg var glad, og sånn sett tolket tårene som gledestårer. Men jeg gråt nok mest for at det var så godt å ha fått nyheten ut.

Med nr.3 var jeg fortsatt på samme jobb som den over. Ny sjef da. Og den historien er helt annerledes. For i forkant å klare å bli gravid med nr.3 så var jeg gravid flere ganger det året. Og helt surrealistisk sett så var sjefen min også det! Så dette båndet vi på en måte over... Hun opplevde en SA samtidig som meg. Så da hun var trist på jobb en dag og fortalte meg at hun gikk igjennom dette, så kunne jeg si "jeg også". Og sånn startet et helt spesielt bånd mellom oss, ettersom vi skjønte at vi begge var prøvere. Vi har ikke noe vennskap utenom jobb, men hun var en veldig nær og viktig kollega - som nå også var blitt min sjef. Det var derfor veldig naturlig å fortelle henne de gangene jeg ble gravid, og da tidlig sånn type uke 6, og så fortelle at det ikke gikk. Da jeg opplevde min tredje abort på det året så ble jeg 100% sykemeldt, og det hadde hun selvsagt full forståelse for. Da var jeg så utrolig langt nede. Men som kjent ble jeg gravid på første EL etter denne, og selv om jeg var proppet full av angst (man går ikke rundt og tror at dette heller skal bli baby akkurat), så aner man jo et snev av håp. Så jeg klarte å komme meg tilbake 50% i jobb i løpet av måneden etterpå. Og da var det lett å ha kommunikasjon med sjefen og si at "her er jeg tilbake litt, men jeg er jammen blitt gravid igjen". Men denne holdt da og ble nr.3 ♥

Etter jeg fikk nr.3 ble det urolig i bransjen min og jeg endte med å miste jobben. Gikk fra vikariat til vikariat i noen år etterpå før jeg klarte å lande en ny fast jobb, hvor jeg er nå. Har vært her i 2 1/2 år nå. Så jeg er heldigvis ikke så ny lenger. Så det er ikke sånn at jeg akkurat har fått jobben og jeg skal komme med en gravidnyhet. Glad for det, for det hadde nok føltes verre. Men det som er litt rart i min kollegagjeng er at det er ingen som er på samme sted i livet som meg. Jeg har regnet meg tilbake i tid og funnet ut at det er 17 år siden det var noen her i bedriften som annonserte en graviditet 😆 Relativt høy gjennomsnittsalder kan man si. Temaer i lunchen er stort sett hytte- og båtliv, pensjon (!) og andre ting som mennesker 50+ bryr seg om. Særdeles lite om huskjøp, etablering og babyer. Eller jo - det har faktisk vært en god del babysnakk i løpet av de to siste årene, men det har vært fordi mine kolleger har fått barnebarn etter barnebarn   Og ettersom jeg har god tone med kollegene mine, liker dem og trives godt med eldre rundt meg så glemmer nok de av hvor "ung" jeg egentlig er. Det sier de faktisk innimellom. Typisk er når de snakker om 80-tallet og hva de gjorde da, så skyter jeg inn i samtalen "ja da var jeg 2 år". Så ler de og sier "herlighet, vi glemmer hvor ung du egentlig er!". Så når jeg nå etter ferien skal annonsere graviditet, så kommer de jo til å få SJOKK. Kanskje -litt- min feil også, for jeg har jo aldri fortalt noen om prøving og ønsket om nr.4. Tvert i mot så har jo noen spurt innimellom "ja dere er vel ferdige med barn?" o.l og da har jeg jo forsøkt å avfeie temaet rimelig raskt og bare sagt noe som som "ja, jeg syns tre er et fint antall jeg".

Dette ble en lang avhandling, men rolig på jobb og måtte bare få ned mine tanker om temaet  Skal legge tankene om dette bort nå og GLEDE meg til ferie. Herlighet det skal bli så godt. Jeg er så klar for å legge bort jobb nå. Er så lei av å være "på" kl.8 hver morgen, være trøtt utover dagen osv. Alle rundt meg er i feriemodus da jeg har mange venner som er lærere og skolebarna mine har jo hatt ferie i 3 uker allerede.

En ting som er litt rart da, er jo at mitt yngste barn har sin aller siste dag i barnehagen i dag ♥️ Dèt er en vemodig dag, og tårene sitter løst bare jeg tenker på det. Er mannen som skal hente i dag for å si det sånn, for jeg blir så emosjonell at jeg ikke får til noe. Hun gleder seg veldig til skolestart og takler dette fint. Men jeg syns det er så rart at min lille baby har blitt så stor 😭 Men det som er fint er å vite at vi ikke sier farvel til barnehagelivet helt ennå. Men alle ANDRE tror vi gjør det  Så nå har jeg hørt i dagevis fra både venner, mamma, ansatte i barnehagen, kolleger osv, at det må være så rart å ta farvel med barnehagen for siste gang noensinne. Og jeg bare nikker og smiler og sier at det blir rart ja. Mens jeg inni meg vet jeg (håper i alle fall) at vi kommer trappende opp med et ferskt barnehagebarn der om knappe to år 💚

[EXB1987]

Godeste @Amatariel💕

Så rørende og fint innlegg! Skjønner at du ble litt skuffet når sjefen ikke dukket opp i dag, siden det er noe du gruer deg til. Men jeg regner nok med at han tar det helt fint når alle er tilbake fra ferie også 😊 

Jeg begynner også på ferie i dag, det skal bli ordentlig godt! Jeg tar i tillegg litt ferie fra forumet også. 

Riktig god sommer til deg! ☀️💕

[Eira2020]

@Amatariel🌸 

Så fint å lese historien din om graviditeter og annonsering på jobben! Det er så mye følelser i sving rundt en slik annonsering 🥺❤️ Tipper du vil bli møtt med masse glede både fra sjefen og kollegaene når nyheten slippes etter ferien.

Selv måtte jeg fortelle sjefen tidligere enn jeg egentlig ønsket (uke 5) pga tilbud om vaksine, men hun har vært veldig fin i etterkant og har så klart holdt hemmeligheten for seg selv. Jeg hadde egentlig tenkt å fortelle noen av de nærmeste kollegaene mine om det før ferien, men fikk ikke til å si det da de første gikk ut i ferie (uke 10). Når jeg ser de igjen vil jeg være i uke 17 siden vi går om hverandre med ferie 🤭 Da må jeg si det hvertfall, og kommer sikkert til å bli nervøs jeg også kjenner jeg meg selv rett…

Endret 10. juli 2021 av Eira2020

[Amatariel]

13+0

Nå har vi dratt på ferie, og det er godt. Ufattelig deilig å legge jobb helt bort. Og så er jeg glad for at jeg er i helt normal form (bare ekstra trøtt, men plager meg ikke så mye nå som jeg slipper jobb). Ellers hadde det vært litt kjipt her. Men jeg klarer alt helt som vanlig. Ligget i telt, kjørt mye bil osv. Så akkurat dette er helt normalt. Og nå har vi kommet frem til svigers. Jeg trenger litt egentid innimellom, og liker å klikke meg inn her på nettet for å lese om dere andre og følge med, så ferie fra forumet blir det ikke

Ellers er det ikke å komme unna at dette er Uken med stor U. Jeg vil få mange svar denne uken. UL om TO dager! Det er så skummelt å tenke på at jeg klarer nesten ikke det. Dytter tanken laaangt bort. Hvilken historie skal gjenta seg? Da jeg gikk på UL i uke 13 og alt var fint? Eller da det ikke var det? Føler det er 50/50 dette og det gjør meg helt uvel. 

Men tankene om hva som skal skje hvis det faktisk går bra kommer snikende enten jeg vil eller ikke. Tror jeg ønsker at vi forteller 17-åringen vår nyheten. Har alltid vært i mine tanker å fortelle barna dette samtidig, og etter OUL. Men hun er jo så stor nå, og det føles litt feil om hun skal bli sist i rekken omtrent til å få vite. Mulig vi må si noe til svigerfamilien iløpet av ferieukene her så... Vi har et tett mor/datter-forhold, så OM det går bra på torsdag så tror jeg vi skal avsløre det til henne. Blir helt sjelven av tanken. Spennende! 

[bittelillebolla]

Gratulerer så mye med 13 uker!!  Så vondt at redselen plager deg såpass mye. Det er veldig forståelig. Jeg skulle så gjerne ønske du fikk slippe det.  Urettferdig at vonde hendelser skal spøke over det nye, men sånn er det jo med alt i livet. Jeg har veldig troa på sistemann, og jeg tror du vil få veldig gode nyheter om to dager. Veldig fint å lese om at du og datteren din har et nært forhold. Tror det blir et fint øyeblikk når du forteller henne om sistemann. Ååå, som du fortjener denne lille bebbisen! 👶 

[MissB]

Gratulerer med 13 uker ❤ Skjønner at tankene flyr i alle retninger nå, kan ikke være lett. Jeg krysser fingrene for at det går bra denne gangen og at dere kan inkludere storesøster, det blir nok masse glede 🥰

[SUPERMIRI]

Endelig er du ved 13 uker, både på godt og vondt ❤️ Det er virkelig ikke rart at du har tankene på de vonde erfaringene, og det er så urettferdig på mange måter at det skal overgå gleden - for det fortjener man ikke 🌼 Tenk at om to dager skal du på ultralyd, og da har jeg troen på at du endelig kan få senke skuldrene 10 hakk. 

Åå, så fint det skal bli når dere kan dele nyheten. Dette unner jeg deg så innmari! ❤️ Sender deg en gigastor klem 

[Lorieen]

Hurra for 13 uker! 🎉

Jeg er helt sikker på at du får gode nyheter på UL. 

[Eira2020]

Gratulerer med 13 uker! 🎊 Så spennende det blir når du endelig skal på UL! Jeg har en god følelse for deg 🤞🏼❤️

[89jenta]

Gratulerer med 13 uker! 🥳 Masse lykke til på ultralyd 🥰